hits

livingdoll

La oss snakke om fitta mi

  • DATO: 23.04.2018 | KLOKKEN: 13:52 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   Det er nesten så jeg har lyst til å beklage for vulgær overskrift, men samtidig tenker jeg at såpass må vi faktisk tåle i 2018. Å bli støtt av et ord virker litt ubegrunnet når vi har blitt så fryktelig komfortable - helt ærlig kanskje litt for komfortable - med å diskutere dette området på kroppen ellers.

    Fra alle kriker og kroker av sosiale medier bombaderes vi med andres meninger om det kvinnelige underliv, og ofte er de aller mest høyrøstede faktisk andre kvinner. Vi blir fortalt av fremmede mennesker at underlivet vårt bør - nei, skal! - se ut på en viss måte, ellers er det galt. At dersom vi glattbarberer oss nedentil, og partneren vår liker det, så tenner han på barnetiss. At dersom vi har litt fett på dette området, og dermed har en såkalt 'bollemus', så er det ekkelt. Samtidig er det nok av mennesker som mener det motsatte, også: at et underliv med hår er uhygienisk, og at 'knokkelfitte' - et underliv uten fett på - er stygt. Fra den ene kanten blir vi fortalt at vi for guds skyld ikke må vaske underlivet med intimsåpe. Fra den andre kanten bombaderes vi med underlivsdeodoranter. Den ene kanten hyller den såkalte 'Barbietissen' opp i skyene, og den andre kanten kritiserer den for å ligne en barnetiss.

    Tilbake sitter du og jeg, totalforvirret, og kanskje også med noen ekstra komplekser for underlivet vårt som vi ikke hadde før det ble en voldsom sak av det. Jeg for min del var alltid fornøyd med underlivet mitt, helt til det begynte å diskuteres i mediene. Nå sitter jeg igjen med usikkerhet rundt en del av kroppen min som aldri tidligere har vært et problem.

    Kan ikke alle bare holde kjeft, og konsetrere seg om sitt eget underliv? Hvilken rolle spiller det egentlig om du har Barbiefitte eller slingrefitte, eller bollemus, eller knokkelfitte, eller om du vasker den med intimsåpe, bruker underlivsdeodorant, eller bare vann? Hvilken rolle spiller det om den har hår, eller er glattbarbert, eller har pornostripe midt på? Fitte er fitte uansett, og det viktigste er vel at den fungerer som den skal?

    Hvordan fitta mi ser ut er virkelig ikke din sak!

    ---------

      ENGLISH.  I almost want to apologize for using such a vulgar headline, but at the same time, it's 2018 and being offended over a simple word seems a little irrational when we've become so comfortable - maybe even a little too comfortable - discussing this part of the body otherwise.

    From every corner of social media we're constantly being told what our pussy should look like, and the loudest people are usually other females. Strangers tell us that our pussy should - no, it has to! - look a certain way, or else it's wrong. That if we shave our lady parts and our partner likes it, he's into children. That if we have a little bit of fat in that certain area, otherewise known as a 'mound pussy', it's disgusting. At the same time, there are plenty of people who will tell us the opposite: that having hair down there is unclean, and that having a 'bone pussy'  - a pussy without that layer of fat - is ugly. While some people tell us that we should never wash our pussy with soap, others tell us that we must use deodorants down there. Some people praise the so called 'Barbie pussy', while others tell us that it looks like a pre-pubertal childs pussy.

    So there we are; you and me; totally confused, with some new self esteem issues that we didnt't have before. I've always been comfortable and happy with how my lady parts look, until people began discussing them on social media. Now I'm stuck with self esteem issues regarding a part of my body that was never a problem before.

    Can't people just shut up and focus on themselves? What does it even matter if you have a Barbie pussy or a loose one, or a mound pussy, or a bone pussy, or if you wash it with soap, or use deodorant down there, or just water? What does it even matter if it has hair, or is completely shaved, or somewhere in between? A pussy is still a pussy, and the only thing that should matter is that it works the way it's supposed to.

    What my pussy looks like is none of your business!


     

  • DATO: 23.04.2018,KLOKKEN: 13:52
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 1 kommentarer
  • Privat sextape på avveie

  • DATO: 19.04.2018 | KLOKKEN: 22:15 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   For et par dager siden fikk jeg vite noe som virkelig sjokkerte meg. Ei venninne som jobber på ungdomsskole fortalte meg at den nye trenden blant norsk ungdom er å filme seg selv med mobilen mens man har sex, for så å sende filmen videre til klassekamerater via snapchat, og på den måten bevise at man har ligget med noen. Det er mulig yngre lesere vil mene jeg er gammel og prippen nå, men i mine tjuesyv år gamle ører låter dette faktisk helt sykt. Spesielt med tanke på at iphone nå er ute med en ny greie som gjør at man kan filme skjermen sin og lagre. Det som da fort kan skje er at man sender en sexfilm via snapchat til 2-3 stykker, og èn eller flere av dem gjør et skjermopptak og deretter lagrer det. På den måten kan filmen fort bli spredd rundt til veldig mange mennesker, og i aller verste fall havne på nettet. 

    Havner filmen på nettet kan det skape veldig store problemer. Både der og da, i form av mobbing og uthenging, men også på lengre sikt, i form av vanskeligheter med å få seg jobb. Om filmen blir tagget med navn, skal det faktisk bare et googlesøk til før den dukker opp. Er det ikke du selv som har lastet den opp, får du heller ikke fjernet den.

      ENGLISH.   A few days ago a friend of mine told me something that really shocked me. She works at a school and the new trend amongst Norwegian teenagers are home made sex tapes, where they film themselves having sex and then forward it through snapchat to their fellow classmates to prove that they're not lying about sleeping with someone. Some younger readers might think of me as old and stuck up for saying this, but in my twenty seven year old ears, this sounds like madness. Especially considering that iphone has this new thing that allows their users to film their own screen and save it. This means that if you send a sextape to 2-3 people, one or two of them could easily screen it and save to their own phones. That way the sextape could be spread around or in worst case scenario even uploaded to the internet.

    If the tape ends up on the internet it could cause some serious trouble, like bullying, but even long term effects like having trouble getting a job. If names are mentioned in the headline or description of the tape, a quick google search is all that's needed, and it will pop right up. And if you didn't upload it yourself, there's absolutely no way you can remove it.

     


    NOEN RÅD PÅ VEIEN..
     SOME PIECES OF ADVICE 


    Spør den du har sex med om det er greit at du filmer og at andre får se. Etter norsk lov er det ulovlig å filme noen uten at de vet om det.

    // Always ask whoever you're sleeping with for permission to tape it and show it to others. Filming people without their permission is against the law.

    Istedenfor å sende filmen til noen, lagre den heller på telefonen din og vis den til dem du vil vise den til mens du holder telefonen. Da har du full kontroll på hvem som får se den, og vet at ingen lagrer / videresender den uten at du vet om det.

    //Instead of sending the sex tape to people, save it to your own phone and show it to them while you are holding the phone. That way you can control who sees it and that no one saves it without you knowing.


    Vit at sex ikke gjør deg til noe du ikke er. Du blir verken kulere, mer voksen eller penere av å ha sex. Sex er ikke et symbol på at man er kul, voksen eller pen. Alle og enhver kan få seg noe, om de virkelig vil. Donald Trump har hatt sex. Er man et virkelig kult og voksent menneske, så gir man litt faen i å prøve å imponere andre, og tar heller ting i sitt eget tempo, selv om det kanskje betyr at man forblir jomfru i et år eller to til.

    //Know that having sex doesn't make you something you're not. It doesn't make you cooler, more mature, or better looking. Sex doesn't equal coolness, maturity or popularity. Everyone and anyone can get laid, if that's what they want. Donald Trump got laid. A cool and mature person is someone who doesn't care about impressing other people.
     

     HVA TENKER DERE OM DENNE NYE TRENDEN? 
      WHAT DO YOU THINK OF THIS NEW TREND?  

  • DATO: 19.04.2018,KLOKKEN: 22:15
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 2 kommentarer
  • Jeg skjønner ikke greia med...

  • DATO: 13.04.2018 | KLOKKEN: 21:59 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________

     

    🤨   NORSK.   Ordet bonusmamma/pappa/søsken. Da jeg var liten kalte vi det stemor/far/søsken, og helt ærlig har jeg aldri forstått hva som var så galt med akkurat dèt ordet. Det er forresten slett ikke alle som ser på det som en bonus å få en ny person i huset, enten det er en mann, dame eller jevnaldrende.

      ENGLISH.   The word bonusmother / father / siblings. When I was young, we called it stepmother / father / siblings, and honestly, I've never understood what was so wrong with the word step. Not everyone thinks it's a bonus to have a new person in their home, be it a man, woman or someone close to their own age.

    --------

    🤨   NORSK.    Mennesker som poster en selfie av seg selv med hundefilteret fra snapchat og spør "hva synes dere om sminken min?" eller "hvor gammel tror dere jeg er?". Vanskelig å svare på når man ikke ser ansiktet ditt ordentlig, gitt.

      ENGLISH.    People who post selfies with snapchat's dog face filter and ask "what do you think of my makeup?" or "how old do you think I am?". Hard to tell when we can't see your face properly.


    --------

    🤨   NORSK.    Jenter som spiller på kropp og sex for å tiltrekke guttas oppmerksomhet, for så å klage på at gutter bare er ute etter et ligg. Gutter som skryter til høyre og venstre av hvor 'rike' de er og hvor voldsomt de skal skjemme bort ei jente om hun gir ham sjansen, for så å klage på at jenter bare er gold diggers. Har du en hjerne, så bruk den for all del! Det er vel ganske logisk at når man spiller på èn ting så tiltrekker man seg kun de menneskene som er interessert i det man spiller på - eller? Hvis du vil at en gutt skal like deg for den du er, behold klærne på og snakk med ham! Og hvis du vil at ei jente skal like deg for den du er, slutt å late som om du er rik og berømt.

      ENGLISH.    Girls who use their body / sex to attract a guy, and then complain about guys just wanting sex. Boys who brag about their wealth and how they're gonna spoil a girl if she gives him the chance, and then complain about girls being gold diggers. If you have a brain, then by all means use it! It's logical to assume that if you use a certain thing to attract people, only people who are interested in that thing will be attracted, isn't it? If you want a guy to like you for who you are, keep your clothes on and actually talk to him! And if you want a girl to like you for who you are, stop pretending to be rich and famous.

     

  • DATO: 13.04.2018,KLOKKEN: 21:59
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 1 kommentarer
  • Kjære samfunn: våkn opp!

  • DATO: 08.04.2018 | KLOKKEN: 15:44 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 8
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   Jeg var nitten år gammel da jeg over natten gikk fra å ha rundt 500 daglige lesere til å toppe førsteplass på topplisten med 140.000 lesere. Årsaken var et blogginnlegg jeg skrev i irritasjon. Som 165 centimeter høy og 40 kg tung, slet jeg med å finne bukser som passet meg. De aller fleste var alt for store, og butikkene hadde sjeldent mindre størrelse enn 32, eller xxs, som fremdeles satt litt løst på meg. Etter en tur på bikbok hadde jeg fått nok, satt meg ned på bloggen og skrev: "Hvorfor har ikke norske butikker klær for slanke jenter? Ikke alle veier 50 kg eller mer". Den dag i dag kan jeg se at jeg formulerte meg uheldig, men der og da, var det ingenting som kunne ha forberedt meg på den mengden sinte kommentarer som tikket inn. Kommentarer som inneholdt alt fra kritikk på utseende, til rene drapstrusler. Flere linket også til meg fra sin blogg, og skrev ting som "denne jenta mener at alle som veier 50 kg er feite". Folk vred setningene mine om til å bety noe jeg slettes ikke hadde ment, og angrep meg for det.

    Over natten gikk jeg fra å være en hvilken som helst jente, til å bli en såkalt "offentlig person". Over et par måneder gikk jeg fra å være ei livsglad jente, til å sitte bak en låst dør og planlegge mitt eget selvmord. Jeg gikk fra å være fornøyd med mitt eget utseende, til å redigere både øyne, nese og munn, bryster, hofter og rumpe før jeg turte å poste bildene på bloggen. Jeg ble ei sånn som trodde jeg aldri kom til å bli lykkelig om jeg ikke fikk silikonpupper, neseoperasjon, fillers i leppene og det som fantes der ute. Den dag i dag priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke tjente penger på bloggen og dermed ikke hadde råd til å legge meg under kniven.

    Det gjør meg vondt når jeg ser andre bloggere gjennomgå det samme. Den samme sjikanen, hetsen, latterliggjøringen. De samme stygge kommentarene. Det gjør meg forbannet når jeg ser voksne mennesker skrive i kommentarfeltet hos nettavisen at "sånt må man regne med når man velger å være en offentlig person". Jeg fikk høre dette selv da jeg over natten fikk en populær (eller upopulær, alt ettersom hvordan du ser det) blogg. Det gjør meg forbannet, fordi det de faktisk gjør, er å unnskylde mobbing. Si at det er greit å mobbe noen, kanskje til og med ødelegge selvtillit og livslyst hos et menneske, dersom vedkommende har mange følgere på sosiale medier. Hvor sykt er ikke det?

    Alle mennesker som har en profil på sosiale medier - være seg om det er en blogg, en facebookprofil, instagram eller twitter - er per definisjon en offentlig person. Alle kan oppleve at den ene posten de skriver tar skikkelig av, og over natten gir dem mange følgere. Betyr det at man da har valgt? Betyr det at man skal sette seg tilbake i godstolen og la kritikken hagle, fordi dette har man fortjent? Om du våknet opp i morgen til 14k følgere på facebook, ville du da tenke at du har fortjent å bli hengt ut av fremmede mennesker, gjort narr av, spredd usanne rykter om, truet på livet, og brutt ned til et punkt hvor du begynner å tvile på din egen verdi?

    Det er lett å si "når man skriver en blogg.." eller "når man melder seg på paradise hotel.." eller "når man kler seg / sminker seg på en viss måte..", så er man ute etter å bli lagt merke til og få oppmerksomhet. I mange tilfeller stemmer det, kanskje. Likevel; er det ok å mobbe noen bare fordi de har en interesse litt utenom det vanlige? Bare fordi de liker å dele livet sitt på en blogg, eller ønsker å delta i et reality program, eller har en stil som skiller seg ut fra det såkalt normale? Er det ok å mobbe noen bare fordi de ønsker å bli lagt merke til?

    Det er lett å si "slutt å blogg" eller "slutt å ha en alternativ stil". Likevel; om sønnen din på fjorten kom hjem og fortalte at det var et par gutter på fotballaget hans som var slemme, ville du da rådet han til å slutte å spille fotball? Om datteren din på tretten kom hjem og fortalte at det var et par jenter hun gikk på dans sammen med som var stygge mot henne, ville du da rådet henne til å kutte ut dansingen? Eller ville du faktisk tatt tak i problemet? Er det rettferdig at man skal måtte kutte ut de tingene man liker, bare fordi noen forsøker å ødelegge? Er det dèt som er "in" nå? Å be folk slutte å ha visse interesser, istedenfor å faktisk ta tak i de som er slemme og si at sånn oppførsel ikke er ok?

    Vi lever allerede i et samfunn som lærer jenter å 'ikke bli voldtatt', istedenfor å lære gutter å 'ikke voldta'. Skal vi nå også leve i en verden hvor vi lærer folk å 'ikke skille seg ut / ikke følge drømmen' istedenfor å lære folk å behandle hverandre med respekt?

    På tide å våkne opp, for faen!

    -----

      ENGLISH.   I was nineteen years old when I over night went from 500 to 140.000 followers because of a blog post I wrote in frustration. As 165 cm tall and 40 kg, finding pants that would actually fit me was a struggle. Most places didn't have sizes below size zero (xxs), which was still a little too big. One day I had finally had enough and wrote a blog post saying: "why doesn't Norwegian stores carry sizes for thinner girls? Not all of us weigh 50 kg or more". Today I see that I should've worded myself differently, but back then, I was not prepared for the dozens of angry comments I got. Some were just people mocking the way I looked, others were actual death threats. Many people would link to my blog from their own blogs and say things like "this girl thinks you're fat if you weigh more than 50 kg". People would twist my words around and then hate me for it.

    Over night I went from being your average human being to being a so called "public person", almost like a celebrity. Over a few months I went from being a girl who loved life, to sitting behind a closed door planning my own suicide. I went from liking the way I looked, to photoshopping my eyes, nose, mouth, boobs, hips and butt before posting the pics on social media. I became one of those girls who thought I would never be happy unless I completely transformed myself through plastic surgery. To this day I'm thankful that I didn't make money back then, so I couldn't afford to get anything done to my apperance.

    It pains me seeing other bloggers go through the same. Being made fun of, mocked, hated on the same way I did. The same old, nasty comments. It pisses me off seing how grown ups say that you should expect being treated like this when you've chosen to become a public person. It pisses me off because what these people are actually doing, is saying that bullying is okay. That if a person has a lot of followers on social media, it's okay to ruin their lives. How fucked up is that!?

    If you have a profile on social media - be it a blog, a facebook account, twitter, instagram - you are per definition a public person. Anyone can have their post go viral and wake up the next morning with lots of new followers. Does that mean they've made their choice? That they should sit back and let people treat them like shit, because they deserve it? If you woke up tomorrow with 14k followers on facebook, would you honestly think that you deserve to be mocked by random people, having people make up rumors about you, getting death threats, having your entire self esteem picked apart, your very will to live torn to pieces?

    It's easy to say "when you've chosen to write a blog" or "when you've decided to be on reality tv" or "when you've chosen to dress / look a certain way", that you're asking for attention. In some cases that might be true. But does that mean it's okay to pick on them, simply because they have a certain hobby or want something different for themselves than what's considered normal? Even if they want attention - so what? Does that make it okay to ruin them?

    It's easy to tell people to just quit. Stop blogging. Don't go on reality tv. Stop dressing a certain way. Still, if your son came home one day and said there were a few guys on his soccer team being mean to him, would your advice be for him to stop playing soccer? Or if your daughter came home and said there were a few girls in her dancing crew that made fun of her, would you advice her to quit dancing lessons? Or would you fight for your childrens right to have hobbies, and go to the actual source of the problem and tell the bullies that their behavior needs to change? Is this what we do these days - make people stop being who they are, so others won't bully them?

    We already live in a society where girls are taught "not to get raped" instead of teaching boys not to rape. And if that wasn't bad enough, now we're expected to live in a world where we teach people not to be themselves / follow their dreams, instead of teaching bullies not to be mean little shits?

    It's time to wake the fuck up!

     

  • DATO: 08.04.2018,KLOKKEN: 15:44
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 8 kommentarer
  • Livet som 17 vs livet som 27

  • DATO: 29.03.2018 | KLOKKEN: 14:39 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

     

     

    Når du er 17: Våkner i en rundkjøring, og er good to go.
    Når du er 27: våkner i egen seng, har liggi feil, er handicappet resten av dagen.

    Når du er 17: "Shit, håper ikke jeg blir gravid".
    Når du er 27: "shit, håper jeg ikke er steril".

    Når du er 17: sitter våken hele natten.
    Når du er 27: sovner på sofaen etter middag. Banner fordi du våkner når det er leggetid. Legger deg igjen.

    Når du er 17: vil helst ha hamburgere, pizza, kebab osv til middag.
    Når du er 27: himler med øynene fordi du vil ha ordentlig mat, men ikke kommer på noe.

    Når du er 17: helgekosen består av smågodt, potetgull og sjokolade.
    Når du er 27: helgekosen består av en ekstra god middag.

    Når du er 17: Kjedelig å ligge hjemme, vil ut og feste!
    Når du er 27: kjedelig å feste, vil ligge hjemme med kjæresten!

    ------

    When you're 17: wake up in a roundabout and are good to go.
    When you''re 27: wake up in your own bed, been sleeping in an uncomfortable position, are handicapped for the rest of the day.

    When you're 17: "Shit, I hope I'm not pregnant!"
    When you're 27: "Shit, I hope I'm able to get pregnant!"

    When you're 17: stay awake all night.
    When you're 27: fall asleep on the couch after dinner. Wake up when it's bed time. Go back to sleep.

    When you're 17: want hamburgers, pizzas, kebab ++ for dinner.
    When you're 27: roll your eyes because you want a healthy dinner, but can't think of anything.

    When you're 17: saturdays are for sweets, chocolate, chips..
    When you're 27: saturdays are for fancy dinners.

    When you're 17: staying home is so lame, you wanna go out and party!
    When you're 27: partying is so lame, you wanna stay home with your boyfriend.


     

  • DATO: 29.03.2018,KLOKKEN: 14:39
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 2 kommentarer
  • Likestilling? Bitch, please..

  • DATO: 08.03.2018 | KLOKKEN: 19:04 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   I dag er det den internasjonale kvinnedagen, og mange - kanskje oss bloggere spesielt - føler nok litt ekstra på presset om å si noen kloke ord. Jeg har ikke lyst til å hive meg inn i noen voldsom feministisk debatt om likestilling. Jeg anser ikke meg selv som en feminist, og mener at man faktisk skal stå for ordene man sier. Ja, det er lett å stå og skrike om at man vil ha likestilling i landet - men hva er egentlig likestilling? Likestilling er lik lønn for kvinner og menn. Likestilling er kvinnens rett til å gå i korte skjørt og en utringet topp en varm sommerdag, slik menn går i korte shorts og bar overkropp, uten å få høre at man ber om å bli voldtatt. Dèt er likestilling, og det støtter jeg fullt ut. Jeg, og feministene.

    Men likestilling er også en manns rett til å nekte å stille opp for en gravid jente. Slik verden er i dag er det vi kvinner som sitter på denne makten. Blir ei jente gravid, er det henne alt står og faller på. En mann har i dagens samfunn ingenting han skulle sagt, om den jenta han havnet i seng med i fylla, bestemmer seg for å beholde barnet og dermed gjøre far av ham. Med loven på sin side kan hun kreve en DNA-test, og et barnebidrag i atten år. Likestilling ville snudd om på dette. Likestilling ville gjort at mannen selv kunne fått velge om han ønsker å ta DNA-test, betale barnebidrag eller i det hele tatt vedkjenne seg barnet. Juridisk abort, kaller vi det. Likestilling ville også bety at dersom en kvinne hevet en hånd mot en mann og ga ham en smekk, ville det bli sett på som et voldelig forhold - akkurat slik det blir når det er mannen som smekker til kvinnen. Jeg støtter likestilling, men gjør mine medsøstre? Støtter de juridisk abort, og mer seriøsitet rundt voldelige forhold, også når det er kvinnen selv som er den voldelige parten? Støtter de at de kan bli kastet ut fra et utested for dårlig oppførsel hvis de går bort og kliner med en mann, slik vi kvinner ofte går bort og får en fyr kastet ut dersom han har smekket oss på rumpa eller tatt oss på brystene, eller bare kommer med en passelig ufin kommentar? Det er dette som skiller meg fra en feminist. Jeg støtter ikke kun den delen av likestilling som går i min favør. Jeg støtter den delen som kan komme tilbake og bite meg i ræva, også. For støtter du kun den delen av likestilling som går i kvinners favør, er det nemlig ikke likestilling du kjemper for, men et kvinnedominert samfunn.

    Kan vi ikke, istedenfor å stå og hytte med nevene mot samfunnet, heller feire kvinnedagen med et smil og litt takknemlighet? Takk fortidens kvinner som kjempet for vår rett til skolegang og stemmerett. Takk fortidens kvinner som kjempet for vår rett til å ta arbeid og snakke åpent om sex. Takk fortiden kvinner, som kjempet for likestilling. Og ha dem unnskyldt, dette moderne hylekoret, som forsøker å pisse på alt dere gjorde for oss, ved å bruke ordet "likestilling" om det som helt åpenbart er det stikk motsatte.

    --------


      ENGLISH.   Today's international women's day, and many - especially bloggers - feel the pressure to say some wise words. I have no interest in starting a big fight about feminism and equality. I don't consider myself a feminist, and I think you should actually stand by your own words. Yes, it's easy standing there yelling that you want equality - but what is that, exactly? Equality is paying a woman just the same amount of money as you'd pay a man for the same job. Equality is a womans right to wear short skirts and revealing tops on a hot summer day, just like a man wears shorts shorts and no t-shirt, without being told he's "asking for it". That's equality, and I do support that. Just like the feminists do.

    But equality is also a man's right to leave a pregnant girl to herself. The way our world currently is, this is where women have all the power. A girl can go out, get drunk, get in bed with some guy, and if she ends up pregnant, she can legally force him to do a DNA test and then pay child support for the next eighteen years of his life. Equality would turn this around. Equality would mean that the guy could decide for himself if he wants to do a DNA test, pay child support or even let the kid know his name. It's the male version of an abortion. Equality would also mean that if a woman raises a hand against her man and smacks him, it's considered an abusive relationship - just like when a man raises his hand against a woman and smacks her. I am all for equality, but are you? Do you support a man's right to 'abortion', and abusive relationships where the woman herself is the abusive one, being taken more seriously? Do you support a man's right to have you kicked out of a night club if you walk up to him and start making out with him, like we so many times have had them kicked out for smacking our ass or grabbing us by the boobs or just talking to us in an inappropriate way? These are the things that makes me different from a feminist. I support equality for all that it is, not just the parts of it that benefits me as a woman. I support the part of it that might some day come back and bite me in the ass, as well. If you only stand by the parts you can benefit from, then you're not fighting for equality, you're fighting for a world dominated by females.

    Can't we all put our fists down and celebrate woman's day with a smile and some gratitude? Thank you, women of our past, for fighting for our right to vote and go to school. Thank you, women of our past, for fighting for our right to work and talk about sex. Thank you, women of our past, for fighting for actual equality. And please forgive these modern "victims" for pissing on everything that you did, by calling it "equality" when what they're fighting for is obviously the opposite.

  • DATO: 08.03.2018,KLOKKEN: 19:04
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 6 kommentarer
  • Navnet mitt når jeg blir gift

  • DATO: 06.03.2018 | KLOKKEN: 21:22 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 15
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   Espen og jeg har vært forlovet i ganske så nøyaktig femten måneder nå, og selv om vi på ingen måte haster med å komme oss til alters, ligger det jo litt i kortene at det skal skje en dag. Da bloggeren Stina nylig hadde et blogginnlegg om hva hun skulle hete når hun gifter seg, begynte også jeg å tenke på dette.

    Jeg heter jo, som mange av dere vet, Walderhaug. Dette er - etter min mening, i alle fall - et veldig fint navn. Likevel har jeg aldri følt noen tilhørighet / identitet knyttet til navnet, og vil derfor heller ikke ha noe problem med å velge det bort når den tid kommer. Espen har tidligere nevnt at han synes han har et kjedelig navn, og da blir jo spørsmålet; hva skal vi egentlig hete? Skal vi ta hans navn, mitt navn, et slektsnavn, finne et helt nytt navn..?

    Èn mulighet er jo å ta etternavnet til mine fosterforeldre. Det er tross alt dem jeg har vokst opp med, og selv om vi ikke deler DNA, regner jeg dem som en del av min familie. Likevel er jeg ikke helt sikker på om alle i (foster)familien ville være ok med det. Et annet alternativ er navnet til min biologiske mor; et veldig typisk, normalt, norskt navn som hele slekten hennes deler, i likhet med store deler av Norges generelle befolkning. På farssiden ligger mer unike / sjeldne navn, som Sabo og Zuckert. Disse er jeg veldig glad i, og spesielt Sabo har jeg alltid likt godt. Det skiller seg ut. Valencia, etter min avdøde venninne, har også slått meg. Føre navnet hennes videre, som en slags hyllest, ettersom hun selv ikke får muligheten til det. Men, det er kanskje litt i særeste laget, og kunne fort oppfattes helt feil. Helt ærlig heller jeg mest mot å ta Espens navn, og kanskje heller kjøre et dobbeltnavn om han ikke synes det er fancy nok.

    ----

      ENGLISH.   Espen and I have been engaged for fifteen months now, and even though we haven't even started planning our wedding yet, it will happen eventually. When another blogger, Stina, recently had a blog post about what her name would be when she gets married, I started thinking about my own.

    As many of you already know, my current name is Walderhaug. This is - in my opinion - a very nice name. Still, I've never felt like my identity is attached to it in any way, so changing it won't be an issue when the time comes. Espen once told me that he finds his own name kind of boring, which raises the question: what should we call ourselves? Should I take his name? Should he take mine? Should we adopt a family name, or just make up a new one..?

    Taking my foster parents' name is an option. Even though we're not related by DNA, I grew up with these folks and consider them family. But still, I'm not sure if they'd all be okay with it. Another option would be my biological mothers' name; a very common Norwegian name that her entire lineage share, along with a bunch of random Norwegian citizens. On my fathers side lies more unique / rare names, like Sabo and Zuckert, which means a lot to me. Especially Sabo is one that I've always liked. It stands out. Valencia, after my bestie who died, is another idea; honoring her by keeping her name alive, because she won't get a chance to do it herself. But, maybe that's just too weird, and could easily be misunderstood. Honestly, I'm leaning towards the idea of taking Espens name, and maybe just do a double name thing if he wants to make it a bit fancier.

     

    WHAT DO YOU GUYS THINK?

    //photo: pixabay.com

  • DATO: 06.03.2018,KLOKKEN: 21:22
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 15 kommentarer
  • Jeg er usikker på valget mitt

  • DATO: 03.03.2018 | KLOKKEN: 16:04 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 10
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   Jeg har tatt et valg. Et valg som kommer til å påvirke meg mye i tiden fremover. Et valg som kan gjøre meg en stor tjeneste, eller backfire, og gi meg det motsatte. Jeg har valgt å endre bloggdesignet mitt etter en kommentar om at det ble litt for mye, men jeg er enda ikke sikker på om det var det rette å gjøre. Jeg elsket det gamle designet mitt, og betalte godt for det i sin tid, men kan også forstå at innleggene fort druknet i forstyrrende elementer og farger. Derfor har jeg satt sammen noe enkelt, som forhåpentligvis vil være bedre for dere å se på. Likevel kan jeg ikke riste av meg følelsen av at bloggen fremstår ti ganger mer amatør-aktig. Så folkens, har jeg tatt et riktig valg?

    ---

      ENGLISH.   I've made a decision. A decision that's gonna affect me a lot. A decision that could potentially make things better, or backfire completely and make it much worse. I've decided to change my blog design because of a comment that said my old design was a bit too much, but I'm still not sure if I made the right choice. I loved my old design, and paid lots of $$ for it, but I'm also aware that my blog posts kind of drowned in disturbing elements and colors. That's why I've made a new, less disturbing design, and hopefully you guys like it. Still, I can't shake the feeling that my blog looks ten times less professional with this new design. So guys, what do you think, did I make the right choice?


    - GAMLE DESIGNET / OLD BLOG DESIGN -

  • DATO: 03.03.2018,KLOKKEN: 16:04
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 10 kommentarer
  • Jeg er en babe.. Hvorfor så provosert?

  • DATO: 22.02.2018 | KLOKKEN: 13:24 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________


      NORSK.   God morgen! Klokken nærmer seg 13:00, solen skinner og luften er deilig vinterfrisk. En fantastisk dag, med andre ord. Det er godt mulig innlegget jeg nå skriver på blir et av de mest selvopptatte jeg noen gang har skrevet på denne bloggen, men ... Det må være lov en gang i blant, det også. Å kunne se på bilder av seg selv og tenke at "dæven, der så jeg bra ut".

    Denne greia vi har gående der det er sosialt uakseptert å like seg selv, begynner å bli skikkelig utdatert, føler jeg. Så lenge du er en grei person som vet at du ikke er bedre enn andre mennesker, er det ingenting i veien for å gi seg selv en high five i ny og ne og si: "girl, sminken din ser bra ut i dag", "håret ditt er to die for!", eller "kult DNA jeg har". Husk bare å veie opp for det med å gi noen fine komplimenter til andre mennesker også. Så som; Espen, du er det beste som har skjedd meg ♥. (Helt sant, btw)

    --

      ENGLISH.   Good morning! It's almost 1 o' clock , the sun is shining and the air has that kind of freshness only a cold winter can bring. In other words, it's a wonderful day. This blog post is probably one of the most self absorbed ones I've ever written, but .. That should be allowed too, once in a while. To look at your own selfies and think "damn, I looked good in that one".

    If you ask me, this thing we've been clinging to for years, where it's socially 'wrong' to think that you look good, is getting old.  As long as you're a nice person and you know that you're no better than anyone else, there's nothing wrong with giving yourself a high five once in a while and say: "girl, your makeup is on point today", "your hair is to die for!" or "your DNA rocks!". Just remember to compliment others just as much as you compliment yourself. For example; Espen, you're the best thing that ever happened to me ♥. (Which is true, by the way).

     

    - FAVORITE SELFIES -






     

  • DATO: 22.02.2018,KLOKKEN: 13:24
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 1 kommentarer
  • Ja, jeg er ei h*re. Get over it.

  • DATO: 21.02.2018 | KLOKKEN: 19:54 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 8
  • ________________________________________________________________




      NORSK.   Jeg trodde jeg skulle slippe unna vinteren med helsen i god behold, men nå kan det se ut som mr. immunforsvar har bestemt seg for at feber + påske = sant. Herlig, eller hva? Uansett, vi må snakke om dette med clickbait. Av en eller annen grunn har det gått sport i å skrive "clickbait" til oss bloggere, og helt ærlig kjenner jeg at jeg er nysgjerrig på hvorfor. Jeg mener, takk for at du forteller meg at jeg benytter meg av clickbait-overskrifter, men det vet jeg faktisk selv. Om du vil kalle meg ei klikkhore av den grunn - ja, da spenner jeg på meg mine sko, tar på meg fuskepelsen, og bærer horetittelen som krone. No shame. Om folk kunne brukt like mye agressivitet i saker som omhandler mobbing, dyremishandling og fattigdom som de bruker på å kjefte ut oss 'klikkhorer', ville verden endret seg over natten. Verd å tenke på.

    ---

      ENGLISH.   I thought I'd survive this winter without catching anything, but it looks like mr. immune system has other plans for me. Looks like I'll be catching a cold instead of an egg (or two) this easter. Lovely, isn't it? Anyhow, we need to talk about clickbait. For some reason people really seem to enjoy calling bloggers out for using clickbait headlines. Honestly, I'm just wondering why. I mean, thank you for letting me know that I'm using clickbait, but, I kinda already knew it before you told me. If that, in your book, makes me a 'clickbaitwhore' - then I'll tie my shoes, put on my faux fur jacket and wear my whore title as a crown. No shame. If people were as agressive towards bullying, animal torture and poverty as they are towards 'clickbaitwhores', the world would change overnight. Think about that next time.

  • DATO: 21.02.2018,KLOKKEN: 19:54
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 8 kommentarer
  • Heldigvis finnes det krig

  • DATO: 17.02.2018 | KLOKKEN: 21:09 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________

    Ta på deg sko og jakke, gå ut og se opp på stjernehimmelen. Er det en klar kveld, skal du med det blotte øyet være i stand til å se omtrentlig tre tusen stjerner. Det er ganske mange, er det ikke? Når du leser tallet ser det kanskje ikke så stort ut. Når du holder beløpet i pengesedler, er det ikke så mye. Men når du står der, omringet av tre tusen små, lysende prikker - da er det mange.

    Hvordan tror du nattehimmelen ville sett ut om det var 7,5 milliarder av disse små prikkene? Jeg kan fortelle deg dèt, også. Det ville ikke vært noen himmel i det hele tatt. Kun et veldig sterkt lys. Prikkene ville vært så tette at det ikke ville vært plass til noe himmel imellom dem. Det ville vært som å stirre inn i en lyskaster.

    La oss gjøre disse prikkene litt større, og plassere dem rundt omkring på jorden. 7,5 milliarder prikker, i menneskestørrelse. Forestill deg 7,5 milliarder mennesker som skal ha rent drikkevann og mat på tallerkenen hver eneste dag. 7,5 milliarder som skal ha rene klær å gå i, et tak over hodet, og en seng å sove i. 7,5 milliarder som skal ha en jobb, eller en skole, å dra til. 7,5 milliarder som skal leve. Kan du forestille deg hvilket enormt forbruk av vann og mat vi snakker om? Nei, antagelig ikke, men kanskje begynner du å innse at dette regnestykket ikke går opp.



    Da begynner du kanskje også å forstå hvorfor jeg blir voldsomt provosert hver gang jeg leser en artikkel om enda en mamma som ikke kan nøye seg med 2-3 unger, men må poppe ut seks, syv, åtte, kanskje ni stk før hun kan si seg fornøyd. Kanskje enda fler. I en verden hvor overbefolkning er et reelt problem som fører til at mange mennesker sitter på bar bakke bokstavelig talt uten noe som helst, er det å poppe ut nok unger til å fylle et helt fotballag intet annet enn pur egoisme. Likevel står folk og klapper i hendene, roser henne for det hun har gjort, og oppfordrer henne til å "stå på" og "ikke høre på bitre mennesker". Bitre mennesker som meg, som mener at det må gå an å tenke litt lengre enn nesa rekker. Bitre mennesker som peker på at ønsker man seg en stor familie, trenger man ikke føde alle barna selv - det finnes nemlig nok av barn som venter på å få foster - eller adoptivforeldre.

    Jeg sier ikke at mennesker må slutte å få barn. Jeg forstår at mange føler et behov for å videreføre akkurat sine gener. Det jeg derimot sier, er at det finnes en grense. Det er ikke forsvarlig å poppe ut ti unger, som hver og en skal vokse opp til å få kanskje 2-3 barn hver, som igjen skal vokse opp til å få egne barn. Det blir - unnskyld språkbruken - forjævlig mange unger etterhvert, bare i èn familie.

    Vi kan velge å lukke øyne og ører for realiteten, men faktum er at de valgene vi tar, påvirker ikke bare andre mennesker, men også hele planeten. Ta kjøttindustrien, for eksempel. En av årsakene til at media nå hauser opp grønne dietter er ikke kun fordi folk har begynt å våkne opp og se hvor ille dyrene faktisk har det. Det er minst like mye fordi kloke hoder har forstått at etterspørselen etter kjøtt må ned. Det er ikke lengre verken vann eller areal igjen på planeten til å mette den stadig stigende etterspørselen, og mange har derfor begynt å eksperimentere med kloning av kjøttstykker, kunstig fremstilt kjøtt og tilsvarende. Samtidig som det jobber med å få ned etterspørselen, jobbes det altså med å lage alternativt kjøtt for å få industrien til å gå rundt. Og la det nå bare være sagt; det finnes få land som spiser like godt som det amerikanere, dansker og nordmenn gjør. Vi er med på å påvirke planeten. Derfor må også vi få opp øynene og begynne å tenke på andre enn oss selv.

    På sytten - og attenhundretallet var det vanlig å få mange barn fordi man regnet med at i alle fall halvparten av dem ville dø før fylte to år. I dag regner vi med at alle barna våre blir voksne. I enkelte land er det fremdeles vanlig med en hel ungeflokk, men da skyldes det hovedsakelig fattigdom. Unge jenter må prostituere seg for å få mat, og de færreste har råd til å beskytte seg mot graviditet eller betale for abort. Her i Norge, derimot, har vi et system som hjelper oss økonomisk dersom vi faller utenfor. Vi kan også få gratis kondomer på www.gratiskondomer.no. Vi har ingen annen grunn til å la være å beskytte oss, annet enn at vi ikke gidder og at vi 'alltid har drømt om en stor familie'.

    Det finnes antagelig ikke et menneske i Norges land som blir mer provosert, såret og lei seg enn det jeg gjør når jeg hører om krig, massedrap, selvmordsbombing, skoleskytinger eller annen faenskap. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan sitte og grine som en unge fordi en eller annen person jeg ikke engang aner hvem er, er død. Nettopp derfor gjør det meg så utrolig vondt å vite at vi har nådd det punktet hvor vi faktisk trenger disse tingene. Vi trenger regulering av bestanden, for vi er alt for mange. At uskyldige liv går tapt er noe av det mest grusomme og mest urettferdige som finnes, men det er nødvendig, for uten disse dødsfallene, ville planeten bukket under for lenge siden. Det eneste som holder oss i live per dags dato er dødelige sykdommer, alderdom, selvmord, fattigdom og massedrap. Og selv ikke dèt er nok, for det er fremdeles slik at for hver person som dør, blir to nye født.

    Så ha meg unnskyldt at jeg ikke gir tommel opp, hjerte-emoji og hopper av glede hver gang media har enda en sak gående ute med enda en ung mor som har poppet ut barn nummer åtte før fylte 35. Jeg kommer aldri til å kontakte en mor, uansett hvor mange barn hun har, og be henne sette en kork i hølet og få huet ut av egoræva, men den dagen media har en artikkel gående med noen som har gjort nettopp dèt, skal jeg jammen trykke "like".

    //foto: google/tuwiazowna.pl & pinterest.

  • DATO: 17.02.2018,KLOKKEN: 21:09
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 3 kommentarer
  • Derfor er jeg åpen på bloggen

  • DATO: 16.02.2018 | KLOKKEN: 20:12 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 10
  • ________________________________________________________________



    Jeg har ved et par anledninger fått høre at jeg kanskje er i overkant åpen på bloggen. Noen liker, og roser meg for, åpenheten, mens andre synes det kan bli litt i meste laget, og oppfordrer meg til å tenke mer gjennom hva jeg deler. I et samfunn hvor vi hele tiden oppfordres til å skyve ting under teppet, ikke være for personlige og ikke dele for mye av oss selv, kan jeg absolutt forstå at noen er ukomfortable med at jeg går i detaljer på ting som kanskje ikke er helt sosialt akseptert å snakke om i utgangspunktet, og at mange lurer på om dømmekraften min er noe svekket, om jeg er dum i hodet, eller rett og slett så pr-kåt at jeg er villig til å blottlegge meg selv fullstendig for oppmerksomhetens skyld.

    Jeg kan forstå hvordan enkelte tenker, men selv har jeg alltid tenkt at det ikke egentlig er så farlig. Vi er alle bare mennesker som forsøker å finne oss selv i løpet av den korte tiden vi har her på jorden. Vi er alle bare mennesker som tar spontane valg, begår feil, angrer oss, og driter oss ut. Vi er alle bare mennesker som sitter inne med tanker og følelser og minner som vi kanskje ikke forteller folk om, i frykt for hvordan de vil tolke det, hvordan de vil reagere, hvilke konsekvenser det kan få for oss.

    Jeg er åpen fordi jeg vil være den personen jeg selv alltid ventet på.

    Da jeg var åtte år gammel og skrev mitt første selvmordsbrev håpet jeg mer enn noe annet at noen skulle komme og redde meg. Da jeg var ti og gruet meg til å gå på skolen hver dag på grunn av mobbing, håper jeg mer enn noe annet at i dag ville være dagen hvor noen rakk ut en hånd. Da jeg var fjorten og dro kniven over pulsåren, så blodet renne og i et øyeblikk følte meg helt tom, håpet jeg at noen ville komme og gi meg et bedre alternativ. Da jeg var seksten og satt i fosterstilling i dusjen etter et seksuelt overgrep, vitende om at dette var noe jeg bare måtte 'riste av meg', ønsket jeg at jeg hadde noen som forsto meg. Alle disse tingene gjentok seg år etter år, og alltid håpet jeg på at det ville komme noen. Men ingen kom. De eneste som så meg, var de som ville meg vondt.

    Så jeg er åpen om min fortid som suicidal, fordi jeg vil at du som selv er suicidal skal vite at du ikke er alene. Jeg er åpen om min tid som mobbeoffer fordi jeg vet at det jeg gjennomgikk den gang, er det mange som gjennomgår den dag i dag. Jeg er åpen om at jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep fordi jeg vet at samfunnets måte å takle dette på er å skyve det under teppet og få deg til å føle at det er din egen feil.

    Jeg kan ikke dra over hele landet, og jeg kan ikke redde enhver ulykkelig sjel (tro meg, jeg gjorde genuine forsøk da jeg var 12-16), men jeg kan være her, på internett, tilgjengenlig for alle som leser. Så du kan vite at du er ikke alene.

    Du er ikke den eneste som sliter. Du er ikke den eneste som har sittet i dusjen og lurt på om det var din feil at du ble voldtatt. Du er ikke den eneste som har dratt en skarp gjenstand over pulsåren bare for å se blod og slippe å føle. Du er ikke den eneste som har sluttet å spise fordi du tror at livet vil bedre seg så fort du blir tynn "nok". Du er ikke den eneste som har gått lange turer om kvelden og lurt på hvilket tre du burde henge deg i. Du er ikke den eneste som har sittet våken om natten og vært redd for at klokken skal bli 06:30 fordi du vet at du må på skolen og bli banket opp.. Igjen. Du er ikke den eneste. Jeg har vært der, jeg også. Kanskje hjelper det å vite nettopp dèt; at uansett hvor håpløs og vond situasjonen er, så er det noen andre som har opplevd det samme, og at du kan skrive til dem om du trenger noen å prate med. Jeg kan ikke dra over alt, men jeg er alltid tilgjengelig på e-post. Livingdoll.blogg@hotmail.com. Skriv til meg neste gang du har lyst til å kutte deg, sulte deg, henge deg, eller pakke sakene og dra din vei - for sannsynligvis trenger du bare et bedre alternativ og noen som faktisk vet hva du går gjennom.

  • DATO: 16.02.2018,KLOKKEN: 20:12
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 10 kommentarer
  • forskjellen på en god og en dårlig komiker

  • DATO: 14.02.2018 | KLOKKEN: 21:50 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________



    Vi bloggere er på mange måter blitt det sorte fåret i dagens samfunn. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den første du tenker på når du hører ordet blogger. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den som tjener mest eller får mest medieoppmerksomhet. Jeg sier vi fordi jeg også skriver en blogg, ligger på topplisten om enn langt nede, og har tjent en lapp eller tre. Jeg sier vi, fordi i det store og hele spiller det liten rolle hva slags blogger man er; om man er moteblogger eller mammablogger, eller reiseblogger. Om man ligger, eller ikke ligger, på topplisten. Om man har blogging som jobb eller som hobby. En blogger er du dersom du har en blogg. Ferdig snakket.

    Vi har blitt en gruppe mennesker det er ok å gjøre narr av. Ok å håne, vitse om, være nedlatende mot og direkte trykke ned. Jeg ser det i kommentarfelt hos nettavisen jevnlig, hvor Sophie Elise pryder artikkelen det linkes til. Kritikken hagler om alt fra leppene til puppene til sexpartnerene hennes. Forsøker man å ta jenta i forsvar får man høre at sånt må hun ærlig talt forvente, blogger som hun er. Jeg opplever det også i ulvedebatten, i hijabdebatten og i politikkdebatten; så fort jeg skriver en mening, får jeg slengt til meg kommentarer om at "sånne" skal man ikke ta seriøst. Sånne som meg, sånne bloggere. "Dette skriver du bare for å provosere og få klikk til bloggen din", "gå tilbake til rosabloggen din du, Barbie, og la oss oppegående og voksne mennesker diskutere, for dette har ikke sånne som deg greie på" og "man kan vel ikke forvente annet av sånne som deg" er faste gjengangere. Meg er det ok å håne, for jeg er jo blogger, og bloggere har jo aldri noe fornuftig å komme med.

    I dag i en gruppe på facebook kom jeg over en ... Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. En vits, kanskje, enda den ikke var særlig morsom. Vitsen var lagt opp i dagbokform og handlet om en rosablogger som blir gravid. Videre følger vi så denne fiktive rosabloggeren som forsøker å få flyttet termindatoen fordi det klæsjer med blog awards. På slutten viser det seg at hun ikke er gravid likevel, hun har bare holdt inne en fjert, og når hun slipper den ut, tror hun at det er 'lille prinsessa' hun har prompet ut, som har blitt til luft.

    Jeg er ikke en slik person som sliter med å skille humor og alvor. Det hender jeg ler av voldtektsvitser, enda jeg selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det hender jeg trekker på smilebåndet av 'alle barna'-vitsene enda jeg selv har vært et mobbeoffer. Ja, selv blondinevitsene kan jeg flire høyt av, enda jeg selv har bleket hår. Rasisme er jeg motstander av, men rasismevitser kan være hysterisk morsomme likevel. Dere forstår poenget; jeg er ikke en person som krenkes av vitser.

    Blogger-vitsen, derimot, lo jeg ikke av. Ikke trakk jeg på smilebåndet, heller. Åpenbart fordi jeg ikke synes den var særlig morsom, men kanskje minst like mye fordi jeg syntes den var usmakelig. Det kommer tydelig frem i vitsen at hele formålet ikke nødvendigvis er å få folk til å le fordi vitsen i seg selv er morsom, men å få dem til å le fordi den omhandler en blogger. Fordi bloggere, nok en gang, fremstilles som tanketomme, tilbakestående 'airheads'. Dette, for meg, er ikke humor, men latterliggjøring. Her handlet det ikke om å le med, men å le av.

    Jeg så to andre som reagerte lignende som meg, og det er jeg glad for. Samtidig så jeg også kommentarer som mente at alle som reagerte negativt på 'vitsen' antagelig selv var bloggere som følte seg krenket. Jeg spurte en av jentene om hun ville tenkt annerledes på vitsen dersom ordet 'blogger' var blitt byttet ut for eksempel med 'homo' eller 'utlending'. Om det var en homofil, eller en utlending, som ble tydelig fremstilt som tilbakestående og tilnærmet hjernedød. Vedkommende forsøkte da å gjøre meg til skurk ved å spørre om jeg på ramme alvor sammenlignet rasisme med blogging.

    Nei, jeg sammenligner ikke rasisme med blogging. Jeg sammenligner håning av èn gruppe mennesker med håning av en annen gruppe mennesker. For hån er aldri greit. Ikke basert på hudfarge. Ikke basert på seksuell legning. Og heller ikke basert på interesser. Jeg kan le av bloggvitser, rasismevitser og homovitser, men ikke vitser hvor målet er å fremstille denne gruppen som mentalt tilbakestående. For akkruat dette konseptet med å gjøre narr av andre mennesker, trykke dem ned og flire av dem, vil for meg aldri være humor.

    De beste komikerne er de som kan få folk til å le uten å gjøre narr av andre mennesker, var det en gang noen som sa. Jeg husker dessverre ikke hvem, men han hadde rett, denne fyren. Enhver idiot kan få folk til å le av andre mennesker, men de beste spiller på selvironi, istedenfor mobbing.

  • DATO: 14.02.2018,KLOKKEN: 21:50
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 0 kommentarer
  • Graviditetstesten viser..

  • DATO: 14.02.2018 | KLOKKEN: 12:58 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

    Klokken er halv ni onsdag den fjortende februar. Jeg står opp og går ut på badet. Fra baderomsskuffen finner jeg frem graviditetstesten, og utfører den som beskrevet i den vedlagte bruksanvisningen. Jeg vet godt hvordan disse greiene fungerer - jeg har tatt dem før. Likevel gjør jeg en greie ut av å alltid følge bruksanvisningen, bare for å være hundre prosent sikker. Egentlig skulle jeg gjøre en videoblogg av det hele, men det skjer ikke. Jeg er ustelt og jævlig, og har slettes ikke lyst til å vise meg fremfor et kamera.

    Det er rart hvordan man alltid blir like nervøs når man sitter der med en graviditetstest i hånden. Selv jeg, som har tatt slike sikkert hundrevis av ganger før, merker at pulsen stiger litt. For det er alltid et "hva hvis" knyttet til slike tester. Hva hvis det er to røde streker på testen, istedenfor èn?

    Der og da er det faktisk dèt livet mitt har blitt redusert til: streker på en pisseprøve. Èn strek betyr at jeg kan fortsette å leve som normalt. To streker betyr at hele tilværelsen vil bli snudd fullstendig på hodet.

    Jeg blir sittende og tenke. Tenke på at jeg er tjuesyv, snart tjueåtte, år gammel, og at kanskje er det på tide nå. Skulle testen være positiv, vil det være overraskende. Det vil være skremmende. Men det vil ikke være verdens undergang, slik det ville vært for bare noen år siden.

    Jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre før jeg får barn; jeg vil gifte meg. Stå hvit brud. Jeg vil dra på bryllupsreise med bare meg og mannen. Jeg vil ha hus, og en jobb jeg virkelig trives i, og datekvelder som ikke avbrytes av engstelse for hvordan det går med barnet og barnevakten der hjemme. Jeg vil reise. Se litt av verden. Jeg vil ta førerkort. Jeg vil skrive bok og lage klær og være kreativ - alle de tingene jeg alltid tenker at jeg skal få gjort, men aldri gjør fordi jeg er en lat person. 

    Men hvem vet - kanskje blir det fint likevel? En liten mini-Jessica eller mini-Espen. Netter hvor jeg istedenfor å vri meg fordi jeg ikke får sove, heller sitter og ammer en liten baby. Dager hvor tiden går til å ta meg av en liten en, istedenfor å suse rundt. Å shoppe klær til mini, istedenfor til meg selv. Å trille en vogn, istedenfor å gå med nesa i telefonen. Jo.. Kanskje blir det fint likevel.

    Eller kanskje ikke. For jeg har aldri egentlig ønsket meg barn. Aldri egentlig vært noe barnemenneske. Aldri vært en slik person som blir henrykt over en liten småttis. I flere år var jeg jo faktisk livredd dem, slik normale folk er redd for edderkopper, høyder eller insekter. "Men det blir jo noe annet når det er ditt eget barn", har folk sagt. Men hva om det ikke blir det?

    De fem minuttene har brått gått.

    Jeg stirrer på graviditetstesten; sannhetens time.

    Èn rød strek lyser mot meg.

    Èn. Ikke to. Testen er negativ. Jeg er ikke gravid.

    Heldigvis.
     

  • DATO: 14.02.2018,KLOKKEN: 12:58
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 2 kommentarer
  • Jævla fittekjerring

  • DATO: 12.02.2018 | KLOKKEN: 19:16 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 5
  • ________________________________________________________________


    Beklager rotet. Det bor nemlig folk her.   # IkkeEtInteriørMagasin.

    Jeg ser ikke på meg selv som en særlig fordomsfull person, men i likhet med folk flest, har jeg mine øyeblikk hvor jeg tenker tanker som mildt sagt ikke er så veldig hyggelige. Det skumle med sosiale medier er at disse tankene, som man aldri ville sagt ansikt til ansikt til noen, fort kan bli til ord på et tastatur. Setninger i et kommentarfelt. Jeg er på ingen måte en versting på dette området, og slår knallhardt ned på alle former for mobbing, men ja - det har skjedd et par ganger fra min side, også.

    Da Anna Rasmussen fikk sitt andre barn, var jeg en av dem som mente at nå var det på tide å introdusere henne for kondomet, og at kanskje burde hun "tenke litt lenger enn bare leserantall på bloggen" der hun satt uten utdannelse, uten kjæreste, og med to små barn før hun i det hele tatt var fylt atten år. Da Nettavisen slo stort opp om at Anne Brith nektet barna å spise halloweengodteriet de hadde samlet inn og dessuten ville at barna skulle betale for sydenferie av egne ukepenger, kalte jeg henne en "nazimamma". Ved uttalige anledninger var jeg også den jenta som satt i grupper på facebook og kalte Sophie Elise dobbeltmoralsk og pr-kåt, ene og alene fordi hun, før bloggen hennes tok ordentlig av, stjal et par innlegg fra min daværende blogg uten å linke tilbake. 

    Jeg var rett og slett - beklager språkbruken - ei jævla fittekjerring.

    Det er flere år siden nå, men enda kjenner jeg at jeg har dårlig samvittighet. Derfor har jeg kontaktet både Anna og Sophie tidligere for å beklage oppførselen min. I går kontaktet jeg også Anne Brith. Hun tok det pent, og det er jeg veldig glad for.

    Man kan aldri endre ting man har sagt eller gjort mot andre mennesker. Alt man kan gjøre er å beklage, og ta lærdom av det. Bli et bedre menneske, slik at en dag har man ikke lenger noe å be om unnskyldning for.

    Det er mitt mål, i alle fall.

  • DATO: 12.02.2018,KLOKKEN: 19:16
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 5 kommentarer
  • En annen meg..?

  • DATO: 07.02.2018 | KLOKKEN: 22:05 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________



    Den siste tiden har jeg hatt følelsen av at bloggen min har blitt en slags klagemur. Når jeg forteller dere om episoder fra oppveksten min, er det som regel det vonde jeg trekker frem. Jeg forteller usensurert om mobbing, om voldtekt, om spiseforstyrrelser.. Situasjoner hvor jeg selv har vært et slags offer. Jeg har fortalt dere om venner som har dolket meg i ryggen, og om kjærester som har vært utro, men hvor er de fine, koselige historiene om kvelder hvor latteren trillet, og minner som aldri dør? Om solnedgangen som farget himmelen rød, og kjærlighet? Ting man hører om i sangtekster og ser i romantiske komedier. For de har da vært der, de også. Alt har ikke bare vært vondt og faenskapelig hele veien.

    Vi mennesker er så flinke til å fokusere på det negative. Kanskje er det fordi det er lettere å huske tingene som etterlater arr i sjelen, enn tingene som får smilet til å gå rundt. Kanskje fordi det er de vonde tingene vi lærer av. Det er de som skaper frykt og dype tanker klokken to om natten. Det er de som får maskaraen til å renne, og som får deg til å tenke deg om to ganger neste gang du havner i en lignende situasjon. Den som nesten har druknet, frykter det mørke, dype vannet for resten av livet, mens den som har rullet i sanden, ledd seg skakk og sett på solen, har ingen betenkeligheter med å gå barbeint på stranden en gang til. 

    Kanskje finnes det en annen meg der ute, i et parallelt univers, som husker alt det fine som jeg selv har glemt? Hvem er hun, hun som sover godt om natten og har en fortid med lykkelige øyeblikk?

  • DATO: 07.02.2018,KLOKKEN: 22:05
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 0 kommentarer
  • Sextreff for 7000 kr?

  • DATO: 04.02.2018 | KLOKKEN: 14:24 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

     

    I dag vil jeg ta opp et litt interessant tema med dere. Nemlig gutter / menn som kontakter kvinner på facebook og kanskje - men slettes ikke nødvendigvis - spanderer på seg et "hi" før de slenger ut bilder av .. dere vet hva. Snabelen, anakondaen, manndommen - eller i de fleste tilfeller; makaronien, blyanthviskelæret, marken.. Den tingen menn har mellom bena. Det feilplasserte enhjørningshornet, som jeg liker å kalle det.

    Dette er et blogginnlegg om uønskede penisbilder. Dickpics, som det kalles. Istedenfor å legge ut i det vide og brede om hvor irriterende disse bildene er, hvor mye jeg hater det, hvor respektløst det er, og så videre, vil jeg heller forsøke å forstå hvordan disse menneskene tenker.

    La meg starte med å fortelle at de aller, aller fleste av disse sjarmørene er utenlandske, hovedsakelig fra india, med dårlige engelskkunnskaper. De av dere som faktisk er fra Norge, Sverige, Amerika eller et annet land som forstår hva "in a relationship" betyr når dere leser det på profilen min; skam dere. Man går ikke etter folk som allerede er i forhold med noen andre. Det er dårlig stil, og vitner om at du er den typen menneske som kun tenker på deg selv. Vinner du en dame med den oppførselen der, er hun antagelig den type dame som ville ligget med sin avdøde oldefar i bytte mot en cheeseburger. Derfor anbefaler jeg å shippe henne avgårde til gynekologen snarest. De som peller borti råtne ting, har antagelig likorm.

    Nåvel; de aller fleste av disse dickpic-mennene er, som tidligere nevnt, utlendinger - som regel fra india - med dårlige engelskkunnskaper. Ergo, de forstår ikke hva "in a relationship" betyr, og er dermed nesten unnskyldt. Det er også verd å merke seg at i et land hvor ingen leer på øyelokket om du høvler over kusina di og skryter til gutta av det etterpå, er kanskje hele denne "vi peller oss ikke borti folk som er i forhold"-regelen litt.. Ikke-eksisterende. Her i Norge er vi litt finere på det, og holder oss unna slektninger. Både fordi det er icky, og fordi ingen av oss har lyst på en unge med fem bein, ti fingre på hver hånd, og ett øye istedenfor to. I india, derimot, virker de å ha en veldig laidback holdning til hele greia. Kall kidden en 'octohuman' og get over it, liksom. Nå høres det nok ut som jeg er voldsomt rasistisk av meg, men det er ikke tilfellet. Det finnes mange oppegående mennesker i / fra india, men så har vi - slik vi har ellers i verden også - idiotene som ødelegger for alle andre.

    Tilbake til disse dickpic-mennene. Hva, nøyaktig, er det de håper på når de sender disse bildene? Jeg forstår selvsagt at de vil ha sex og håper at bildene skal gire meg opp noe helt voldsomt, men forventer de på ramme alvor at jeg skal booke meg en billett tur retur til india for et kjapt one night stand? Hvor mye koster egentlig en billett til india i disse dager? 6-7000 kroner?

    Hva i alle dager er det som får en mann til å tro at ei jente vil punge ut 7000 kroner for et sextreff? Jeg har kommet frem til tre mulige forklaringer:

    1) fyren tror han er så digg at en natt med ham er noe hvemsomhelst vil betale godt for.

    2) fyren synes jeg er så stygg at han tror jeg ikke kan få noe annet, og derfor er såpass desperat at jeg gjerne betaler.

    3) fyren er rett og slett bare stokk dum i hodet og tror jeg kan teleportere meg gjennom skjermen og tilbake igjen.


    Hva tror dere?
     

  • DATO: 04.02.2018,KLOKKEN: 14:24
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 2 kommentarer
  • Jeg hiver meg inn i debatten..

  • DATO: 02.02.2018 | KLOKKEN: 23:17 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 5
  • ________________________________________________________________



    Jeg vet ikke hva det er som får enkelte til å tro at de er bedre forbilder dersom de, istedenfor å legge seg under kniven, heller hetser og håner dem som har gjort det.

    Alt jeg vet, er at jeg er drittlei av å se disse menneskene bli hyllet i sosiale medier der de smiler sine - "helt naturlige" smil med leppestift og, åpenbart, blekede tenner som helt sikkert har hatt tannregulering i ungdomstiden - mens de forteller oss at mennesker som har fikset på kompleksene sine gjennom en neseoperasjon, leppeinjeksjoner eller brystforstørring ikke burde ha de samme rettighetene som andre. At de ikke burde få lov å uttale seg på sosiale medier. At de ikke burde få lov å få barn...

    Kall meg gal, men jeg synes ikke man blir et bedre forbilde av å rakke ned på andre mennesker. Jeg synes ikke man fremmer sunnere idealer dersom man oppfordrer folk til å se ned på en gruppe mennesker som ikke har gjort annet enn å forsøke å 'fikse' de delene av sitt eget utseende de ikke er fornøyd med. I mine øyne blir dette litt det samme som å ta med seg en gjeng for å sparke et menneske som allerede ligger nede, og slike har jeg veldig lite til overs for.

    Jeg vil aldri oppfordre noen til å legge seg under kniven, men om jeg en dag får en datter med såpass store komplekser for sitt eget utseende at hun ikke klarer å akseptere det, vil jeg heller at hun kommer hjem med et par nye pupper, enn at hun blir en av dem som forsøker å heve seg selv ved å trykke andre mennesker ned. Ingen kosmetisk operasjon i verden kan få meg til å skamme meg over mine egne barn, men om barnet mitt blir en mobber som er skyld i at enkelte jenter kanskje ikke tør å ta ordet i klassen eller delta i gymtimene lenger, vil jeg virkelig slite med å se henne i øynene.

  • DATO: 02.02.2018,KLOKKEN: 23:17
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 5 kommentarer
  • Jeg vet ikke hvilken versjon som er ekte

  • DATO: 31.01.2018 | KLOKKEN: 19:39 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________

    Jeg vet ikke med dere, men noen ganger kan jeg se på bilder av meg selv og tenke: "jøsses, jeg ser jo helt rar ut!". Andre ganger kan jeg se de samme bildene og være strålende fornøyd med dem. Kanskje er det helt normalt, kanskje har vi alle det slik, eller kanskje er det det beryktede "body dysmorphia"-syndromet alle bloggerne ser ut til å lide av, som gjør at de opererer seg på nytt og på nytt og på nytt, fordi de kun ser feil ved seg selv, ting som må fikses på og rettes opp i, istedenfor hvor flotte de egentlig er.

    Ta for eksempel headerbildet mitt. Noen ganger ser jeg ei helt normal, utseendemessig helt ok jente. Andre ganger ser jeg ei jente med nesten skjelende øyne, et kjempebredt ansikt, og en malplassert, klovnelignende munn. Jeg vet ikke hvilken av disse to versjonene andre mennesker ser, og det skremmer meg litt. 

    Samtidig slår jeg meg til ro med det faktum at alle mennesker - spesielt jenter - har stått foran speilet på badet hjemme en gang og tenkt: "faen så stygg jeg er", for så å stå foran det samme speilet noen dager senere og tenke at "hey, i dag ser jeg skikkelig bra ut!", vel vitende om at, til syvende og sist, er det akkurat det samme ansiktet du ser, som du så dagen i forveien.

    Så kanskje er vi alle litt gale, eller bare helt normale.

  • DATO: 31.01.2018,KLOKKEN: 19:39
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 3 kommentarer
  • Jeg har ikke hatt mensen på evigheter

  • DATO: 27.01.2018 | KLOKKEN: 14:06 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    I disse dager er det fryktelig 'in' å snakke om at man har mensen. Aller helst skal det vises frem på instagram og facebook, også. "Se min blodige tampong! Veit du hvorfor jeg har en sånn en? Det er fordi jeg blør fra fitta mi!" skrikes ut gjennom bilder av blodige tamponger, truser og treningstights. Til og med tampongprodusentene selv har hevet seg på galskapen, og oppfordrer oss kvinner til å vise at vi har mensen. Kall meg gjerne kjip, men selv foretrekker jeg tamponger hvor målet er å skjule at jeg blør.

    Årsaken til denne blødningskatastrofen, som jeg liker å kalle den, er for å vise at det er naturlig for kvinner å menstruere. Jeg kan forøvrig opplyse om at det er like naturlig for oss kvinner å drite, men den dagen samfunnet skal ha meg til å gå rundt med buksa full av bæsj hele dagen, eller poste bilde av bæsjen min på instagram, eller sette meg ned og drite på bordet på resturant - da pakker jeg tingene mine og flytter til en øde øy.

    Uansett, dette er ikke noe jeg trenger å ta stilling til. Verken det å gå med buksa full av dritt, eller det å veive blodige tamponger rundt. Jeg blør nemlig ikke, så teknisk sett kunne jeg ikke veivet tampongen rundt om jeg hadde hatt lyst engang.

    I disse tider hvor det er så 'in' å snakke om blodige truser, bør det også være ok å snakke om de trusene som ikke er blodige. De kvinnene som går måned etter måned etter måned uten at blodet kommer. Kvinner som meg. Tjuesyv år gamle kvinner, som meg. For unge til å ha kommet i overgangsalderen (skulle man tro, i alle fall), og for gamle til å ikke ha kommet i puberteten enda. De av oss som har hatt regelmessig mens i evigheter, for så å oppdage at plutselig blir den usikker på seg selv, og vil ikke komme og hilse på likevel. De av oss som innimellom bare har litt rosa på papiret, går over stokk og stein, hamstrer opp på tamponger og tenker at "NÅ KOMMER MENSEN!!" - og så kommer den ikke likevel. De av oss som har mensensmerter, men ikke nok blod til at det kan kalles mensen.

    Hvorfor er det ingen som snakker om oss og vår situasjon? For vi - vi må faktisk til legen og bli fortalt at det er helt normalt at mensen tar seg flere måneders ferie innimellom. 'ut' er det å snakke om manglende menstruasjon, at vi faktisk må til legen for å bli roet ned, der vi sitter med de negative graviditetstestene våre og tror vi skal dø av kreft.

  • DATO: 27.01.2018,KLOKKEN: 14:06
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Livet slutter her

  • DATO: 26.01.2018 | KLOKKEN: 07:05 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________



    Jeg hater sosiale medier. Jeg ser selvfølgelig at det er en veldig hyklerisk ting av meg å si, her jeg sitter og skriver til dere fra en laptop, så kanske blir det mer riktig å si at jeg har et elsk-hat-forhold til det hele. Jeg elsker at sosiale medier gir meg muligheten til å nå ut til flere mennesker, shoppe uten å reise meg fra sofaen, og lære meg ting uten at jeg trenger å forlate min egen stue. Det jeg derimot ikke liker, er hvor hverdagslig og normalt det har blitt. Hvor avhengig vi har blitt av disse små maskinene som hooker oss opp med facebook, instagram, twitter, pinterest, bloglovin, snapchat.. Og den store synderen av dem alle; online dataspill.

    Jeg kan ikke hjelpe for at det rykker litt i fordomssenteret i hjernen min når jeg ser tenåringene sitte på benken ved siden av hverandre, og istedenfor å prate sammen, trykker på hver sin mobil, fullstendig oppslukt av facebook, istedenfor hverandre.

    Jeg har ikke tall på hvor mange forhold - både mine egne og de jeg leser om på nettet (hei, hykleri, min gode venn!) - som har blitt ødelagt av at noen må ha nesa i internett. Hvor mange ganger jeg har tatt kjærester i å sitte med nesa i facebook mens vi ser på film - eller hvor mange ganger jeg faktisk har vært skyldig i dette selv. Hvor mange ganger jeg har følt meg tilsidesatt, oversett og uelsket fordi en kjæreste heller vil tilbringe all sin fritid i en fiktiv guild, gjøre fiktive quests, i en fiktiv verden kalt World of Warcraft, enn å leve i den virkelige verden sammen med meg. Hvor mange ganger jeg har lest om andre jenter som er i samme situasjon. Hvor mange ganger jeg, i grupper på facebook, har fått lese om andre jenter som desperat spør seg til råds: "kjæresten min setter FIFA / World Of Warcraft / League Of Legends / Counter Strike foran meg, og vi gjør ingenting sammen lenger, for han sitter bare med nesa i spillet konstant. Han sitter våken til langt på natt og er sur når han står opp fordi han ikke har fått nok søvn, og blir sur på meg når jeg vil ha oppmerksomhet - Hva skal jeg gjøre?", eller "kjæresten min flørter med andre damer på nett", eller "kjæresten min ser alt for mye nettporno", "kjæresten min impulsshopper fra wish. Så mye at det blir veldig dyrt etterhvert"..

    Jeg kan ikke hjelpe for at jeg lurer på hvordan verden ville vært uten sosiale medier. Jeg mener å huske vi var mer sosiale den gangen mobilen kun kunne brukes til å ringe og sende SMS med. At vi var mer aktive og gjorde ting sammen fysisk, den gangen man måtte logge av nettet når mamma skulle ringe. Den gangen vår tilgang på sosiale medier var begrenset. Jeg mener å huske vi var lykkeligere. Livet var et liv, ikke bare en eksistens. Du var aktiv, som i aktiv, ikke bare et grønt ikon på facebook messenger som informerer: "*navn* er aktiv nå!". Nei, facebook, *navn* er slettes ikke aktiv nå. Vedkommende sitter antagelig med rumpa godt plassert i gamingstolen, knaskende på en pose potetgull eller med colaflasken halveis nedi gapet. Det er ingenting ved vedkommende som er aktivt akkurat nå, annet enn fingrene som flyr over tastaturet.

    Hvordan ville verden vært om vi levde et liv helt fritt for sosiale medier? Ingen facebook. Ingen instagram. Ingen World of Warcraft. Ingen snapchat. Ingen nettporno. Ingen ebay / wish / aliexpress / lightinthebox / finn.no-apper. Vi tror kanskje det ville vært et mareritt, men helt ærlig tror jeg vi ville vært lykkeligere. Lykkeligere fordi livet brått hadde fått mening igjen. Lykkelig fordi vi kunne dra på konserter og faktisk nyte dem, uten å tenke på at dette må filmes og postes på facebook / snapchat så hele verden kan se hvor vi har vært og hva vi har sett. Lykkelig fordi forhold ikke lenger ville bestå av "deg, meg, og gamingen din", men kun deg og meg. Lykkelig fordi for å ha kontakt med vennene våre, måtte vi faktisk ha dratt ut og møtt dem, ansikt til ansikt. Kanskje ville vi lært noe. Kanskje ville vi sett personlighet. Kjent parfymelukt. Lagt merke til ansiktstrekk. Ting vi ikke ser i dag, fordi vennskap er 95% prate sammen på nett.

    Vi kaller det 'sosiale medier', men sannheten er at aldri har vi vært så usosiale som vi er i dag. Og det er trist, synes jeg, for en dag skal vi bli gamle, ligge på gamlehjemmet, og se tilbake på det livet vi har levd. Jeg frykter vi kommer til å innse at det slettes ikke var særlig innholdsrikt. "Bestemor / far", kommer barnebarna våre til å spørre, "kan du ikke fortelle om hva du gjorde da du var på min alder?", og det vil gå opp for deg at nei - du kan ikke det. For du gjorde ingenting som er verd å nevne. Du kan fortelle om karakteren din på World of Warcraft, eller alle følgerne du hadde på instagram, hvor mange som så snappene dine, eller skrev til deg på facebook.. Men ingenting virkelig spennende, inspirerende eller sjokkerende. For du levde ikke - du bare eksisterte.

  • DATO: 26.01.2018,KLOKKEN: 07:05
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 0 kommentarer
  • Livet er mer enn å bli mamma

  • DATO: 24.01.2018 | KLOKKEN: 23:18 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________



    Barn er en naturlig del av mange menneskers liv. Derfor er det heller ikke så rart at mange ser på det å bære frem et nytt liv som det absolutt viktigste. Jeg har ikke tall på hvor mange blogger, facebookposter og gruppeinnlegg jeg har lest, hvor unge mødre legger ut i det vide og det brede om hvor ufullstendig og tomt livet var før de fikk barn; hvordan man ikke virkelig har levd før man har holdt sin nyfødte baby i armene.

    Det er selvfølgelig kjempehyggelig å lese om jenter som virkelig trives i mammarollen og er takknemlig for det livet de har, men samtidig kjenner jeg at det gjør vondt i hjertet. Det gjør vondt, fordi jeg vet at disse ordene som blir lest av meg, også vil bli lest av par som ikke kan få egne barn. Homofile, lesbiske, transseksuelle og sterile mennesker, som mer enn noe annet ønsker å få være den som sitter på baderomsgulvet med en positiv graviditetstest. Ønsker å kjenne babyen sparke, og se magen vokse. Ønsker å sitte der med partneren sin og gjette; "kommer det til å bli en gutt eller ei jente, tro?", "vil barnet ligne mest på deg eller på meg?", men vet at de aldri vil få sjansen til å det. Det må være sårt, det å vite at man ikke kan skape et nytt liv sammen med den man elsker. Det må være ufattelig deprimerende. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvor hardt det må treffe når de leser unge mødre legge ut i det vide og brede om hvor innholdsløst og tomt et liv uten egne, biologiske barn er. 

    Så i kveld vil jeg jeg slå et slag for alle dere som ikke kan få egne barn. Jeg vil dere skal vite at nei, livene deres er ikke ufullstendige eller tomme. Det er mange måter å gjøre livet mer meningsfylt på. For eksempel:

    Ta til seg et adoptiv - eller fosterbarn. Gi et trygt og stabilt hjem til noen som hadde en vond start på livet.

    Adoptere et dyr. En liten hundevalp eller kattunge, for eksempel, eller et voksent dyr som allerede har levd et tøft liv. Vis dem at ikke alle mennesker er like, og gi dem et trygt og kjærlig hjem i sine siste leveår.

    Reise. Besøke nye land, lære nye språk og kulturer.

    Donere penger til de fattige, til dyrebeskyttelsen, til kreftforeningen..

    Åpne hjemmet ditt for noen som ikke har noen å feire jul / påske sammen med.

    Skjemme bort dine tante / onkel-unger, venners barn etc. Sitte barnevakt, overraske dem med gaver, leke sammen med dem - virkelig engasjere deg, som om de skulle være dine egne.

    Bygge et bedre forhold til din allerede eksisterende familie; besøke mamma og pappa oftere, skjemme dem bort, og vise at du setter pris på dem.

    Ta deg en (annen) utdannelse, bare for gøy.

    Jobbe som frivillig støttekontakt.

    Skrive en bok eller to.

     Livet er så mye mer enn bare reproduksjon. Aldri la noen fortelle deg noe annet.

    //foto: pixabay.com

  • DATO: 24.01.2018,KLOKKEN: 23:18
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 0 kommentarer
  • Sugardaddy vs one night stand

  • DATO: 21.01.2018 | KLOKKEN: 20:10 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________



    For noen år tilbake skrev nettavisen en artikkel om norske jenter som har sex med voksne menn i bytte mot dyre vesker. Saken skapte stort engasjement blant flere av landets største bloggere, som mente dette var både ekkelt og lavmål. Selv om jeg er helt enig i denne tankegangen, må jeg helt ærlig si at jeg ikke helt forstår den.

    Jeg forstår, selvsagt, hvorfor jeg synes det er ekkelt; jeg har en mental sperre som gjør at tanken på å ligge med noen jeg ikke er romantisk interessert i, gjør meg kvalm. Derfor har jeg heller aldri hatt et one night stand eller friends with benefits-forhold. 

    Hvorfor jenter som scroller gjennom Tinder for å få seg et ligg, eller som på andre måter går til sengs med noen de ikke føler noe for, plutselig skal være moralens voktere og stå og peke dømmende fingre mot jenter som i bunn og grunn opptrer på akkurat samme måte som dem selv, forstår jeg imidlertid ikke. Det virker på meg helt ærlig litt hyklersk at jenter som selv krever å bli omtalt som 'seksuelt frigjort' fordi de skiller mellom sex og følelser, skal stå og kalle andre ekle og lavmål av samme årsak. At de som selv lar seg overtale til å ligge med et fremmed mennesker etter et par drinker på et utested, skal stå og kalle andre jenter billige for å la seg overtale av dyrere gaver. Er ikke den aller billigste, til syvende og sist, den som gjør jobben helt gratis?

    Jeg ser virkelig ikke logikken..

     

    //foto: pixabay

  • DATO: 21.01.2018,KLOKKEN: 20:10
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Våre forfedre ville snudd seg i graven

  • DATO: 11.01.2018 | KLOKKEN: 21:12 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

    Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vet ikke engang om jeg burde skrive det. Noen kommer til å mistolke, og legge meg for hat. Slik det har blitt i samfunnet vårt, kommer garantert noen til å føle seg krenket, også. Krenket to tusen og atten - det har blitt en hashtag. Det står i fare for å bli navnet på vår tidsepoke. Det vi kommer til å bli det vi blir husket for. Fremtidens generasjoner kommer til å lese om folket i det tjueførste århundre, og de kommer til å lese hvor lettprovoserte og sytete vi var. Slik vi leser om vikingene som plyndret og voldtok (fun fact: de gjorde ikke det. Voldtok, altså. Vikingmenn hadde en voldsomt stor respekt for kvinner), kommer de til å lese om det tjueførste århundrets kvinner og menn, som skapte stor ståhei over enhver bitteliten bagatell de kunne oppdrive. 

    Våre forfedre ville snudd seg i graven, hadde de visst hvordan vi holder på. Feminstene som kjempet for stemmerett og skolegang for jenter, ville skammet seg over dagens feminster, som krangler om fargen på tannkremen i butikken og krever å få poste bilder av brystvortene sine på instagram. Fortidens vitenskapsmenn ville følt seg latterliggjort, hadde de visst at vi i det tjueførste århundre fremdeles krangler om hvorvidt jorden er flat eller rund. Våre tippoldeforeldres foreldregenerasjon ville avskrevet oss fra familien tvert, hadde de visst at vi i dag gir åtteåringen penger for å rydde sitt eget soverom og at seksåringen er for opptatt med å spille bubble witch saga på ipaden, til å være ute og klatre i trær sammen med venner. 

    Jeg er glad jeg aldri skal stå ansikt til ansikt med mine forfedre. Jeg ville ikke klart å stå rak i ryggen, gi dem et fast håndtrykk og fortalt at jeg er fra en generasjon hvor det er mer dramatisk for en standard sekstenåring å rote bort mobilen, enn det er å drikke seg full, røyke weed, ligge med to forskjellige menn på samme kveld, og sitte der to uker senere med en positiv graviditetstest uten anelse om hvem faren kan være.

  • DATO: 11.01.2018,KLOKKEN: 21:12
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 2 kommentarer
  • Unormalt å ikke være sexavhengig?

  • DATO: 07.01.2018 | KLOKKEN: 19:09 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    Sex. Hvor enn vi snur oss, ser vi sex. Noen ganger direkte. Andre ganger mer skjult, i form av antydninger. Små hint, som en babe som danser og smiler forførende inn i kamera i en undertøysreklame, eller ei lettkledd jente som kommer sjanglende ut fra et utested klokken to om morgenen, med fårete glis, og en fyr på armen. Vi vet hvor de skal, og hva de skal gjøre. Jenta på bussen, som i detalj forteller personen i andre enden om helgens one night stand. Profilbilder på sosiale medier, med bh'er som lager puppene under haken-effekt. Sangtekster som ljomer ut fra høytalere på en bil som kjører forbi. ♪♫ No, I-I-I can't be responsible, if I-I-I get you in trouble now, see you're 're 're too irresistible, yeah that's for sure, so if I put your hands where my eyes can't see, then you're the one who's got a hold on me, no I-I-I can't be responsible, responsible, it ain't my fault ♪♫. Brukte kondomer i veikanten, halveis skjult av gjørme, vann og skitt. Et bevis på at noen ikke klarte å styre seg, og bare måtte ha hverandre, akkurat der og da.

    Fester. Leker som 'jeg har aldri'. Jeg har aldri knullet noen på en kirkegård. Jeg har aldri fingret meg selv på jobben. Jeg har aldri.. Drikk hvis du har. Og så drikker vi alle sammen. Dere fem fordi dere faktisk både har fingret på jobben og knullet utenfor kirken, jeg fordi det plutselig føles litt flaut å ikke ha gjort det.

    Venner. Venner som staser seg opp før en fest og sier de håper på å få seg noe i kveld. Venner som snakker om forhold, og sier de ikke 'kjøper bilen' før den er prøvekjørt. Venner som er utro mot kjæresten fordi en annen er mer atteraktiv. Fordi en annen får det til å rykke litt i underlivet.

    Jeg er ikke aseksuell, men samfunnet får meg ofte til å føle at jeg er det, fordi jeg faktisk klarer å styre meg. Jeg føler meg negativt dømt fordi tanken på å skulle ligge med et fremmed menneske på første treff ikke gjør meg sprengkåt, men småkvalm. Fordi jeg heller bryter kontakt med et menneske dersom jeg utvikler en seksuell interesse for dem, fremfor å gå bak kjærestens rygg. Fordi jeg ikke må fly på do under arbeidstiden eller familiemiddagen og tilfredstille meg selv seksuelt, men faktisk klarer å 'ta det senere'. Fordi jeg innimellom har vondt i magen, eller ryggen, eller hodet, eller er sint, såret, lei meg og da ikke har lyst på sex i det hele tatt.

    Ofte føler jeg at samfunnet er veldig svarthvitt, og bygget opp rundt en ideologi om at dersom du ikke har en umettelig apetitt på sex, må det være noe galt med deg. At enten er sex det absolutt viktigste i livet ditt, eller så hater du det.

    Jeg savner en gråsone. En "Jeg liker sex, men jeg er ikke avhengig"-sone, hvor det er helt ok å si at noen ganger har man lyst, andre ganger ikke, akkurat som med alt annet man liker, men ikke er avhengig av. Spaghetti, for eksempel. Spaghetti er kjempegodt, men spiser jeg det morgen, middag og kveld i syv dager, har jeg kanskje ikke sånn kjempelyst den åttende eller niende dagen, uten at det betyr at jeg plutselig er anti-spaghetti av den grunn. Og uansett hvor mye jeg liker spaghetti, er det ikke sånn at jeg ville plukket opp random spaghetti fra et bord på en fest og gaflet i meg. I hvertfall ikke dersom jeg hadde min egen rykende ferske porsjon ventende på meg hjemme. Skjønner dere hva jeg mener?

    LIK & DEL om du kjenner deg igjen :)

    //Illustrasjonsfoto: pinterest

  • DATO: 07.01.2018,KLOKKEN: 19:09
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Naken med Anna

  • DATO: 05.01.2018 | KLOKKEN: 13:13 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    Før jeg starter dette innlegget må jeg bare si at da jeg i går skrev innlegget om foundation tilpasset mørk hud, hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg at noen kunne la seg krenke av det. Likevel var det åpenbart slik at noen følte seg voldsomt krenket på Rihannas vegne, for det dukket fort opp et par sure responser i innboksen på facebook der noen mente det var riv, ruskende galt av meg å våge å antyde at frøkna hadde bleket huden. Dette "må finne noe å være sur for hver eneste dag"-behovet mange ser ut til å ha adoptert de siste tre årene begynner å spinne ut av kontroll. Mitt råd er at de det gjelder, roer seg kraftig ned før de bitcher på seg høyt blodtrykk.

    Den siste tiden har jeg ikke vært, men derimot lest, naken. Naken er tittelen på Anna Rasmussens selvbiografi. Anna er bedre kjent i bloggverden under aliaset 'mamma til Michelle', og i denne boken får vi for aller første gang et innblikk i hvem Anna var før hun satt der med to røde streker på graviditetstesten.

    Ofte har jeg lest i forskjellige anmeldelser på nett at boken egentlig ikke gir noen ny informasjon om Anna. At det aller meste allerede er blitt skrevet på bloggen før. Der er jeg sterkt uenig. Jeg føler jeg kan forstå Anna langt bedre etter å ha lest denne boken. Jeg kan se valgene hennes fra hennes perspektiv og forstå hvorfor hun har tatt dem. Dèt gjør at jeg sitter igjen med en veldig stor respekt for denne jenta, alt hun har vært gjennom, og alt hun har fått til.

     

    HAR DERE LEST DEN?

  • DATO: 05.01.2018,KLOKKEN: 13:13
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Mine tanker om obligatorisk skolegudstjeneste

  • DATO: 27.12.2017 | KLOKKEN: 20:43 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

    I disse dager snakkes det mye om religion og skole. "Bør skolegudstjenesten være obligatorisk?" er spørsmålet media har stilt oss med jevne mellomrom denne vinteren. Personlig mener jeg at nei, det bør den ikke. Jeg har ingenting imot religiøse mennesker i seg selv, men jeg ønsker ikke at religion verken skal tvinges nedover halsen på noen, eller bli mer utbredt enn det allerede er. Hvorfor ikke? La meg forklare.

    La meg starte med å si at dette ikke på noen måte er et hatinnlegg. Faktisk er jeg overbevist om at religion kan være en veldig positiv ting. Å sette sin lit til en høyere makt kan føles veldig fint og trygt. Veien hjem i mørket føles alltid litt tryggere om du er overbevist om at det er noen der oppe som passer på at det ikke hender deg noe vondt. Døden føles ikke så skummel om du er sikker på at har du oppført deg ordentlig, venter himmelriket på deg. Livet føles også betydelig mer viktig og verdifullt når du lever i troen på at du er en del av noe større. En plan. At noen har skapt deg fordi du - ja, akkurat du - er utrolig viktig. At du har en oppgave. Sorg er kanskje også lettere å takle dersom man kan trøste seg med at alle dødsfall, all svik og all smerte, er en del av Guds plan. Kanskje er det også lettere å oppføre seg ordentlig dersom du tror at det vil lønne seg: at gode gjerninger blir belønnnet med et evig liv i paradis, mens egoistiske og vonde gjerninger vil straffe seg i form av evig pine i Helvete. Sånn sett er religion en positiv ting. Spillereglene er greie, og enkle å følge.

    Likevel er det slik med den religiøse boken at den kun er positiv dersom man fokuserer på de riktige delene av den. Leser du bibelen i sin helhet, blir den veldig fort en bok som fronter veldig skumle verdier. Verdier som jeg, personlig, ikke ønsker at vi skal påtvinge våre barn. La meg demonstrere:

    Andre Mosebok, 20:4-5:
     "Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg." Kort og greit forklart betyr dette at dersom din tippoldefar har begått en såkalt 'synd' skal du ta straffen for det. Eller, om du begår en såkalt 'synd' selv, skal dine tippoldebarn straffes.

    Femte mosebok, 22:20-21:
     "Men dersom beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at jenta var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel". Eller, i klartekst: om en kvinne har sex før hun er gift, skal hun drepes.

    Tredje mosebok: 27:3-6:
    "En mann som er mellom tjue og seksti år, skal ha en verdi på femti sjekel sølv etter helligdommens vekt. Er det en kvinne, skal hun ha en verdi på tretti sjekel. Er det et menneske som er mellom fem og tjue år, skal verdien av en gutt være tjue sjekel og av en jente ti sjekel. Er det et barn mellom en måned og fem år, skal verdien av en gutt være fem sjekel sølv og av en jente tre sjekel sølv". Enklere oppsummert: menn er verd mer enn kvinner, og barn er verd enda mindre enn kvinner igjen.

    Peters første brev: 2:18-20:
    "Dere tjenestefolk skal med ærefrykt underordne dere herrene deres ? ikke bare de gode og vennlige, men også de vrange. For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser fordi samvittigheten er bundet til Gud. Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne."  Tjenestefolk er et gammelt ord som betyr slave. Med andre ord; slaveri er helt ok. Vold mot slaver? Ingenting å lage drama av. Bit tenna sammen og stå i det, så blir gud glad. 

    Tredje mosebok: 20:18:
    "Så sier herren: Når en mann ligger hos en kvinne som har sin månedlige svakhet, og blotter henne, da har han avdekket hennes kilde. Og hun har avdekket sitt blods kilde. De skal begge utryddes av sitt folk". Den månedtlige svakhet betyr menstruasjon. Så kort og greit; ligger du med ei dame som har menstruasjon, skal dere begge drepes.

    Slik kan vi fortsette i det uendelige. Det finnes også utallige bibelsitater som oppfordrer oss til å steine homofile, ulydige sønner, og kvinner. Voldtekt, derimot, er en av tingene som merkelig nok synes å være helt ok, og som brukes som virkemiddel flere steder i bibelen. Vil du hevne deg på en mann? voldta datteren hans. Vil du løse en krangel? Send ut kona og la henne bli voldtatt. Voldtar du en ung kvinne? Helt ok, bare tving henne til å gifte seg med deg etterpå, ellers må hun drepes. Gud er, generelt, en veldig kvinnefiendtlig figur med en stor forkjærlighet for massedrap og voldtekt.

    Er det disse holdningene vi ønsker å se mer av i vårt samfunn? Nå snakker jeg selvsagt bare for meg selv, men nei, det er det ikke.

    En annen ting som er verd å merke seg når det gjelder religion, er at religiøse ofte setter en voldsomt stor lit til gud. Istedenfor å spørre seg selv "hva kan jeg selv aktivt gjøre for å hjelpe deg?" når man kommer over noen som sliter økonomisk eller helsemessig, har mange religiøse en tendens til å lempe problemet over på gud ved å love at de 'skal be' for vedkommende. Og det er mange som ber. Ber for de fattige i andre land. Ber for de som sitter på gaten. Ber for de som ikke har noen å feire jul sammen med. Ber for de som ikke har råd til medisinen de trenger for å fungere i hverdagen. Ofte lurer jeg på hvor mange liv som kunne vært endret til det bedre, om folk istedenfor å be gud om hjelp, selv bidro. 

    Jeg føler ikke at det vi trenger mer av i vårt samfunn er en bok som lærer oss å trygle herren om hjelp hver gang en situasjon oppstår, eller å prise herren hver gang ansatte ved et sykehus klarer å få noens hjerte til å slå igjen. Vi trenger ikke en bok som lærer oss at når en atten år gammel gutt fyllekjører rett i fjellveggen, er det guds vilje. Nei. Det vi trenger er å legge religion litt til side, se på oss selv, og våge å gripe inn. Å våge å spille rolllen som gud i våre egne liv. Sette oss selv først, og ta på oss ansvaret for å hjelpe andre. Bidra litt, der vi ser at det trengs.

    Vi trenger ikke en bok som forteller oss at menn er mer verd enn kvinner, og at det å forelske seg i samme kjønn er feil. Det er slike holdninger som avler krig. Vi trenger ikke krig. Vi trenger ikke drap. Vi trenger aksept, forståelse og gjensidig respekt for hverandres levemåter. Vi trenger ikke en bok som gjør forskjell på folk, men et samfunn som inkluderer.

    Enig? Lik og del innlegget. Uenig? Fortell meg hvorfor.

  • DATO: 27.12.2017,KLOKKEN: 20:43
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 0 kommentarer
  • Det er ikke bare gravide som har strekkmerker!

  • DATO: 03.12.2017 | KLOKKEN: 15:03 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________



    Jeg fikk strekkmerker da jeg var omtrentlig åtte år gammel. Åtte?, tenker du kanskje. Ja, åtte. De strakk seg fra hoftene og bakover, oppover mot ryggen. Det plaget meg ikke. Tvert imot. Faktisk syntes jeg det var ganske kult. Jeg mener - jeg hadde jo tigerstriper!

    Vi snakket aldri noe særlig om strekkmerker på skolen, annet enn at vi fikk vite at de kom av at huden strakk seg for fort. 

    Vi snakker ikke noe særlig om strekkmerker i dagens samfunn heller, men når vi først gjør det, er det gjerne i form av utsagn som: "strekkmerker er barnets første tegninger på mammas kropp" og "strekkmerker er beviset på at du har skapt et nytt liv". Kort og greit: strekkmerker viser at du har født et barn.

    Aldri har jeg hørt så mye som et pip om at strekkmerker også kan komme av andre årsaker. Derfor begynte jeg som 18-19åring å føle meg ukomfortabel med strekkmerkene mine. Jeg kunne ikke la være å lure på om jeg var unormal, fordi jeg hadde strekkmerker på kroppen, men ingen barn.

    Til dags dato lurer jeg fremdeles litt på akkurat det. Når folk ser at jeg har strekkmerker på kroppen, tenker de da at jeg har barn? Og hvorfor er det ingen som snakker om at strekkmerker også kan oppstå før puberteten, fordi kroppen utvikler seg i et raskt tempo? Er virkelig dèt så unormalt?


    NÅR FIKK DERE STREKKMERKER?

  • DATO: 03.12.2017,KLOKKEN: 15:03
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Nei, du får meg ikke til å holde kjeft om dette!

  • DATO: 17.11.2017 | KLOKKEN: 14:14 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________

    Jeg vet ikke med dere, men ofte føler jeg at verden går litt baklengs. Når man i grupper på facebook blir bedt om å se den andre veien og lukke øyne og ører når det er snakk om mishandel, føler jeg helt ærlig at verden har tatt et voldsomt stort steg i helt feil retning.Jeg blir skremt av hvor selvopptatte mennesker er, hvordan empati og respekt for liv må vike for ønsket om å se bra eller rik ut. Æsj, sier jeg bare - æsj for noen holdninger! 

     "Kan ikke dere pelsmotstandere bare holde kjeft?"  Nei, vi kan ikke det. De menneskene som ber pelsmotstandere holde kjeft og se en annen vei når det kommer til tortur og mishandel av dyr, er de samme menneskene som ville skreket høyt og laget et drama uten like, dersom det var små barn i burene istedenfor små dyr. Vi er ikke så forskjellige, du og jeg - forskjellen er bare at der du setter klare skiller mellom hvilken art som har livets rett og hvilken som gjerne må behandles dårlig for din underholdning og fornøyelse, gjør ikke jeg det.

     "Dere pelsmotstandere trenger ikke å like pels, men dere må respektere at andre gjør det"  Skal vi snu litt på det? Du trenger ikke å like at barnet ditt blir plaget på skolen, men du må respektere de som plager ham. Det høres litt ... Feil ut, synes du ikke? Respekt er noe man gjør seg fortjent til, og gjør noen noe som går på bekostning av en annens liv, så sier man da ifra?!

     "Dyrene på norske pelsfarmer har det bra"  Da kan du jo flytte inn i et revebur selv. Nei? Tenkte meg det. Kunne du ikke tenke deg å leve slik selv, skal du jammen ikke være så rask til å dømme andre til det.

     "Pels er ikke noe verre enn kjøttindustrien"  Er ikke den ille nok, da?

     "I Kina.."  Newsflash, motherfucker: dette er ikke Kina. Dette er Norge. Her forholder vi oss til det som foregår innenfor landegrensen.

     "Mennesker har alltid brukt pels"
      Mennesker har ikke alltid hatt andre alternativer.

     "Hvis ikke mennesker hadde vært skapt til å bruke pels.."  Hvis mennesker var skapt til å ha pels på kroppen, ville den vokst ut av huden på oss.

    "Mennesker trenger pels for å ikke fryse" .. Sier du der du sitter foran ovnen / peisen med en kopp varm kakao i hånden og et pledd rundt deg.

    "Du kan ikke sammenligne mennesker med dyr"  Kan det føle smerte og frykt, bør det ikke utsettes for det. Enkelt og greit.


    //ER DU ENIG I DET JEG SKRIVER? DEL INNLEGGET MED EN PELS(MIS)BRUKER//

  • DATO: 17.11.2017,KLOKKEN: 14:14
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 1 kommentarer
  • Bare en tanke..

  • DATO: 16.11.2017 | KLOKKEN: 15:20 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 5
  • ________________________________________________________________



    Visste du at man kan dø av sorg? Det kalles broken heart syndrome, og er kort forklart et hjerteinfarkt trigget av emosjonell smerte. Et brudd med kjæresten, et dødsfall.. Slike ting.

    Visste du også at det er bevist at triste og klinisk deprimerte mennesker i snitt både eldes og dør fortere enn sosiale, omgjengelige og lykkelige mennesker?

    Så hva om vi har tenkt på det hele helt feil?

    Hva om vi ikke dør av alderdom likevel, men av sorg?

    Tenk deg at for hver gang du blir såret, mister du en liten del av deg selv.

    Den aller første gangen mamma eller pappa kjeftet på deg da du var liten, mistet du en liten del av deg selv.

    Den aller første gangen du opplevde å ikke bli trodd når du fortalte en historie, mistet du en liten del av deg selv.

    Den aller første gangen du følte at du skuffet noen du var glad i, mistet du en liten del av deg selv,

    og da kjæledyret ditt døde, døde en liten del av deg sammen med det.

    Da det første kjærlighetsbruddet kom, rev det i sjelen. Enda en liten del av deg var borte.

    Da vennene dine valgte deg bort til fordel for noen andre, var det som om du mistet noe - en del av deg selv.

    Det ble flere brudd i årene som kom, foreldre som ikke trodde deg, og venner som vokste ifra deg. Det ble forventninger du ikke klarte å leve opp til, og det ble kjæledyr som døde. For hver hendelse ble du merket - en liten del av deg forsvant.

    Den første gangen barnet ditt ikke lenger ville ha din hjelp, døde en liten del av deg.

    Og den gangen barnet gikk deg imot, var stygg i munnen og sa du var det verste mennesket på jord - da gjorde det vondt i hjertet. For du hadde mistet noe. En liten del av det uskyldige barnet du hadde vugget i armene dine, og en liten del av deg selv.

    Det ble flere slike ganger. Kanskje også flere kjæresteforhold som ikke fungerte. Flere brudd.

    Og så ble barnet ditt voksent, og du så ham eller henne finne en kjæreste og stifte en familie. Du var glad, selvfølgelig, men litt vondt var det kanskje likevel?

    Til slutt har du mistet så mye av deg selv at du knapt fungerer. Kroppen er sliten, og ikke så rask lenger. Energien din har livets mange sorger stjålet fra deg. Håpet er borte.

    På din siste levedag, hvem er du da?

    Den dagen du kun har èn bit av deg selv igjen - hvem er du da?

    Noen av oss dør når vi er 104, andre når vi knapt har rundet 60. Noen når vi er 40, andre når vi er 16. Kanskje har det ikke så mye med gener, kosthold og aktivitet å gjøre. Kanskje handler det mer om hvordan livet har behandlet oss på veien - hvor mye av oss selv vi har mistet.

     

    Bare en tanke..

  • DATO: 16.11.2017,KLOKKEN: 15:20
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 5 kommentarer
  • Å blogge på hobbybasis

  • DATO: 13.11.2017 | KLOKKEN: 09:20 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 18
  • ________________________________________________________________



    "Jeg heter Jessica", sier jeg. Det er ny lærer i klassen, og alle har vi samlet oss i ring for å leke en lek. En introdusjonslek, hvor hver elev skal si sitt navn og litt om sine interesser. En bli kjent-greie. Så har vi altså omsider kommet til meg, og jeg står der, utilpass, og vet ikke helt hva jeg skal si. "Hva er det du liker å gjøre på fritiden da, Jessica?", spør hun; den nye læreren vår. Jeg tenker så det knaker. "Jeg.. Hm.. Skriver blogg", sier jeg, mens jeg ser ned i gulvet, litt småflau. Blogg, herregud, noe så nerdete. Jeg er så flau over meg selv, for å i det hele tatt si det høyt. "Blogg?", sier hun forvirret, "hva er det?". Jeg har bare lyst til å synke gjennom gulvet når jeg forklarer at: "det er en slags.. Dagbok, på en måte.. På internett".

    Femten år senere vet hele verden hva en blogg er. Blogg er ikke lenger forbundet med å 'ikke ha et liv'. Det er ikke lenger en greie som 'bare nerder driver med'. Ikke er det en dagbokgreie på nett lenger, heller. Blogg har plutselig blitt et yrke. En potensiell millionbedrift, hvor konkurransenivået er skyhøyt, og hvor du knapt kan si ordet "blogg" uten å få spørsmål om hvor mange lesere du har, eller hvor mye du tjener - eller om du henger med Sophie Elise på fritiden. Det er ikke lenger slik at folk møter deg med en nøytral holdning, og du er nødt til å forklare for dem hva en blogg er for noe. Nei, alle har en mening om bloggere i disse dager.

    I går fikk jeg en kommentar fra Dennis, kjæresten til bloggeren Kristin Gjelsvik. Han forsøkte da altså å trykke meg ned i eget kommentarfelt, ved å hånliggjøre det faktum at bloggen min er en hobby, ikke en bedrift. At den ikke renner over av kommentarer. Man kan si litt av hvert om denne typen oppførsel fra en fyr i hans alder, men den fikk meg i alle fall til å tenke. Er det virkelig slik verden har blitt - at alt handler om penger og oppmerksomhet? Det er i så fall ganske..Trist.

    Jeg skriver blogg fordi jeg liker det. Det har jeg gjort lenge før det å tjene penger på blogg i det hele tatt var mulig, og det kommer jeg til å gjøre til jeg blir drittlei. Når sant skal sies trives jeg i grunn best med et fåtall lesere og en hundrelapp hist og her. Dette med å trone på toppen med tusenvis av lesere har jeg gjort før (riktignok bare i en kort periode), men det var virkelig ikke noen drømmetilværelse. Nei, takke meg til for en mer anonym tilværelse hvor man slipper å lese gjennom tretti-førti-femti daglige kommentarer som tar for seg kroppen og ansiktet ditt i detalj, eller tillegger deg psykiske sykdommer du ikke har. Takke meg til for at jeg slipper å finne ørtogførti falske profiler av meg selv, som har gått rundt på nett og vært dritstygg i kjeften mot folk. Penger er fint det, altså, men min mentale helse er ikke til salgs.

  • DATO: 13.11.2017,KLOKKEN: 09:20
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 18 kommentarer
  • Er folk seriøst helt dumme?

  • DATO: 29.10.2017 | KLOKKEN: 11:43 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________



    Dere vet helt sikkert at det er halloween på tirsdag. Da har dere kanskje også lagt merke til at hylekoret er i gang. Hva mener jeg med hylekoret? Jo, hylekoret er de snerpete, bitre menneskene som sier ting som "halloween hører ikke til i Norge!" og "butikkene prøver bare å tjene mest mulig penger!", før de så begynner å snakke om at de mye heller vil ha julebukk på døra enn småunger som tigger godteri.

    Det er her jeg spør meg selv: er folk seriøst helt dumme?

    Først og fremst; nei, halloween hører ikke til i Norge. I alle fall ikke hvis vi tenker at en skikk må ha sin opprinnelse her for å høre til. Problemet med å følge akkurat den tankegangen, er at vi blir nødt til å kvitte oss med en del andre skikker, også. Der i blant vår kjære jul. For julenissen er basert på biskopen Saint Nikolaus fra Tyrkia, og tradisjonen med å gå julebukk stjal vi fra det gamle Germania - det som i dag heter Ukraina. Halloween er med andre ord like (lite) norsk som å gå julebukk, og går i bunn og grunn også ut på akkurat det samme: stase seg opp litt, gå fra dør til dør og be om godteri. Forskjellen er bare at julebukkene gjør det mer diskrè. De synger, med åpenbare forventninger om å få betalt tilbake i form av spiselige ting, istedenfor å si det rett ut.

    For det andre: jo, halloween er et konsept butikkene 'adopterte' fra Amerika for å tjene mest mulig penger. Akkurat slik som alle andre høytider og tradisjoner. Jeg rakk knapt fylle 27 år før juledekorasjonene inntok butikkhyllene. Jeg overdriver ikke: jeg fylte år tjuefjerde september, og allerede neste dag var det julebrus og pepperkaker i butikken. Om ikke dette er det mest åpenbare forsøket på å hause opp folket til å bruke mer penger på julen, så vet jammen ikke jeg!

    Vi har adventsstaker og julekrans. Juletre og julekuler. Engler og nisser. Pepperkaker og julecd'er som går på repeat. Vi har julekalender og julestrømpe. Er det vi som har bestemt at slik skal julen feires, eller er det butikkene? Barna har ballonger til bursdagen sin, krone på hodet og pene klær. Er det vi som har bestemt at slik feirer man en bursdag, eller er det butikkene? Til påske pynter vi med blomster, påskekyllinger og påskeharer. Vi har påskefrokoster med egg og påskeegg fulle av godteri. Er det vi som har bestemt at slik skal det være, eller er det butikkene? På syttende mai er det på med bunad og bunadssko. Vi eter kransekake og softis, og barna får gassballonger. Er det vi som har skapt denne tradisjonen, eller er det butikkene? Tenk deg om.

  • DATO: 29.10.2017,KLOKKEN: 11:43
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 1 kommentarer
  • Psst.. Vil du vite hvor mye bloggere tjener?

  • DATO: 27.10.2017 | KLOKKEN: 19:03 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________



    Skattelistene for 2016 ble nylig offentliggjort, og har på kort tid blitt den nye snakkisen over hele landet. Idiotisk i mine øyne, men dessverre akk så forventet. År etter år gjentar det seg: skattelistene blir offentliggjort, og folk blir helt ville. Avisene klinker til med store oppslag som avslører hvilke av våre kjære, norske fjes som har tjent mest. Spesielt bloggere er det populært å sjekke opp i skattelistene. Har Sophie Elise tjent mer enn fotballfrue Caroline Berg Eriksen? Hvor mange millioner har Anna Rasmussen håvet inn? Hvem er stinn av gryn - og hvem er ikke? Jeg antar konseptet 'ungdom tjener penger på å poste bilder av seg selv på nett' fremdeles både overrasker, sjokkerer og provoserer den gjennomsnittlige nordmann, og det er for meg helt ok.

    Det jeg derimot ikke synes er ok, er offentlige skattelister. I et samfunn hvor penger ofte er makt, og vi betegner en persons suksess etter hvor mye penger de tjener, kan det å offentliggjøre noens inntekt få store konsekvenser. For eksempel vet vi alle at barn ofte utsettes for sosial utestengelse og mobbing fordi foreldrene deres ikke har råd til å gi dem sesongens dille - være seg om det er en designerveske eller den nyeste iphonen. Tenk hvor pinlig det må være for disse barna når de 'rike barna' stiller seg opp på pulten i storefri med en utprintet utgave av skattelistene, for så å lese opp nøyaktig hvem i klassen som er aller, aller fattigst - og rikest?

    Det er ofte en skam forbundet med det å ikke tjene nok, og dette bidrar offentlige skattelister med å opprettholde. Samtidig kan det også fort bli snudd den andre veien: gold diggere finner ut hvem de 'ved et uhell' skal bli gravide med etter et one night stand, og tyver finner ut hvilke hus som er verd bryet med å bryte seg inn.

    Slik jeg ser det finnes det ingen positiv grunn til at menneskers inntekt skal ligge åpent og tilgjengelig for hvermansen. Er du uenig, vil jeg gjerne vite hvorfor. Er du derimot enig med meg i at offentlige skattelister er noe unødvendig tull og synes - akkurat som meg - at du som privatperson bør ha rett til å selv bestemme hvem som får vite hvor mye eller lite du tjener, setter jeg pris på om du klikker LIKE på dette innlegget.

  • DATO: 27.10.2017,KLOKKEN: 19:03
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 0 kommentarer
  • Jessica svarer: utroskap

  • DATO: 22.10.2017 | KLOKKEN: 13:34 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________



    Er du litt aktiv på sosiale medier, er sjansen stor for at du har fått med deg den o' store utroskapsdiskusjonen som foregår på blogg.no i disse dager. Jeg har selv opplevd utroskap i tidligere forhold, og har nok derfor en tendens til å fyre meg opp av dette temaet fortere enn folk flest. I dette innlegget tenker jeg ta for meg en del påstander jeg har hørt / lest om utroskap den siste tiden, og dele mine tanker rundt dem. Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet om du er enig eller uenig med meg, og eventuelt hvorfor. Liker du innlegget setter jeg pris på om du deler det videre ved å klikke på like-knappen nederst i innlegget.

     

     PÅSTAND NR 1: "At kjæresten din er utro (med meg) er ikke mitt ansvar" 
    SVAR: Det er ikke utroskap å tenke på, eller ha lyst på, et annet menneske. Utroskap blir det først når man går bak partnerens rygg og innleder kontakt / flørter med en annenpart. Hvordan denne annenparten responderer utgjør hvorvidt utroskapen blir et faktisk utroskap, eller bare et forsøk på utroskap. For eksempel synes de aller fleste av oss det er helt ok at kjæresten (eller vi selv) ser på porno. Dette fordi vi vet at vedkommende aldri kommer til (å få sjansen til) å ligge med vedkommende. Om kjæresten imidlertid plutselig skulle begynne å få intime bilder av ei jente på jobben, eller bare ei random jente på facebook og gi utrykk for at han liker dette og ønsker mer, er det utroskap. Forskjellen ligger altså i at med porno er det en ensidet interesse, mens med flørting på jobben / intime bilder på snapchat / facebook etc, er det en gjensidig seksuell interesse fra begge parter. Noe privat og intimt, som de to deler sammen. Utroskap er å være intim med en annen enn kjæresten, og krever altså at man er 2 stk.

     

     PÅSTAND NR 2: "Det er ikke utroskap så lenge det ikke er sex" 
    SVAR: Utroskap er å være intim med noen andre enn kjæresten. Å være intim er ikke alltid bare det å ligge sammen. En flørtende tekstmelding, et privat bilde, et kyss, en hånd på låret / rumpa, kallenavn eller til og med noe så enkelt som en morgenmelding som sier: "håper du har sovet godt, kjære. Savner og tenker på deg", kan være vel så intimt som en natt i en seng.


     PÅSTAND NR 3: "Det er ikke utroskap så lenge det ikke er følelser involvert" 
    SVAR: Det spiller ingen rolle om du flørter med / legger an på et annet menneske kun med det formål å få dem til sengs fordi du vil ligge med noen andre enn kjæresten din. Du går fremdeles bak vedkommendes rygg med en annen person. Det å ha 'meningsløs sex' med en tilfeldig person du ikke bryr deg om, er ikke det samme som å si at sexen og kyssene ikke er intime handlinger.
     

     PÅSTAND NR 4: "I fylla kan man ikke styre seg.." 
    SVAR: Ja, er det ikke rart hvordan noen husker både koden til bankkortet, hvor de bor hen og hvordan kuken brukes, men ikke at de har kjæreste? Fascinerende saker. Fra spøk til alvor: klarer du ikke styre deg i fylla, får du rett og slett holde deg edru så lenge forholdet varer. Det er DITT valg å dra på fylla, så hva enn som skjer i beruset tilstand, er et resultat av dine egne valg.


     PÅSTAND NR 5: "Når man ikke får det man vil ha fra dama må man finne det andre steder" 
    SVAR: Når du ikke får det du vil ha fra dama di, så får du vær så god manne deg opp og ta en prat med henne om det. Kommer dere ikke til enighet, så får dere slå opp. Det at dama er kjip i senga / ikke har sexlyst / er dårlig til å gi blowjobs / du savner selve 'jakten' er ingen gyldig grunn til å ha deg med andre mennesker på si. Jeg kan forresten garantere at hun blir enda kjipere i senga / har enda mindre sexlyst når hun finner ut at du driver enmannskukutleiefirma bak ryggen på henne.

     

     PÅSTAND NR 6: "Nekter du kjæresten en vennskapelig flørt, knebler du forholdet" 
    SVAR: Hva, nøyaktig, er en vennskapelig flørt? Vi mennesker flørter for å vekke et menneskes seksuelle interesse. Dette kan det være tre årsaker til: 1) vi vil ligge med vedkommende. 2) vi har behov for oppmerksomhet / bekreftelse, eller 3) vi vil gjøre vedkommende mer føyelig (manipulere vedkommende) for å få viljen vår. Uansett årsak; å forsøke å vekke dine venners seksuelle interesse for deg mens du er i forhold, er ikke ok. 

     

  • DATO: 22.10.2017,KLOKKEN: 13:34
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 6 kommentarer
  • Det er så bortkastet

  • DATO: 20.10.2017 | KLOKKEN: 21:45 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________

     

    Det er sommer, og de løper til stranden. Sole seg, bade, flørte med guttene..
    Men hun? Hun dikter opp en unnskyldning om at hun har mye å gjøre og ikke kan bli med.

    Det er salg i undertøysavdelingen. Venninnene hennes velger seg ut sexy undertøy.
    Men hun? Hun står rolig i bakgrunnen mens de betaler. Tomhendt, for hun skal ikke kjøpe noe.

    Hun ser en nydelig genser i butikken. "Du mååå kjøpe den!", maser venninnene hennes.
    Men hun? Hun lar være. Sier hun ikke har råd, og avslår når venninnene tilbyr seg å legge ut for den.

    Når venninnene tar bilder i bikini, står hun fullt påkledd og ser i bakken.
    Når venninnene drar på stranden, forblir hun hjemme.
    Når det er salg på sexy undertøy, går hun rett forbi.
    Hun sikler på fine klær, men kjøper dem ikke.

    Fordi hun er tjukk.

    Jenter med naturlig flate mager vil aldri forstå hvordan det er å være fanget i sin egen kropp. Å måtte dikte opp unnskyldninger for å ikke dra på stranden, fordi man får totalpanikk av tanken på å vise seg i bikini. Å ikke kjøpe sexy undertøy, fordi man tenker at valkene på magen ødelegger stemningen uansett. Å la være å kjøpe fine klær, fordi man vet at de ikke sitter likt på ens egen kropp, som de gjør på den slanke modellen i reklamen.

    Jenter med naturlig flate mager vil aldri forstå hvor pinlig det kan være å spise foran andre. Frykten for at de skal tenke "gjør du aldri noe annet enn å stappe i deg?". Frykten for at de skal dømme basert på hvor sunn eller usunn maten din er. "Sorry tjukka, lettbrus og salatblader gjør deg ikke tynn over natta", eller "herregud ikke rart du er stor når du bare spiser drittmat".

    Jenter med naturlig flate mager vil aldri forstå hvor pinlig det kan være å trene foran andre mennesker. Redselen for blikk som sier: "Hvem forsøker du å lure med treningsklærne dine? Alle ser at du er sofagris" og hånlige kommetarer som: "Tror du at du kan bli tynn av èn tur på treningssenteret?". At de skal ta opp mobilene sine, filme og hviske seg imellom: "Se som alt hopper og disser så fort hun beveger seg!".

    Det er så bortkastet, er det ikke?
    Det å la størrelsen på magen avgjøre hvordan man lever sitt eget liv?
    Det er jo bare en kropp..
    med litt ekstra beskyttelse på.

  • DATO: 20.10.2017,KLOKKEN: 21:45
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 6 kommentarer
  • Få faenskapen bort!

  • DATO: 18.10.2017 | KLOKKEN: 08:55 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

    Jeg vil starte dette innlegget med å si takk. Takk til deg som boikotter skinn og pels. Takk til deg som kutter ned på forbruket av kjøtt og meieriprodukter. Takk til alle som stiller opp som fosterhjem for kattunger forlatt i veikanten. Takk til alle veterinærer som gir gratis helsesjekk av skadde og syke dyr som ikke har eiere. Takk til NOAH for deres arbeid, takk til omplasseringsorganisasjoner, takk til alle som genuint bryr seg om dyr, som bidrar til å gjøre verden litt bedre for våre firbente venner. TAKK.

    Der stopper dessverre den positive delen av dette blogginnlegget. For, som mange allerede vet, har regjeringen vår nok en gang vist hvor ondskapsfulle og hjerteløse de kan være.

    Selv de største og mest kraftfulle ordene blir små og pinglete når jeg forsøker å beskrive hvilke følelser jeg sitter med etter nyheten om at den - unnskyld utrykket: satans fitte - regjeringen vår har valgt å kutte all støtte til frivillig dyrevern og heller gi to millioner kroner i støtte til pelsnæringen. Dette er dobbelt slag under beltestedet for oss dyrevenner: ikke bare belønner de pelsnæringens ufyselige arbeid, men de stikker også bevisst kjepper i hullene for alle som aktivt bidrar til å hjelpe dyr i nød, ved å fjerne pengene disse organisasjonene er så avhengige av.

    Jeg blir så sint og provosert at jeg har lyst til å skrike: "kan en eller annen hobbydrapsmann (jeger) peke rifla si i retning av disse blodtørstige udyrene litt brennkvikt?", men jeg vet at det ikke vil føre noen vei. Her tillater jeg meg å legge på et 'dessverre', rett og slett fordi jeg oppriktig synes slike mennesker ikke burde ha den makten de i dag sitter på. Få faenskapen bort!





    Så kjære regjering.
    Dersom dere synes dette (avbildet ovenfor) ser ut som såpass trivelig, viktig og fantastisk arbeid at det er verd en støtte på to millioner kroner.. Om dere synes det ser naturlig ut for dyrene å ha det slik, og dere ikke kan se noe galt i denne behandlingen... Ja, da foreslår jeg at dere neste gang det er møte for å planlegge nye måter å kaste bort penger på, istedenfor å legge dere inn på hotell, heller tar dere en tur på pelsfarm og lever som en mink i en ukes tid. Selvsagt med den obligatoriske flåingen til slutt. Og skulle det mot formodning friste voldsomt lite å leve i bur, pisse og drite på samme plass som du spiser og drikker, og bli flådd ved slutten av oppholdet, kan dere trøste dere med at det tross alt er for en utrolig viktig sak: nemlig å ende opp som jakke på ei fjong frue.
    # prioritering # fornuftigPengebruk

     

    //bilder fra Dyrebeskyttelsen, NOAH & Dyrevernalliansen

  • DATO: 18.10.2017,KLOKKEN: 08:55
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 2 kommentarer
  • Barbie? Jeg?

  • DATO: 12.10.2017 | KLOKKEN: 14:05 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________


    "
    Altså hallo, se på henne da! En rosa jente med Barbie som en inspirasjon!". Jeg stopper opp. Kommentaren jeg har lagt merke til, kommer fra ei jente som heter Karoline, og den handler om meg. Jeg kjenner ikke Karoline. Hun kjenner ikke meg. Likevel mener hun det er greit å spy ut nedlatende kommentarer om utseendet mitt, og dikte opp ting om meg som det passer henne best. Karoline fortsetter sin kommentar med at sånne som meg liker jo selvfølgelig ikke sorte klær og hodeskaller.

    "Du skulle bare visst", tenker jeg der jeg sitter, og himler litt med øynene. Jeg liker sorte klær. Jeg liker hodeskaller. Jeg liker vampyrer og demoner. Og jeg synes okkulte greier er voldsomt spennende. Det jeg derimot ikke liker, er fittetryner. Mennesker som skal toge frem med sine nedlatende holdninger, dømme mennesker etter et kjapt blikk på dem, og dikte opp ting som det passer dem selv. Slike mennesker er jordens avskum og burde egentlig havnet på søppeldyngen, med alt det andre søppelet vi har her på planeten.



    Tross alt har de jo sine likheter, disse fordomsfulle, nedlatende menneskene, og de brukte bleiene på søppeldynga: begge er fulle av dritt.



    Karoline er ikke den første personen på sosiale medier som spyr ut Barbie-kommentaren etter å ha sett et bilde av meg. Hun vil antagelig heller ikke bli den siste. Det er mange slike mennesker. Spesielt i kommentarfeltet hos Nettavisen eller VG. Sant og si oppfatter jeg slike mennesker som mindre intelligente, og forstår ikke helt hvilken form for logikk de forsøker å følge. I mitt hode gir det nemlig ingen mening at dersom ei jente har blek hud og rosa hår, er det et forsøk på å ligne ei solbrun blondine. Noen må gjerne fortelle meg sammenhengen der.

  • DATO: 12.10.2017,KLOKKEN: 14:05
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Bryr du deg, eller bare later du som?

  • DATO: 05.10.2017 | KLOKKEN: 11:21 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    Jeg har mange tanker og meninger. Noen av dem er veldig vanskelig å formulere på en måte som gjør at andre kan forstå hva jeg vil frem til. Et godt eksempel her, er dette med mennesker som forventer å få heltestatus så fort de gjør èn god gjerning, og at man skal glemme / overse alt det dårlige de gjør. Forstår dere hva jeg mener?

    Si for eksempel at en person har bestemt seg for å kutte ut kjøtt. Kjempebra, ikke sant? Men om vedkommende likevel kjøper dyre vesker i ekte skinn er vi jo like langt igjen. Du minker kanskje etterspørselen etter kjøtt ved å ikke spise det, men samtidig bidrar du til å øke etterspørselen etter skinnprodukter. Hva er skinn? Jo, det er dyrehud. Dyret må likevel drepes for at du skal få skinnvesken din. Sånnsett kunne du like gjerne spist skrotten fremfor at den blir kastet i søpla.

    Eller hva med mennesker som ikke vil kjøre bil fordi de ikke ønsker å belaste miljøet, men isteden reiser på opptil flere flyreiser per år? Da er vi like langt igjen. Èn flytur tur retur Oslo - London genererer like mye klimautslipp per passasjer som seks måneder med bilkjøring. Seks måneder, dere! Da er det faktisk bedre for miljøet om du bare setter deg i bilen.

    Jeg blir så oppgitt - spesielt når det gjelder dette med dyr - fordi det er så fryktelig enkelt å la være. Jeg har aldri eid et produkt i ekte skinn i hele mitt liv. Alle mine skinnjakker, vesker og tights er imitert (altså falskt) skinn. Det finnes absolutt ingen god grunn til å bruke døde dyrs hud i 2017, når vi har så mange gode alternativer. Det samme gjelder for pels. At mennesker fremdeles eter kjøtt kan jeg på en måte forstå, rett og slett fordi vi blir fôret med det fra vi er små og gammel vane kan være vond å vende, men selv her finnes det ingen gode grunner til å fortsette. Vi har gode etterligninger både utseende, innholds - og smaksmessig.

    Når det gjelder reise, finnes det mange steder man faktisk kan kjøre til. Det er, for eksempel, fullt mulig å kjøre fra Norge til Frankrike, Italia eller Spania. om miljøutslipp og forurensning er noe som virkelig opptar tankene dine i dagliglivet, sier det seg nesten selv at du kjører bilen fremfor å sette deg på flyet.

    Ikke forvent å bli hyllet for at du er slik en fantastisk god dyrevenn som har kuttet ut kjøtt, hvis du fremdeles aktivt bidrar til - og forsøker å forsvare det faktum - at dyr blir drept så pelsen eller huden deres kan brukes på (ofte svært overprisede) moteartikler du kan flotte deg med. Ikke forvent å bli hyllet for å være så miljøbevisst, om du så gjerne foretar lange flyreiser flere ganger om året fordi du trenger litt farge på huden, et nytt land å besøke eller rett og slett bare noe nytt å fortelle om.

    Det finnes mennesker som bryr seg, og så finnes det idiotene som bare vil ha stjerne i boka for 'god innsats'...

  • DATO: 05.10.2017,KLOKKEN: 11:21
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Jeg er bedre enn deg

  • DATO: 24.09.2017 | KLOKKEN: 13:35 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

    Som blogger føler jeg det er viktig å ta opp en del temaer som kanskje er litt tabulagt / provoserende. Det enkleste ville selvsagt vært å stikke hodet i sanden og holde munn, men det er vel ikke derfor man oppretter en blogg.

    Slik jeg ser det har vi alle et visst samfunnsansvar; Noen må drive verden fremover i form av nye oppfinnelser, mat - og klesproduksjon, nye veier, vedlikehold av kjøretøy og så videre, mens andre bidrar til å drive verden fremover ved å fjerne tabuen rundt enkelte temaer, plante nye tanker i folk, og åpne øynene deres. Jeg tilhører sistnevnte kategori; Jeg er her for å stille spørsmål ved lover, normer og regler, ting du leser i pensumbøkene eller lærer av media.



    Du har helt sikkert blitt fortalt at alle mennesker er like verdifulle; ingen av oss er bedre eller verre enn andre. Akkurat dèt skurrer litt i mitt hode. Jeg er, selvsagt, enig i at alle mennesker er født med lik verdi; men jeg mener også at nevnte verdi kan både øke og minke basert på valgene vi tar. Om vi skal følge samfunnsnormene og praktisere denne "alle er like mye verd, uansett" - greia vil det i praksis si at Mor Theresa ikke er et dugg bedre enn Anders Behring Breivik, eller, for å snu på det; Anders er ikke noe verre enn mor Theresa. Dèt klinger ikke helt greit i mine ører. Klinger det ikke helt riktig i deres ører heller, har dere på en måte allerede akseptert at noen mennesker er bedre eller verre enn andre basert på valg. I så fall er vi på samme side.

    Mennesker som bruker livet sitt til å gjøre godt mot andre er, i mine øyne, langt mer verdifulle enn mennesker som bruker livet sitt til å gjøre andre vondt. Det spiller ingen rolle hvordan du ble oppdratt. Selv vokste jeg opp i fosterhjem og gjennomgikk et mobbehelvete fra jeg var 6 til jeg ble 23-ish. Kan jeg gå gjennom dette uten å bli en massemorder, en overgriper, en mobber eller generelt et ufyselig rasshøl, kan du også.

    Jeg er på ingen måte en slags messias; det finnes mange mennesker som er bedre enn meg. Det finnes mange mennesker som gir enorme summer med penger til organisasjoner som hjelper vanskeligstilte. Jeg har ikke enorme summer med penger, ergo gir jeg heller ikke enorme summer til noen andre, verken de som trenger det mer, eller de som trenger det mindre, enn meg.

    Men til deg som sitter på sosiale medier, i grupper på facebook, og spør om tips til pelsluer på eBay med ekte pels på. Til deg som sitter der, blir sur og tverr og ber folk "finne noen andre å frelse" når de forteller deg om pelsdyrenes lidelser. Til deg som ikke gidder å se filmene du blir linket, til deg som ikke bryr deg, og som ikke vil vite, fordi det ikke er ditt problem. Til deg som tenker: "Det er jo bare et dyr". Til deg som ikke forstår hvorfor folk engasjerer seg så voldsomt. Til deg som ser på hele dyreverngreia som en irriterende religion;

    DEG.

    Deg er jeg bedre enn. Og det finnes ingenting ved deg som er så fantastisk at andre skapninger skal være nødt til å bøte med livet for at du skal se fjong ut.

  • DATO: 24.09.2017,KLOKKEN: 13:35
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 2 kommentarer
  • Jeg fråder av raseri

  • DATO: 22.09.2017 | KLOKKEN: 23:05 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

    Jeg fråder av raseri her jeg sitter. Eller, jeg skulle i alle fall ønske at jeg gjorde det, så jeg kunne si at jeg gjør det. "Jeg fråder av raseri" høres liksom litt mer kraftfullt ut enn "jeg sitter med resting bitch face og tenker at folk er noen nek".

    Hvorfor jeg sitter her med resting bitchface og tenker mindre hyggelige tanker grunner i en samtale jeg hadde med ei gruppe jenter over facebook her forleden dag. Ei av disse jentene befant seg på buss i daværende øyeblikk og ble i den forbindelse nysgjerrig på om noen hadde opplevd å få 'nei' når de spurte om de kunne sitte ved siden av noen. De aller fleste kunne berolige jenta med at de aldri hadde fått nei. Bråk oppsto da en liten håndfull jenter sa at de selv faktisk pleide å si nei til fremmede som spurte om å sitte ved siden av dem. De begrunnet dette med at de slet psykisk og derfor ikke orket å ha noen ved siden av seg.

    Dette igjen førte til at en del andre jenter oppfordret til å bare sette seg ned på et ledig sete, og la være å spørre om de kunne få sitte der. Dette begrunnet de med at sidemannen antagelig ikke hadde betalt for to seter på bussen, og det dermed ikke var noen grunn til å spørre han eller henne om tillatelse til å få sitte ved siden av.

    Jeg valgte da å fortelle at jeg, personlig, alltid sørger for å ha vesken eller bagen min stående i setet slik at folk faktisk må spørre før de setter seg ned. Dette begrunnet jeg med at jeg en gang opplevde å bli befølt av en fremmed mann på bussen, og siden den gang har følt meg utrygg med fremmede mannfolk sittende ved siden av meg. Jeg la imidlertid til at jeg alltid sier ja når folk spør, men ville oppfattet det veldig frekt om noen bare dumpet ned ved siden av meg uten så mye som et ord.

    Dette fikk kommentarfeltet til å koke over.




    "Er det så vanskelig å bare spørre, da? Jeg sier jo som sagt ja uansett", spurte jeg. "Ikke vanskeligere enn å ha vesken på fanget i utgangspunktet", smalt det eplekjekt tilbake fra Ramberg. Slik fortsatte det, til jeg til slutt ble lei av Ramberg og Velands stadig mer nedlatende kommentarer, og slettet alt sammen.

    Jeg skal ikke, for å bruke Velands ord, 'ikle meg en offerrolle', men må ærlig si jeg lurer på hvor verden er på vei når vi på død og liv skal presse oss ned ved siden av andre mennesker og mye heller vil krangle på vår 'rett' til å være så nær fremmede folk på bussen som overhodet mulig, istedenfor å være høflig nok til og enkelt og greit spørre: "unnskyld, kan jeg sitte her?".

    Selv spør jeg alltid om det er greit at jeg setter meg ved siden av fremmede mennesker på bussen, og vet dere hva? Det å avse et par usle sekunder til å praktisere normal folkeskikk og høflighet ovenfor personen jeg er i ferd med å invadere intimsonen til, har faktisk ikke drept meg ennå. Har ikke engang gjort meg forkjøla ;)

  • DATO: 22.09.2017,KLOKKEN: 23:05
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 0 kommentarer
  • Vi er så lykkelig uvitende

  • DATO: 18.09.2017 | KLOKKEN: 21:53 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________

    OBS: Dette blogginnlegget inneholder bilder som kan virke støtende på noen.

     



    Det er mandag attende september. Klokken er litt over fire. Jeg har nettopp skrevet dagens første blogginnlegg, og setter meg utendørs for å få litt luft. Jeg blir sittende og nyte den fine høstluften, mens jeg scroller gjennom facebook. Ikke lenge etterpå hører jeg en bil i det fjerne. Espen er på vei. 

    Det knaser i grusen idet bilen kjører opp bakken. "Jævlig som kattene tar dyr nå da", sier han til meg idet han kommer gående mot meg. "Hva mener du?", spør jeg. Han ser på meg, litt forvirret, "har du ikke sett det?".

    'Det' viser seg å være et dødt ekorn, skjult bak naboens bil. Pelsen er rødbrun. Vakker. Nesten litt som revepels. Jeg har aldri vært så nært et ekorn før.

    Jeg blir stående og bare se litt, før jeg legger en finger på dyret. Håper at kanskje er det ikke dødt likevel. Kanskje vil det reagere om jeg tar på det. Kanskje er det puls der, om enn svak. Kanskje er det håp. Men fingeren min møter ikke noe varmt og mykt, slik jeg hadde trodd. Dyret er steinhardt. Stivt av rigor mortis. Jeg grøsser litt inni meg.

    "Det er nok ikke kattene som har drept det", sier Espen. Nå ser jeg at det stikker et bittelite ben ut av en av de bakre potene, og at pelsen under er farget rød av blod. "Det har nok blitt påkjørt og krabbet opp hit for å dø", legget han til.

    "Vi får begrave det", sier jeg rolig, mens tusen tanker spinner i hodet. Hvor lenge har ekornet ligget her? Var det i live da jeg kom ut? Kunne jeg ha gjort noe for å redde stakkaren? Kunne jeg, om enn, ha strøket ham over pelsen og gitt ham litt sinnsro, en trøstende hånd å klamre seg til, i hans siste minutter? Lå han her fortapt, redd og døde, mens jeg satt bare noen skritt unna? 

    "Du får kaste det, det er jo ikke lov å grave her", sier Espen. "Kaste det?", spør jeg, "i søpla, mener du?".

    Jeg får meg ikke til å gjøre det; kaste den lille kroppen i søppeldunken, som om den skulle være søppel. Som om hele dens eksistens bare er verdiøst skrot. Matrester som ikke ble spist opp, leker som man ikke lenger synes er gøy å leke med, en ting som ikke fungerer som den skal.. Nei. Jeg får meg ikke til å gjøre det. Den lille kroppen er ikke søppel. For bare noen timer siden var det et liv. Et bankende hjerte. To øyne som kunne se. To ører som kunne høre.

    Jeg henter meg en av de rosa hundeposene vi har liggende inne. Trer den over hånden, og løfter ekornet opp. Legger det til sides, så ikke naboen skal rygge bilen over det i morgen tidlig.

    Og så blir jeg stående og tenke.

    Tenke over det faktum at hver eneste dag ser vi mennesker og dyr som vi aldri skal se igjen. Hver eneste dag passerer vi noen som vil dø senere samme dag. Hvert eneste år passerer det som en dag skal bli dødsdatoen vår. Og vi er så lykkelig uvitende...
     

  • DATO: 18.09.2017,KLOKKEN: 21:53
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 1 kommentarer
  • Følelsen av å møte seg selv i døra

  • DATO: 15.09.2017 | KLOKKEN: 13:21 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    -  GENSER HERFRA  -

     

    Har du noen gang hatt den skikkelig ekle følelsen av at noe er fryktelig, fryktelig galt? Den følelsen har jeg sittet med de siste dagene. Det er noe som ikke er som det burde være. Tanken på at det kan være meg, har slått meg. Jeg føler ikke lenger at jeg kjenner meg selv. En gang i tiden trodde jeg at jeg var smart, fornuftig og reflektert. Nå vet jeg bedre. Jeg har lært nå, at jeg er tjukk i hodet. At jeg er dum, og at jeg er barnslig.

    Det er en vond følelse å sitte med; følelsen av å møte seg selv i døra, og oppdage at man egentlig ikke er slik man hadde trodd.

    Og ikke vite om man kan klare, eller i det hele tatt burde, leve med det, eller om man burde trykke på livets stoppknapp og si "her skal jeg av".

     

    //affiliatelink
     

  • DATO: 15.09.2017,KLOKKEN: 13:21
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 4 kommentarer
  • Re-watching "Buffy The vampire slayer" in 2017

  • DATO: 25.08.2017 | KLOKKEN: 23:03 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________

    The first season of Buffy the vampire slayer aired in 1997, when I was only seven years old. I didn't understand much english at the time, and my mother wouldn't let me watch the show, so I would sneak up past bed time, sit quietly on the stairs and watch from there, hoping that she wouldn't notice me. The vampires never terrified me, but they did scare my older sister, who insisted I slept in her bed so she'd feel safer.

    When all the other girls wanted to wear pretty dresses and be Disney princesses, I wanted to be just like Buffy. I didn't want to be a pretty girl, waiting for prince charming to come and find me. I wanted to be a strong girl, who could take care of herself. When all the other girls were pretending to be popstars and celebrities, I was pretending to be Buffy. As I watched Buffy and Angel fall in love on screen, I, too, wanted a vampire boyfriend. As I watched Willow practice witchcraft, I, too, wanted to learn how to cast spells. But, of course, I knew it was all fiction.

    Once in a while there were a few episodes that gave me nightmares. One of them was "Killed by death" (season 2, episode 18), in which there's an invisible demon that only sick children can see. As someone who was often suffering from fever due to an allergic reaction, you can imagine how terrifying this was for me. Especially once the fever fantasies kicked in. I consider it a miracle that I didn't scare myself into an early heart attack when I was younger.
     

    Re-watching Buffy as an adult makes me realize things I didn't notice as a child. Like how they used low quality cameras throughout all seven seasons, and how some episodes seem to be a quick fix, as in 'something went wrong, let's fix it with a spell'. I can't help but notice that the werewolf costumes look like they've been bough on some left over halloween sale.

    Re-watching the show in 2017 also makes me wonder if it was the love story between sixteen year old Buffy and the two-hundred-and-something year old vampire Angel that inspired the writers of modern vampire movies such as the twilight saga and the vampire diaries.

    As a twenty six year old I can also understand many of the sexualized jokes in the show, that I didn't understand when I was younger, and appreciate how creative the show really is.

    Even today there are some epsiodes that gives me the creeps. Such as "hush" (season 4, episode 10) and "normal again" (season 6, episode 17). There are episodes that breaks my heart, such as "passion" (season 2, episode 17) and "the body" (season 5, episode 16), and there are characters that I appreciate even more now than I did when I was younger, and relate to on a much deeper level, such as Anyanka. 

     

    DID YOU WATCH BUFFY WHEN YOU WERE YOUNGER?
    (if not, get season 1-7 here! DVD, area code 2; europe)
     

    //affiliate

  • DATO: 25.08.2017,KLOKKEN: 23:03
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 6 kommentarer