hits







KONTAKT:

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SEARCH

WHO'S READING?

SYMBOLS

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Ja, jeg er ei hore. Get over it.


Category: Tanker & meninger // 21.02.2018 at.19:54 o' clock // 6 comments





  NORSK.   Jeg trodde jeg skulle slippe unna vinteren med helsen i god behold, men nå kan det se ut som mr. immunforsvar har bestemt seg for at feber + påske = sant. Herlig, eller hva? Uansett, vi må snakke om dette med clickbait. Av en eller annen grunn har det gått sport i å skrive "clickbait" til oss bloggere, og helt ærlig kjenner jeg at jeg er nysgjerrig på hvorfor. Jeg mener, takk for at du forteller meg at jeg benytter meg av clickbait-overskrifter, men det vet jeg faktisk selv. Om du vil kalle meg ei klikkhore av den grunn - ja, da spenner jeg på meg mine sko, tar på meg fuskepelsen, og bærer horetittelen som krone. No shame. Om folk kunne brukt like mye agressivitet i saker som omhandler mobbing, dyremishandling og fattigdom som de bruker på å kjefte ut oss 'klikkhorer', ville verden endret seg over natten. Verd å tenke på.

---

  ENGLISH.   I thought I'd survive this winter without catching anything, but it looks like mr. immune system has other plans for me. Looks like I'll be catching a cold instead of an egg (or two) this easter. Lovely, isn't it? Anyhow, we need to talk about clickbait. For some reason people really seem to enjoy calling bloggers out for using clickbait headlines. Honestly, I'm just wondering why. I mean, thank you for letting me know that I'm using clickbait, but, I kinda already knew it before you told me. If that, in your book, makes me a 'clickbaitwhore' - then I'll tie my shoes, put on my faux fur jacket and wear my whore title as a crown. No shame. If people were as agressive towards bullying, animal torture and poverty as they are towards 'clickbaitwhores', the world would change overnight. Think about that next time.


6 comments



Heldigvis finnes det krig


Category: Tanker & meninger // 17.02.2018 at.21:09 o' clock // 3 comments


Ta på deg sko og jakke, gå ut og se opp på stjernehimmelen. Er det en klar kveld, skal du med det blotte øyet være i stand til å se omtrentlig tre tusen stjerner. Det er ganske mange, er det ikke? Når du leser tallet ser det kanskje ikke så stort ut. Når du holder beløpet i pengesedler, er det ikke så mye. Men når du står der, omringet av tre tusen små, lysende prikker - da er det mange.

Hvordan tror du nattehimmelen ville sett ut om det var 7,5 milliarder av disse små prikkene? Jeg kan fortelle deg dèt, også. Det ville ikke vært noen himmel i det hele tatt. Kun et veldig sterkt lys. Prikkene ville vært så tette at det ikke ville vært plass til noe himmel imellom dem. Det ville vært som å stirre inn i en lyskaster.

La oss gjøre disse prikkene litt større, og plassere dem rundt omkring på jorden. 7,5 milliarder prikker, i menneskestørrelse. Forestill deg 7,5 milliarder mennesker som skal ha rent drikkevann og mat på tallerkenen hver eneste dag. 7,5 milliarder som skal ha rene klær å gå i, et tak over hodet, og en seng å sove i. 7,5 milliarder som skal ha en jobb, eller en skole, å dra til. 7,5 milliarder som skal leve. Kan du forestille deg hvilket enormt forbruk av vann og mat vi snakker om? Nei, antagelig ikke, men kanskje begynner du å innse at dette regnestykket ikke går opp.



Da begynner du kanskje også å forstå hvorfor jeg blir voldsomt provosert hver gang jeg leser en artikkel om enda en mamma som ikke kan nøye seg med 2-3 unger, men må poppe ut seks, syv, åtte, kanskje ni stk før hun kan si seg fornøyd. Kanskje enda fler. I en verden hvor overbefolkning er et reelt problem som fører til at mange mennesker sitter på bar bakke bokstavelig talt uten noe som helst, er det å poppe ut nok unger til å fylle et helt fotballag intet annet enn pur egoisme. Likevel står folk og klapper i hendene, roser henne for det hun har gjort, og oppfordrer henne til å "stå på" og "ikke høre på bitre mennesker". Bitre mennesker som meg, som mener at det må gå an å tenke litt lengre enn nesa rekker. Bitre mennesker som peker på at ønsker man seg en stor familie, trenger man ikke føde alle barna selv - det finnes nemlig nok av barn som venter på å få foster - eller adoptivforeldre.

Jeg sier ikke at mennesker må slutte å få barn. Jeg forstår at mange føler et behov for å videreføre akkurat sine gener. Det jeg derimot sier, er at det finnes en grense. Det er ikke forsvarlig å poppe ut ti unger, som hver og en skal vokse opp til å få kanskje 2-3 barn hver, som igjen skal vokse opp til å få egne barn. Det blir - unnskyld språkbruken - forjævlig mange unger etterhvert, bare i èn familie.

Vi kan velge å lukke øyne og ører for realiteten, men faktum er at de valgene vi tar, påvirker ikke bare andre mennesker, men også hele planeten. Ta kjøttindustrien, for eksempel. En av årsakene til at media nå hauser opp grønne dietter er ikke kun fordi folk har begynt å våkne opp og se hvor ille dyrene faktisk har det. Det er minst like mye fordi kloke hoder har forstått at etterspørselen etter kjøtt må ned. Det er ikke lengre verken vann eller areal igjen på planeten til å mette den stadig stigende etterspørselen, og mange har derfor begynt å eksperimentere med kloning av kjøttstykker, kunstig fremstilt kjøtt og tilsvarende. Samtidig som det jobber med å få ned etterspørselen, jobbes det altså med å lage alternativt kjøtt for å få industrien til å gå rundt. Og la det nå bare være sagt; det finnes få land som spiser like godt som det amerikanere, dansker og nordmenn gjør. Vi er med på å påvirke planeten. Derfor må også vi få opp øynene og begynne å tenke på andre enn oss selv.

På sytten - og attenhundretallet var det vanlig å få mange barn fordi man regnet med at i alle fall halvparten av dem ville dø før fylte to år. I dag regner vi med at alle barna våre blir voksne. I enkelte land er det fremdeles vanlig med en hel ungeflokk, men da skyldes det hovedsakelig fattigdom. Unge jenter må prostituere seg for å få mat, og de færreste har råd til å beskytte seg mot graviditet eller betale for abort. Her i Norge, derimot, har vi et system som hjelper oss økonomisk dersom vi faller utenfor. Vi kan også få gratis kondomer på www.gratiskondomer.no. Vi har ingen annen grunn til å la være å beskytte oss, annet enn at vi ikke gidder og at vi 'alltid har drømt om en stor familie'.

Det finnes antagelig ikke et menneske i Norges land som blir mer provosert, såret og lei seg enn det jeg gjør når jeg hører om krig, massedrap, selvmordsbombing, skoleskytinger eller annen faenskap. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan sitte og grine som en unge fordi en eller annen person jeg ikke engang aner hvem er, er død. Nettopp derfor gjør det meg så utrolig vondt å vite at vi har nådd det punktet hvor vi faktisk trenger disse tingene. Vi trenger regulering av bestanden, for vi er alt for mange. At uskyldige liv går tapt er noe av det mest grusomme og mest urettferdige som finnes, men det er nødvendig, for uten disse dødsfallene, ville planeten bukket under for lenge siden. Det eneste som holder oss i live per dags dato er dødelige sykdommer, alderdom, selvmord, fattigdom og massedrap. Og selv ikke dèt er nok, for det er fremdeles slik at for hver person som dør, blir to nye født.

Så ha meg unnskyldt at jeg ikke gir tommel opp, hjerte-emoji og hopper av glede hver gang media har enda en sak gående ute med enda en ung mor som har poppet ut barn nummer åtte før fylte 35. Jeg kommer aldri til å kontakte en mor, uansett hvor mange barn hun har, og be henne sette en kork i hølet og få huet ut av egoræva, men den dagen media har en artikkel gående med noen som har gjort nettopp dèt, skal jeg jammen trykke "like".

//foto: google/tuwiazowna.pl & pinterest.


3 comments



Derfor er jeg åpen på bloggen


Category: Tanker & meninger // 16.02.2018 at.20:12 o' clock // 10 comments




Jeg har ved et par anledninger fått høre at jeg kanskje er i overkant åpen på bloggen. Noen liker, og roser meg for, åpenheten, mens andre synes det kan bli litt i meste laget, og oppfordrer meg til å tenke mer gjennom hva jeg deler. I et samfunn hvor vi hele tiden oppfordres til å skyve ting under teppet, ikke være for personlige og ikke dele for mye av oss selv, kan jeg absolutt forstå at noen er ukomfortable med at jeg går i detaljer på ting som kanskje ikke er helt sosialt akseptert å snakke om i utgangspunktet, og at mange lurer på om dømmekraften min er noe svekket, om jeg er dum i hodet, eller rett og slett så pr-kåt at jeg er villig til å blottlegge meg selv fullstendig for oppmerksomhetens skyld.

Jeg kan forstå hvordan enkelte tenker, men selv har jeg alltid tenkt at det ikke egentlig er så farlig. Vi er alle bare mennesker som forsøker å finne oss selv i løpet av den korte tiden vi har her på jorden. Vi er alle bare mennesker som tar spontane valg, begår feil, angrer oss, og driter oss ut. Vi er alle bare mennesker som sitter inne med tanker og følelser og minner som vi kanskje ikke forteller folk om, i frykt for hvordan de vil tolke det, hvordan de vil reagere, hvilke konsekvenser det kan få for oss.

Jeg er åpen fordi jeg vil være den personen jeg selv alltid ventet på.

Da jeg var åtte år gammel og skrev mitt første selvmordsbrev håpet jeg mer enn noe annet at noen skulle komme og redde meg. Da jeg var ti og gruet meg til å gå på skolen hver dag på grunn av mobbing, håper jeg mer enn noe annet at i dag ville være dagen hvor noen rakk ut en hånd. Da jeg var fjorten og dro kniven over pulsåren, så blodet renne og i et øyeblikk følte meg helt tom, håpet jeg at noen ville komme og gi meg et bedre alternativ. Da jeg var seksten og satt i fosterstilling i dusjen etter et seksuelt overgrep, vitende om at dette var noe jeg bare måtte 'riste av meg', ønsket jeg at jeg hadde noen som forsto meg. Alle disse tingene gjentok seg år etter år, og alltid håpet jeg på at det ville komme noen. Men ingen kom. De eneste som så meg, var de som ville meg vondt.

Så jeg er åpen om min fortid som suicidal, fordi jeg vil at du som selv er suicidal skal vite at du ikke er alene. Jeg er åpen om min tid som mobbeoffer fordi jeg vet at det jeg gjennomgikk den gang, er det mange som gjennomgår den dag i dag. Jeg er åpen om at jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep fordi jeg vet at samfunnets måte å takle dette på er å skyve det under teppet og få deg til å føle at det er din egen feil.

Jeg kan ikke dra over hele landet, og jeg kan ikke redde enhver ulykkelig sjel (tro meg, jeg gjorde genuine forsøk da jeg var 12-16), men jeg kan være her, på internett, tilgjengenlig for alle som leser. Så du kan vite at du er ikke alene.

Du er ikke den eneste som sliter. Du er ikke den eneste som har sittet i dusjen og lurt på om det var din feil at du ble voldtatt. Du er ikke den eneste som har dratt en skarp gjenstand over pulsåren bare for å se blod og slippe å føle. Du er ikke den eneste som har sluttet å spise fordi du tror at livet vil bedre seg så fort du blir tynn "nok". Du er ikke den eneste som har gått lange turer om kvelden og lurt på hvilket tre du burde henge deg i. Du er ikke den eneste som har sittet våken om natten og vært redd for at klokken skal bli 06:30 fordi du vet at du må på skolen og bli banket opp.. Igjen. Du er ikke den eneste. Jeg har vært der, jeg også. Kanskje hjelper det å vite nettopp dèt; at uansett hvor håpløs og vond situasjonen er, så er det noen andre som har opplevd det samme, og at du kan skrive til dem om du trenger noen å prate med. Jeg kan ikke dra over alt, men jeg er alltid tilgjengelig på e-post. Livingdoll.blogg@hotmail.com. Skriv til meg neste gang du har lyst til å kutte deg, sulte deg, henge deg, eller pakke sakene og dra din vei - for sannsynligvis trenger du bare et bedre alternativ og noen som faktisk vet hva du går gjennom.


10 comments



forskjellen på en god og en dårlig komiker


Category: Tanker & meninger // 14.02.2018 at.21:50 o' clock // No comments




Vi bloggere er på mange måter blitt det sorte fåret i dagens samfunn. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den første du tenker på når du hører ordet blogger. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den som tjener mest eller får mest medieoppmerksomhet. Jeg sier vi fordi jeg også skriver en blogg, ligger på topplisten om enn langt nede, og har tjent en lapp eller tre. Jeg sier vi, fordi i det store og hele spiller det liten rolle hva slags blogger man er; om man er moteblogger eller mammablogger, eller reiseblogger. Om man ligger, eller ikke ligger, på topplisten. Om man har blogging som jobb eller som hobby. En blogger er du dersom du har en blogg. Ferdig snakket.

Vi har blitt en gruppe mennesker det er ok å gjøre narr av. Ok å håne, vitse om, være nedlatende mot og direkte trykke ned. Jeg ser det i kommentarfelt hos nettavisen jevnlig, hvor Sophie Elise pryder artikkelen det linkes til. Kritikken hagler om alt fra leppene til puppene til sexpartnerene hennes. Forsøker man å ta jenta i forsvar får man høre at sånt må hun ærlig talt forvente, blogger som hun er. Jeg opplever det også i ulvedebatten, i hijabdebatten og i politikkdebatten; så fort jeg skriver en mening, får jeg slengt til meg kommentarer om at "sånne" skal man ikke ta seriøst. Sånne som meg, sånne bloggere. "Dette skriver du bare for å provosere og få klikk til bloggen din", "gå tilbake til rosabloggen din du, Barbie, og la oss oppegående og voksne mennesker diskutere, for dette har ikke sånne som deg greie på" og "man kan vel ikke forvente annet av sånne som deg" er faste gjengangere. Meg er det ok å håne, for jeg er jo blogger, og bloggere har jo aldri noe fornuftig å komme med.

I dag i en gruppe på facebook kom jeg over en ... Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. En vits, kanskje, enda den ikke var særlig morsom. Vitsen var lagt opp i dagbokform og handlet om en rosablogger som blir gravid. Videre følger vi så denne fiktive rosabloggeren som forsøker å få flyttet termindatoen fordi det klæsjer med blog awards. På slutten viser det seg at hun ikke er gravid likevel, hun har bare holdt inne en fjert, og når hun slipper den ut, tror hun at det er 'lille prinsessa' hun har prompet ut, som har blitt til luft.

Jeg er ikke en slik person som sliter med å skille humor og alvor. Det hender jeg ler av voldtektsvitser, enda jeg selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det hender jeg trekker på smilebåndet av 'alle barna'-vitsene enda jeg selv har vært et mobbeoffer. Ja, selv blondinevitsene kan jeg flire høyt av, enda jeg selv har bleket hår. Rasisme er jeg motstander av, men rasismevitser kan være hysterisk morsomme likevel. Dere forstår poenget; jeg er ikke en person som krenkes av vitser.

Blogger-vitsen, derimot, lo jeg ikke av. Ikke trakk jeg på smilebåndet, heller. Åpenbart fordi jeg ikke synes den var særlig morsom, men kanskje minst like mye fordi jeg syntes den var usmakelig. Det kommer tydelig frem i vitsen at hele formålet ikke nødvendigvis er å få folk til å le fordi vitsen i seg selv er morsom, men å få dem til å le fordi den omhandler en blogger. Fordi bloggere, nok en gang, fremstilles som tanketomme, tilbakestående 'airheads'. Dette, for meg, er ikke humor, men latterliggjøring. Her handlet det ikke om å le med, men å le av.

Jeg så to andre som reagerte lignende som meg, og det er jeg glad for. Samtidig så jeg også kommentarer som mente at alle som reagerte negativt på 'vitsen' antagelig selv var bloggere som følte seg krenket. Jeg spurte en av jentene om hun ville tenkt annerledes på vitsen dersom ordet 'blogger' var blitt byttet ut for eksempel med 'homo' eller 'utlending'. Om det var en homofil, eller en utlending, som ble tydelig fremstilt som tilbakestående og tilnærmet hjernedød. Vedkommende forsøkte da å gjøre meg til skurk ved å spørre om jeg på ramme alvor sammenlignet rasisme med blogging.

Nei, jeg sammenligner ikke rasisme med blogging. Jeg sammenligner håning av èn gruppe mennesker med håning av en annen gruppe mennesker. For hån er aldri greit. Ikke basert på hudfarge. Ikke basert på seksuell legning. Og heller ikke basert på interesser. Jeg kan le av bloggvitser, rasismevitser og homovitser, men ikke vitser hvor målet er å fremstille denne gruppen som mentalt tilbakestående. For akkruat dette konseptet med å gjøre narr av andre mennesker, trykke dem ned og flire av dem, vil for meg aldri være humor.

De beste komikerne er de som kan få folk til å le uten å gjøre narr av andre mennesker, var det en gang noen som sa. Jeg husker dessverre ikke hvem, men han hadde rett, denne fyren. Enhver idiot kan få folk til å le av andre mennesker, men de beste spiller på selvironi, istedenfor mobbing.


0 comments



Graviditetstesten viser..


Category: Tanker & meninger // 14.02.2018 at.12:58 o' clock // 2 comments


Klokken er halv ni onsdag den fjortende februar. Jeg står opp og går ut på badet. Fra baderomsskuffen finner jeg frem graviditetstesten, og utfører den som beskrevet i den vedlagte bruksanvisningen. Jeg vet godt hvordan disse greiene fungerer - jeg har tatt dem før. Likevel gjør jeg en greie ut av å alltid følge bruksanvisningen, bare for å være hundre prosent sikker. Egentlig skulle jeg gjøre en videoblogg av det hele, men det skjer ikke. Jeg er ustelt og jævlig, og har slettes ikke lyst til å vise meg fremfor et kamera.

Det er rart hvordan man alltid blir like nervøs når man sitter der med en graviditetstest i hånden. Selv jeg, som har tatt slike sikkert hundrevis av ganger før, merker at pulsen stiger litt. For det er alltid et "hva hvis" knyttet til slike tester. Hva hvis det er to røde streker på testen, istedenfor èn?

Der og da er det faktisk dèt livet mitt har blitt redusert til: streker på en pisseprøve. Èn strek betyr at jeg kan fortsette å leve som normalt. To streker betyr at hele tilværelsen vil bli snudd fullstendig på hodet.

Jeg blir sittende og tenke. Tenke på at jeg er tjuesyv, snart tjueåtte, år gammel, og at kanskje er det på tide nå. Skulle testen være positiv, vil det være overraskende. Det vil være skremmende. Men det vil ikke være verdens undergang, slik det ville vært for bare noen år siden.

Jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre før jeg får barn; jeg vil gifte meg. Stå hvit brud. Jeg vil dra på bryllupsreise med bare meg og mannen. Jeg vil ha hus, og en jobb jeg virkelig trives i, og datekvelder som ikke avbrytes av engstelse for hvordan det går med barnet og barnevakten der hjemme. Jeg vil reise. Se litt av verden. Jeg vil ta førerkort. Jeg vil skrive bok og lage klær og være kreativ - alle de tingene jeg alltid tenker at jeg skal få gjort, men aldri gjør fordi jeg er en lat person. 

Men hvem vet - kanskje blir det fint likevel? En liten mini-Jessica eller mini-Espen. Netter hvor jeg istedenfor å vri meg fordi jeg ikke får sove, heller sitter og ammer en liten baby. Dager hvor tiden går til å ta meg av en liten en, istedenfor å suse rundt. Å shoppe klær til mini, istedenfor til meg selv. Å trille en vogn, istedenfor å gå med nesa i telefonen. Jo.. Kanskje blir det fint likevel.

Eller kanskje ikke. For jeg har aldri egentlig ønsket meg barn. Aldri egentlig vært noe barnemenneske. Aldri vært en slik person som blir henrykt over en liten småttis. I flere år var jeg jo faktisk livredd dem, slik normale folk er redd for edderkopper, høyder eller insekter. "Men det blir jo noe annet når det er ditt eget barn", har folk sagt. Men hva om det ikke blir det?

De fem minuttene har brått gått.

Jeg stirrer på graviditetstesten; sannhetens time.

Èn rød strek lyser mot meg.

Èn. Ikke to. Testen er negativ. Jeg er ikke gravid.

Heldigvis.
 


2 comments



Jævla fittekjerring


Category: Tanker & meninger // 12.02.2018 at.19:16 o' clock // 5 comments



Beklager rotet. Det bor nemlig folk her.   # IkkeEtInteriørMagasin.

Jeg ser ikke på meg selv som en særlig fordomsfull person, men i likhet med folk flest, har jeg mine øyeblikk hvor jeg tenker tanker som mildt sagt ikke er så veldig hyggelige. Det skumle med sosiale medier er at disse tankene, som man aldri ville sagt ansikt til ansikt til noen, fort kan bli til ord på et tastatur. Setninger i et kommentarfelt. Jeg er på ingen måte en versting på dette området, og slår knallhardt ned på alle former for mobbing, men ja - det har skjedd et par ganger fra min side, også.

Da Anna Rasmussen fikk sitt andre barn, var jeg en av dem som mente at nå var det på tide å introdusere henne for kondomet, og at kanskje burde hun "tenke litt lenger enn bare leserantall på bloggen" der hun satt uten utdannelse, uten kjæreste, og med to små barn før hun i det hele tatt var fylt atten år. Da Nettavisen slo stort opp om at Anne Brith nektet barna å spise halloweengodteriet de hadde samlet inn og dessuten ville at barna skulle betale for sydenferie av egne ukepenger, kalte jeg henne en "nazimamma". Ved uttalige anledninger var jeg også den jenta som satt i grupper på facebook og kalte Sophie Elise dobbeltmoralsk og pr-kåt, ene og alene fordi hun, før bloggen hennes tok ordentlig av, stjal et par innlegg fra min daværende blogg uten å linke tilbake. 

Jeg var rett og slett - beklager språkbruken - ei jævla fittekjerring.

Det er flere år siden nå, men enda kjenner jeg at jeg har dårlig samvittighet. Derfor har jeg kontaktet både Anna og Sophie tidligere for å beklage oppførselen min. I går kontaktet jeg også Anne Brith. Hun tok det pent, og det er jeg veldig glad for.

Man kan aldri endre ting man har sagt eller gjort mot andre mennesker. Alt man kan gjøre er å beklage, og ta lærdom av det. Bli et bedre menneske, slik at en dag har man ikke lenger noe å be om unnskyldning for.

Det er mitt mål, i alle fall.


5 comments



Jeg vokste opp med to mødre


Category: Tanker & meninger // 11.02.2018 at.13:23 o' clock // 10 comments




Som mange av dere vet vokste jeg opp med to mødre; den ene var min biologiske mor som jeg så i et begrenset antall timer et par ganger i uken, og den andre var kvinnen jeg bodde hos fra treårsalderen og frem til myndighetsalder. Begge parter er "mamma" i mitt hode, selv om jeg ikke egentlig har noe nært / godt forhold til noen av dem.

Da har jeg faktisk et langt bedre forhold til svigermor, og i den forbindelse lurer jeg på: er det innafor å ønske svigermor gratulerer med morsdagen, eller er det en slags regel på at man kun ønsker sin egen mor gratulerer med morsdagen? Jeg har hørt sistnevnte i alle år, men må ærlig si jeg er usikker. 

//foto: americanexpress.com


10 comments



Når man tjener 500.000 kr i måneden


Category: Tanker & meninger // 10.02.2018 at.20:32 o' clock // 7 comments




Jeg har alltid vært veldig flink med penger. Som tenåringsjente så jeg aldri på prislappen før jeg kjøpte noe, men var til gjengjeld flink til å spørre meg selv om jeg faktisk trengte, og kom til å bruke, det jeg kjøpte. Jeg var ikke ei sånn jente som måtte ha ti maskaraer og tjue lipglosser "bare fordi". Jeg fant èn jeg likte av hvert, og kjøpte heller nye når disse var gått tomme. Den looken jeg kjørte på fest, var også hverdagslooken min, og den kjolen jeg kjøpte for å bruke til syttende mai, kunne jeg fint bruke på hjemmefest tre uker senere, også. Eller en helt vanlig skoledag, for den sakens skyld.

Når det kom til penger, følte jeg aldri at jeg manglet noe. Det lå som regel tre tusenlapper ekstra i min lommebok enn det gjorde i mine venninners / bekjentes, noe som fikk meg til å føle meg rik, selv om jeg på ingen måte egentlig var det. Årsaken til at jeg 'aldri' gikk tom, var rett og slett at jeg aldri brukte særlig mye. Klærne mine kjøpte jeg på cubus, bikbok, Donna Bianca, LMC og andre billigsteder - og en sjelden gang på guidance, som var litt dyrere, og litt kulere.

Pengeprat har aldri interessert meg, og mye av grunnen til det tror jeg faktisk er fordi jeg aldri fikk kjenne på følelsen av å mangle penger i oppveksten. Jeg har, riktig nok, fått kjenne godt på denne følelsen i voksen alder, uten at det har endret mitt syn på saken i det hele tatt. Gutter som prater mye om hvor rike de er, har ikke den samme effekten på meg som på mange andre jenter; jeg lar meg ikke imponere, og blir rett og slett litt 'turned off' av alt snakket. Jeg vil ikke høre om alt du kan kjøpe, alt familien din eier, og hvor luksus mitt liv kan bli dersom jeg blir kjæresten din - jeg vil høre hvordan du er som person. Jeg vil vite hvilken musikk du hører på, og hva du mener om abort. Hvilke filmer du liker, og om du tror på utenomjordisk liv. Jeg vil vite hvilket politisk parti du stemmer på ved valg, og om du sover med sokkene på. Hvor mye bilen din kostet og hvilke "kjendiser" du kjenner, gir jeg en god, lang, faen i.

Jeg liker ikke å være den som peker stygge fingre mot andre mennesker, men mange av våre største bloggere føler jeg fronter et veldig ufornuftig pengebruk. Vi leser om jenter som legger femti tusen kroner på en medium sized veske, og om nyforlovede som stolt forteller at ringen har kostet intet mindre enn hundre tusen kroner. Jeg kan si såpass at hadde Espen kommet til meg med en ring til denne prisen, ville jeg forlangt at han byttet den i en billigere versjon, og at vi heller brukte det resterende beløpet på noe mer fornuftig.

Har man såpass mye penger at man har råd til drøssevis av vesker til femti tusen pr stk, ringer til over hundre tusen, utallige utenlandsreiser med opphold på de dyreste og mest ekslusive hotellene - ja, da finnes det fremdeles mer fornuftige ting å bruke disse pengene på. Hvorfor ikke gi litt pengestøtte til Dyrebeskyttelsen, for eksempel? Eller dra ned til fattige land og betale for at en familie kan få lov å gå på skole? Betale for den nødvendige medisinen som redder en liten, afrikansk baby fra Malaria-døden? Hvorfor ikke gi noe tilbake til leserne sine? Si til den fattige jenta som har lyst til å gå på Tone Lise Akademiet og få en utdannelse innenfor noe hun virkelig brenner for, at: "søk, du, så skal jeg betale skoleplassen for deg"? Sende en e-post til gutten på 20 som ikke har råd til å ta førerkort og si at: "det betaler jeg"? Si til den fortvilte, gravide jenta på atten år som ikke har noen jobb, at: "ikke bekymre deg, du. Jeg skal dekke det babyen din trenger av materielle ting, så kan du heller fokusere på å være en best mulig mamma".

Jeg vet ikke. Jeg føler bare at mange bloggere snakker stort om å "be the change" i verden, men i bunn og grunn ikke gjør annet enn å bruke de enorme pengesummene sine på visvas og skryte av det på bloggen. Hvilke signaler sender det til jenter på 11-12 år når du jevnlig skryter av hvor mange tusen du har sløst bort på drikking, designervesker og annet piss hver måned?

//illustrasjonsfoto: static3.businessinsider.com.


7 comments



En annen meg..?


Category: Tanker & meninger // 07.02.2018 at.22:05 o' clock // No comments




Den siste tiden har jeg hatt følelsen av at bloggen min har blitt en slags klagemur. Når jeg forteller dere om episoder fra oppveksten min, er det som regel det vonde jeg trekker frem. Jeg forteller usensurert om mobbing, om voldtekt, om spiseforstyrrelser.. Situasjoner hvor jeg selv har vært et slags offer. Jeg har fortalt dere om venner som har dolket meg i ryggen, og om kjærester som har vært utro, men hvor er de fine, koselige historiene om kvelder hvor latteren trillet, og minner som aldri dør? Om solnedgangen som farget himmelen rød, og kjærlighet? Ting man hører om i sangtekster og ser i romantiske komedier. For de har da vært der, de også. Alt har ikke bare vært vondt og faenskapelig hele veien.

Vi mennesker er så flinke til å fokusere på det negative. Kanskje er det fordi det er lettere å huske tingene som etterlater arr i sjelen, enn tingene som får smilet til å gå rundt. Kanskje fordi det er de vonde tingene vi lærer av. Det er de som skaper frykt og dype tanker klokken to om natten. Det er de som får maskaraen til å renne, og som får deg til å tenke deg om to ganger neste gang du havner i en lignende situasjon. Den som nesten har druknet, frykter det mørke, dype vannet for resten av livet, mens den som har rullet i sanden, ledd seg skakk og sett på solen, har ingen betenkeligheter med å gå barbeint på stranden en gang til. 

Kanskje finnes det en annen meg der ute, i et parallelt univers, som husker alt det fine som jeg selv har glemt? Hvem er hun, hun som sover godt om natten og har en fortid med lykkelige øyeblikk?


0 comments



Hun burde anmeldes til barnevernet!


Category: Tanker & meninger // 07.02.2018 at.17:12 o' clock // 8 comments




Jeg har lite til overs for barnevernet. Jeg har enda mindre til overs for omsorgssvikt. Sistnevnte tenkte jeg vi kunne prate litt om i dag. Ordet 'omsorgssvikt' er ofte et ord vi forbinder med 'worst case scenario', altså barn som blir slått eller på andre måter mishandlet i sitt eget hjem. Vi forbinder det med alkoholiserte / narkomane foreldre, vold, kanskje fattigdom - mangel på mat, klær osv, men omsorgssvikt kan også ta andre former.

Et barn kan bo i en fireetasjers villa, ha de feteste merkeklærne, spise femretters hver dag og ha foreldre som bærer dem på gullstol, og likevel være utsatt for omsorgssvikt.  En sviktende / manglende omsorg handler nemlig ikke bare om det materielle. Det handler om manglende evne til å gi barnet trygghet. En utsultet femåring i skitten bleie, med en alkoholpåvirket mor og en voldelig far? Det er omsorgssvikt. Men en femten år gammel jente i dyre merkeklær, med foreldre som aldri ville lagt en hånd på henne, kan være like mye utsatt for omsorgssvikt dersom mamma og pappa velger å se den andre veien når hun sniffer kokain, røyker seg høy som et hus, skulker skolen, og drikker seg overstadig beruset flere ganger i uken. Å gi barnet for mye frihet er ofte like skadelig som å gi dem for lite.

Da jeg i går fikk vite om en mor som lar sin seksten år gamle datter ha et seksuelt forhold til en trettito år gammel mann, steilet jeg fullstendig. Da moren attpåtil forsøkte å forsvare dette med at jentungen er moden for alderen, kjente jeg at jeg var på nippet til å bli ufin. Uansett hvor moden ei seksten år gammel jente eventuelt er i hodet, er ikke hennes mentale nivå på nivå med et menneske med trettito års livserfaring. Alle har vi vært seksten år gamle og betatt av noen som er litt eldre og 'forbudt område' - men når en voksen mann som aldersmessig kunne vært hennes egen far gjengjelder interessen, er det kanskje på tide å sette på nødbremsen, eller? Å da, som mor til barnet, sette døren på vidt gap og ikke bare la den kåte mannsgrisen få komme inn og leke litt voksenlek med jenta som sto konfirmant i fjor, men attpåtil forsvare det hele, synes jeg faktisk kan betegnes som omsorgssvikt. Når barn ikke klarer å tenke rasjonelt - noe de færreste gjør i den alderen - er det omsorgssvikt av mor å ikke gripe inn i situasjonen.

 I ly av denne saken kom også lignende saker frem; Flere hadde døtre på tretten-fjorten år som var sammen med gutter på atten-tjue, og så ingenting galt i det. Igjen ble "jenta er moden for alderen" brukt som et argument, i god kombinasjon med "alder er bare et tall". Det gjør meg trist å se hvor naive og godtroende mødre i dagens samfunn faktisk er. Ei jente på tretten år har knapt kommet i puberteten. Om en mann på 18+ tiltrekkes av et menneske i tidlig pubertetsalder og som lever et barns liv (bor hjemme på jenterommet, går på skolen, har 'leggetid' og 'innetid', ikke har noe ansvar og aldri har betalt en eneste husleie / strømregning i hele sitt liv), er det helt tydelig at han har en barnefetish. Kanskje tenner han på å være dominant eller 'daddy'. Kanskje er det tanken på at jenta er ung og uskyldig / uerfaren som gjør ham litt vill i mannetrusa, men uansett så er det faktisk ikke greit.  Et voksent menneske som er seksuelt tiltrukket av ei jente på tretten-fjorten år, er ikke tiltrukket av kvinner, og vil antagelig heller aldri bli det.

Det han er tiltrukket av, er barn


Vi må slutte å sy puter under armene på pedofile. Vi må slutte å si at det er "bare fem år" mellom jentungen på tretten og mannen på atten, for i den alderen er fire-fem år veldig mye. Vi må slutte å si at jentunger er 'modne for alderen', for sannsynligvis er de faktisk ikke det. I alle fall ikke modne nok til å forstå at voksne menn ikke bør være seksuelt interessert i noen som fikk sin første menstruasjon for ett år siden. Vi må slutte å sammenligne deres aldersforskjell med vår egen. Du, som mamma, er et voksent, myndig menneske. Om du er trettitre og mannen din førtiåtte, er dere mye nærmere hverandre mentalt enn det trettenåringen er attenåringen, selv om aldersforskjellen er større. Dere er begge voksne mennesker, mens jentungen på tretten faktisk fremdeles er et barn som ikke er ferdig utviklet, verken kroppslig eller mentalt. At noen over myndighetsalder er tiltrukket av et barn i utvikling er så riv ruskende galt som det kan få blitt. Vi må slutte å si "alder er bare et tall", for det er det ikke.

Det gjør meg kvalm at pedofili har blitt såpass sosialt akseptert i samfunnet vårt at jeg i det hele tatt er nødt til å skrive dette innlegget. Det gjør meg kvalm at dersom jeg kontaktet barnevernet og meldte fra om omsorgssvikt på bakgrunn av at en mor lar trettenåringen ha et seksuelt forhold til en attenåring, eller en sekstenåring ha et seksuelt forhold til en mann på trettito, ville antagelig ikke barnevernet leet så mye som et øyenbryn.

Vi er fryktelig flinke til å skrike "PEDOFIL!" om en lærer eller politiker blir tatt med barneporno på pc'en eller sender meldinger av seksuell karakter til mindreårig, så hvorfor er det da så mange som stiller opp med smil rundt munnen, kaffe og småkaker når en trettenåringen kommer hjem med en voksen mann? Er du så naiv at du tror han ikke sender meldinger av seksuell karakter eller tilfredstiller seg selv til bilder av DIN mindreårige datter, kanskje?

//illustrasjonsfoto: trueliferevealed


8 comments



Sextreff for 7000 kr?


Category: Tanker & meninger // 04.02.2018 at.14:24 o' clock // 2 comments


 

I dag vil jeg ta opp et litt interessant tema med dere. Nemlig gutter / menn som kontakter kvinner på facebook og kanskje - men slettes ikke nødvendigvis - spanderer på seg et "hi" før de slenger ut bilder av .. dere vet hva. Snabelen, anakondaen, manndommen - eller i de fleste tilfeller; makaronien, blyanthviskelæret, marken.. Den tingen menn har mellom bena. Det feilplasserte enhjørningshornet, som jeg liker å kalle det.

Dette er et blogginnlegg om uønskede penisbilder. Dickpics, som det kalles. Istedenfor å legge ut i det vide og brede om hvor irriterende disse bildene er, hvor mye jeg hater det, hvor respektløst det er, og så videre, vil jeg heller forsøke å forstå hvordan disse menneskene tenker.

La meg starte med å fortelle at de aller, aller fleste av disse sjarmørene er utenlandske, hovedsakelig fra india, med dårlige engelskkunnskaper. De av dere som faktisk er fra Norge, Sverige, Amerika eller et annet land som forstår hva "in a relationship" betyr når dere leser det på profilen min; skam dere. Man går ikke etter folk som allerede er i forhold med noen andre. Det er dårlig stil, og vitner om at du er den typen menneske som kun tenker på deg selv. Vinner du en dame med den oppførselen der, er hun antagelig den type dame som ville ligget med sin avdøde oldefar i bytte mot en cheeseburger. Derfor anbefaler jeg å shippe henne avgårde til gynekologen snarest. De som peller borti råtne ting, har antagelig likorm.

Nåvel; de aller fleste av disse dickpic-mennene er, som tidligere nevnt, utlendinger - som regel fra india - med dårlige engelskkunnskaper. Ergo, de forstår ikke hva "in a relationship" betyr, og er dermed nesten unnskyldt. Det er også verd å merke seg at i et land hvor ingen leer på øyelokket om du høvler over kusina di og skryter til gutta av det etterpå, er kanskje hele denne "vi peller oss ikke borti folk som er i forhold"-regelen litt.. Ikke-eksisterende. Her i Norge er vi litt finere på det, og holder oss unna slektninger. Både fordi det er icky, og fordi ingen av oss har lyst på en unge med fem bein, ti fingre på hver hånd, og ett øye istedenfor to. I india, derimot, virker de å ha en veldig laidback holdning til hele greia. Kall kidden en 'octohuman' og get over it, liksom. Nå høres det nok ut som jeg er voldsomt rasistisk av meg, men det er ikke tilfellet. Det finnes mange oppegående mennesker i / fra india, men så har vi - slik vi har ellers i verden også - idiotene som ødelegger for alle andre.

Tilbake til disse dickpic-mennene. Hva, nøyaktig, er det de håper på når de sender disse bildene? Jeg forstår selvsagt at de vil ha sex og håper at bildene skal gire meg opp noe helt voldsomt, men forventer de på ramme alvor at jeg skal booke meg en billett tur retur til india for et kjapt one night stand? Hvor mye koster egentlig en billett til india i disse dager? 6-7000 kroner?

Hva i alle dager er det som får en mann til å tro at ei jente vil punge ut 7000 kroner for et sextreff? Jeg har kommet frem til tre mulige forklaringer:

1) fyren tror han er så digg at en natt med ham er noe hvemsomhelst vil betale godt for.

2) fyren synes jeg er så stygg at han tror jeg ikke kan få noe annet, og derfor er såpass desperat at jeg gjerne betaler.

3) fyren er rett og slett bare stokk dum i hodet og tror jeg kan teleportere meg gjennom skjermen og tilbake igjen.


Hva tror dere?
 


2 comments



Jeg hiver meg inn i debatten..


Category: Tanker & meninger // 02.02.2018 at.23:17 o' clock // 5 comments




Jeg vet ikke hva det er som får enkelte til å tro at de er bedre forbilder dersom de, istedenfor å legge seg under kniven, heller hetser og håner dem som har gjort det.

Alt jeg vet, er at jeg er drittlei av å se disse menneskene bli hyllet i sosiale medier der de smiler sine - "helt naturlige" smil med leppestift og, åpenbart, blekede tenner som helt sikkert har hatt tannregulering i ungdomstiden - mens de forteller oss at mennesker som har fikset på kompleksene sine gjennom en neseoperasjon, leppeinjeksjoner eller brystforstørring ikke burde ha de samme rettighetene som andre. At de ikke burde få lov å uttale seg på sosiale medier. At de ikke burde få lov å få barn...

Kall meg gal, men jeg synes ikke man blir et bedre forbilde av å rakke ned på andre mennesker. Jeg synes ikke man fremmer sunnere idealer dersom man oppfordrer folk til å se ned på en gruppe mennesker som ikke har gjort annet enn å forsøke å 'fikse' de delene av sitt eget utseende de ikke er fornøyd med. I mine øyne blir dette litt det samme som å ta med seg en gjeng for å sparke et menneske som allerede ligger nede, og slike har jeg veldig lite til overs for.

Jeg vil aldri oppfordre noen til å legge seg under kniven, men om jeg en dag får en datter med såpass store komplekser for sitt eget utseende at hun ikke klarer å akseptere det, vil jeg heller at hun kommer hjem med et par nye pupper, enn at hun blir en av dem som forsøker å heve seg selv ved å trykke andre mennesker ned. Ingen kosmetisk operasjon i verden kan få meg til å skamme meg over mine egne barn, men om barnet mitt blir en mobber som er skyld i at enkelte jenter kanskje ikke tør å ta ordet i klassen eller delta i gymtimene lenger, vil jeg virkelig slite med å se henne i øynene.


5 comments



Jeg vet ikke hvilken versjon som er ekte


Category: Tanker & meninger // 31.01.2018 at.19:39 o' clock // 3 comments


Jeg vet ikke med dere, men noen ganger kan jeg se på bilder av meg selv og tenke: "jøsses, jeg ser jo helt rar ut!". Andre ganger kan jeg se de samme bildene og være strålende fornøyd med dem. Kanskje er det helt normalt, kanskje har vi alle det slik, eller kanskje er det det beryktede "body dysmorphia"-syndromet alle bloggerne ser ut til å lide av, som gjør at de opererer seg på nytt og på nytt og på nytt, fordi de kun ser feil ved seg selv, ting som må fikses på og rettes opp i, istedenfor hvor flotte de egentlig er.

Ta for eksempel headerbildet mitt. Noen ganger ser jeg ei helt normal, utseendemessig helt ok jente. Andre ganger ser jeg ei jente med nesten skjelende øyne, et kjempebredt ansikt, og en malplassert, klovnelignende munn. Jeg vet ikke hvilken av disse to versjonene andre mennesker ser, og det skremmer meg litt. 

Samtidig slår jeg meg til ro med det faktum at alle mennesker - spesielt jenter - har stått foran speilet på badet hjemme en gang og tenkt: "faen så stygg jeg er", for så å stå foran det samme speilet noen dager senere og tenke at "hey, i dag ser jeg skikkelig bra ut!", vel vitende om at, til syvende og sist, er det akkurat det samme ansiktet du ser, som du så dagen i forveien.

Så kanskje er vi alle litt gale, eller bare helt normale.


3 comments



Jeg har ikke hatt mensen på evigheter


Category: Tanker & meninger // 27.01.2018 at.14:06 o' clock // 4 comments


I disse dager er det fryktelig 'in' å snakke om at man har mensen. Aller helst skal det vises frem på instagram og facebook, også. "Se min blodige tampong! Veit du hvorfor jeg har en sånn en? Det er fordi jeg blør fra fitta mi!" skrikes ut gjennom bilder av blodige tamponger, truser og treningstights. Til og med tampongprodusentene selv har hevet seg på galskapen, og oppfordrer oss kvinner til å vise at vi har mensen. Kall meg gjerne kjip, men selv foretrekker jeg tamponger hvor målet er å skjule at jeg blør.

Årsaken til denne blødningskatastrofen, som jeg liker å kalle den, er for å vise at det er naturlig for kvinner å menstruere. Jeg kan forøvrig opplyse om at det er like naturlig for oss kvinner å drite, men den dagen samfunnet skal ha meg til å gå rundt med buksa full av bæsj hele dagen, eller poste bilde av bæsjen min på instagram, eller sette meg ned og drite på bordet på resturant - da pakker jeg tingene mine og flytter til en øde øy.

Uansett, dette er ikke noe jeg trenger å ta stilling til. Verken det å gå med buksa full av dritt, eller det å veive blodige tamponger rundt. Jeg blør nemlig ikke, så teknisk sett kunne jeg ikke veivet tampongen rundt om jeg hadde hatt lyst engang.

I disse tider hvor det er så 'in' å snakke om blodige truser, bør det også være ok å snakke om de trusene som ikke er blodige. De kvinnene som går måned etter måned etter måned uten at blodet kommer. Kvinner som meg. Tjuesyv år gamle kvinner, som meg. For unge til å ha kommet i overgangsalderen (skulle man tro, i alle fall), og for gamle til å ikke ha kommet i puberteten enda. De av oss som har hatt regelmessig mens i evigheter, for så å oppdage at plutselig blir den usikker på seg selv, og vil ikke komme og hilse på likevel. De av oss som innimellom bare har litt rosa på papiret, går over stokk og stein, hamstrer opp på tamponger og tenker at "NÅ KOMMER MENSEN!!" - og så kommer den ikke likevel. De av oss som har mensensmerter, men ikke nok blod til at det kan kalles mensen.

Hvorfor er det ingen som snakker om oss og vår situasjon? For vi - vi må faktisk til legen og bli fortalt at det er helt normalt at mensen tar seg flere måneders ferie innimellom. 'ut' er det å snakke om manglende menstruasjon, at vi faktisk må til legen for å bli roet ned, der vi sitter med de negative graviditetstestene våre og tror vi skal dø av kreft.


4 comments



Livet slutter her


Category: Tanker & meninger // 26.01.2018 at.07:05 o' clock // No comments




Jeg hater sosiale medier. Jeg ser selvfølgelig at det er en veldig hyklerisk ting av meg å si, her jeg sitter og skriver til dere fra en laptop, så kanske blir det mer riktig å si at jeg har et elsk-hat-forhold til det hele. Jeg elsker at sosiale medier gir meg muligheten til å nå ut til flere mennesker, shoppe uten å reise meg fra sofaen, og lære meg ting uten at jeg trenger å forlate min egen stue. Det jeg derimot ikke liker, er hvor hverdagslig og normalt det har blitt. Hvor avhengig vi har blitt av disse små maskinene som hooker oss opp med facebook, instagram, twitter, pinterest, bloglovin, snapchat.. Og den store synderen av dem alle; online dataspill.

Jeg kan ikke hjelpe for at det rykker litt i fordomssenteret i hjernen min når jeg ser tenåringene sitte på benken ved siden av hverandre, og istedenfor å prate sammen, trykker på hver sin mobil, fullstendig oppslukt av facebook, istedenfor hverandre.

Jeg har ikke tall på hvor mange forhold - både mine egne og de jeg leser om på nettet (hei, hykleri, min gode venn!) - som har blitt ødelagt av at noen må ha nesa i internett. Hvor mange ganger jeg har tatt kjærester i å sitte med nesa i facebook mens vi ser på film - eller hvor mange ganger jeg faktisk har vært skyldig i dette selv. Hvor mange ganger jeg har følt meg tilsidesatt, oversett og uelsket fordi en kjæreste heller vil tilbringe all sin fritid i en fiktiv guild, gjøre fiktive quests, i en fiktiv verden kalt World of Warcraft, enn å leve i den virkelige verden sammen med meg. Hvor mange ganger jeg har lest om andre jenter som er i samme situasjon. Hvor mange ganger jeg, i grupper på facebook, har fått lese om andre jenter som desperat spør seg til råds: "kjæresten min setter FIFA / World Of Warcraft / League Of Legends / Counter Strike foran meg, og vi gjør ingenting sammen lenger, for han sitter bare med nesa i spillet konstant. Han sitter våken til langt på natt og er sur når han står opp fordi han ikke har fått nok søvn, og blir sur på meg når jeg vil ha oppmerksomhet - Hva skal jeg gjøre?", eller "kjæresten min flørter med andre damer på nett", eller "kjæresten min ser alt for mye nettporno", "kjæresten min impulsshopper fra wish. Så mye at det blir veldig dyrt etterhvert"..

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg lurer på hvordan verden ville vært uten sosiale medier. Jeg mener å huske vi var mer sosiale den gangen mobilen kun kunne brukes til å ringe og sende SMS med. At vi var mer aktive og gjorde ting sammen fysisk, den gangen man måtte logge av nettet når mamma skulle ringe. Den gangen vår tilgang på sosiale medier var begrenset. Jeg mener å huske vi var lykkeligere. Livet var et liv, ikke bare en eksistens. Du var aktiv, som i aktiv, ikke bare et grønt ikon på facebook messenger som informerer: "*navn* er aktiv nå!". Nei, facebook, *navn* er slettes ikke aktiv nå. Vedkommende sitter antagelig med rumpa godt plassert i gamingstolen, knaskende på en pose potetgull eller med colaflasken halveis nedi gapet. Det er ingenting ved vedkommende som er aktivt akkurat nå, annet enn fingrene som flyr over tastaturet.

Hvordan ville verden vært om vi levde et liv helt fritt for sosiale medier? Ingen facebook. Ingen instagram. Ingen World of Warcraft. Ingen snapchat. Ingen nettporno. Ingen ebay / wish / aliexpress / lightinthebox / finn.no-apper. Vi tror kanskje det ville vært et mareritt, men helt ærlig tror jeg vi ville vært lykkeligere. Lykkeligere fordi livet brått hadde fått mening igjen. Lykkelig fordi vi kunne dra på konserter og faktisk nyte dem, uten å tenke på at dette må filmes og postes på facebook / snapchat så hele verden kan se hvor vi har vært og hva vi har sett. Lykkelig fordi forhold ikke lenger ville bestå av "deg, meg, og gamingen din", men kun deg og meg. Lykkelig fordi for å ha kontakt med vennene våre, måtte vi faktisk ha dratt ut og møtt dem, ansikt til ansikt. Kanskje ville vi lært noe. Kanskje ville vi sett personlighet. Kjent parfymelukt. Lagt merke til ansiktstrekk. Ting vi ikke ser i dag, fordi vennskap er 95% prate sammen på nett.

Vi kaller det 'sosiale medier', men sannheten er at aldri har vi vært så usosiale som vi er i dag. Og det er trist, synes jeg, for en dag skal vi bli gamle, ligge på gamlehjemmet, og se tilbake på det livet vi har levd. Jeg frykter vi kommer til å innse at det slettes ikke var særlig innholdsrikt. "Bestemor / far", kommer barnebarna våre til å spørre, "kan du ikke fortelle om hva du gjorde da du var på min alder?", og det vil gå opp for deg at nei - du kan ikke det. For du gjorde ingenting som er verd å nevne. Du kan fortelle om karakteren din på World of Warcraft, eller alle følgerne du hadde på instagram, hvor mange som så snappene dine, eller skrev til deg på facebook.. Men ingenting virkelig spennende, inspirerende eller sjokkerende. For du levde ikke - du bare eksisterte.


0 comments



Livet er mer enn å bli mamma


Category: Tanker & meninger // 24.01.2018 at.23:18 o' clock // No comments




Barn er en naturlig del av mange menneskers liv. Derfor er det heller ikke så rart at mange ser på det å bære frem et nytt liv som det absolutt viktigste. Jeg har ikke tall på hvor mange blogger, facebookposter og gruppeinnlegg jeg har lest, hvor unge mødre legger ut i det vide og det brede om hvor ufullstendig og tomt livet var før de fikk barn; hvordan man ikke virkelig har levd før man har holdt sin nyfødte baby i armene.

Det er selvfølgelig kjempehyggelig å lese om jenter som virkelig trives i mammarollen og er takknemlig for det livet de har, men samtidig kjenner jeg at det gjør vondt i hjertet. Det gjør vondt, fordi jeg vet at disse ordene som blir lest av meg, også vil bli lest av par som ikke kan få egne barn. Homofile, lesbiske, transseksuelle og sterile mennesker, som mer enn noe annet ønsker å få være den som sitter på baderomsgulvet med en positiv graviditetstest. Ønsker å kjenne babyen sparke, og se magen vokse. Ønsker å sitte der med partneren sin og gjette; "kommer det til å bli en gutt eller ei jente, tro?", "vil barnet ligne mest på deg eller på meg?", men vet at de aldri vil få sjansen til å det. Det må være sårt, det å vite at man ikke kan skape et nytt liv sammen med den man elsker. Det må være ufattelig deprimerende. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvor hardt det må treffe når de leser unge mødre legge ut i det vide og brede om hvor innholdsløst og tomt et liv uten egne, biologiske barn er. 

Så i kveld vil jeg jeg slå et slag for alle dere som ikke kan få egne barn. Jeg vil dere skal vite at nei, livene deres er ikke ufullstendige eller tomme. Det er mange måter å gjøre livet mer meningsfylt på. For eksempel:

Ta til seg et adoptiv - eller fosterbarn. Gi et trygt og stabilt hjem til noen som hadde en vond start på livet.

Adoptere et dyr. En liten hundevalp eller kattunge, for eksempel, eller et voksent dyr som allerede har levd et tøft liv. Vis dem at ikke alle mennesker er like, og gi dem et trygt og kjærlig hjem i sine siste leveår.

Reise. Besøke nye land, lære nye språk og kulturer.

Donere penger til de fattige, til dyrebeskyttelsen, til kreftforeningen..

Åpne hjemmet ditt for noen som ikke har noen å feire jul / påske sammen med.

Skjemme bort dine tante / onkel-unger, venners barn etc. Sitte barnevakt, overraske dem med gaver, leke sammen med dem - virkelig engasjere deg, som om de skulle være dine egne.

Bygge et bedre forhold til din allerede eksisterende familie; besøke mamma og pappa oftere, skjemme dem bort, og vise at du setter pris på dem.

Ta deg en (annen) utdannelse, bare for gøy.

Jobbe som frivillig støttekontakt.

Skrive en bok eller to.

 Livet er så mye mer enn bare reproduksjon. Aldri la noen fortelle deg noe annet.

//foto: pixabay.com


0 comments



Sugardaddy vs one night stand


Category: Tanker & meninger // 21.01.2018 at.20:10 o' clock // 4 comments




For noen år tilbake skrev nettavisen en artikkel om norske jenter som har sex med voksne menn i bytte mot dyre vesker. Saken skapte stort engasjement blant flere av landets største bloggere, som mente dette var både ekkelt og lavmål. Selv om jeg er helt enig i denne tankegangen, må jeg helt ærlig si at jeg ikke helt forstår den.

Jeg forstår, selvsagt, hvorfor jeg synes det er ekkelt; jeg har en mental sperre som gjør at tanken på å ligge med noen jeg ikke er romantisk interessert i, gjør meg kvalm. Derfor har jeg heller aldri hatt et one night stand eller friends with benefits-forhold. 

Hvorfor jenter som scroller gjennom Tinder for å få seg et ligg, eller som på andre måter går til sengs med noen de ikke føler noe for, plutselig skal være moralens voktere og stå og peke dømmende fingre mot jenter som i bunn og grunn opptrer på akkurat samme måte som dem selv, forstår jeg imidlertid ikke. Det virker på meg helt ærlig litt hyklersk at jenter som selv krever å bli omtalt som 'seksuelt frigjort' fordi de skiller mellom sex og følelser, skal stå og kalle andre ekle og lavmål av samme årsak. At de som selv lar seg overtale til å ligge med et fremmed mennesker etter et par drinker på et utested, skal stå og kalle andre jenter billige for å la seg overtale av dyrere gaver. Er ikke den aller billigste, til syvende og sist, den som gjør jobben helt gratis?

Jeg ser virkelig ikke logikken..

 

//foto: pixabay


4 comments



Har det ikke vært jævlig nok?


Category: Tanker & meninger // 20.01.2018 at.18:48 o' clock // 5 comments


Beklager sen oppdatering. Vi har vært på visning av hus, og må si oss veldig fornøyd med det vi så. Stor stue, tre soverom, eget vaskerom, fint uteområde.. Nå gjenstår det i grunn bare å krysse fingrene for at det blir vårt.

Ellers er humøret sånn middels. En person som står meg nær kom i går med en kommentar angående fortiden min som såret veldig. Vedkommende påsto rett og slett at det jeg har vært gjennom, og som har preget meg såpass mye, bare er "pusegreier". Altså småtteri som det ikke er noe å ta på vei for.

De av dere som kjenner til deler av min historie, kan forhåpentligvis forstå hvorfor jeg reagerte. Jeg er vant til at folk blir sinte på mine vegne, sjokkerte eller til og med provoserte når jeg forteller om fortiden min. Jeg er vant til at folk sier ting som "du er sterk" når jeg forteller om de fem voldtektene jeg har blitt utsatt for, den daglige sjikanen og volden som startet da jeg var fem år gammel og ikke ga seg før jeg var godt voksen, trusselene, kidnappingsforsøket, ditten og datten. Det jeg ikke er vant til, er folk som mener det bare er 'pusegreier'. Jeg har, riktignok, hørt det før. Mine egne fosterforeldre mente også at jeg 'bare skulle ignorere det', at det ikke var noe å lage drama av.

  Misforstå meg ikke; jeg sier ikke at jeg er den personen i verden som har hatt det absolutt verst. Det er alltid noen som har hatt det hakket verre. Har du mistet en finger, kan du være sikker på at noen andre har mistet en arm. Har du mistet en arm, kan du være sikker på at noen andre har mistet to. Har du mistet to, er det alltids noen som har mistet et ben i tillegg. Og så videre, og så videre. Men bare fordi noen andre har hatt det verre, betyr det automatisk at det jeg har opplevd ikke har vært ille nok?


5 comments



Våre forfedre ville snudd seg i graven


Category: Tanker & meninger // 11.01.2018 at.21:12 o' clock // 2 comments


Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vet ikke engang om jeg burde skrive det. Noen kommer til å mistolke, og legge meg for hat. Slik det har blitt i samfunnet vårt, kommer garantert noen til å føle seg krenket, også. Krenket to tusen og atten - det har blitt en hashtag. Det står i fare for å bli navnet på vår tidsepoke. Det vi kommer til å bli det vi blir husket for. Fremtidens generasjoner kommer til å lese om folket i det tjueførste århundre, og de kommer til å lese hvor lettprovoserte og sytete vi var. Slik vi leser om vikingene som plyndret og voldtok (fun fact: de gjorde ikke det. Voldtok, altså. Vikingmenn hadde en voldsomt stor respekt for kvinner), kommer de til å lese om det tjueførste århundrets kvinner og menn, som skapte stor ståhei over enhver bitteliten bagatell de kunne oppdrive. 

Våre forfedre ville snudd seg i graven, hadde de visst hvordan vi holder på. Feminstene som kjempet for stemmerett og skolegang for jenter, ville skammet seg over dagens feminster, som krangler om fargen på tannkremen i butikken og krever å få poste bilder av brystvortene sine på instagram. Fortidens vitenskapsmenn ville følt seg latterliggjort, hadde de visst at vi i det tjueførste århundre fremdeles krangler om hvorvidt jorden er flat eller rund. Våre tippoldeforeldres foreldregenerasjon ville avskrevet oss fra familien tvert, hadde de visst at vi i dag gir åtteåringen penger for å rydde sitt eget soverom og at seksåringen er for opptatt med å spille bubble witch saga på ipaden, til å være ute og klatre i trær sammen med venner. 

Jeg er glad jeg aldri skal stå ansikt til ansikt med mine forfedre. Jeg ville ikke klart å stå rak i ryggen, gi dem et fast håndtrykk og fortalt at jeg er fra en generasjon hvor det er mer dramatisk for en standard sekstenåring å rote bort mobilen, enn det er å drikke seg full, røyke weed, ligge med to forskjellige menn på samme kveld, og sitte der to uker senere med en positiv graviditetstest uten anelse om hvem faren kan være.


2 comments



Unormalt å ikke være sexavhengig?


Category: Tanker & meninger // 07.01.2018 at.19:09 o' clock // 4 comments


Sex. Hvor enn vi snur oss, ser vi sex. Noen ganger direkte. Andre ganger mer skjult, i form av antydninger. Små hint, som en babe som danser og smiler forførende inn i kamera i en undertøysreklame, eller ei lettkledd jente som kommer sjanglende ut fra et utested klokken to om morgenen, med fårete glis, og en fyr på armen. Vi vet hvor de skal, og hva de skal gjøre. Jenta på bussen, som i detalj forteller personen i andre enden om helgens one night stand. Profilbilder på sosiale medier, med bh'er som lager puppene under haken-effekt. Sangtekster som ljomer ut fra høytalere på en bil som kjører forbi. ♪♫ No, I-I-I can't be responsible, if I-I-I get you in trouble now, see you're 're 're too irresistible, yeah that's for sure, so if I put your hands where my eyes can't see, then you're the one who's got a hold on me, no I-I-I can't be responsible, responsible, it ain't my fault ♪♫. Brukte kondomer i veikanten, halveis skjult av gjørme, vann og skitt. Et bevis på at noen ikke klarte å styre seg, og bare måtte ha hverandre, akkurat der og da.

Fester. Leker som 'jeg har aldri'. Jeg har aldri knullet noen på en kirkegård. Jeg har aldri fingret meg selv på jobben. Jeg har aldri.. Drikk hvis du har. Og så drikker vi alle sammen. Dere fem fordi dere faktisk både har fingret på jobben og knullet utenfor kirken, jeg fordi det plutselig føles litt flaut å ikke ha gjort det.

Venner. Venner som staser seg opp før en fest og sier de håper på å få seg noe i kveld. Venner som snakker om forhold, og sier de ikke 'kjøper bilen' før den er prøvekjørt. Venner som er utro mot kjæresten fordi en annen er mer atteraktiv. Fordi en annen får det til å rykke litt i underlivet.

Jeg er ikke aseksuell, men samfunnet får meg ofte til å føle at jeg er det, fordi jeg faktisk klarer å styre meg. Jeg føler meg negativt dømt fordi tanken på å skulle ligge med et fremmed menneske på første treff ikke gjør meg sprengkåt, men småkvalm. Fordi jeg heller bryter kontakt med et menneske dersom jeg utvikler en seksuell interesse for dem, fremfor å gå bak kjærestens rygg. Fordi jeg ikke må fly på do under arbeidstiden eller familiemiddagen og tilfredstille meg selv seksuelt, men faktisk klarer å 'ta det senere'. Fordi jeg innimellom har vondt i magen, eller ryggen, eller hodet, eller er sint, såret, lei meg og da ikke har lyst på sex i det hele tatt.

Ofte føler jeg at samfunnet er veldig svarthvitt, og bygget opp rundt en ideologi om at dersom du ikke har en umettelig apetitt på sex, må det være noe galt med deg. At enten er sex det absolutt viktigste i livet ditt, eller så hater du det.

Jeg savner en gråsone. En "Jeg liker sex, men jeg er ikke avhengig"-sone, hvor det er helt ok å si at noen ganger har man lyst, andre ganger ikke, akkurat som med alt annet man liker, men ikke er avhengig av. Spaghetti, for eksempel. Spaghetti er kjempegodt, men spiser jeg det morgen, middag og kveld i syv dager, har jeg kanskje ikke sånn kjempelyst den åttende eller niende dagen, uten at det betyr at jeg plutselig er anti-spaghetti av den grunn. Og uansett hvor mye jeg liker spaghetti, er det ikke sånn at jeg ville plukket opp random spaghetti fra et bord på en fest og gaflet i meg. I hvertfall ikke dersom jeg hadde min egen rykende ferske porsjon ventende på meg hjemme. Skjønner dere hva jeg mener?

LIK & DEL om du kjenner deg igjen :)

//Illustrasjonsfoto: pinterest


4 comments



Naken med Anna


Category: Tanker & meninger // 05.01.2018 at.13:13 o' clock // 4 comments


Før jeg starter dette innlegget må jeg bare si at da jeg i går skrev innlegget om foundation tilpasset mørk hud, hadde jeg ikke i min villeste fantasi forestilt meg at noen kunne la seg krenke av det. Likevel var det åpenbart slik at noen følte seg voldsomt krenket på Rihannas vegne, for det dukket fort opp et par sure responser i innboksen på facebook der noen mente det var riv, ruskende galt av meg å våge å antyde at frøkna hadde bleket huden. Dette "må finne noe å være sur for hver eneste dag"-behovet mange ser ut til å ha adoptert de siste tre årene begynner å spinne ut av kontroll. Mitt råd er at de det gjelder, roer seg kraftig ned før de bitcher på seg høyt blodtrykk.

Den siste tiden har jeg ikke vært, men derimot lest, naken. Naken er tittelen på Anna Rasmussens selvbiografi. Anna er bedre kjent i bloggverden under aliaset 'mamma til Michelle', og i denne boken får vi for aller første gang et innblikk i hvem Anna var før hun satt der med to røde streker på graviditetstesten.

Ofte har jeg lest i forskjellige anmeldelser på nett at boken egentlig ikke gir noen ny informasjon om Anna. At det aller meste allerede er blitt skrevet på bloggen før. Der er jeg sterkt uenig. Jeg føler jeg kan forstå Anna langt bedre etter å ha lest denne boken. Jeg kan se valgene hennes fra hennes perspektiv og forstå hvorfor hun har tatt dem. Dèt gjør at jeg sitter igjen med en veldig stor respekt for denne jenta, alt hun har vært gjennom, og alt hun har fått til.

 

HAR DERE LEST DEN?


4 comments



Mine tanker om obligatorisk skolegudstjeneste


Category: Tanker & meninger // 27.12.2017 at.20:43 o' clock // No comments


I disse dager snakkes det mye om religion og skole. "Bør skolegudstjenesten være obligatorisk?" er spørsmålet media har stilt oss med jevne mellomrom denne vinteren. Personlig mener jeg at nei, det bør den ikke. Jeg har ingenting imot religiøse mennesker i seg selv, men jeg ønsker ikke at religion verken skal tvinges nedover halsen på noen, eller bli mer utbredt enn det allerede er. Hvorfor ikke? La meg forklare.

La meg starte med å si at dette ikke på noen måte er et hatinnlegg. Faktisk er jeg overbevist om at religion kan være en veldig positiv ting. Å sette sin lit til en høyere makt kan føles veldig fint og trygt. Veien hjem i mørket føles alltid litt tryggere om du er overbevist om at det er noen der oppe som passer på at det ikke hender deg noe vondt. Døden føles ikke så skummel om du er sikker på at har du oppført deg ordentlig, venter himmelriket på deg. Livet føles også betydelig mer viktig og verdifullt når du lever i troen på at du er en del av noe større. En plan. At noen har skapt deg fordi du - ja, akkurat du - er utrolig viktig. At du har en oppgave. Sorg er kanskje også lettere å takle dersom man kan trøste seg med at alle dødsfall, all svik og all smerte, er en del av Guds plan. Kanskje er det også lettere å oppføre seg ordentlig dersom du tror at det vil lønne seg: at gode gjerninger blir belønnnet med et evig liv i paradis, mens egoistiske og vonde gjerninger vil straffe seg i form av evig pine i Helvete. Sånn sett er religion en positiv ting. Spillereglene er greie, og enkle å følge.

Likevel er det slik med den religiøse boken at den kun er positiv dersom man fokuserer på de riktige delene av den. Leser du bibelen i sin helhet, blir den veldig fort en bok som fronter veldig skumle verdier. Verdier som jeg, personlig, ikke ønsker at vi skal påtvinge våre barn. La meg demonstrere:

Andre Mosebok, 20:4-5:
 "Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg." Kort og greit forklart betyr dette at dersom din tippoldefar har begått en såkalt 'synd' skal du ta straffen for det. Eller, om du begår en såkalt 'synd' selv, skal dine tippoldebarn straffes.

Femte mosebok, 22:20-21:
 "Men dersom beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at jenta var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel". Eller, i klartekst: om en kvinne har sex før hun er gift, skal hun drepes.

Tredje mosebok: 27:3-6:
"En mann som er mellom tjue og seksti år, skal ha en verdi på femti sjekel sølv etter helligdommens vekt. Er det en kvinne, skal hun ha en verdi på tretti sjekel. Er det et menneske som er mellom fem og tjue år, skal verdien av en gutt være tjue sjekel og av en jente ti sjekel. Er det et barn mellom en måned og fem år, skal verdien av en gutt være fem sjekel sølv og av en jente tre sjekel sølv". Enklere oppsummert: menn er verd mer enn kvinner, og barn er verd enda mindre enn kvinner igjen.

Peters første brev: 2:18-20:
"Dere tjenestefolk skal med ærefrykt underordne dere herrene deres ? ikke bare de gode og vennlige, men også de vrange. For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser fordi samvittigheten er bundet til Gud. Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne."  Tjenestefolk er et gammelt ord som betyr slave. Med andre ord; slaveri er helt ok. Vold mot slaver? Ingenting å lage drama av. Bit tenna sammen og stå i det, så blir gud glad. 

Tredje mosebok: 20:18:
"Så sier herren: Når en mann ligger hos en kvinne som har sin månedlige svakhet, og blotter henne, da har han avdekket hennes kilde. Og hun har avdekket sitt blods kilde. De skal begge utryddes av sitt folk". Den månedtlige svakhet betyr menstruasjon. Så kort og greit; ligger du med ei dame som har menstruasjon, skal dere begge drepes.

Slik kan vi fortsette i det uendelige. Det finnes også utallige bibelsitater som oppfordrer oss til å steine homofile, ulydige sønner, og kvinner. Voldtekt, derimot, er en av tingene som merkelig nok synes å være helt ok, og som brukes som virkemiddel flere steder i bibelen. Vil du hevne deg på en mann? voldta datteren hans. Vil du løse en krangel? Send ut kona og la henne bli voldtatt. Voldtar du en ung kvinne? Helt ok, bare tving henne til å gifte seg med deg etterpå, ellers må hun drepes. Gud er, generelt, en veldig kvinnefiendtlig figur med en stor forkjærlighet for massedrap og voldtekt.

Er det disse holdningene vi ønsker å se mer av i vårt samfunn? Nå snakker jeg selvsagt bare for meg selv, men nei, det er det ikke.

En annen ting som er verd å merke seg når det gjelder religion, er at religiøse ofte setter en voldsomt stor lit til gud. Istedenfor å spørre seg selv "hva kan jeg selv aktivt gjøre for å hjelpe deg?" når man kommer over noen som sliter økonomisk eller helsemessig, har mange religiøse en tendens til å lempe problemet over på gud ved å love at de 'skal be' for vedkommende. Og det er mange som ber. Ber for de fattige i andre land. Ber for de som sitter på gaten. Ber for de som ikke har noen å feire jul sammen med. Ber for de som ikke har råd til medisinen de trenger for å fungere i hverdagen. Ofte lurer jeg på hvor mange liv som kunne vært endret til det bedre, om folk istedenfor å be gud om hjelp, selv bidro. 

Jeg føler ikke at det vi trenger mer av i vårt samfunn er en bok som lærer oss å trygle herren om hjelp hver gang en situasjon oppstår, eller å prise herren hver gang ansatte ved et sykehus klarer å få noens hjerte til å slå igjen. Vi trenger ikke en bok som lærer oss at når en atten år gammel gutt fyllekjører rett i fjellveggen, er det guds vilje. Nei. Det vi trenger er å legge religion litt til side, se på oss selv, og våge å gripe inn. Å våge å spille rolllen som gud i våre egne liv. Sette oss selv først, og ta på oss ansvaret for å hjelpe andre. Bidra litt, der vi ser at det trengs.

Vi trenger ikke en bok som forteller oss at menn er mer verd enn kvinner, og at det å forelske seg i samme kjønn er feil. Det er slike holdninger som avler krig. Vi trenger ikke krig. Vi trenger ikke drap. Vi trenger aksept, forståelse og gjensidig respekt for hverandres levemåter. Vi trenger ikke en bok som gjør forskjell på folk, men et samfunn som inkluderer.

Enig? Lik og del innlegget. Uenig? Fortell meg hvorfor.


0 comments



Det er ikke bare gravide som har strekkmerker!


Category: Tanker & meninger // 03.12.2017 at.15:03 o' clock // 4 comments




Jeg fikk strekkmerker da jeg var omtrentlig åtte år gammel. Åtte?, tenker du kanskje. Ja, åtte. De strakk seg fra hoftene og bakover, oppover mot ryggen. Det plaget meg ikke. Tvert imot. Faktisk syntes jeg det var ganske kult. Jeg mener - jeg hadde jo tigerstriper!

Vi snakket aldri noe særlig om strekkmerker på skolen, annet enn at vi fikk vite at de kom av at huden strakk seg for fort. 

Vi snakker ikke noe særlig om strekkmerker i dagens samfunn heller, men når vi først gjør det, er det gjerne i form av utsagn som: "strekkmerker er barnets første tegninger på mammas kropp" og "strekkmerker er beviset på at du har skapt et nytt liv". Kort og greit: strekkmerker viser at du har født et barn.

Aldri har jeg hørt så mye som et pip om at strekkmerker også kan komme av andre årsaker. Derfor begynte jeg som 18-19åring å føle meg ukomfortabel med strekkmerkene mine. Jeg kunne ikke la være å lure på om jeg var unormal, fordi jeg hadde strekkmerker på kroppen, men ingen barn.

Til dags dato lurer jeg fremdeles litt på akkurat det. Når folk ser at jeg har strekkmerker på kroppen, tenker de da at jeg har barn? Og hvorfor er det ingen som snakker om at strekkmerker også kan oppstå før puberteten, fordi kroppen utvikler seg i et raskt tempo? Er virkelig dèt så unormalt?


NÅR FIKK DERE STREKKMERKER?


4 comments



I går tenkte jeg på deg...


Category: Tanker & meninger // 23.11.2017 at.23:35 o' clock // No comments


Du hadde mørkt hår,
jeg hadde lyst.
Du farget ditt.
Jeg bleket mitt.
Ditt hår var kort og tynt.
Mitt var langt og tjukt.

Nemi og Barbie kalte vi oss en gang. For du var mørk, og jeg var lys.

Du var populær.
Jeg var et mobbeoffer.
Du kunne synge.
Jeg låt som ei kråke.
Du byttet kjæreste ofte.
Jeg slet med å i det hele tatt få èn.
Du røyket.
Jeg hadde aldri engang tatt et drag.

Husker du da vi var små, og folk sa til oss: "oi, så like"?

Du hadde mange venner.
Jeg hadde ingen.
Du dro på fester.
Jeg satt hjemme.
Folk ga deg komplimenter.
Meg ga de bare stygge blikk.
Du tok piercinger på deg selv.
Jeg hadde ikke engang hull i ørene.

Husker du da vi pleide å kjøpe det samme plagget, i to forskjellige størrelser?

Dine øyne var brune,
mine var grønne og blå.
Du var høyrehendt,
jeg venstrehendt.

Vi var like, men samtidig helt omvendt av hverandre.

Årene gikk,
dagene ble mange,
ting endret seg,
og plutselig var du en jeg ikke lenger kjente.
Plutselig var du blitt en fiende.
du som en gang var en venn.

Husker du da du nasket i butikken, og jeg tok på meg skylden?

Jeg tok et valg:
jeg brøt kontakten.
Så meg aldri tilbake,
og har aldri angret.
Jeg står på mitt valg,
vi skal aldri prate.
Du eksisterer ikke i min verden,
og skriver du, vil jeg ikke svare.

Jeg trodde aldri jeg skulle tenke på deg igjen,
men i går gjorde jeg det.

 


0 comments



Nei, du får meg ikke til å holde kjeft om dette!


Category: Tanker & meninger // 17.11.2017 at.14:14 o' clock // One comment


Jeg vet ikke med dere, men ofte føler jeg at verden går litt baklengs. Når man i grupper på facebook blir bedt om å se den andre veien og lukke øyne og ører når det er snakk om mishandel, føler jeg helt ærlig at verden har tatt et voldsomt stort steg i helt feil retning.Jeg blir skremt av hvor selvopptatte mennesker er, hvordan empati og respekt for liv må vike for ønsket om å se bra eller rik ut. Æsj, sier jeg bare - æsj for noen holdninger! 

 "Kan ikke dere pelsmotstandere bare holde kjeft?"  Nei, vi kan ikke det. De menneskene som ber pelsmotstandere holde kjeft og se en annen vei når det kommer til tortur og mishandel av dyr, er de samme menneskene som ville skreket høyt og laget et drama uten like, dersom det var små barn i burene istedenfor små dyr. Vi er ikke så forskjellige, du og jeg - forskjellen er bare at der du setter klare skiller mellom hvilken art som har livets rett og hvilken som gjerne må behandles dårlig for din underholdning og fornøyelse, gjør ikke jeg det.

 "Dere pelsmotstandere trenger ikke å like pels, men dere må respektere at andre gjør det"  Skal vi snu litt på det? Du trenger ikke å like at barnet ditt blir plaget på skolen, men du må respektere de som plager ham. Det høres litt ... Feil ut, synes du ikke? Respekt er noe man gjør seg fortjent til, og gjør noen noe som går på bekostning av en annens liv, så sier man da ifra?!

 "Dyrene på norske pelsfarmer har det bra"  Da kan du jo flytte inn i et revebur selv. Nei? Tenkte meg det. Kunne du ikke tenke deg å leve slik selv, skal du jammen ikke være så rask til å dømme andre til det.

 "Pels er ikke noe verre enn kjøttindustrien"  Er ikke den ille nok, da?

 "I Kina.."  Newsflash, motherfucker: dette er ikke Kina. Dette er Norge. Her forholder vi oss til det som foregår innenfor landegrensen.

 "Mennesker har alltid brukt pels"
  Mennesker har ikke alltid hatt andre alternativer.

 "Hvis ikke mennesker hadde vært skapt til å bruke pels.."  Hvis mennesker var skapt til å ha pels på kroppen, ville den vokst ut av huden på oss.

"Mennesker trenger pels for å ikke fryse" .. Sier du der du sitter foran ovnen / peisen med en kopp varm kakao i hånden og et pledd rundt deg.

"Du kan ikke sammenligne mennesker med dyr"  Kan det føle smerte og frykt, bør det ikke utsettes for det. Enkelt og greit.


//ER DU ENIG I DET JEG SKRIVER? DEL INNLEGGET MED EN PELS(MIS)BRUKER//


1 comment



Bare en tanke..


Category: Tanker & meninger // 16.11.2017 at.15:20 o' clock // 5 comments




Visste du at man kan dø av sorg? Det kalles broken heart syndrome, og er kort forklart et hjerteinfarkt trigget av emosjonell smerte. Et brudd med kjæresten, et dødsfall.. Slike ting.

Visste du også at det er bevist at triste og klinisk deprimerte mennesker i snitt både eldes og dør fortere enn sosiale, omgjengelige og lykkelige mennesker?

Så hva om vi har tenkt på det hele helt feil?

Hva om vi ikke dør av alderdom likevel, men av sorg?

Tenk deg at for hver gang du blir såret, mister du en liten del av deg selv.

Den aller første gangen mamma eller pappa kjeftet på deg da du var liten, mistet du en liten del av deg selv.

Den aller første gangen du opplevde å ikke bli trodd når du fortalte en historie, mistet du en liten del av deg selv.

Den aller første gangen du følte at du skuffet noen du var glad i, mistet du en liten del av deg selv,

og da kjæledyret ditt døde, døde en liten del av deg sammen med det.

Da det første kjærlighetsbruddet kom, rev det i sjelen. Enda en liten del av deg var borte.

Da vennene dine valgte deg bort til fordel for noen andre, var det som om du mistet noe - en del av deg selv.

Det ble flere brudd i årene som kom, foreldre som ikke trodde deg, og venner som vokste ifra deg. Det ble forventninger du ikke klarte å leve opp til, og det ble kjæledyr som døde. For hver hendelse ble du merket - en liten del av deg forsvant.

Den første gangen barnet ditt ikke lenger ville ha din hjelp, døde en liten del av deg.

Og den gangen barnet gikk deg imot, var stygg i munnen og sa du var det verste mennesket på jord - da gjorde det vondt i hjertet. For du hadde mistet noe. En liten del av det uskyldige barnet du hadde vugget i armene dine, og en liten del av deg selv.

Det ble flere slike ganger. Kanskje også flere kjæresteforhold som ikke fungerte. Flere brudd.

Og så ble barnet ditt voksent, og du så ham eller henne finne en kjæreste og stifte en familie. Du var glad, selvfølgelig, men litt vondt var det kanskje likevel?

Til slutt har du mistet så mye av deg selv at du knapt fungerer. Kroppen er sliten, og ikke så rask lenger. Energien din har livets mange sorger stjålet fra deg. Håpet er borte.

På din siste levedag, hvem er du da?

Den dagen du kun har èn bit av deg selv igjen - hvem er du da?

Noen av oss dør når vi er 104, andre når vi knapt har rundet 60. Noen når vi er 40, andre når vi er 16. Kanskje har det ikke så mye med gener, kosthold og aktivitet å gjøre. Kanskje handler det mer om hvordan livet har behandlet oss på veien - hvor mye av oss selv vi har mistet.

 

Bare en tanke..


5 comments



Å blogge på hobbybasis


Category: Tanker & meninger // 13.11.2017 at.09:20 o' clock // 18 comments




"Jeg heter Jessica", sier jeg. Det er ny lærer i klassen, og alle har vi samlet oss i ring for å leke en lek. En introdusjonslek, hvor hver elev skal si sitt navn og litt om sine interesser. En bli kjent-greie. Så har vi altså omsider kommet til meg, og jeg står der, utilpass, og vet ikke helt hva jeg skal si. "Hva er det du liker å gjøre på fritiden da, Jessica?", spør hun; den nye læreren vår. Jeg tenker så det knaker. "Jeg.. Hm.. Skriver blogg", sier jeg, mens jeg ser ned i gulvet, litt småflau. Blogg, herregud, noe så nerdete. Jeg er så flau over meg selv, for å i det hele tatt si det høyt. "Blogg?", sier hun forvirret, "hva er det?". Jeg har bare lyst til å synke gjennom gulvet når jeg forklarer at: "det er en slags.. Dagbok, på en måte.. På internett".

Femten år senere vet hele verden hva en blogg er. Blogg er ikke lenger forbundet med å 'ikke ha et liv'. Det er ikke lenger en greie som 'bare nerder driver med'. Ikke er det en dagbokgreie på nett lenger, heller. Blogg har plutselig blitt et yrke. En potensiell millionbedrift, hvor konkurransenivået er skyhøyt, og hvor du knapt kan si ordet "blogg" uten å få spørsmål om hvor mange lesere du har, eller hvor mye du tjener - eller om du henger med Sophie Elise på fritiden. Det er ikke lenger slik at folk møter deg med en nøytral holdning, og du er nødt til å forklare for dem hva en blogg er for noe. Nei, alle har en mening om bloggere i disse dager.

I går fikk jeg en kommentar fra Dennis, kjæresten til bloggeren Kristin Gjelsvik. Han forsøkte da altså å trykke meg ned i eget kommentarfelt, ved å hånliggjøre det faktum at bloggen min er en hobby, ikke en bedrift. At den ikke renner over av kommentarer. Man kan si litt av hvert om denne typen oppførsel fra en fyr i hans alder, men den fikk meg i alle fall til å tenke. Er det virkelig slik verden har blitt - at alt handler om penger og oppmerksomhet? Det er i så fall ganske..Trist.

Jeg skriver blogg fordi jeg liker det. Det har jeg gjort lenge før det å tjene penger på blogg i det hele tatt var mulig, og det kommer jeg til å gjøre til jeg blir drittlei. Når sant skal sies trives jeg i grunn best med et fåtall lesere og en hundrelapp hist og her. Dette med å trone på toppen med tusenvis av lesere har jeg gjort før (riktignok bare i en kort periode), men det var virkelig ikke noen drømmetilværelse. Nei, takke meg til for en mer anonym tilværelse hvor man slipper å lese gjennom tretti-førti-femti daglige kommentarer som tar for seg kroppen og ansiktet ditt i detalj, eller tillegger deg psykiske sykdommer du ikke har. Takke meg til for at jeg slipper å finne ørtogførti falske profiler av meg selv, som har gått rundt på nett og vært dritstygg i kjeften mot folk. Penger er fint det, altså, men min mentale helse er ikke til salgs.


18 comments



Er folk seriøst helt dumme?


Category: Tanker & meninger // 29.10.2017 at.11:43 o' clock // One comment




Dere vet helt sikkert at det er halloween på tirsdag. Da har dere kanskje også lagt merke til at hylekoret er i gang. Hva mener jeg med hylekoret? Jo, hylekoret er de snerpete, bitre menneskene som sier ting som "halloween hører ikke til i Norge!" og "butikkene prøver bare å tjene mest mulig penger!", før de så begynner å snakke om at de mye heller vil ha julebukk på døra enn småunger som tigger godteri.

Det er her jeg spør meg selv: er folk seriøst helt dumme?

Først og fremst; nei, halloween hører ikke til i Norge. I alle fall ikke hvis vi tenker at en skikk må ha sin opprinnelse her for å høre til. Problemet med å følge akkurat den tankegangen, er at vi blir nødt til å kvitte oss med en del andre skikker, også. Der i blant vår kjære jul. For julenissen er basert på biskopen Saint Nikolaus fra Tyrkia, og tradisjonen med å gå julebukk stjal vi fra det gamle Germania - det som i dag heter Ukraina. Halloween er med andre ord like (lite) norsk som å gå julebukk, og går i bunn og grunn også ut på akkurat det samme: stase seg opp litt, gå fra dør til dør og be om godteri. Forskjellen er bare at julebukkene gjør det mer diskrè. De synger, med åpenbare forventninger om å få betalt tilbake i form av spiselige ting, istedenfor å si det rett ut.

For det andre: jo, halloween er et konsept butikkene 'adopterte' fra Amerika for å tjene mest mulig penger. Akkurat slik som alle andre høytider og tradisjoner. Jeg rakk knapt fylle 27 år før juledekorasjonene inntok butikkhyllene. Jeg overdriver ikke: jeg fylte år tjuefjerde september, og allerede neste dag var det julebrus og pepperkaker i butikken. Om ikke dette er det mest åpenbare forsøket på å hause opp folket til å bruke mer penger på julen, så vet jammen ikke jeg!

Vi har adventsstaker og julekrans. Juletre og julekuler. Engler og nisser. Pepperkaker og julecd'er som går på repeat. Vi har julekalender og julestrømpe. Er det vi som har bestemt at slik skal julen feires, eller er det butikkene? Barna har ballonger til bursdagen sin, krone på hodet og pene klær. Er det vi som har bestemt at slik feirer man en bursdag, eller er det butikkene? Til påske pynter vi med blomster, påskekyllinger og påskeharer. Vi har påskefrokoster med egg og påskeegg fulle av godteri. Er det vi som har bestemt at slik skal det være, eller er det butikkene? På syttende mai er det på med bunad og bunadssko. Vi eter kransekake og softis, og barna får gassballonger. Er det vi som har skapt denne tradisjonen, eller er det butikkene? Tenk deg om.


1 comment



Psst.. Vil du vite hvor mye bloggere tjener?


Category: Tanker & meninger // 27.10.2017 at.19:03 o' clock // No comments




Skattelistene for 2016 ble nylig offentliggjort, og har på kort tid blitt den nye snakkisen over hele landet. Idiotisk i mine øyne, men dessverre akk så forventet. År etter år gjentar det seg: skattelistene blir offentliggjort, og folk blir helt ville. Avisene klinker til med store oppslag som avslører hvilke av våre kjære, norske fjes som har tjent mest. Spesielt bloggere er det populært å sjekke opp i skattelistene. Har Sophie Elise tjent mer enn fotballfrue Caroline Berg Eriksen? Hvor mange millioner har Anna Rasmussen håvet inn? Hvem er stinn av gryn - og hvem er ikke? Jeg antar konseptet 'ungdom tjener penger på å poste bilder av seg selv på nett' fremdeles både overrasker, sjokkerer og provoserer den gjennomsnittlige nordmann, og det er for meg helt ok.

Det jeg derimot ikke synes er ok, er offentlige skattelister. I et samfunn hvor penger ofte er makt, og vi betegner en persons suksess etter hvor mye penger de tjener, kan det å offentliggjøre noens inntekt få store konsekvenser. For eksempel vet vi alle at barn ofte utsettes for sosial utestengelse og mobbing fordi foreldrene deres ikke har råd til å gi dem sesongens dille - være seg om det er en designerveske eller den nyeste iphonen. Tenk hvor pinlig det må være for disse barna når de 'rike barna' stiller seg opp på pulten i storefri med en utprintet utgave av skattelistene, for så å lese opp nøyaktig hvem i klassen som er aller, aller fattigst - og rikest?

Det er ofte en skam forbundet med det å ikke tjene nok, og dette bidrar offentlige skattelister med å opprettholde. Samtidig kan det også fort bli snudd den andre veien: gold diggere finner ut hvem de 'ved et uhell' skal bli gravide med etter et one night stand, og tyver finner ut hvilke hus som er verd bryet med å bryte seg inn.

Slik jeg ser det finnes det ingen positiv grunn til at menneskers inntekt skal ligge åpent og tilgjengelig for hvermansen. Er du uenig, vil jeg gjerne vite hvorfor. Er du derimot enig med meg i at offentlige skattelister er noe unødvendig tull og synes - akkurat som meg - at du som privatperson bør ha rett til å selv bestemme hvem som får vite hvor mye eller lite du tjener, setter jeg pris på om du klikker LIKE på dette innlegget.


0 comments



Jessica svarer: utroskap


Category: Tanker & meninger // 22.10.2017 at.13:34 o' clock // 6 comments




Er du litt aktiv på sosiale medier, er sjansen stor for at du har fått med deg den o' store utroskapsdiskusjonen som foregår på blogg.no i disse dager. Jeg har selv opplevd utroskap i tidligere forhold, og har nok derfor en tendens til å fyre meg opp av dette temaet fortere enn folk flest. I dette innlegget tenker jeg ta for meg en del påstander jeg har hørt / lest om utroskap den siste tiden, og dele mine tanker rundt dem. Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet om du er enig eller uenig med meg, og eventuelt hvorfor. Liker du innlegget setter jeg pris på om du deler det videre ved å klikke på like-knappen nederst i innlegget.

 

 PÅSTAND NR 1: "At kjæresten din er utro (med meg) er ikke mitt ansvar" 
SVAR: Det er ikke utroskap å tenke på, eller ha lyst på, et annet menneske. Utroskap blir det først når man går bak partnerens rygg og innleder kontakt / flørter med en annenpart. Hvordan denne annenparten responderer utgjør hvorvidt utroskapen blir et faktisk utroskap, eller bare et forsøk på utroskap. For eksempel synes de aller fleste av oss det er helt ok at kjæresten (eller vi selv) ser på porno. Dette fordi vi vet at vedkommende aldri kommer til (å få sjansen til) å ligge med vedkommende. Om kjæresten imidlertid plutselig skulle begynne å få intime bilder av ei jente på jobben, eller bare ei random jente på facebook og gi utrykk for at han liker dette og ønsker mer, er det utroskap. Forskjellen ligger altså i at med porno er det en ensidet interesse, mens med flørting på jobben / intime bilder på snapchat / facebook etc, er det en gjensidig seksuell interesse fra begge parter. Noe privat og intimt, som de to deler sammen. Utroskap er å være intim med en annen enn kjæresten, og krever altså at man er 2 stk.

 

 PÅSTAND NR 2: "Det er ikke utroskap så lenge det ikke er sex" 
SVAR: Utroskap er å være intim med noen andre enn kjæresten. Å være intim er ikke alltid bare det å ligge sammen. En flørtende tekstmelding, et privat bilde, et kyss, en hånd på låret / rumpa, kallenavn eller til og med noe så enkelt som en morgenmelding som sier: "håper du har sovet godt, kjære. Savner og tenker på deg", kan være vel så intimt som en natt i en seng.


 PÅSTAND NR 3: "Det er ikke utroskap så lenge det ikke er følelser involvert" 
SVAR: Det spiller ingen rolle om du flørter med / legger an på et annet menneske kun med det formål å få dem til sengs fordi du vil ligge med noen andre enn kjæresten din. Du går fremdeles bak vedkommendes rygg med en annen person. Det å ha 'meningsløs sex' med en tilfeldig person du ikke bryr deg om, er ikke det samme som å si at sexen og kyssene ikke er intime handlinger.
 

 PÅSTAND NR 4: "I fylla kan man ikke styre seg.." 
SVAR: Ja, er det ikke rart hvordan noen husker både koden til bankkortet, hvor de bor hen og hvordan kuken brukes, men ikke at de har kjæreste? Fascinerende saker. Fra spøk til alvor: klarer du ikke styre deg i fylla, får du rett og slett holde deg edru så lenge forholdet varer. Det er DITT valg å dra på fylla, så hva enn som skjer i beruset tilstand, er et resultat av dine egne valg.


 PÅSTAND NR 5: "Når man ikke får det man vil ha fra dama må man finne det andre steder" 
SVAR: Når du ikke får det du vil ha fra dama di, så får du vær så god manne deg opp og ta en prat med henne om det. Kommer dere ikke til enighet, så får dere slå opp. Det at dama er kjip i senga / ikke har sexlyst / er dårlig til å gi blowjobs / du savner selve 'jakten' er ingen gyldig grunn til å ha deg med andre mennesker på si. Jeg kan forresten garantere at hun blir enda kjipere i senga / har enda mindre sexlyst når hun finner ut at du driver enmannskukutleiefirma bak ryggen på henne.

 

 PÅSTAND NR 6: "Nekter du kjæresten en vennskapelig flørt, knebler du forholdet" 
SVAR: Hva, nøyaktig, er en vennskapelig flørt? Vi mennesker flørter for å vekke et menneskes seksuelle interesse. Dette kan det være tre årsaker til: 1) vi vil ligge med vedkommende. 2) vi har behov for oppmerksomhet / bekreftelse, eller 3) vi vil gjøre vedkommende mer føyelig (manipulere vedkommende) for å få viljen vår. Uansett årsak; å forsøke å vekke dine venners seksuelle interesse for deg mens du er i forhold, er ikke ok. 

 


6 comments


WHY ENGLISH?


Through social media I've come to know a lot of people from all over the world. Most of them don't speak Norwegian. Some of them read my blog regardless. So I wanted to make a blog in a language they could actually understand.

Translate

AFFILIATE


DESIGN BY