hits







KONTAKT:

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SEARCH

WHO'S READING?

SYMBOLS

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Get the look: Buffy


Category: Klær og tilbehør // 01.10.2017 at.00:14 o' clock // One comment


Jeg er, som mange vet, en stor fan av Buffy-serien. Derfor kommer det nok heller ikke som noen overraskelse at jeg er medlem av diverse Buffy-grupper på facebook. I anledning halloween har stadig flere medlemmer begynt å spørre hvordan de kan få Buffy-looken, og derfor tenkte jeg det kunne være gøy med et 'get the look'-innlegg. Kanskje har jeg noen Buffy-fans blant leserne mine også?

 


| 1 her |  2 her |  3 her |  4 her |

 

 

| 1 her  |  2 her |

 

//affiliate


1 comment



Du velger selv å være slutty


Category: Tanker & meninger // 30.09.2017 at.14:13 o' clock // 9 comments


Tøsete. Billig. Lett på tråden. Villig. Enkel. Slutty. Hva er det med disse ordene som får kvinner flest til å hoppe i taket av raseri?

Det er helt ok å kalle ei jente som fester jevnlig for ei partyjente. Det er også helt greit å kalle ei jente som er overstadig beruset for full. Ingen reagerer om du kaller ei jente med lyst hår for blondine, eller ei mørkhåret jente for brunette. Ei gift jente kaller vi gjerne ei kone (eller i bloggverden: *mannens yrke*-frue). Helt ok. Helt akseptabelt. Høygaflene får stå fint i fred innerst i vedskjulet, dersom man har et slikt et.

Man har jo tross alt tatt disse valgene selv, så det skulle da bare mangle at man synes betegnelsen er passende. Ønsker man ikke å bli omtalt som ei partyjente, ei blondine, eller ei kone, er det jo faktisk så enkelt som å trappe ned på festingen, farge håret, eller unngå å gifte seg. Man har altså et valg.

Hvorfor er det da slik at når ei jente av eget valg velger å gå til sengs med en ny og ukjent fyr så fort sjansen byr seg, og kanskje til og med sørger for at alle får det med seg ved å legge ut i det vide og brede om sine erobringer, anses det som krenkende å kalle henne villig, lett på tråden eller slutty?

'Seksuelt frigjort' - dèt er ordet man skal bruke om slike. Det er tittelen de krever å bli omtalt med. Du er ikke billig om du ligger med alt som kan krype og gå; du er seksuelt frigjort.

Dette synes jeg egentlig er voldsomt festlig. Å være 'seksuelt frigjort' vil si at man erkjenner sine seksuelle behov og nyter sex uten å føle skam eller anger over det. Det er altså ingenting som tilsier at ei jente som hopper til sengs med et stort antall fremmede mennesker allerede i løpet av de første timene etter hun har møtt dem, er mer seksuelt frigjort enn ei jente som tar seg tid til å bli kjent med en mann, kanskje til og med bli sammen med mennesket, før hun slipper ham til.

Faktisk føler jeg veldig mye tyder på at disse jentene som har mye tilfeldig sex slettes ikke er særlig seksuelt frigjort i det hele tatt. Hadde de virkelig ikke følt skam eller anger over sin livsstil, ville de da vel kunne stått rake i ryggen og erkjent at "nei, jeg er ikke så vanskelig å få i seng; jeg er kåt, jeg er villig og jeg tar det jeg kan få tak i. So what?". Tross alt er det å være 'villig' eller 'lett på tråden' kun negativt dersom du selv synes det er en veldig negativ ting. 

Om du er så skamfull over din egen livsstil at du må nekte deg blå på den, eller forsøke å bortforklare den med lange, sinte taler om kvinners rett til seksuell nytelse, sutre og spiller offerkortet fordi "gutter kan ligge med hvem de vil og ingen bryr seg", er du da virkelig frigjort? Er du ikke da bare ei jente som tar valg du ikke klarer å stå for?

Det er ingen som sier at du er mindre verd eller et dårligere menneske dersom du er lett på tråden. Det er bare du som tolker det slik. Slutt med det.

 


9 comments



Det er tid for...


Category: FunFacts // 27.09.2017 at.14:02 o' clock // 11 comments


...Fredagskos! Ingen kims, ingen kos! ♪♫♬ Neida. Det er tid for funfacts igjen.

01 Espen er den første kjæresten jeg har sagt "jeg elsker deg" til.

02 Når folk på sosiale medier spør meg hva jeg jobber med, svarer jeg som regel "seriemorder" bare fordi jeg er så drittlei spørsmålet.

03 Jeg får mark av folk som skriver på dialekt. Jeg kan fint overleve et par stave - og orddelingsfeil, men jeg gidder ikke sitte i evigheter og forsøke å omgjøre din skrevne indre totendialekt til forståelig norsk. Da driter jeg heller i å lese det du skriver. Sorry.


04 90% av alle blogginnleggene mine blir aldri publisert.

05 Jeg har blitt mer 'normal' med årene (redd for å støte noen, si noe feil, virke rar etc) og jeg hater det. Jeg kjemper en daglig kamp med meg selv om å holde på litt av den "jeg gjør min egen greie og bryr meg ikke hva du synes"-attituden jeg hadde for noen år tilbake.


06 Jeg har blitt mye mer motivert til å blogge etter at jeg begynte å tjene noen kroner på det. Ikke så mye fordi "hey, penger!", men fordi jeg føler at jeg får noe igjen for tiden som går med til å drive bloggen. Det er fint.

07 Jeg er en av veldig få 90's kids som vokste opp uten nintendo, playstation etc hjemme, og er fryktelig glad for det. De fleste andre jeg kjente hadde det, og kunne sitte timevis foran 'the sims', som i mine øyne er det dølleste spillet som noen gang er laget. Jeg forstår VIRKELIG IKKE hypen.

08 Den aller første filmen jeg så på kino var Pocahontas, med mamma.

09 Favorittfilmene mine i barndommen var Ulvehunden Balto, Den utrolige reisen, og Hunden Charlie (som har den betydelig mer fantasifulle tittelen all dogs go to heaven på engelsk). Om noen vet hvor man finner disse på DVD / blu-ray så skrik for all del ut. Må være med norsk tale, hvis ikke forsvinner nostalgi-magien litt.

10 Jeg tok hull i ørene da jeg var 19.

11 Jeg har ikke førerkort.

12 Jeg fikk ikke lov å eie legitimasjon før jeg var 18. Kan tro det var artig.

13 Jeg ble tvunget til å gi bort Clarissa (moren til Minsten) i 2012, og sliter fremdeles med anger, skyldsfølelse og generell bekymring for hennes ve og vel. Det er ingen god følelse.

14 Jeg savner den tiden der man gikk rundt uten bukse. Vurderer å innføre det igjen. 

15 Jeg har en utstillingsdukke stående i stuen.

16 Jeg er fra sørlandet, men særlig glad i sjømat er jeg ikke. Verken reker, krabber, blåskjell eller tilsvarende går ned i dette gapet. Jeg er imidlertid veldig glad i laks, og det gjør meg litt vondt å måtte gi det opp nå som jeg planlegger å bli veggis igjen. Meen, det er for en god sak.

17 Jeg klarer ikke å se normal ut på bilder.

18 Jeg er 100% positiv til sjeldne og unormale navn, men blir flau av mye av det dagens unge mødre kaller barna sine. Jax-Theo, Chanel-Molly, Jack-Emil, Manny-Denise, Mitz-Malcolm-Anders, Mohini-Liv.. Stakkars unger, tenker jeg bare. Det samme gjelder disse voldsomt kreative stavemåtene. La nå stakkars Louise få stave det som Louise istedenfor Lewiize. Værsåsnill.

19 Jeg er ikke lettskremt, men disse 'killer clowns' som dukker opp i media med jevne mellomrom gjør meg litt utrygg.

20 Da jeg var yngre hadde jeg komplekser for øynene mine. Syntes de var for store. Ting har endret seg.

21 Jeg misliker sterkt at de har sluttet å selge "I love.."-serien med dusjsåpe og body butter her i Gol.

22 Jeg kan ikke gå en dag uten energidrikk eller brus.

23 Jeg sitter når jeg barberer leggene.

24 Jeg har hatt opptil flere stalkers på sosiale medier. Da mener jeg ikke folk som bare legger igjen en bloggkommentar i ny og ne, eller trykker "like" på bildene mine på facebook, men folk som sender meg sinte e-poster når jeg blokkerer dem på facebook, oppretter nye profiler gang på gang på gang, sender meg tekstmeldinger, ringer, sparer på gamle bilder av meg fra flere år tilbake i tid som de har funnet på nett, osv. Dette er hovedsakelig menn 40+ med kone og barn, eller jenter på min egen alder. Jeg har heldigvis ikke vært noe særlig plaget med dette det siste året, og det er jeg glad for. Kanskje de omsider har gitt seg?

25 En gang da jeg var sytten og småbrisen, gikk jeg bort til en politimann og flørtet med ham, bare for å bevise for vennene mine at "det var ikke noe å være redd for".

26 Jeg irriterer meg grønn over folk som snapper meg hvert sekund av dagen.


11 comments



Hvordan jeg taklet gruppepress i tenårene


Category: Story of my life // 26.09.2017 at.21:17 o' clock // No comments


// Av hensyn til personvern er navn på personer endret eller forkortet.

Andre skoledag, 2006.

"Blir du med til røykebua?", spør hun. Jeg røyker ikke, ser ikke helt hva jeg har der nede å gjøre, men hører meg selv si "jaa, kan jeg vel" likevel. Om ikke annet så kan vi vel stå og skravle mens hun tar seg noen trekk. Det er det samme for meg.

Penny og jeg spaserer nedover. Det er først når vi kommer nærmere at jeg ser at det allerede står en gruppe jenter der. Umiddelbart angrer jeg litt, men følger med likevel. Det er jo tross alt bare jenter fra klassen så vidt jeg kan se, og dette er vel en fin måte å komme i prat med dem på.

"Du røyker ikke, du?", sier Anne Mari. Ser granskende på meg, der jeg står ved siden av en røykende Penny. "Nei", svarer jeg. Smiler litt. "Aldri prøvd?", spør hun. Hun blåser et par ringer for å vise seg. "Nei", svarer jeg igjen. "Hvorfor ikke?", maser hun. Jeg trekker på skuldrene. "Ser liksom ikke vitsen", mumler jeg. Hun tar opp en pakke prince fra lomma. "Du kan godt få en av meg, altså, bare for å teste?", tilbyr hun meg. Jeg avslår. Hun rynker brynene litt: "Ikke bittelitt nysgjerrig, engang?". Jeg rister på hodet.

"Hva er det verste som kan skje?", hun himler litt med øynene. Jeg svarer ikke. "Litt sånn .. Redd, du?", gliser hun. Det er noe hånlig over attituden hennes nå. Jeg ser på de andre jentene. De står og stirrer på meg. Sier ingenting. Venter for å se hva jeg kommer til å gjøre. Jeg rynker brynene. "Ikke redd, bare ser ikke vitsen", sier jeg avslappet. Ser på Penny, som ikke møter blikket mitt.

"Vær litt voksen, a!", kommer det fra Anne Mari nå, "ta deg et trekk!". Hun tilbyr meg røyken igjen. Jeg kjenner meg rådvill. Samtidig kjenner jeg at jeg har fått nok. Det var greit da hun tilbød den første gang. Det var greit da hun stilte spørsmål. Jeg forstår. Jeg forstår at hun vil være hyggelig. Jeg forstår at hun er nysgjerrig. Men .. "Vær litt voksen, a"? Nei, sånt tull gidder jeg ikke stå her og nikke og smile til. Ingen skal få meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke har lyst til, bare for å passe inn.

"Hør her", sier jeg skarpt. Mine blågrønne øyne møter Anne Mari's brune. "Det lukter vondt. Det er helseskadelig. Og det ser skikkelig, skikkelig dust ut - hvorfor i helvete skal jeg prøve?".

Det blir stille. Anne Mari står utrykksløs. De andre jentene stirrer på meg med store øyne. Jeg venter på at det skal smelle skikkelig.

Ingenting skjer.

Men så bryter Anne Mari stillheten.

"FY FAEN!", sier hun.

"FY FAEN, DU ER RÅ!". Hun gliser mot meg. Imponert, virker det som.

Fra den dagen var jeg og Anne Mari bestevenner.


0 comments



6 sider med gratis bilder til bloggen din!


Category: How to (blogg) // 26.09.2017 at.20:14 o' clock // No comments


Hvis målet ditt er å bygge en stor og populær blogg med mange lesere, har du nok lest opptil flere "hvordan få lesere til bloggen"-guider. Èn ting som ofte går igjen, er dette med bilder. Innlegg uten bilder blir fort litt kjedelige og uinteressante, og derfor bør alle 'seriøse' bloggere ha minst ett bilde per innlegg. Selvfølgelig er det best å ta bildene selv, men hvis du mangler kamera, eller rett og slett ikke er særlig glad i å ta bilder, finnes det nettsider som lar deg bruke allerede eksisterende bilder helt gratis. Nedenfor er noen av dem.
 

PEXELS.COM | Min favorittside. Her finner du mange flotte bilder du kan bruke på bloggen.

STOCKSNAP.IO | Gigantisk samling med bilder!

UNSPLASH.COM | En av de største og beste sidene for gratis bilder på nett.



FOODIESFEED.COM | Hovedsakelig en side for matbilder. Perfekt for bake / kostholdsbloggere.

GRATISOGRAPHY.COM | Ryan McGuire er fotograf og lar deg bruke bildene hans gratis!

NEGATIVESPACE.CO | 20 nye bilder legges ut hver uke. Alle er selvfølgelig helt gratis.


 


0 comments



Gratulerer med 63 årsdagen til meg selv


Category: Story of my life // 25.09.2017 at.16:21 o' clock // 5 comments


Klokken er 10:38 søndag den tjuefjerde september. Jeg strekker meg søvnig etter mobilen idet den vibrerer. "Gratulerer med dagen! Håper den blir super! Gleder meg til du kommer sørover", skriver mamma. Det gleder meg å høre. Så legger jeg bort telefonen, og sover litt til.

Det ligner ikke meg å sove så lenge, men i dag er jeg trøtt. Eller, sliten. Kanskje er det fordi jeg var ute med bikkja klokken seks i dag morges. Kanskje er det fordi kostholdet mitt suger. Kanskje er det mangelen på frisk luft. Jeg vet ikke.

"Vil du ha frokostblanding?", spør kjæresten når han står opp. "Ja takk", sier jeg. Blir liggende litt til mens han styrer på kjøkkenet. Så ser vi et par episoder med Buffy, før vi drar på butikken og kjøper kake.

Det blir en rolig bursdag. Kake, god mat, kjæreste og Buffy. Sminkeløs dag, i joggebuksa, men fin likevel.

Jeg har på en måte akseptert det nå, at jeg aldri kommer til å bli den jenta som får surpriseparty. For hvem skulle liksom blitt invitert? Jeg kan telle alle mine venner på en halv hånd, og selv de er bare venner jeg er på "hei" med. Du vet; slike man sier hei til når man treffes på butikken, kanskje slår av en prat med, men så blir det liksom med det.

Tjuesyv år. Det er skummelt. Tiden går fort nå. Hver gang jeg ser tallet tjuesyv, erstatter netthinnen min det med bilde av et stort, blinkende neonskilt med teksten "SNART 30!".

"Stopp tiden", vil jeg rope; "la meg få leve litt først!"

Det er ikke sekstitreårsdagen min i år, men jeg vet at den er like rundt hjørnet..


5 comments



Jeg er bedre enn deg


Category: Tanker & meninger // 24.09.2017 at.13:35 o' clock // 2 comments


Som blogger føler jeg det er viktig å ta opp en del temaer som kanskje er litt tabulagt / provoserende. Det enkleste ville selvsagt vært å stikke hodet i sanden og holde munn, men det er vel ikke derfor man oppretter en blogg.

Slik jeg ser det har vi alle et visst samfunnsansvar; Noen må drive verden fremover i form av nye oppfinnelser, mat - og klesproduksjon, nye veier, vedlikehold av kjøretøy og så videre, mens andre bidrar til å drive verden fremover ved å fjerne tabuen rundt enkelte temaer, plante nye tanker i folk, og åpne øynene deres. Jeg tilhører sistnevnte kategori; Jeg er her for å stille spørsmål ved lover, normer og regler, ting du leser i pensumbøkene eller lærer av media.



Du har helt sikkert blitt fortalt at alle mennesker er like verdifulle; ingen av oss er bedre eller verre enn andre. Akkurat dèt skurrer litt i mitt hode. Jeg er, selvsagt, enig i at alle mennesker er født med lik verdi; men jeg mener også at nevnte verdi kan både øke og minke basert på valgene vi tar. Om vi skal følge samfunnsnormene og praktisere denne "alle er like mye verd, uansett" - greia vil det i praksis si at Mor Theresa ikke er et dugg bedre enn Anders Behring Breivik, eller, for å snu på det; Anders er ikke noe verre enn mor Theresa. Dèt klinger ikke helt greit i mine ører. Klinger det ikke helt riktig i deres ører heller, har dere på en måte allerede akseptert at noen mennesker er bedre eller verre enn andre basert på valg. I så fall er vi på samme side.

Mennesker som bruker livet sitt til å gjøre godt mot andre er, i mine øyne, langt mer verdifulle enn mennesker som bruker livet sitt til å gjøre andre vondt. Det spiller ingen rolle hvordan du ble oppdratt. Selv vokste jeg opp i fosterhjem og gjennomgikk et mobbehelvete fra jeg var 6 til jeg ble 23-ish. Kan jeg gå gjennom dette uten å bli en massemorder, en overgriper, en mobber eller generelt et ufyselig rasshøl, kan du også.

Jeg er på ingen måte en slags messias; det finnes mange mennesker som er bedre enn meg. Det finnes mange mennesker som gir enorme summer med penger til organisasjoner som hjelper vanskeligstilte. Jeg har ikke enorme summer med penger, ergo gir jeg heller ikke enorme summer til noen andre, verken de som trenger det mer, eller de som trenger det mindre, enn meg.

Men til deg som sitter på sosiale medier, i grupper på facebook, og spør om tips til pelsluer på eBay med ekte pels på. Til deg som sitter der, blir sur og tverr og ber folk "finne noen andre å frelse" når de forteller deg om pelsdyrenes lidelser. Til deg som ikke gidder å se filmene du blir linket, til deg som ikke bryr deg, og som ikke vil vite, fordi det ikke er ditt problem. Til deg som tenker: "Det er jo bare et dyr". Til deg som ikke forstår hvorfor folk engasjerer seg så voldsomt. Til deg som ser på hele dyreverngreia som en irriterende religion;

DEG.

Deg er jeg bedre enn. Og det finnes ingenting ved deg som er så fantastisk at andre skapninger skal være nødt til å bøte med livet for at du skal se fjong ut.


2 comments



Den beste highlighteren får du for 13 kr!


Category: Skjønnhet // 23.09.2017 at.12:32 o' clock // One comment


Dere kan tro jeg ble overrasket da jeg bestilte det jeg trodde var en highlighter fra Smashbox, og isteden fikk noe det sto 'sugar queen' på. "Billig kinadritt" tenkte jeg, men bestemte meg for at jeg like gjerne kunne prøve produktet før jeg forlangte pengene tilbake.

Det er jeg veldig glad jeg gjorde!

Sugar Queen viste seg nemlig å være den beste highlighteren jeg har prøvd. Etter å ha prøvd highlightere hit og dit i evigheter, har jeg endelig funnet et produkt som faktisk er godt pigmentert og gir en merkbar effekt uten at du må kline store mengder på. Og så koster den jo bare 13 kroner!

Du finner den her.

 

//affiliate


1 comment



Jeg fråder av raseri


Category: Tanker & meninger // 22.09.2017 at.23:05 o' clock // No comments


Jeg fråder av raseri her jeg sitter. Eller, jeg skulle i alle fall ønske at jeg gjorde det, så jeg kunne si at jeg gjør det. "Jeg fråder av raseri" høres liksom litt mer kraftfullt ut enn "jeg sitter med resting bitch face og tenker at folk er noen nek".

Hvorfor jeg sitter her med resting bitchface og tenker mindre hyggelige tanker grunner i en samtale jeg hadde med ei gruppe jenter over facebook her forleden dag. Ei av disse jentene befant seg på buss i daværende øyeblikk og ble i den forbindelse nysgjerrig på om noen hadde opplevd å få 'nei' når de spurte om de kunne sitte ved siden av noen. De aller fleste kunne berolige jenta med at de aldri hadde fått nei. Bråk oppsto da en liten håndfull jenter sa at de selv faktisk pleide å si nei til fremmede som spurte om å sitte ved siden av dem. De begrunnet dette med at de slet psykisk og derfor ikke orket å ha noen ved siden av seg.

Dette igjen førte til at en del andre jenter oppfordret til å bare sette seg ned på et ledig sete, og la være å spørre om de kunne få sitte der. Dette begrunnet de med at sidemannen antagelig ikke hadde betalt for to seter på bussen, og det dermed ikke var noen grunn til å spørre han eller henne om tillatelse til å få sitte ved siden av.

Jeg valgte da å fortelle at jeg, personlig, alltid sørger for å ha vesken eller bagen min stående i setet slik at folk faktisk må spørre før de setter seg ned. Dette begrunnet jeg med at jeg en gang opplevde å bli befølt av en fremmed mann på bussen, og siden den gang har følt meg utrygg med fremmede mannfolk sittende ved siden av meg. Jeg la imidlertid til at jeg alltid sier ja når folk spør, men ville oppfattet det veldig frekt om noen bare dumpet ned ved siden av meg uten så mye som et ord.

Dette fikk kommentarfeltet til å koke over.




"Er det så vanskelig å bare spørre, da? Jeg sier jo som sagt ja uansett", spurte jeg. "Ikke vanskeligere enn å ha vesken på fanget i utgangspunktet", smalt det eplekjekt tilbake fra Ramberg. Slik fortsatte det, til jeg til slutt ble lei av Ramberg og Velands stadig mer nedlatende kommentarer, og slettet alt sammen.

Jeg skal ikke, for å bruke Velands ord, 'ikle meg en offerrolle', men må ærlig si jeg lurer på hvor verden er på vei når vi på død og liv skal presse oss ned ved siden av andre mennesker og mye heller vil krangle på vår 'rett' til å være så nær fremmede folk på bussen som overhodet mulig, istedenfor å være høflig nok til og enkelt og greit spørre: "unnskyld, kan jeg sitte her?".

Selv spør jeg alltid om det er greit at jeg setter meg ved siden av fremmede mennesker på bussen, og vet dere hva? Det å avse et par usle sekunder til å praktisere normal folkeskikk og høflighet ovenfor personen jeg er i ferd med å invadere intimsonen til, har faktisk ikke drept meg ennå. Har ikke engang gjort meg forkjøla ;)


0 comments



Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?


Category: Personlig // 22.09.2017 at.16:44 o' clock // 7 comments


Det blir stadig vanskeligere å komme på ting dere ikke vet om meg, uten å bli for personlig. Likevel klarte jeg tjueseks stk denne gangen også! Så her kommer et god håndfull 'hemmeligheter'. Enjoy!

01 eBay har tullet det fullstendig til med min forståelse av hva som er billig og hva som er dyrt. Før hadde jeg en slik "så lenge det koster under tusenlappen, er det billig"-tankegang, mens nå kan jeg gå inn på Cubus, se en bh til ca 200 kroner - ish, og tenke at det er svindyrt, fordi man får akkurat det samme til 38 kroner på eBay.

02 Jeg har alvorlige problemer med å kle meg etter været, spesielt om vinteren. Jeg klarer rett og slett ikke gå i lag på lag med klær, eller tjukke jakker, fordi det gir meg en følelse av å ikke kunne bevege meg. Derfor går jeg med sommerklær året rundt. Er det skikkelig kaldt drar jeg på meg en høstjakke, et par vanter, tjukke sokker.. Men du ser meg aldri med skjerf.

03 Jeg sparer på alle starbucks-koppene mine fordi jeg planlegger å gjøre noe skikkelig kult med dem, men jeg får aldri somlet meg til å faktisk gjøre det.


04 Jeg ser helt normalt i dagslys, men i mørket / dårlig opplyste rom, ser det venstre øyet mitt kun kalde farger, og det høyre kun varme farger. Veldig fascinerende, i grunn. Jeg har fått det sjekket, og det er visstnok ikke noe galt.

05 Jeg har ingen parfyme jeg bruker fast. Jeg bytter jevnlig mellom parfymene i Victorias Secret Mist - serien, Paris Hilton's 'Just me' og Dior. Sistnevnte er forøvrig oppbrukt nå. 

06 Jeg elsker dyr, men kan ikke fordra lyden av et dyr som har et skikkelig festmåltid med sin egen rumpe (slafser når det sleiker seg i anus), jeg synes det er SÅ kvalmt!

07 Jeg har bodd i fosterhjem.

08 Jeg kan plutselig få helt random sanger på hjernen. Akkurat nå er det "jeg er en banan, henger i et tre, faller aldri ned!"

09 Jeg har ikke sett på tv på over to år. (Netflix og andre streamingtjenester teller ikke).

10 Jeg synes ikke fifty shades eller twilight er skrevet så fryktelig dårlig som alle skal ha det til. Selv om førstnevnte har en tendens til å bli litt kjedelig og tørr innimellom.

11 Jeg kjøper alle favorittseriene mine på blu-ray / DVD, som en slags backup til den dagen internett går til helvete.

12 Jeg leter fremdeles etter en parfyme eksen ved en feiltagelse kastet i 2010. Den lukter kanel. Flasken er rund og lyseblå, med grå kork. Noen som vet hvilken jeg mener?

13 Jeg har aldri vært russ.

14 Da jeg var fjorten ville jeg ha piercing i navlen og playboytatovering ved siden av. Er fremdeles evig takknemlig for at mutter'n sa nei.

15 Jeg trives godt uten sminke og går som regel uten.

16 Jeg liker verken sushi, kaviar eller champagne - alle de tre tingene det er 'kult' å like. Haha.

17 Jeg liker ikke pære eller bringebær, men er veldig glad i pærebrus og bringebærdrops.

18 Jeg er en introvert, som også betyr at jeg har behov for å være helt alene i blant.

19 Jeg har aldri tatt sol.

20 Jeg legger meg aldri med sminke, uansett hvor full jeg eventuelt måtte være.

21 Før drasset jeg rundt på en stor veske hver gang jeg skulle ut. Nå stikker jeg telefon, visa og nøkler i ei lomme, og er good to go.

22 De aller beste bloggidèene mine får jeg faktisk mens jeg står i dusjen.

23 Jeg er sterk motstander av dyremishandling, men jeg støtter faktisk dyreparker. Kristiansand dyrepark, for eksempel, forsøker å gjøre dyrenes oppholdsted så likt deres naturlige omgivelser som mulig. De får jevnlig mat, og får veterinærbehandling ved behov. Mange av parkens dyr er utrydningstruede på grunn av menneskers jakt på dem, og da synes jeg faktisk bare det er positivt at noen gir dem et trygt sted å leve og formere seg. Det skal imidlertid nevnes at det ikke er alt jeg er enig i. Jeg kan love at ingen ble sintere enn meg da parken avlivet kenguruene for å få plass til geparder. Likevel, stort sett, er jeg positiv til dyreparker.

24 Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg en elektrisk tannbørste. Synes de gode, gamle greiene begynner å bli litt avleggs. 

25 Jeg hadde såpass mye komplekser som ung at jeg pleide å sitte og se på bilder av folk jeg ville operere meg til å ligne på. Jeg er evig takknemlig for at jeg ikke var toppblogger med millionlønn den gang, ellers kunne jeg fort gått på en smell eller tjue.

26 Jeg har blitt invitert inn til God Morgen Norge på grunn av bloggen 5 ganger opp igjennom årene, men de har alltid avlyst i siste liten.


7 comments



12 ting du kan kjøpe til den som har alt


Category: Klær og tilbehør // 21.09.2017 at.11:20 o' clock // No comments


For fire dager siden skrev jeg et innlegg med forslag til hva du kunne kjøpe i gave til mennesker som har alt, ikke ønsker seg noe spesifikt, og heller ikke trenger noe. Innlegget finner dere her. Ettersom jeg fikk såpass god respons på innlegget, hovedsakelig via snapchat (add meg: jessicaBaliciel) tenkte jeg å følge opp innlegget med et til. Dersom du ikke fant noe i forrige innlegg, finner du kanskje noe denne gangen?


01 Personlig pute med valgfritt trykk. Kjøp her.

02 Candy cane-formet dildo. Kanskje ikke det man gir til mamma eller søster, men en fin gave til en kvinnelig kjæreste eller god venninne - eller hvorfor ikke deg selv? Det er ingen skam å kjøpe gaver til seg selv til jul, heller. Du finner den her

03 The vampire diaries, hele bokserien, på engelsk. Du finner den her.

04 En artig liten leselampe som festes direkte til boken, slik at du kan lese hvor og når du vil. Kjøp den her.

05 Sokker får man aldri nok av. 10 par til en grei pris, med valgfri farge, finner du her.

06 myke vanter formet som kattepoter. Flere farger. Her.

 

 



07 God, gammeldags vekkerklokke for den som mener alt var bedre før. Finnes i flere farger. Kjøp her

08 Armbånd med valgfri gravering. Kjøp her.

09 Fôrede vintersko. Du finner dem her.

10 personlig infinity-armbånd med opptil fire navn. Kjøp her

11 Ring med opptil 3 valgfri navn og flere fargevalg på stenene. Hver sten symboliserer fødselsmåneden til personen. Oversikt over hvilken farge din fødselsmåned har finner du på ved å scrolle ned på siden. Det er også mulig å få gravert en personlig tekst inni ringen. Kjøp her.

12 Smykkeskrin. Finnes i flere forskjellige farger. Kjøp her.
(OBS: dette tilbudet varer kun ut dagen!).

 

//affiliate

 


0 comments



Jeg tåler ikke kjøtt...


Category: Story of my life // 20.09.2017 at.11:53 o' clock // 8 comments


Jeg har, som de fleste av dere kanskje vet, vært veganer. Da jeg møtte Espen for snart et år siden (tjuefjerde september, 2016), ble jeg imidlertid fort kjøtteter igjen. "Hvorfor det?", lurer du kanskje på.

Det startet med at han serverte meg biff og jeg var for pinglete til å si at sånt spiser jeg ikke. Trass i hva media vil ha oss til å tro, er det ikke slik at veganere har for vane å fortelle alle og enhver at de ikke spiser animalsk. Som veganer opplever man nemlig å se de verste sidene av folk ganske fort; man slipper sjelden unna 'morsomme' kommentarer som "veganer er et gammelt indianerord for dårlig jeger" (som faktisk ikke stemmer. Veganer kommer fra vegetarian, som igjen kommer fra det latinske vegetus, som betyr frisk) eller lange leksjoner i at vi mennesker ikke kan overleve uten kjøtt, at det faktisk er livsviktig for oss, og at dyr ikke kan tenke, føle og forstå på samme måte som mennesker. Man blir sett på som mindre intelligent og lettere sinnsforvirret, og får høre at man er 'like ille som jehovas vitner' og 'presser meningene sine på folk' (som er morsomt med tanke på at man knapt kan slå på tv'en uten å bli oppfordret til å kjøpe oppkuttet gris på tilbud på Ica). Ettersom jeg har brent meg på det å si at jeg ikke spiser kjøtt tidligere, ville jeg altså drøye den samtalen så lenge som mulig.



Selv om jeg har vært veganer, var jeg aldri nazi-veganer. Jeg var aldri en av dem som nektet å kjøpe inn animalske produkter til gjester, eller som krevde å få ha egen meny i selskaper. Mitt forhold til veganisme besto hovedsakelig i at jeg selv ikke ville kjøpe animalske produkter til meg selv, fordi jeg ikke ville støtte det jeg liker å kalle 'dyredrapsindustrien', altså kjøtt - og meieriproduksjon.

Det endte med at jeg drøyet samtalen med Espen til flere måneder ut i forholdet. Først da, når jeg hadde blitt ordentlig godt kjent med ham og kjente meg trygg på at han ikke kom til å reagere slik min tidligere samboer reagerte den dagen jeg fortalte at jeg ville bli veganer, turte jeg å ta opp temaet. Jeg ble likevel værende kjøtteter, fordi jeg visste at han ikke kom til å kutte ut kjøtt, og at det i de fleste tilfeller ville bli nødt til å bli laget to par middager til alt, noe vi faktisk ikke hadde råd til.

Nå kan det imidlertid se ut til at jeg blir nødt til å kutte ut kjøtt igjen likevel. Det siste året har jeg rett og slett følt meg syk. Jeg har jevnlig magesmerter, føler meg oppblåst og slapp. Menstruasjonen har blitt uregelmessig, og mensstruasjonssmertene er så ille at jeg er fullstendig ubrukelig som menneske de første to dagene av syklusen. Jeg har gått utrolig fort opp i vekt, som har gjort at jeg er i mye dårligere form nå enn tidligere, og sliter både med kvalme og hodepine rett som det er. Jeg har mer humørsvingninger, og huden min, selv om den ikke på noen måte kan defineres som såkalt 'problemhud', har blitt dårligere.

Dette kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at jeg spiser en del godteri og generelt usunn mat med mye ost (som jeg selvfølgelig skal kutte ut), men samtidig har jeg også lest at mange opplever disse symptomene etter å ha spist kjøtt. Det, i tillegg til det moralske, er faktisk en av grunnene til at mange velger å trappe ned, eller kutte ut, kjøtt.

Så det kan se ut som jeg må ta meg en liten prat med Espen likevel, og finne ut hvordan vi gjør det fremover. Jeg skal ikke prøve å påtvinge han noe som helst i kostholdsveien, men noe må i alle fall gjøres for min del. Enten det blir å ha egne matvarer som er kun mine, eller om det blir å generelt trappe ned på mat.

 

Jeg fant et artig forum her om folk som syke av å spise kjøtt, men jeg er nysgjerrig;

HAR NOEN AV DERE MERKET NOE?


8 comments



Den gangen jeg nesten ble kidnappet


Category: Personlig // 19.09.2017 at.18:42 o' clock // No comments


Dette er kanskje et av de lengste, og mest personlige innleggene jeg noen gang kommer til å skrive på denne bloggen. Dette er også en av de hendelsene som har påvirket meg aller mest i løpet av livet.

Klokken var litt over syv, men allerede hadde solen gått ned og mørket senket seg. Store, tunge regndråper falt fra himmelen. Splat, splat, splat, sa det da de traff den våte asfalten. Sokkene mine var gjennomvåte. Hadde jeg visst det kom til å regne, ville jeg kanskje valgt noe annet enn joggesko å gå med. Jeg burde jo egentlig ha visst det; det var tross alt regnsesong nå. Det fine, grønne gresset hadde for lengst blitt brunt. Bladene på trærne hadde for lengst blitt gule og falt ned. Nå lå de og druknet i vanndammer rundt omkring, sammen med meitemarken som var kommet opp fra jorden i et forsøk på å berge livet. 

Det var en høstkveld lik alle andre. Det var ingenting ved akkurat denne kvelden som tilsa at snart skulle livet mitt snus fullstendig på hodet. Hadde jeg visst hva som ventet meg, ville jeg kanskje snudd og løpt i motsatt retning. Hadde jeg visst, hadde jeg kanskje ikke gått ut i det hele tatt. Men jeg visste ikke.

Ikke ennå.

Jeg var kommet til fotballbanen nå. Jeg gikk langs tribunen. Så på det mørke treverket som nå mest av alt så sort ut. Så på gresset, med de hvite oppmerkingene. Målene i hver sin ende av den gigantiske banen. En gang hadde jeg spilt her. En gang hadde jeg løpt rundt med knebeskyttere og fotballsko sammen med jevnaldrende elever fra klassen. Men så hadde jeg sluttet, for fotball var ikke noe for meg. Jeg hang liksom ikke helt med. Var mer opptatt av publikums reaksjoner enn å spille på lag. Slik blir man ingen god lagspiller av.

Med et siste blikk på fotballbanen, vendte jeg den ryggen. Nå var det ikke langt igjen til jeg var hjemme. Nå skulle jeg bare følge veien, ta til venstre ved første sving, og så følge veien igjen, så ville jeg være hjemme. Med raske skritt løp jeg over veien. Den hadde ikke noe fortau eller veirekkverk, så her gjaldt det at både gående og kjørende holdt øynene på rett sted for å unngå ulykker. 

Jeg gikk i grøftekanten. Forsøkte å ta opp minst mulig plass. En rekke biler kjørte forbi. For hver bil som passerte, sprutet vannet opp over føttene mine. Jeg brydde meg egentlig ikke, men jeg visste at mamma kom til å gjøre det. Disse skoene kom ikke til å være brukendes i morgen, så fulle av vann som de var blitt nå.

En sort bil med en rød stripe på svingte inn bak meg. Stoppet. Det samme gjorde jeg. Et vindu ble rullet ned. "Hei, du!", ropte en voksen mannsstemme. Jeg dro ikke kjensel på den. "Ja?", ropte jeg tilbake. "Kan jeg kjøre deg noen plass?", spurte han. "Ellers takk", responderte jeg.

"Joooda", maste han plutselig, "kom nå da, så kjører jeg deg hjem! Moren din lurer nok på hvor du er hen!". Jeg tok et par skritt bakover. "Mamma vet hvor jeg er hen. Jeg bor rett borti her. Ellers takk", sa jeg igjen. Følte meg plutselig litt utrygg på hele situasjonen.

Så hørte jeg det klikket i et belte. Før jeg forsto hva som foregikk var døren blitt åpnet. Lynraskt var han ute. Jeg snudde meg. Løp, men var ikke rask nok. Han fikk tak i jakken som jeg hadde knyttet rundt livet. Den gled opp, og jeg løp så fort jeg kunne. Jeg kunne høre ham banne bak meg. Jeg snudde meg ikke. Fortsatte bare å løpe, mens jeg kunne høre bilen svinge ut igjen og kjøre etter meg.

Det våte håret klistret seg til ansiktet mitt. Det brant i lungene. Våte joggesko klasket hardt mot asfalten. Hjertet hamret så fort at jeg trodde det skulle sprette rett ut av brystkassen. Men jeg stoppet ikke. Jeg bare løp. Så fort jeg kunne. Svingte inn så fort sjansen bød seg. Løp gjennom private hager. Tenkte det ville være vanskeligere for ham å følge etter meg der. Jeg ville gråte. Jeg ville skrike. Jeg ville ringe på hos noen. Søke tilflukt. Men fornuften tok meg. Det var best å ikke ta noen sjanser. Det var best å ikke lage noen lyder som kunne avslørte hvilken hage jeg befant meg i. Best å ikke stoppe opp for å ringe på hos noen, for hvem vet om de i det hele tatt ville åpne? Nei, det var best å bare løpe, og håpe at jeg ikke snublet.

Så var jeg ute på veien igjen. Ingen flere hager å løpe i. Jeg stoppet ikke. Fortsatte bare å løpe. Rev opp ytterdøren, hev meg innenfor og låste den. "RING POLITIET!!!!" skrek jeg for full hals, til familien på fire som satt der i stuen og så på tv. Nysgjerrige blikk møtte meg. Mamma, pappa, storesøster og storebror. Jeg sank sammen. Skalv og gråt. Forsøkte å snakke, men klarte ikke.

Da jeg omsider fikk talens makt igjen fortalte jeg om mannen som hadde forsøkt å gripe tak i meg. Om bilen som hadde forfulgt meg. Mamma forsøkte å roe meg ned; Jeg hadde livlig fantasi. Han skulle nok bare samme veien. Han ville nok bare sørge for at jeg kom meg trygt hjem. Politiet ble aldri varslet. Selv den dag i dag er jeg overbevist om at jeg ble utsatt for et kidnappingsforsøk, enn så mye mamma forsøkte å dysse det ned.



Kidnappingsforsøk er ikke uvanlig. Annenhvert minutt blir et barn meldt savnet i Europa. I Norge alene kom det inn hele 198 savnetmeldinger på barn (under 18) i perioden januar-mai 2017. Dèt er mange. I alle fall mange nok til at vi bør ha det i bakhodet.


Da jeg gikk hjem den kvelden, var det fordi moren min syntes det var tullete å skulle bruke bensin på den korte kjøreturen. Jeg var ni år gammel, stor nok til å gå hjem alene, og veien var absolutt ikke så fryktelig lang. Likevel var det så vidt jeg faktisk kom hjem i det hele tatt.

Så kjære foreldre, til dere vil jeg komme med en oppfordring:

Vær så snille å kjøre den ekstra kjøreturen. Selv om barnet er stort nok til å finne veien hjem selv, og avstanden er kort. Selv om det fremdeles er lyst ute, selv om det er midt på ettermiddagen, og selv om det er 'unødvendige bensinutgifter'. For sannheten er at noe kan skje når som helst, hvor som helst, og med hvem som helst. Det er bedre å miste bensin enn å miste et barn.

Har du ikke mulighet til å kjøre barnet hit og dit, og synes du barnet kanskje er hakket for ungt til å ha sin egen mobiltelefon, så skaff i det minste en GPS-tracker, så du alltid kan vite hvor barnet befinner seg. Dette armbåndet (affiliatelenke) har gøyale farger for barna og kobles opp mot din telefon ved at du laster ned en app på telefonen din. Derfra kan du følge med på hvor barnet befinner seg. Dere kan også ringe og sende tekstmeldinger til hverandre. Er barnet i fare, klikker det på SOS-knappen, og du blir umiddelbart varslet. Klikk på lenken og scroll nedover for å lese mer om produktet.

Det verste man gjør i slike situasjoner er å tenke "det skjer ikke oss", for "vi bor i et trygt byggefelt", og "dessuten er det alltid noen som passer på". Jeg bodde også i det som ble ansett som et trygt byggefelt, med masse hus rundt oss, og noen som 'alltid passet på'. Helt til den kvelden hele min virkelighetsoppfatning ble snudd fullstendig på hodet og jeg tilbrakte de to neste årene livredd for å bevege meg utendørs.


0 comments



Vi er så lykkelig uvitende


Category: Tanker & meninger // 18.09.2017 at.21:53 o' clock // One comment


OBS: Dette blogginnlegget inneholder bilder som kan virke støtende på noen.

 



Det er mandag attende september. Klokken er litt over fire. Jeg har nettopp skrevet dagens første blogginnlegg, og setter meg utendørs for å få litt luft. Jeg blir sittende og nyte den fine høstluften, mens jeg scroller gjennom facebook. Ikke lenge etterpå hører jeg en bil i det fjerne. Espen er på vei. 

Det knaser i grusen idet bilen kjører opp bakken. "Jævlig som kattene tar dyr nå da", sier han til meg idet han kommer gående mot meg. "Hva mener du?", spør jeg. Han ser på meg, litt forvirret, "har du ikke sett det?".

'Det' viser seg å være et dødt ekorn, skjult bak naboens bil. Pelsen er rødbrun. Vakker. Nesten litt som revepels. Jeg har aldri vært så nært et ekorn før.

Jeg blir stående og bare se litt, før jeg legger en finger på dyret. Håper at kanskje er det ikke dødt likevel. Kanskje vil det reagere om jeg tar på det. Kanskje er det puls der, om enn svak. Kanskje er det håp. Men fingeren min møter ikke noe varmt og mykt, slik jeg hadde trodd. Dyret er steinhardt. Stivt av rigor mortis. Jeg grøsser litt inni meg.

"Det er nok ikke kattene som har drept det", sier Espen. Nå ser jeg at det stikker et bittelite ben ut av en av de bakre potene, og at pelsen under er farget rød av blod. "Det har nok blitt påkjørt og krabbet opp hit for å dø", legget han til.

"Vi får begrave det", sier jeg rolig, mens tusen tanker spinner i hodet. Hvor lenge har ekornet ligget her? Var det i live da jeg kom ut? Kunne jeg ha gjort noe for å redde stakkaren? Kunne jeg, om enn, ha strøket ham over pelsen og gitt ham litt sinnsro, en trøstende hånd å klamre seg til, i hans siste minutter? Lå han her fortapt, redd og døde, mens jeg satt bare noen skritt unna? 

"Du får kaste det, det er jo ikke lov å grave her", sier Espen. "Kaste det?", spør jeg, "i søpla, mener du?".

Jeg får meg ikke til å gjøre det; kaste den lille kroppen i søppeldunken, som om den skulle være søppel. Som om hele dens eksistens bare er verdiøst skrot. Matrester som ikke ble spist opp, leker som man ikke lenger synes er gøy å leke med, en ting som ikke fungerer som den skal.. Nei. Jeg får meg ikke til å gjøre det. Den lille kroppen er ikke søppel. For bare noen timer siden var det et liv. Et bankende hjerte. To øyne som kunne se. To ører som kunne høre.

Jeg henter meg en av de rosa hundeposene vi har liggende inne. Trer den over hånden, og løfter ekornet opp. Legger det til sides, så ikke naboen skal rygge bilen over det i morgen tidlig.

Og så blir jeg stående og tenke.

Tenke over det faktum at hver eneste dag ser vi mennesker og dyr som vi aldri skal se igjen. Hver eneste dag passerer vi noen som vil dø senere samme dag. Hvert eneste år passerer det som en dag skal bli dødsdatoen vår. Og vi er så lykkelig uvitende...
 


1 comment



Slik får du skygge bak teksten i blogginnlegg


Category: How to (blogg) // 18.09.2017 at.16:00 o' clock // No comments


Har du lyst til å pimpe opp skriften på blogginnleggene dine, eller bare highlighte enkelte ord eller setninger uten at bakgrunnsfargen blir for skarp? Da tror jeg du vil ha nytte av dette blogginnlegget. Her lærer jeg deg nemlig å legge en dus skygge bak teksten din, som slettes ikke er like skarp som en vanlig bakgrunnsfarge, men som likevel gjør at teksten kommer godt frem og blir et slags blikkfang. 

01 Logg inn på blogg.no-bloggen din og klikk på post. Når du får opp tekstområdet hvor du skal skrive blogginnlegg klikker du på HTML av/på nederst i høyre hjørne.

02 Skriv inn:
<p style="font-size:18px;color:#TEKSTFARGE;text-shadow 1px 1px 8px #SKYGGEFARGE;">Din tekst her</p>

03 Endre TEKSTFARGE og SKYGGEFARGE til fargekodene du vil ha. Endre font size: 18px til skriftstørrelsen du vil ha. Skyggefargene blir veldig duset ut, så det lønner seg å velge sterke farger.

04 Klikk HTML av / på igjen.
 

Slik blir det seende ut. Her bruker jeg font size 11,
tekstfarge # ffffff (hvit) og bakgrunnsfarge # ff11aa. . 

Er du ikke så glad i rosa, er kanskje dette mer din stil.
Her har jeg brukt samme font size og tekstfarge, men har endret bakgrunnsfargen til # 000000 (sort).  


0 comments



Til den som har alt


Category: Klær og tilbehør // 17.09.2017 at.15:12 o' clock // No comments


Vi kjenner alle minst èn person som har absolutt alt fra før av, ikke ønsker seg noe spesifikt, og ikke trenger noe. Slike mennesker er det vanskelig å finne gaver til. Derfor har jeg tatt på meg jobben. 


01 Personlig navnesmykke. Kjøpes her.

02 Rettetang og hårbørst i ett. Retter håret mens du børste det. Kjøpes her.

03 Hårvoks med farge. Organisk, plantebasert, vaskes ut igjen etter 1 vask. Perfekt for halloweenkostymer, karneval, eller bare teste en ny hårfarge. Finnes i flere farger. Kjøpes her

04 Hodeskalleformet dekanter. Kjøpes her.

05 Joggedress. Finnes i flere farger. Kjøpes her.




06 Hjerteformet smykke med gravert navn. Kjøpes her.

07 Vinflaskeglass med morsom tekst. Kjøpes her.

08 Selfiestick, finnes i flere farger. Kjøpes her.

09 Tøfler med enhjørning. Kjøpes her.

 

//affiliate


0 comments



Hvorfor jeg endrer navnet mitt


Category: Story of my life // 16.09.2017 at.22:07 o' clock // No comments


Jeg har bestemt meg for å endre navnet mitt. Rettere sagt brukernavnet mitt. På snapchat. Dere kommer med andre ord ikke til å kunne nå meg på brukernavnet gamerfrue lenger, men er hjertelig velkommen til å adde JessicaBaliciel. I ett ord, uten punktum.

- En dag kommer jeg til å se tilbake og gremmes over hvor lite oppegående jeg ser ut på dette bildet. I dag er ikke den dagen. -


Jeg opprettet snapchat i 2013. Dette var i en tid hvor både jeg og daværende samboer syntes det begynte å bli vel mange 'fruer' på blogg.no. Da jeg slet med å finne et brukernavn på snapchat var han ikke sen med å himle litt med øynene og si, ganske så sarkastisk at; "pilotfrue, komikerfrue, fotballfrue.. Du skal ikke bare kalle deg gamerfrue, like godt?". Så slik ble det. Fyren var jo en hardcore gamer, så det passet seg vel, tross alt.

Da vi brøt opp i 2015 var jeg inne på tanken om å endre snapchatnavnet allerede da. Jeg lot det likevel bli værende fordi jeg tenkte at .. Vel, det var jo enkelt å huske.

Merkelig nok har folk en tendes til å misforstå meg. Det er ingen som spør fotballfrue om hun er fotballspiller. Det er heller ingen som spør komikerfrue om hun er komiker, eller pilotfrue om hun er pilot. Jeg derimot, kan ikke si snapchatnavnet mitt uten å få spørsmål om jeg er gamer. Det er rart det der. Litt på samme måte som at Elise Gabrielsen kunne kalle seg living doll uten problemer, mens jeg ofte møter hånlige og fordømmende mennesker på nett som skal belære meg om at jeg ikke kan tas seriøst som menneske fordi jeg tror jeg er en levende dukke. Denne antagelsen kommer de da med, basert ene og alene på at bloggen min heter livingdoll. Kanskje jeg heller burde kalt den BetterThanJudgmentalAssholes, men det klinger liksom ikke like fint.

Uansett; jeg er lei av å måtte forklare til folk på snapchat at jeg ikke er en gamer. At jeg opprettet kontoen mens jeg var sammen med en gamer. Dra hele regla, gang på gang på gang.

Derfor gjør jeg det enkelt, og endrer hele brukernavnet.


0 comments



Lillegutts første jul


Category: Klær og tilbehør // 15.09.2017 at.21:29 o' clock // 4 comments


Hvert eneste år er det på med jakke og sko, klar med albuer og knær, og ut i folkemylderet lille julaften for å få de aller siste, gode tilbudene før det blir tomt. I år blir det annerledes. Denne gangen starter jeg julegavehandelen allerede i september, og tar så mye jeg kan over nett. Desember skal for en gangs skyld bli en koselig, stressfri måned.

-  BODY & BUKSE HER  -
(OBS: kun 2 stk igjen i strl 12-18 mnd!)

 

I slutten av januar fikk jeg gleden av å bli tante igjen for andre gang. Storebror og hans fru ble førstegangsforeldre til en liten gutt som fikk navnet Nikolai. Fra før av er jeg jo tante til lille Emilie Marie, min storesøsters datter, som nå nærmer seg fire år allerede.

Ettersom Nikolai er født i januar har han enda ikke fått oppleve sin første jul, så da antrekket ovenfor dukket opp mens jeg lette etter en julekjole til meg selv, måtte jeg smile litt; for selvfølgelig skulle jeg vel kjøpe det til lillegutt?

 

HAR DERE BEGYNT PÅ JULEGAVEHANDELEN ENNÅ?

//AFFILIATE


4 comments



Følelsen av å møte seg selv i døra


Category: Tanker & meninger // 15.09.2017 at.13:21 o' clock // 4 comments


-  GENSER HERFRA  -

 

Har du noen gang hatt den skikkelig ekle følelsen av at noe er fryktelig, fryktelig galt? Den følelsen har jeg sittet med de siste dagene. Det er noe som ikke er som det burde være. Tanken på at det kan være meg, har slått meg. Jeg føler ikke lenger at jeg kjenner meg selv. En gang i tiden trodde jeg at jeg var smart, fornuftig og reflektert. Nå vet jeg bedre. Jeg har lært nå, at jeg er tjukk i hodet. At jeg er dum, og at jeg er barnslig.

Det er en vond følelse å sitte med; følelsen av å møte seg selv i døra, og oppdage at man egentlig ikke er slik man hadde trodd.

Og ikke vite om man kan klare, eller i det hele tatt burde, leve med det, eller om man burde trykke på livets stoppknapp og si "her skal jeg av".

 

//affiliatelink
 


4 comments



Politikk: dette skremmer meg


Category: Verden, fra mitt perspektiv // 13.09.2017 at.21:33 o' clock // 9 comments


Tiende september, to tusen og tretten. Det føles som det var i går. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg, som egentlig aldri har fulgt særlig med i politikken, ble så rasende forbannet over valgresultatet at daværende samboer ikke en gang fikk lov å snakke til meg. Hvordan jeg gremmet meg på vegne av selvgode Siv Jensen der hun valset overstadig beruset opp på podiet og kauket "MORNA JENS!" midt i beste - eller skal jeg si verste? - sendetid.

Fire år senere sitter vi her igjen. Stortingsvalget 2017. Jeg er ikke en slik person som gjør meg opp noen mening om hvem jeg skal stemme på, men i år gjorde jeg faktisk det. I år ville min stemme gått til Miljøpartiet. Jeg syntes de hadde mye bra, enda jeg godt vet at de aller fleste vil være sterkt uenig. Slik er det nemlig; det som er best for helse og miljø, er også det som gjør folk hoppende, rasende forbannet. Alle vil ha en bedre verden, men de aller færreste er villig til å gjøre en egeninnsats, eller faktisk ofre noe som helst, for å få det til. Kall det gjerne egoisme - det gjør nemlig jeg.

Valget har kommet og gått, og resultatet er klart som blekk; det blir fire nye år med Høyre. Jeg, personlig, kan ikke engang høre ordet 'høyre' uten å tenke Anders Behring Breivik, eller ABB som vi ofte kaller ham. He who shall not be named. Prakteksempelet på høyreekstremisme.

[ HØYREKSTREMISME: ideologien om at visse menneskegrupper er mer verd enn andre enn andre basert på kultur, rase, eller religion. Noen høyreekstreme kan bruke vold eller terror for å oppnå sine mål. ]
- Wikipedia (forenklet forklaring).


I løpet av de fire årene som har gått fra valgkampen 2013 til valgkampen 2017 har mye skjedd. Fremmedfrykten har fått tid til å gro og slå ordentlige røtter i det norske folk. Hatet - eller skal jeg si frykten? - for muslimer og andre med annen hudfarge har økt betraktelig, og det er nå helt ok å si på sosiale medier at ABB var 'inne på noe'. Nazistene marsjerer åpenlyst i Kristiansands gater, midt på lyse dagen. Frisører i godt voksen alder ber strengt kvinner med hijab forlate salongen fordi de ikke vil, for å bruke frisør Merete Hodnes ord, "ta i sånne". Den aller største forskjellen ser jeg likevel hos folket; Da mørkhudede Jessica Kiil i 2011 ble slått ned på Karl Johan på grunn av hudfargen, reagerte folket med sinne rettet mot rasisten som hadde angrepet henne. I 2015, når hijabkledde Malika Bayan kommer inn på frisør Merete Hodnes salong for å få farget håret men blir vist på dør fordi Hodne ikke vil ta i muslimer, er det Malika selv de aller fleste retter sitt sinne mot, under påskudd om at aksjonen var planlagt fra Malikas side, i et forsøk på å snikislamere landet.

Det er tydelig at folk er mer redde nå enn de var tidligere. Mer skeptiske ovenfor mennesker med andre religioner og hudfarger enn det som er 'typisk norsk'. Mye av dette tror jeg skyldes Fremskrittspartiet, som i 2013 spilte direkte på fremmedfrykt for å sanke stemmer. Partiet lovet den gang å 'gjøre Norge trygt' ved å få full stopp på all innvandring, sende ut flere, og å gjøre det vanskeligere å få asyl.

Noe lignende brukte også Donald Trump som sitt valgløfte da han stilte som presidentkandidat i 2016; "Make America great again", ved å sende ut innvandrere, gjøre det tilnærmet umulig å få oppholdstillatelse (da spesielt om du er muslim) og å bygge en mur for å holde meksikanere ute.


Ved å appellere direkte til de aller mest skeptiske og redde av oss, og fyre opp under troen på at de virkelig har noe å frykte fra fremmede kulturer, klarte både Fremskrittspartiet og Donald Trump å komme seg til toppen med løfter om å fjerne det som var 'skummelt' og 'farlig'. I 2017 har FRP igjen spilt på fremmedfrykt for å komme seg opp og frem, blant annet ved å love at det blir forbud mot hijab i skolen.

ABB er tilhenger av FRP, og ønsker en høyrestyrt regjering. For andre år på rad oppfyller vi hans ønske. Og vet dere hva? Det skremmer meg.


9 comments



Jævla bloggen


Category: Personlig // 07.09.2017 at.18:27 o' clock // 14 comments


I dag må jeg blogge på norsk, om jeg da i det hele tatt skal gidde å blogge. Hver eneste gang jeg logger inn, får jeg hjernteppe. Jeg sitter i evigheter, forsøker å komme på noe å skrive om, men klarer det ikke likevel.

 

Jævla bloggen.

 

Norsk eller engelsk?
Blogg eller ikke blogg?

Hør av dere,
gi meg noen tanker,
for jeg er helt tom.


14 comments


WHY ENGLISH?


Through social media I've come to know a lot of people from all over the world. Most of them don't speak Norwegian. Some of them read my blog regardless. So I wanted to make a blog in a language they could actually understand.

Translate

AFFILIATE


DESIGN BY