hits







KONTAKT:

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SEARCH

WHO'S READING?

SYMBOLS

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Ja, jeg er ei hore. Get over it.


Category: Tanker & meninger // 21.02.2018 at.19:54 o' clock // 4 comments





  NORSK.   Jeg trodde jeg skulle slippe unna vinteren med helsen i god behold, men nå kan det se ut som mr. immunforsvar har bestemt seg for at feber + påske = sant. Herlig, eller hva? Uansett, vi må snakke om dette med clickbait. Av en eller annen grunn har det gått sport i å skrive "clickbait" til oss bloggere, og helt ærlig kjenner jeg at jeg er nysgjerrig på hvorfor. Jeg mener, takk for at du forteller meg at jeg benytter meg av clickbait-overskrifter, men det vet jeg faktisk selv. Om du vil kalle meg ei klikkhore av den grunn - ja, da spenner jeg på meg mine sko, tar på meg fuskepelsen, og bærer horetittelen som krone. No shame. Om folk kunne brukt like mye agressivitet i saker som omhandler mobbing, dyremishandling og fattigdom som de bruker på å kjefte ut oss 'klikkhorer', ville verden endret seg over natten. Verd å tenke på.

---

  ENGLISH.   I thought I'd survive this winter without catching anything, but it looks like mr. immune system has other plans for me. Looks like I'll be catching a cold instead of an egg (or two) this easter. Lovely, isn't it? Anyhow, we need to talk about clickbait. For some reason people really seem to enjoy calling bloggers out for using clickbait headlines. Honestly, I'm just wondering why. I mean, thank you for letting me know that I'm using clickbait, but, I kinda already knew it before you told me. If that, in your book, makes me a 'clickbaitwhore' - then I'll tie my shoes, put on my faux fur jacket and wear my whore title as a crown. No shame. If people were as agressive towards bullying, animal torture and poverty as they are towards 'clickbaitwhores', the world would change overnight. Think about that next time.


4 comments



Min første gang på catwalken


Category: Story of my life // 21.02.2018 at.04:30 o' clock // 2 comments


  NORSK.   Husker dere jentebladet Chica Magazine? Det gjør nemlig jeg. I løpet av sin korte levetid her i Norge rakk dette bladet å dra i gang en modellkonkurranse kalt CHICA Model Search. Jeg var på dette tidspunktet femten år gammel, og hadde alltid gått med en modelldrøm i magen. Jeg visste godt at normalt sett ville ingen seriøse aktører ta i meg med pølseklype engang - jeg var både for lav og for rund til å passe modellidealet - men inni bladet fant jeg en liten notis hvor det sto "vi stiller ingen krav til høyde eller vekt", og tenkte at NÅ hadde jeg sjansen. Kate Moss var jo egentlig for lav til å bli modell hun også, men se så greit det gikk for frøkna, når hun først fikk en sjanse. Jeg tenkte med meg selv at kunne Kate på 1.68 bli modell, kunne vel Jessica på 1.65 også, og de ekstra kiloene mine kunne jeg jo alltids bare.. Kvitte meg med. Men hvem vet, kanskje var dette året hvor de lette etter noe nytt. Ei med litt hofter på, for eksempel. 

Med stjerner i øynene og fryktelig lite vett i skallen fikk jeg mast meg til å få dra til Oslo på casting. Castingen skulle holdes på et hotell i Oslo, og dette var - i mine øyne - svære greier. Å finne frem var et lite helvete i seg selv, men det gikk da til slutt. Jeg kom frem, fikk bildet mitt tatt, navnelapp med tall på, fylte inn den nødvendige infoen på arket mitt, og ventet på at det skulle bli min tur. Jeg skal ærlig innrømme jeg mistet litt motet da jeg innså at jeg måtte gå på catwalken ikke bare foran et panel med 'dommere', men også alle de andre potensielle modellene i rommet. Da hjalp det heller ikke at alle de andre jentene var tynne jenter med pene, flate mager. "Vel, de skrev nå at det ikke var noe høyde - eller vektkrav", minnet jeg meg selv på inni hodet mitt.

Catwalk-delen gikk greit. Det vil si; det var ingen som lo av meg. Det var ingen som kniste og fniste og hvisket og tisket, noe som faktisk er uhyre sjelden i et rom fullt av usikre jenter som kjemper om den samme drømmen. Det ble imidlertid aldri noen modell av meg.

Helt tomhendt dro jeg derimot ikke derfra. Jeg fikk da en fancy t-skjorte med teksten "Chica Model 2006" på, i tillegg til at jeg kjøpte meg et par WOW-joggedresser, som var ganske hot den gang. Dette var i den perioden hvor WOW-joggedressene, UCLA-buksene og WESC-genserne dominerte motebildet. Til dere som var for unge til å huske denne perioden: dere gikk ikke glipp av noe særlig. Folk så ut som en gjeng med tullinger, og trodde de var veldig kule i hettegenser'n. 

Jeg fikk meg også en venninne på castingen. Ei jevnaldrende jente som het Serena. Hun var faktisk fra samme by som meg, og en typisk wild child. Jeg turte ikke gå bort til bladhyllen, ta det bladet jeg ville, og spasere ut som ingenting, men det gjorde Serena. Jeg turte ikke gå bort til en gjeng med eldre gutter og flørte, men det gjorde Serena. I mine øyne var Serena veldig kul. Vi holdt kontakten litt sånn til og fra, men den døde ut etter en liten stund.

NOEN ANDRE SOM OGSÅ VAR PÅ CHICA MODEL SEARCH?
(plusspoeng om du gråt en tåre da bladet ble lagt ned, også).

 

---

  ENGLISH.   Do you remember Chica Magazine? I do. It didn't survive for long, but while it was still around, it had a modelling contest called 'CHICA model search' going. I was fiften years old at the time and had always wanted to be a model. I knew that under normal circumstances I didn't have a chance. I was too short, and too wide (chubby) for anyone to ever take me seriously in the modelling industry. But inside the magazine was a note saying "We do not have any requirements regarding height or weight", and I thought to myself that THIS, this was my chance! After all, Kate Moss was originally thought to be too short for the modelling industry as well, but look at her now, bitches! If Kate, 5 feet and 6 inches could make it, so could Jessica, 5 feet and 5 inches. And the extra weight? Yeah, I could lose that. But, who knew, maybe they were actually looking for something new these days? A model with hips, or something.

I arrived in Oslo with my head in the clouds, and no - or very little - brain activity. The casting would be held at a nearby hotel, which at first seemed almost impossible to find. It took a while but I ended up in the right place eventually. I got there, got my photo taken, got a name tag and a number, signed the papers handed to me, and waited my turn. I got a little nervous when I realized that not only would I have to walk the runway in front of judges, but also every other potentional model in the room. It also didn't do my self confidence any favors noticing that I was the only chubby girl in a room full of skinny babes. "Well", I reminded myself in my head, "the note clearly stated that there would be no height or weight requirements".

Walking the runway went fine. Fine as in, nobody laughed at me. There were no giggling or laughing or finger pointing or nasty looks, which is actually pretty uncommon in a room full of girls. Especially when they're all chasing the same dream.

I didn't make it to the next round, but I didn't leave empty handed. I got one of those fancy "CHICA MODEL 2006" t-shirts. I also bought a few WOW-tracksuits. Those were the hottest fashion trend back then, along with WESC-hoodies and UCLA-pants. For those too young to remember; you didn't miss out on anything. We looked like a bunch of morons back then.

I also made a new friend at the casting. Her name was Serena and she was from my hometown. She was a typical wild child who walked into a store, grabbed a magazine and walked out like it was no biggie. I, myself, wouldn't dare go up to a bunch of older guys and flirt, but to Serena, this was no biggie. To me, Serena was super cool. We stayed in touch for a few weeks, but it faded out eventually.


2 comments



Psst..Vil du ha syke rabatter uten rabattkode?


Category: Klær og tilbehør // 20.02.2018 at.22:00 o' clock // No comments


Det er tirsdag kveld, dagen har vært passelig bedriten, og derfor tenkte jeg lette den tunge stemningen litt med et billig vs dyrt-innlegg. Rett og slett fordi alle elsker et godt kjøp, og ingen vil betale mer enn de må. Nok en gang vender jeg meg til bloggernes favorittbutikk, Nelly, for å finne ut hva som er hot akkurat nå - og hvor du kan få tilsvarende plagg hakket billigere.

Bikerjakke i falskt lær. Fra nelly til 579 ,- eller her, til kun 323,- . Liten i størrelsen, gå to størrelser opp. Finnes også i flere farger.




Rosa bomberjakke. Fra Nelly, kr 1.499 ,-, eller her til under hundrelappen. Finnes i flere farger. Ta din vanlige størrelse.


Sort bikerjakke i falskt skinn. 2.299,- på Nelly, eller her til 297 (frakt på ca 150kr kommer i tillegg). Gå opp to størrelser.

//affiliate


0 comments



Skal jeg betale for at du runker på flislagt bad?


Category: Story of my life // 20.02.2018 at.13:53 o' clock // 8 comments




  NORSK.   Det blinker i telefonen. Èn ny melding. Den er fra huseieren, som minner meg på at husleien skal være på konto i dag. Jeg stirrer på klokken. Den viser 09:58. "God morgen til deg også", tenker jeg sarkastisk. Vurderer å skrive det, men lar være. "Jeg har bodd her i tre år nå, og vet godt når husleien skal være på konto, thank you very much". Vurderer å skrive dèt også, men lar være.

Det er rart hvor gretten man kan bli en av slik liten filleting. Jeg rister det av meg, hiver et par skitne sokker og litt annet i vaskemaskinen, setter den på og går for å lage meg frokost. Knekkebrød frister ikke, så det blir en skål med frokostblanding. Synes nesten jeg hører kostholdseksperten jatte inni hodet på meg. "Det det er bare sukker". Ja, det er det. Sånnsett kunne jeg like gjerne dratt frem en pose potetgull og en flaske cola.

Mari kontakter meg på facebook for å høre om jeg har noen ærender i sentrum i dag. "Ja, jeg må innom et par steder og kjøpe litt dritt, så jeg kan bygge meg en bombe og sprenge meg sjæl i lufta", har jeg lyst til å svare, men lar være, selv om akkurat nå, er det faktisk det som frister mest.

Livet har tatt en passelig bedriten vending. Skattetrekket mitt overgår all sunn fornuft, og jeg sitter igjen med minimalt. Noen mener kanskje man bør betale skatten sin med glede, men det gjør jeg ikke. Jeg vet nemlig at femti millioner av skattepengene våre går rett i ræva på pelsdyrnæringen. Andre deler går til å opprettholde hotellstandard i norske fengsler. Skal jeg, med glede, leve på vann og brød (litt overdrevent, men dere forstår greia) slik at pengene mine kan brukes til å flå dyr og selge huden svindyrt, eller så voldtektsmenn og pedofile jævelskap kan ta seg en runk på flislagt bad med varmekabler? Nei, du!

---

  ENGLISH.   My phone lights up. I have an unread message. It's from my land lord, who reminds my that my rent is due. I glance at my watch. It's 9:58 AM. "Good morning to you too", I sarcastically think to myself as I, for a brief moment, consider replying with those exact words. I end up not doing it. "I've been living in this apartment for 3 years now, I know when my rent is due, thank you very much". I consider typing those words as well, but that probably wouldn't be a good idea.

It's funny how such a small and insignificant thing can mess with your mood. I shake it off, throw a few dirty socks and some other pieces of clothing in the washing machine, and head for the kitchen to find some breakfast. I'm not in the mood for crispbread, so cereal it is. I can almost hear my imaginary dietitian in my head saying: "Cereal? Are you serious? That's nothing but empty calories and sugar". Yep, it is. I'm well aware. Next time I'll just go with a bottle of coke and some potato chips.

Mari texts me on facebook asking if I have any plans down town today. "Yeah, I actually need to buy some stuff from a bunch of different places to build a bomb so I can blow my fucking head off", I consider telling her. But I don't. Even though right now, that seems like a reasonable life choice.

If life is a road, then there's a big ass speedbump in mine. I hardly have any money to survive on these days because of taxes. Some people say that you should always pay your taxes without complaint, but I don't. Because I know that fifty million norwegian kroner (that's a shitload of $$, google it) goes to the fur industry. Some of the tax money also goes to maintaining hotel-like cells for prisoners. Should I happily, willingly, live like a poor person so that my money can be used to maintain farms where they skin innocent animals for their fur, or so that some rapist og child molester can sit and jerk off in a fancy pancy bathroom with tiles on the walls and heating cables on the floor? No, sir!   


8 comments



Når familiemedlemmer slår


Category: Personlig // 19.02.2018 at.23:17 o' clock // 6 comments




Jeg er ikke kjent for å skryte av landet mitt, men er det èn ting som virkelig gjør meg stolt av å være norsk, er det at vi har et lovverk som faktisk tar barns trygghet på alvor. Mens man i Amerika fremdeles benytter ris på baken som oppdragelsesmetode, vil det å heve hånden mot ditt eget barn her hjemme i Norge i mange tilfeller være nok til at man får både politi og barnevern på døren. Etterlater man merker på barns kropp kan man faktisk miste omsorgsretten, og det er jeg så utrolig glad for!

En av årsakene til at jeg reagerer såpass sterkt på dette er at jeg selv har fått føle denne 'oppdragelsesmetoden' på kroppen, og vet hvor fælt det er å være livredd for å omgås et menneske som befinner seg innenfor husets fire vegger. Det skal nevnes at verken mine biologiske eller mine fosterforeldre slo meg. Når jeg sier jeg har fått oppleve fysisk straff på kroppen, er dette knyttet til turene til mine fosterbesteforeldre på fosterfarssiden da jeg var liten.

Min fosterbestemor var ei alle tiders dame, og jeg var utrolig glad i henne. Mannen hennes likte jeg derimot ikke. Han likte ikke meg heller, og hadde fryktelig kort lunte når det gjaldt hoing, skriking, løping, gråting eller annen støy. Han var av det gammeldagse slaget som mente at barn skulle ses, ikke høres, og at var de uskikkelige, skulle de straffes såpass at de lærte til neste gang. Antall ganger han bjeffet "skal gi deg no' å skrike for!" til meg om han så meg sittende i trappen og gråte, er mange nok til at jeg husker dem. Jeg husker også at han alltid gjorde alvor av truslene sine. 

Selv om bruk av vold mot barn var i strid med norsk lov, også den gang, var det ingen som reagerte. Verken fosterbestemor eller mine fosterforeldre gjorde uttrykk for at dette ikke var ok. Selv den dag i dag kan mine tidligere fosterforeldre trekke frem fosterbestefars voldsbruk og "skal gi deg no' å skrike for!"-kommentarer som et slags morsomt personlighetstrekk når de snakker om ham.

Fosterbestefaren min døde mens jeg fremdeles var alt for ung til å huske ham. De eneste minnene jeg har om ham, er selve frykten. En frykt jeg kan kjenne på selv den dag i dag. Selv så mange år etter, kan jeg ta meg selv i å holde pusten og vente på slaget når en mannsperson hever stemmen sint mot meg. Det er en følelse jeg ikke unner noen, selv ikke min verste fiende.

Når et menneske utdøver vold mot deg, blir smerten alt du husker dem for. Du får ingen relasjon til noen, dersom du går rundt og er livredd dem. Man kan slå mennesker til å oppføre seg slik man ønsker at de skal, men man kan ikke slå dem til å respektere deg. Jeg vet, fordi jeg selv har opplevd vold fra flere hold, både som voksen og som barn. Jeg har aldri respektert et menneske som har slått meg, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Å bruke vold mot noen får dem ikke til å respektere deg. Det får dem til å drømme om den dagen de er sterke nok til å ta igjen.

//foto: tv3
 


6 comments



Dette har jeg ventet i fire år på!


Category: Klær og tilbehør // 18.02.2018 at.09:04 o' clock // 6 comments





Etter fire års leting(!) fant jeg endelig et vegansk alternativ til Boda Skins lyseblå skinnjakke som jeg så på Kissies blogg i 2014. Haha. Som dere forstår er jeg ikke den som gir opp så lett når jeg finner et plagg jeg virkelig liker, og selv om det kan virke helsprøtt for mer - hm.. Oppegående - mennesker å lete så lenge etter et plagg, gir det meg en veldig fin følelse av seier når jeg først finner det jeg leter etter.

Helt lik originalen er den imidlertid ikke, men det gjør ikke noe. Helt ærlig synes jeg faktisk min er hakket finere. I tillegg er jo følelsen av å kunne bruke den uten dårlig samvittighet helt fantastisk.

Jakken er dessverre utsolgt der jeg kjøpte den fra, men du finner en identisk versjon her (som dessuten har en mye hyggeligere pris,da min kostet tre ganger så mye, og ser helt lik ut. Grrr....  Husk å kjøpe 2 strl større enn du normalt bruker, for disse er SMÅ i størrelsen.

//affiliate


6 comments



Heldigvis finnes det krig


Category: Tanker & meninger // 17.02.2018 at.21:09 o' clock // 3 comments


Ta på deg sko og jakke, gå ut og se opp på stjernehimmelen. Er det en klar kveld, skal du med det blotte øyet være i stand til å se omtrentlig tre tusen stjerner. Det er ganske mange, er det ikke? Når du leser tallet ser det kanskje ikke så stort ut. Når du holder beløpet i pengesedler, er det ikke så mye. Men når du står der, omringet av tre tusen små, lysende prikker - da er det mange.

Hvordan tror du nattehimmelen ville sett ut om det var 7,5 milliarder av disse små prikkene? Jeg kan fortelle deg dèt, også. Det ville ikke vært noen himmel i det hele tatt. Kun et veldig sterkt lys. Prikkene ville vært så tette at det ikke ville vært plass til noe himmel imellom dem. Det ville vært som å stirre inn i en lyskaster.

La oss gjøre disse prikkene litt større, og plassere dem rundt omkring på jorden. 7,5 milliarder prikker, i menneskestørrelse. Forestill deg 7,5 milliarder mennesker som skal ha rent drikkevann og mat på tallerkenen hver eneste dag. 7,5 milliarder som skal ha rene klær å gå i, et tak over hodet, og en seng å sove i. 7,5 milliarder som skal ha en jobb, eller en skole, å dra til. 7,5 milliarder som skal leve. Kan du forestille deg hvilket enormt forbruk av vann og mat vi snakker om? Nei, antagelig ikke, men kanskje begynner du å innse at dette regnestykket ikke går opp.



Da begynner du kanskje også å forstå hvorfor jeg blir voldsomt provosert hver gang jeg leser en artikkel om enda en mamma som ikke kan nøye seg med 2-3 unger, men må poppe ut seks, syv, åtte, kanskje ni stk før hun kan si seg fornøyd. Kanskje enda fler. I en verden hvor overbefolkning er et reelt problem som fører til at mange mennesker sitter på bar bakke bokstavelig talt uten noe som helst, er det å poppe ut nok unger til å fylle et helt fotballag intet annet enn pur egoisme. Likevel står folk og klapper i hendene, roser henne for det hun har gjort, og oppfordrer henne til å "stå på" og "ikke høre på bitre mennesker". Bitre mennesker som meg, som mener at det må gå an å tenke litt lengre enn nesa rekker. Bitre mennesker som peker på at ønsker man seg en stor familie, trenger man ikke føde alle barna selv - det finnes nemlig nok av barn som venter på å få foster - eller adoptivforeldre.

Jeg sier ikke at mennesker må slutte å få barn. Jeg forstår at mange føler et behov for å videreføre akkurat sine gener. Det jeg derimot sier, er at det finnes en grense. Det er ikke forsvarlig å poppe ut ti unger, som hver og en skal vokse opp til å få kanskje 2-3 barn hver, som igjen skal vokse opp til å få egne barn. Det blir - unnskyld språkbruken - forjævlig mange unger etterhvert, bare i èn familie.

Vi kan velge å lukke øyne og ører for realiteten, men faktum er at de valgene vi tar, påvirker ikke bare andre mennesker, men også hele planeten. Ta kjøttindustrien, for eksempel. En av årsakene til at media nå hauser opp grønne dietter er ikke kun fordi folk har begynt å våkne opp og se hvor ille dyrene faktisk har det. Det er minst like mye fordi kloke hoder har forstått at etterspørselen etter kjøtt må ned. Det er ikke lengre verken vann eller areal igjen på planeten til å mette den stadig stigende etterspørselen, og mange har derfor begynt å eksperimentere med kloning av kjøttstykker, kunstig fremstilt kjøtt og tilsvarende. Samtidig som det jobber med å få ned etterspørselen, jobbes det altså med å lage alternativt kjøtt for å få industrien til å gå rundt. Og la det nå bare være sagt; det finnes få land som spiser like godt som det amerikanere, dansker og nordmenn gjør. Vi er med på å påvirke planeten. Derfor må også vi få opp øynene og begynne å tenke på andre enn oss selv.

På sytten - og attenhundretallet var det vanlig å få mange barn fordi man regnet med at i alle fall halvparten av dem ville dø før fylte to år. I dag regner vi med at alle barna våre blir voksne. I enkelte land er det fremdeles vanlig med en hel ungeflokk, men da skyldes det hovedsakelig fattigdom. Unge jenter må prostituere seg for å få mat, og de færreste har råd til å beskytte seg mot graviditet eller betale for abort. Her i Norge, derimot, har vi et system som hjelper oss økonomisk dersom vi faller utenfor. Vi kan også få gratis kondomer på www.gratiskondomer.no. Vi har ingen annen grunn til å la være å beskytte oss, annet enn at vi ikke gidder og at vi 'alltid har drømt om en stor familie'.

Det finnes antagelig ikke et menneske i Norges land som blir mer provosert, såret og lei seg enn det jeg gjør når jeg hører om krig, massedrap, selvmordsbombing, skoleskytinger eller annen faenskap. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan sitte og grine som en unge fordi en eller annen person jeg ikke engang aner hvem er, er død. Nettopp derfor gjør det meg så utrolig vondt å vite at vi har nådd det punktet hvor vi faktisk trenger disse tingene. Vi trenger regulering av bestanden, for vi er alt for mange. At uskyldige liv går tapt er noe av det mest grusomme og mest urettferdige som finnes, men det er nødvendig, for uten disse dødsfallene, ville planeten bukket under for lenge siden. Det eneste som holder oss i live per dags dato er dødelige sykdommer, alderdom, selvmord, fattigdom og massedrap. Og selv ikke dèt er nok, for det er fremdeles slik at for hver person som dør, blir to nye født.

Så ha meg unnskyldt at jeg ikke gir tommel opp, hjerte-emoji og hopper av glede hver gang media har enda en sak gående ute med enda en ung mor som har poppet ut barn nummer åtte før fylte 35. Jeg kommer aldri til å kontakte en mor, uansett hvor mange barn hun har, og be henne sette en kork i hølet og få huet ut av egoræva, men den dagen media har en artikkel gående med noen som har gjort nettopp dèt, skal jeg jammen trykke "like".

//foto: google/tuwiazowna.pl & pinterest.


3 comments



6 ting du trenger til bilen


Category: Diverse // 17.02.2018 at.08:54 o' clock // 4 comments


Det er ikke hver dag man er oppe og spretter 06:30 på en lørdag, men i dag er en slik dag. Ettersom det har blitt så mye 'serious talk' på bloggen den siste tiden, tenkte jeg det kunne vært kjekt med et lite avbrekk, og hva er da bedre enn et par tips som både gutter og jenter kan dra nytte av? Har du en bil, kommer du garantert til å like disse tipsene, i alle fall.
 


| SØPPELKASSE HER | SOLBRILLEHOLDER HERMOBILHOLDER HER |

Søppelkasse, dere! Den ène tingen man alltid savner når man er på langtur. Selvfølgelig fungerer det å hive ting rett på gulvet også, men særlig hygienisk er det vel ikke. Samme med solbrilleholderen; det fungerer å legge solbrillene i hanskerommet også, men det er jo et sant helvete å finne dem igjen...


| VESKE / HANDLEPOSEHOLDER HER | LOMME HER | BAKSETEBORD HER |

Har du alltid drømt om tv i baksetet? Vel, her kan du få det nest beste; en holder til nettbrettet ditt, med tilhørende bord og lommer under for oppbevaring av snacks. Gøy for unga. Eller du kan bruke baksiden av setet ditt som knagg til handleposer, vesker eller hvorfor ikke jakker?


//affiliate


4 comments



Derfor er jeg åpen på bloggen


Category: Tanker & meninger // 16.02.2018 at.20:12 o' clock // 10 comments




Jeg har ved et par anledninger fått høre at jeg kanskje er i overkant åpen på bloggen. Noen liker, og roser meg for, åpenheten, mens andre synes det kan bli litt i meste laget, og oppfordrer meg til å tenke mer gjennom hva jeg deler. I et samfunn hvor vi hele tiden oppfordres til å skyve ting under teppet, ikke være for personlige og ikke dele for mye av oss selv, kan jeg absolutt forstå at noen er ukomfortable med at jeg går i detaljer på ting som kanskje ikke er helt sosialt akseptert å snakke om i utgangspunktet, og at mange lurer på om dømmekraften min er noe svekket, om jeg er dum i hodet, eller rett og slett så pr-kåt at jeg er villig til å blottlegge meg selv fullstendig for oppmerksomhetens skyld.

Jeg kan forstå hvordan enkelte tenker, men selv har jeg alltid tenkt at det ikke egentlig er så farlig. Vi er alle bare mennesker som forsøker å finne oss selv i løpet av den korte tiden vi har her på jorden. Vi er alle bare mennesker som tar spontane valg, begår feil, angrer oss, og driter oss ut. Vi er alle bare mennesker som sitter inne med tanker og følelser og minner som vi kanskje ikke forteller folk om, i frykt for hvordan de vil tolke det, hvordan de vil reagere, hvilke konsekvenser det kan få for oss.

Jeg er åpen fordi jeg vil være den personen jeg selv alltid ventet på.

Da jeg var åtte år gammel og skrev mitt første selvmordsbrev håpet jeg mer enn noe annet at noen skulle komme og redde meg. Da jeg var ti og gruet meg til å gå på skolen hver dag på grunn av mobbing, håper jeg mer enn noe annet at i dag ville være dagen hvor noen rakk ut en hånd. Da jeg var fjorten og dro kniven over pulsåren, så blodet renne og i et øyeblikk følte meg helt tom, håpet jeg at noen ville komme og gi meg et bedre alternativ. Da jeg var seksten og satt i fosterstilling i dusjen etter et seksuelt overgrep, vitende om at dette var noe jeg bare måtte 'riste av meg', ønsket jeg at jeg hadde noen som forsto meg. Alle disse tingene gjentok seg år etter år, og alltid håpet jeg på at det ville komme noen. Men ingen kom. De eneste som så meg, var de som ville meg vondt.

Så jeg er åpen om min fortid som suicidal, fordi jeg vil at du som selv er suicidal skal vite at du ikke er alene. Jeg er åpen om min tid som mobbeoffer fordi jeg vet at det jeg gjennomgikk den gang, er det mange som gjennomgår den dag i dag. Jeg er åpen om at jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep fordi jeg vet at samfunnets måte å takle dette på er å skyve det under teppet og få deg til å føle at det er din egen feil.

Jeg kan ikke dra over hele landet, og jeg kan ikke redde enhver ulykkelig sjel (tro meg, jeg gjorde genuine forsøk da jeg var 12-16), men jeg kan være her, på internett, tilgjengenlig for alle som leser. Så du kan vite at du er ikke alene.

Du er ikke den eneste som sliter. Du er ikke den eneste som har sittet i dusjen og lurt på om det var din feil at du ble voldtatt. Du er ikke den eneste som har dratt en skarp gjenstand over pulsåren bare for å se blod og slippe å føle. Du er ikke den eneste som har sluttet å spise fordi du tror at livet vil bedre seg så fort du blir tynn "nok". Du er ikke den eneste som har gått lange turer om kvelden og lurt på hvilket tre du burde henge deg i. Du er ikke den eneste som har sittet våken om natten og vært redd for at klokken skal bli 06:30 fordi du vet at du må på skolen og bli banket opp.. Igjen. Du er ikke den eneste. Jeg har vært der, jeg også. Kanskje hjelper det å vite nettopp dèt; at uansett hvor håpløs og vond situasjonen er, så er det noen andre som har opplevd det samme, og at du kan skrive til dem om du trenger noen å prate med. Jeg kan ikke dra over alt, men jeg er alltid tilgjengelig på e-post. Livingdoll.blogg@hotmail.com. Skriv til meg neste gang du har lyst til å kutte deg, sulte deg, henge deg, eller pakke sakene og dra din vei - for sannsynligvis trenger du bare et bedre alternativ og noen som faktisk vet hva du går gjennom.


10 comments



Dette fikk mannen til valentines


Category: Klær og tilbehør // 15.02.2018 at.15:14 o' clock // 12 comments




Espen er ikke en dilldall-fyr, men valentinsgave synes jeg han måtte få likevel. Derfor tok jeg en 'safe' en, og ga ham favorittvinen. Litt dilldall måtte det selvfølgelig bli likevel, men det er i alle fall brukbart dilldall (du finner lignende her). Til middag klinte han til med hjemmelaget spaghetti og levende lys, og etterpå ble det sjokoladekake.


Hva ga dere kjæresten til valentines?

//affiliatelenke


12 comments



Gjør det bare for penga


Category: Story of my life // 15.02.2018 at.13:02 o' clock // 4 comments




Jeg tenkte aldri noe særlig over hvordan små, tilnærmet ubetydelige, filleting kan endre noens helhetsinntrykk av meg. En tyggis her, litt fikling med papirer der - er det så nøye?, pleide jeg å tenke. Helt til det plutselig var jeg som satt i stolen, med et menneske som så igjennom papirene sine istedenfor på meg. Helt til det plutselig var jeg som satt der og følte meg usett og mindre viktig, fordi hun heller ville lese sine egne notater enn å spørre meg dersom det var noe hun lurte på. Dette opplevde jeg på min første time med ny psykolog, og selv om jeg syntes det var en anelse ugreit, lot jeg det passere. Første dag og greier, vet dere.

Andre gangen var likedan. Hun kom, så i sine egne notater, istedenfor på meg. Tredje gangen var lik. Fjerde, også. Det ble en vane etterhvert. Jeg møtte til time, hun så i notatene sine istedenfor på meg, og når hun først spurte meg om noe, var det alltid de samme spørsmålene: "Hvor gammel er du?", "var det aurland familien din var fra?". Jeg er tjuesyv. Familien er fra Arendal. Antall ganger jeg svarte på disse to spørsmålene, ble veldig mange. Selv bostedet mitt måtte jeg rette på henne på. Fortelle at jeg bodde i Gol, ikke i hemsedal. Kanskje er det bare små filleting, men det totale helhetsinntrykket jeg sitter igjen med, er at hun har tankene et helt annet sted når jeg sitter og forteller. At hun ikke egentlig hører etter. At hun gir blaffen, rett og slett, og at dette er en jobb hun gjør kun for penga.

Det er klart at slik er det nok i de aller fleste tilfeller, også. Det ville være naivt å tro at de som jobber i psykiatrien er voldsomt interessert i hver eneste pasient de har. Hver eneste traumatiserte tenåring. Hver eneste angstfylte småbarnsmor. Jeg er sikker på at de har hørt det aller meste før, og at det på et eller annet tidspunkt slutter å være interessant og heller går over til å høres ut som endeløs sutring. Jeg forventer ikke at en psykolog skal være genuint interessert i meg - men jeg forventer at de i det minste gjør med god jobb med å late som.

Det eneste jeg egentlig har fått ut av disse timene mine, er dårlig samvittighet. For er det èn ting min behandler virker genuint opptatt av, er det kostnadene for taxi. Det får jeg høre hver eneste gang jeg er der; at det koster dem enormt mye penger å skulle sende pasienter i taxi. "Når er det du kan begynne å ta buss da?", er spørsmålet jeg får hver gang, gjerne etterfulgt at "det har ikke noe for seg at du går her om du ikke vil begynne å ta buss". Med sosialfobi, som jeg har, kan det nemlig være et sant helvete å skulle sitte på en buss. Eller et tog.

I dag hadde jeg et ubesvart anrop fra henne på mobilen, og en melding på svareren. Jeg har fortalt henne tidligere at jeg har telefonangst og derfor sliter med å prate i telefonen, men som så mye annet, ser det ut til å ha gått inn det ene øret og ut det andre...
 


4 comments



forskjellen på en god og en dårlig komiker


Category: Tanker & meninger // 14.02.2018 at.21:50 o' clock // No comments




Vi bloggere er på mange måter blitt det sorte fåret i dagens samfunn. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den første du tenker på når du hører ordet blogger. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den som tjener mest eller får mest medieoppmerksomhet. Jeg sier vi fordi jeg også skriver en blogg, ligger på topplisten om enn langt nede, og har tjent en lapp eller tre. Jeg sier vi, fordi i det store og hele spiller det liten rolle hva slags blogger man er; om man er moteblogger eller mammablogger, eller reiseblogger. Om man ligger, eller ikke ligger, på topplisten. Om man har blogging som jobb eller som hobby. En blogger er du dersom du har en blogg. Ferdig snakket.

Vi har blitt en gruppe mennesker det er ok å gjøre narr av. Ok å håne, vitse om, være nedlatende mot og direkte trykke ned. Jeg ser det i kommentarfelt hos nettavisen jevnlig, hvor Sophie Elise pryder artikkelen det linkes til. Kritikken hagler om alt fra leppene til puppene til sexpartnerene hennes. Forsøker man å ta jenta i forsvar får man høre at sånt må hun ærlig talt forvente, blogger som hun er. Jeg opplever det også i ulvedebatten, i hijabdebatten og i politikkdebatten; så fort jeg skriver en mening, får jeg slengt til meg kommentarer om at "sånne" skal man ikke ta seriøst. Sånne som meg, sånne bloggere. "Dette skriver du bare for å provosere og få klikk til bloggen din", "gå tilbake til rosabloggen din du, Barbie, og la oss oppegående og voksne mennesker diskutere, for dette har ikke sånne som deg greie på" og "man kan vel ikke forvente annet av sånne som deg" er faste gjengangere. Meg er det ok å håne, for jeg er jo blogger, og bloggere har jo aldri noe fornuftig å komme med.

I dag i en gruppe på facebook kom jeg over en ... Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. En vits, kanskje, enda den ikke var særlig morsom. Vitsen var lagt opp i dagbokform og handlet om en rosablogger som blir gravid. Videre følger vi så denne fiktive rosabloggeren som forsøker å få flyttet termindatoen fordi det klæsjer med blog awards. På slutten viser det seg at hun ikke er gravid likevel, hun har bare holdt inne en fjert, og når hun slipper den ut, tror hun at det er 'lille prinsessa' hun har prompet ut, som har blitt til luft.

Jeg er ikke en slik person som sliter med å skille humor og alvor. Det hender jeg ler av voldtektsvitser, enda jeg selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det hender jeg trekker på smilebåndet av 'alle barna'-vitsene enda jeg selv har vært et mobbeoffer. Ja, selv blondinevitsene kan jeg flire høyt av, enda jeg selv har bleket hår. Rasisme er jeg motstander av, men rasismevitser kan være hysterisk morsomme likevel. Dere forstår poenget; jeg er ikke en person som krenkes av vitser.

Blogger-vitsen, derimot, lo jeg ikke av. Ikke trakk jeg på smilebåndet, heller. Åpenbart fordi jeg ikke synes den var særlig morsom, men kanskje minst like mye fordi jeg syntes den var usmakelig. Det kommer tydelig frem i vitsen at hele formålet ikke nødvendigvis er å få folk til å le fordi vitsen i seg selv er morsom, men å få dem til å le fordi den omhandler en blogger. Fordi bloggere, nok en gang, fremstilles som tanketomme, tilbakestående 'airheads'. Dette, for meg, er ikke humor, men latterliggjøring. Her handlet det ikke om å le med, men å le av.

Jeg så to andre som reagerte lignende som meg, og det er jeg glad for. Samtidig så jeg også kommentarer som mente at alle som reagerte negativt på 'vitsen' antagelig selv var bloggere som følte seg krenket. Jeg spurte en av jentene om hun ville tenkt annerledes på vitsen dersom ordet 'blogger' var blitt byttet ut for eksempel med 'homo' eller 'utlending'. Om det var en homofil, eller en utlending, som ble tydelig fremstilt som tilbakestående og tilnærmet hjernedød. Vedkommende forsøkte da å gjøre meg til skurk ved å spørre om jeg på ramme alvor sammenlignet rasisme med blogging.

Nei, jeg sammenligner ikke rasisme med blogging. Jeg sammenligner håning av èn gruppe mennesker med håning av en annen gruppe mennesker. For hån er aldri greit. Ikke basert på hudfarge. Ikke basert på seksuell legning. Og heller ikke basert på interesser. Jeg kan le av bloggvitser, rasismevitser og homovitser, men ikke vitser hvor målet er å fremstille denne gruppen som mentalt tilbakestående. For akkruat dette konseptet med å gjøre narr av andre mennesker, trykke dem ned og flire av dem, vil for meg aldri være humor.

De beste komikerne er de som kan få folk til å le uten å gjøre narr av andre mennesker, var det en gang noen som sa. Jeg husker dessverre ikke hvem, men han hadde rett, denne fyren. Enhver idiot kan få folk til å le av andre mennesker, men de beste spiller på selvironi, istedenfor mobbing.


0 comments



Graviditetstesten viser..


Category: Tanker & meninger // 14.02.2018 at.12:58 o' clock // 2 comments


Klokken er halv ni onsdag den fjortende februar. Jeg står opp og går ut på badet. Fra baderomsskuffen finner jeg frem graviditetstesten, og utfører den som beskrevet i den vedlagte bruksanvisningen. Jeg vet godt hvordan disse greiene fungerer - jeg har tatt dem før. Likevel gjør jeg en greie ut av å alltid følge bruksanvisningen, bare for å være hundre prosent sikker. Egentlig skulle jeg gjøre en videoblogg av det hele, men det skjer ikke. Jeg er ustelt og jævlig, og har slettes ikke lyst til å vise meg fremfor et kamera.

Det er rart hvordan man alltid blir like nervøs når man sitter der med en graviditetstest i hånden. Selv jeg, som har tatt slike sikkert hundrevis av ganger før, merker at pulsen stiger litt. For det er alltid et "hva hvis" knyttet til slike tester. Hva hvis det er to røde streker på testen, istedenfor èn?

Der og da er det faktisk dèt livet mitt har blitt redusert til: streker på en pisseprøve. Èn strek betyr at jeg kan fortsette å leve som normalt. To streker betyr at hele tilværelsen vil bli snudd fullstendig på hodet.

Jeg blir sittende og tenke. Tenke på at jeg er tjuesyv, snart tjueåtte, år gammel, og at kanskje er det på tide nå. Skulle testen være positiv, vil det være overraskende. Det vil være skremmende. Men det vil ikke være verdens undergang, slik det ville vært for bare noen år siden.

Jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre før jeg får barn; jeg vil gifte meg. Stå hvit brud. Jeg vil dra på bryllupsreise med bare meg og mannen. Jeg vil ha hus, og en jobb jeg virkelig trives i, og datekvelder som ikke avbrytes av engstelse for hvordan det går med barnet og barnevakten der hjemme. Jeg vil reise. Se litt av verden. Jeg vil ta førerkort. Jeg vil skrive bok og lage klær og være kreativ - alle de tingene jeg alltid tenker at jeg skal få gjort, men aldri gjør fordi jeg er en lat person. 

Men hvem vet - kanskje blir det fint likevel? En liten mini-Jessica eller mini-Espen. Netter hvor jeg istedenfor å vri meg fordi jeg ikke får sove, heller sitter og ammer en liten baby. Dager hvor tiden går til å ta meg av en liten en, istedenfor å suse rundt. Å shoppe klær til mini, istedenfor til meg selv. Å trille en vogn, istedenfor å gå med nesa i telefonen. Jo.. Kanskje blir det fint likevel.

Eller kanskje ikke. For jeg har aldri egentlig ønsket meg barn. Aldri egentlig vært noe barnemenneske. Aldri vært en slik person som blir henrykt over en liten småttis. I flere år var jeg jo faktisk livredd dem, slik normale folk er redd for edderkopper, høyder eller insekter. "Men det blir jo noe annet når det er ditt eget barn", har folk sagt. Men hva om det ikke blir det?

De fem minuttene har brått gått.

Jeg stirrer på graviditetstesten; sannhetens time.

Èn rød strek lyser mot meg.

Èn. Ikke to. Testen er negativ. Jeg er ikke gravid.

Heldigvis.
 


2 comments



Til deg som er singel på valentines day


Category: Diverse // 13.02.2018 at.21:04 o' clock // No comments


Har dere hørt om 'Galentines day'? Dette er en valentines-feiring hvor man istedenfor å ha en romantisk kveld med kjæresten, heller inviterer venninnegjengen over. Et hyggelig og sosialt alternativ for deg som er singel, rett og slett!

//foto: etsy, fashion-a-holic, paris312, stylemepretty.

 


0 comments



Ingen så koblingen.. Før nå


Category: Personlig // 13.02.2018 at.18:45 o' clock // 9 comments




Året er 2000. Ei jente på åtte og ei jente på ti blir funnet døde i Kristiansand. Saken, som fort får navnet Baneheia-saken etter stedet hvor jentene ble funnet, ryster hele landet. To menn siktes for drapene. Den ene 19, den andre 21. Den ene erkjenner at de lokket til seg jentene ved å spørre om de ville se på kattunger. Videre forteller han at de brukte kniv til å true jentene til å kle av seg, før de så voldtok og drepte dem. Det kommer frem i forklaringen at guttene lenge hadde snakket / fantasert om en slik situasjon, men at ofrene var tilfeldige. De to jentene var simpelthen på feil sted til feil tid.

Året er 2001. Jeg er elleve år gammel. Mamma har sendt meg til psyokolog. I ett år har hun måttet både kjøre meg til, og hente meg på, skolen, og nå har hun fått nok. Hun har sett seg lei ei jente som ikke klarer å være alene. Ei jente som er livredd konstant. Ei jente hun ikke engang kan etterlate i bilen for en kjapp tur innom butikken, uten at jentungen tar av seg beltet, kryper ned under hanskerommet med jakken over seg, og gråter av frykt. Barnevernet har bestemt seg for å avslutte samværsordningen min med pappa i Kristiansand. Den originale samværsordningen sier at jeg skal være hos pappa annenhver helg, men nå går det ikke lenger. Det er ikke "til mitt beste" å være såpass langt hjemmefra når jeg føler meg såpass redd og utrygg hele tiden. Det er jeg enig i selv, også.

Helt siden jeg opplevde et kidnappingsforsøk året i forveien, har jeg vært redd. Det var to menn i bilen den kvelden. En av dem - sjåføren - gikk ut og grep etter meg etter at han - eller kanskje det var kameraten hans - hadde forsøkt å lokke meg til seg ved å rope fra et nedrullet vindu. Bilen var sort, med en rød stripe på siden. Jeg kan gjengi detaljer av alt sammen, utenom hvordan han så ut, han som grep etter meg. Hodet mitt har blokkert det ute. Alt jeg husker er at han var voksen. Ikke gammel, ingen førtiåring, men ungdommelig voksen. Starten eller midten av tjueårene, kanskje. Slank. Jeg husker ikke alt, men likevel mye nok. Mye nok til at mamma og lærere burde forstå at det er sant, det jeg sier. Frykten min, traumene mine, er ekte. Marerittene om natten, er ekte. Gråtingen, skjelvingen - man kan ikke fake slikt. Likevel blir jeg ikke trodd. Mamma mener jeg har en livlig fantasi og har blåst ting opp, for å få oppmerksomhet. Det blir aldri gjort noe forsøk på å finne ut hvem som eier bilen det er snakk om, eller hvem som satt i den den aktuelle kvelden. Selv ikke når de to jentene blir drept i Kristiansand noen måneder senere, blir jeg trodd. Ingen ser koblingen. Ingen spør seg "kan det ha vært de samme mennene?".

Ingen. Ikke engang jeg.

Før nå.


9 comments



10 ting du kan gjøre på valentines day


Category: Diverse // 12.02.2018 at.23:04 o' clock // 2 comments




Valentinsdagen er bare to dager unna, og over hele facebook eker spørsmålet "hva skal dere gjøre på valentines day?". Som forventet er det også mye surt som kommer frem, i form av kommentarer som "valentines day er noe amerikansk tull" og "jeg trenger ikke en dag for å feire kjærligheten, for det gjør jeg hver dag". All heder og ære til mennesker som klarer å pleie forholdet og være romantiske sammen hver eneste dag, men de aller fleste havner i den berømte hverdagsfellen hvor jobb / studier (og unger, ikke minst!) tar mye av tiden, og gjør at man kanskje ikke har det ekstra overskuddet - eller den ekstra tiden - til å være romantiske sammen hele tiden. Da kan det være fint med en dag som minner oss på å gi en liten oppmerksomhet til den som betyr mest, enten det er kjæresten, vennegjengen eller familien. Om du gjerne vil gjøre litt ut av valentinsdagen sammen med kjæresten men sliter med å komme på noe, kommer ti forslag her. Disse er dessuten laget med hensyn til alle som ikke har råd til å legge store summer på moroa.



01 Stå opp tidlig, lag en god frokost sammen - gjerne med en romantisk touch, for eksempel ristet brød skåret ut som hjerter, eller en god eggefrokost med rosa egg (det får du vet å ha litt rød konditorfarge i vannet) -  og ta den med ut. Ha piknik utendørs, til synet av soloppgangen. Kjempefin start på morgenen!

02 Gjør det samme, bare omvendt. Istedenfor frokost og soloppgang, gå for en romantisk kveldsmat til solnedgangen. Gjerne etterfulgt av å se på stjernene etterpå.

03 Er dere av det mer vågale slaget, benytt dagen til å ha sex på et nytt sted. Har du mulighet kan du for eksempel stikke innom kjæresten på jobben og gi ham en blowjob i spisepausen. Er dere ikke helt der, kan dere vente med de seksuelle aktivitetene til etter jobbtiden, og gå for en kjappis på resturanttoalettet isteden. Ta på deg sexy undertøy, og - om du er komfortabel nok - film hele akten. Det spiller ingen rolle om det er mobilkameraet du bruker, for sannsynligvis kommer dere ikke til å se filmen senere uansett.

04 Tapp i badevann til kjæresten kommer hjem, slå av taklampene og ordne med levende lys isteden, gjerne i kombinasjon med litt rolig, romantisk bakgrunnsmusikk. Har dere ikke badekar, kan dusjen være like romantisk, den.

05 Ta dere en date med en romantisk film på kino, etterfulgt av middag, og avslutt kvelden på hotell. Bonus: dere slipper å rydde opp etter dere selv / lage frokost dagen derpå.

06 Lag en scrapbook av forholdet deres. Finn frem alle bildene dere har og lag en bok som strekker seg fra første date og frem til der dere er nå. Innimellom kan det være fint å mimre litt. Har dere vært sammen en lang stund har dere kanskje både bryllupsbilder og bilder fra den første (og andre, og tredje) graviditeten å mimre tilbake til.

07 Gjennskap et øyeblikk som har betydd mye for dere. Det kan være den første daten, det første kysset, ..

08 Planlegg en romantisk tur sammen. Hvor vil dere reise, hva vil dere gjøre, når passer det best, og så videre.

09 Lag en pornofilm sammen. En skikkelig cheesy en, med de typisk kleine replikkene, antrekkene, og så videre. Morsomt og sexy.

10 Du er kanskje voksen, men du vet hva de sier; du er ikke voksen før du tør å være barnslig! Så finn frem akebrettet og vottene. Det er på tide å ake, lage snøengler, ha snøballkrig og hvem vet, kanskje det blir het stemning i snøhulen etterpå? ;)


2 comments



Jævla fittekjerring


Category: Tanker & meninger // 12.02.2018 at.19:16 o' clock // 5 comments



Beklager rotet. Det bor nemlig folk her.   # IkkeEtInteriørMagasin.

Jeg ser ikke på meg selv som en særlig fordomsfull person, men i likhet med folk flest, har jeg mine øyeblikk hvor jeg tenker tanker som mildt sagt ikke er så veldig hyggelige. Det skumle med sosiale medier er at disse tankene, som man aldri ville sagt ansikt til ansikt til noen, fort kan bli til ord på et tastatur. Setninger i et kommentarfelt. Jeg er på ingen måte en versting på dette området, og slår knallhardt ned på alle former for mobbing, men ja - det har skjedd et par ganger fra min side, også.

Da Anna Rasmussen fikk sitt andre barn, var jeg en av dem som mente at nå var det på tide å introdusere henne for kondomet, og at kanskje burde hun "tenke litt lenger enn bare leserantall på bloggen" der hun satt uten utdannelse, uten kjæreste, og med to små barn før hun i det hele tatt var fylt atten år. Da Nettavisen slo stort opp om at Anne Brith nektet barna å spise halloweengodteriet de hadde samlet inn og dessuten ville at barna skulle betale for sydenferie av egne ukepenger, kalte jeg henne en "nazimamma". Ved uttalige anledninger var jeg også den jenta som satt i grupper på facebook og kalte Sophie Elise dobbeltmoralsk og pr-kåt, ene og alene fordi hun, før bloggen hennes tok ordentlig av, stjal et par innlegg fra min daværende blogg uten å linke tilbake. 

Jeg var rett og slett - beklager språkbruken - ei jævla fittekjerring.

Det er flere år siden nå, men enda kjenner jeg at jeg har dårlig samvittighet. Derfor har jeg kontaktet både Anna og Sophie tidligere for å beklage oppførselen min. I går kontaktet jeg også Anne Brith. Hun tok det pent, og det er jeg veldig glad for.

Man kan aldri endre ting man har sagt eller gjort mot andre mennesker. Alt man kan gjøre er å beklage, og ta lærdom av det. Bli et bedre menneske, slik at en dag har man ikke lenger noe å be om unnskyldning for.

Det er mitt mål, i alle fall.


5 comments



Lukten av død og fordervelse river i nesa


Category: Story of my life // 11.02.2018 at.23:04 o' clock // 6 comments




Jeg er en sånn person det alltid 'er noe med'. I alle fall føler jeg det litt slik selv. Nå den siste tiden har smaks - og luktesansen min endret seg. Det er ikke snakk om voldsomme endringer, for de aller fleste ting både smaker og lukter det samme som før, men når det kommer til kjøtt, synes jeg alle kjøttstykker lukter død og fordervelse for tiden. Dermed fikk det bli ris og snitzel til middag på mannen i dag, og en skål med nudler til meg.

Dum som jeg er har jeg rådført meg med doktor Google, som selvfølgelig mener at her er det kreft(er) i sving. Likevel gidder jeg ikke bli helt panisk ennå, for jeg mener å ha lest noe et sted for mange år siden at smaks - og luktesansen vår endrer seg flere ganger i løpet av livet. Jeg tenker at før vi hiver oss over første og verste sykdom, er det greit å utelukke at det ikke er en mer naturlig forklaring på det hele. Så da lurer jeg på:

Har noen av dere opplevd at smaks - og luktesansen har endret seg, enten permanent eller for en liten periode, uten at dere led av dødelig sykdom?


6 comments



Jeg vokste opp med to mødre


Category: Tanker & meninger // 11.02.2018 at.13:23 o' clock // 10 comments




Som mange av dere vet vokste jeg opp med to mødre; den ene var min biologiske mor som jeg så i et begrenset antall timer et par ganger i uken, og den andre var kvinnen jeg bodde hos fra treårsalderen og frem til myndighetsalder. Begge parter er "mamma" i mitt hode, selv om jeg ikke egentlig har noe nært / godt forhold til noen av dem.

Da har jeg faktisk et langt bedre forhold til svigermor, og i den forbindelse lurer jeg på: er det innafor å ønske svigermor gratulerer med morsdagen, eller er det en slags regel på at man kun ønsker sin egen mor gratulerer med morsdagen? Jeg har hørt sistnevnte i alle år, men må ærlig si jeg er usikker. 

//foto: americanexpress.com


10 comments



Når man tjener 500.000 kr i måneden


Category: Tanker & meninger // 10.02.2018 at.20:32 o' clock // 7 comments




Jeg har alltid vært veldig flink med penger. Som tenåringsjente så jeg aldri på prislappen før jeg kjøpte noe, men var til gjengjeld flink til å spørre meg selv om jeg faktisk trengte, og kom til å bruke, det jeg kjøpte. Jeg var ikke ei sånn jente som måtte ha ti maskaraer og tjue lipglosser "bare fordi". Jeg fant èn jeg likte av hvert, og kjøpte heller nye når disse var gått tomme. Den looken jeg kjørte på fest, var også hverdagslooken min, og den kjolen jeg kjøpte for å bruke til syttende mai, kunne jeg fint bruke på hjemmefest tre uker senere, også. Eller en helt vanlig skoledag, for den sakens skyld.

Når det kom til penger, følte jeg aldri at jeg manglet noe. Det lå som regel tre tusenlapper ekstra i min lommebok enn det gjorde i mine venninners / bekjentes, noe som fikk meg til å føle meg rik, selv om jeg på ingen måte egentlig var det. Årsaken til at jeg 'aldri' gikk tom, var rett og slett at jeg aldri brukte særlig mye. Klærne mine kjøpte jeg på cubus, bikbok, Donna Bianca, LMC og andre billigsteder - og en sjelden gang på guidance, som var litt dyrere, og litt kulere.

Pengeprat har aldri interessert meg, og mye av grunnen til det tror jeg faktisk er fordi jeg aldri fikk kjenne på følelsen av å mangle penger i oppveksten. Jeg har, riktig nok, fått kjenne godt på denne følelsen i voksen alder, uten at det har endret mitt syn på saken i det hele tatt. Gutter som prater mye om hvor rike de er, har ikke den samme effekten på meg som på mange andre jenter; jeg lar meg ikke imponere, og blir rett og slett litt 'turned off' av alt snakket. Jeg vil ikke høre om alt du kan kjøpe, alt familien din eier, og hvor luksus mitt liv kan bli dersom jeg blir kjæresten din - jeg vil høre hvordan du er som person. Jeg vil vite hvilken musikk du hører på, og hva du mener om abort. Hvilke filmer du liker, og om du tror på utenomjordisk liv. Jeg vil vite hvilket politisk parti du stemmer på ved valg, og om du sover med sokkene på. Hvor mye bilen din kostet og hvilke "kjendiser" du kjenner, gir jeg en god, lang, faen i.

Jeg liker ikke å være den som peker stygge fingre mot andre mennesker, men mange av våre største bloggere føler jeg fronter et veldig ufornuftig pengebruk. Vi leser om jenter som legger femti tusen kroner på en medium sized veske, og om nyforlovede som stolt forteller at ringen har kostet intet mindre enn hundre tusen kroner. Jeg kan si såpass at hadde Espen kommet til meg med en ring til denne prisen, ville jeg forlangt at han byttet den i en billigere versjon, og at vi heller brukte det resterende beløpet på noe mer fornuftig.

Har man såpass mye penger at man har råd til drøssevis av vesker til femti tusen pr stk, ringer til over hundre tusen, utallige utenlandsreiser med opphold på de dyreste og mest ekslusive hotellene - ja, da finnes det fremdeles mer fornuftige ting å bruke disse pengene på. Hvorfor ikke gi litt pengestøtte til Dyrebeskyttelsen, for eksempel? Eller dra ned til fattige land og betale for at en familie kan få lov å gå på skole? Betale for den nødvendige medisinen som redder en liten, afrikansk baby fra Malaria-døden? Hvorfor ikke gi noe tilbake til leserne sine? Si til den fattige jenta som har lyst til å gå på Tone Lise Akademiet og få en utdannelse innenfor noe hun virkelig brenner for, at: "søk, du, så skal jeg betale skoleplassen for deg"? Sende en e-post til gutten på 20 som ikke har råd til å ta førerkort og si at: "det betaler jeg"? Si til den fortvilte, gravide jenta på atten år som ikke har noen jobb, at: "ikke bekymre deg, du. Jeg skal dekke det babyen din trenger av materielle ting, så kan du heller fokusere på å være en best mulig mamma".

Jeg vet ikke. Jeg føler bare at mange bloggere snakker stort om å "be the change" i verden, men i bunn og grunn ikke gjør annet enn å bruke de enorme pengesummene sine på visvas og skryte av det på bloggen. Hvilke signaler sender det til jenter på 11-12 år når du jevnlig skryter av hvor mange tusen du har sløst bort på drikking, designervesker og annet piss hver måned?

//illustrasjonsfoto: static3.businessinsider.com.


7 comments



Min tid på barnehjem


Category: Story of my life // 10.02.2018 at.13:47 o' clock // No comments


Jeg vet ikke om dere har merket det, men bloggingen har blitt litt nedprioritert de siste dagene. Jeg har hatt mange tanker i hodet, og for aller første gang ikke hatt lyst til å fortelle noen om dem. Likevel er dette noe som påvirker tankene mine såpass mye at jeg ikke klarer å legge det bort, og da er det kanskje like greit å være åpen om det isteden.

Her om dagen tok jeg kontakt med mine fosterforeldre for å få dem til å sende meg et par papirer fra den perioden jeg gikk til psykolog som lita jente etter et kidnappingsforsøk, og den perioden jeg var under oppfølgning fra sykehuset på grunn av spiseforstyrrelser. Mine forsterforeldre hadde ikke disse dokumentene liggende og slenge, men lovet at de skulle se om de kunne finne dem. Samtidig benyttet jeg anledningen til å spørre litt rundt min egen oppvekst, fra de årene jeg ikke husker, og det er her ting begynner å bli ugreit.

Det viser seg nemlig at før jeg kom i fosterhjem, var jeg et barnehjemsbarn. Jeg vil ikke gå ut med navn på barnehjemmet, men et kjapt søk på google viser at dette barnehjemmet for noen år tilbake var i medienes søkelys på grunn av påstander om fysisk avstraffelse i strid med loven; barn ned i ettårsalder ble blant annet dengt rutinemessig, lenket fast til sengen, og lukket inne i mørke kjellere og rom som straff. Det er også påstander om seksuelle overgrep. Ansatte, besøkende og andre barnehjemsbarn skal ha forgrepet seg seksuelt på flere av barna. Dette dreier seg om perioden 2004 og sytti år bakover i tid, og det er funnet dokumenter som bekrefter påstandene. Jeg ble plassert i fosterhjem i begynnelsen av 1994, og var altså et barnehjemsbarn i 93, som er innenfor tidsrammen hvor disse avstraffelsene og overgrepene skal ha funnet sted.

Fosterforeldrene mine forteller at da jeg først kom til dem, var jeg ei veldig stille jente. Jeg likte ikke å snakke, og jeg vek unna blikk-kontakt. Jeg flakket mye med blikket, gjemte ansiktet i hendene, og ble urolig om noen kom 'for nært innpå'. Jeg ville ikke svare på spørsmål dersom jeg oppfattet at det fantes ett riktig og ett feil svar, og jeg ville heller ikke at noen skulle se på meg når jeg gjorde ting, så som å lese høyt fra bok. Fra tidligere av har jeg også blitt fortalt at jeg var livredd mennesker med masker eller ansiktsmaling.

Jeg har lest nok psykologi i mitt liv til å vite at dette er typisk oppførsel for et traumatisert barn som har vært utsatt for noe som ikke er greit. Mine fosterforeldre kunne ikke gi noe svar på om jeg var blitt utsatt for noe på barnehjemmet, og jeg har derfor tenkt tanken på å kontakte barnevernet som hadde saken min for å se om kanskje de sitter på noen opplysninger rundt dette. Jeg kjenner på meg at dette er noe jeg ha et svar på, og det er altså denne tanken som opptar meg for øyeblikket.

//Bildet er en avisartikkel, og kan ses i sin helhet her.


0 comments



40 filmer til deg som mangler noe å se på


Category: Diverse // 09.02.2018 at.22:31 o' clock // 6 comments




Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg med 40 serietips. Er du ikke så glad i serier, eller vil bare ha en slags filmverdens one night stand (se en gang, og så hoppe videre til neste), kan du se en av disse filmene isteden.

 40 filmer å sjekke ut:
 

1. FROSTBITE
2. WHITE NOISE 2: THE LIGHT
3. SHROOMS
4. THE PERFECT MAN
5. THE HILLS HAVE EYES
6. IT

7. DAYBREAKERS
8. INTERVIEW WITH THE VAMPIRE
9. BURLESQUE
10. RAISE YOUR VOICE

11. A WALK TO REMEMBER
12. THE NOTEBOOK
13. CABIN IN THE WOODS
14. INTO THE WOODS
15. THEY

16. THE UNBORN
17. CROSSROADS
18. CONFESSIONS OF A TEENAGE DRAMA QUEEN

19. ONE MISSED CALL
20. TWO MISSED CALLS
21. WHEN A STRANGER CALLS

22. THE CHEETAH GIRLS
23. SEX AND THE CITY THE MOVIE
24. LIZZIE MCGUIRE THE MOVIE
25. PLEDGE THIS

26. BRING IT ON: ALL OR NOTHING
27. SAW
28. THE ISLAND
29. 17 AGAIN

30. JUST MY LUCK
31. THE LAST SONG
32. JOHN TUCKER MUST DIE
33. LIFE AS WE KNOW IT

34. MAMMA MIA
35. THE BOY IN THE STRIPED PAJAMAS
36. NEW YORK MINUTE
37. VAMPIRES SUCK (TWILIGHT PARODI)
38. TWILIGHT

39. 50 FIRST DATES
40. BLACK SWAN


6 comments



Jeg var 14 og på dater'n med en på 18


Category: Personlig // 09.02.2018 at.20:49 o' clock // 2 comments


Husker dere innlegget mitt om kvinnen som synes det er ok at datteren på seksten er kjæreste med en mann på trettito? Husker dere hvordan jeg raste mot henne og mente at hun burde anmeldes for omsorgssvikt? I dag vil jeg fortelle litt om hvorfor jeg reagerer såpass sterkt, og hvorfor dette temaet til dags dato kan gjøre meg fly forbannet.

Da jeg var fjorten år gammel var jeg, som jenter flest i den alderen, veldig usikker av meg. Det aller viktigste i hele verden var å bli godtatt av de andre i klassen. Å være kul. Jeg søkte etter bekreftelse på at jeg var verd noe, ettersom dette var noe jeg ikke fikk hjemme. Jeg søkte etter beviser på at noen kunne elske meg, se noe i meg, ettersom jevnaldrende ofte fortalte meg at jeg aldri kom til å få meg kjæreste. På skolen var jeg 'ingen'. Jeg var mobbeofferet, hun som ikke hadde noen venner. På hjemmebane var jeg 'problembarnet', hun som fikk beskjed om å være stille når hun forsøkte å snakke om følelser og problemer. Dette førte til at internett ble mitt sted. I chatteforum merket 18+, følte jeg meg godtatt. Jeg følte meg sett og hørt. Her kunne jeg sitte i timesvis og skrive med eldre gutter, som jeg senere la til på MSN og kanskje utvekslet mobilnummer med. Ingen syntes å ha noe problem med at jeg kun var fjorten år gammel, og jeg tolket det dithen at jeg måtte være veldig moden for alderen - hvorfor ellers skulle gutter på 18+ gidde å ha noe med meg å gjøre?

At disse guttene også fortalte meg at jeg var veldig voksen og moden av meg, gjorde bare at jeg ble enda mer overbevist. Jeg likte interessen og komplimentene jeg fikk av disse guttene som, i motsetning til jevnaldrende, fortalte meg at jeg var ei veldig pen jente. Veldig atteraktiv. Nydelig, sexy.. Ord jeg aldri fikk høre at guttene i klassen. Ord jeg hadde behov for å høre.

En gang møtte jeg en av disse guttene ansikt til ansikt. Han kom med toget fra Oslo, eller kanskje var det Fredrikstad, for å delta i et båtrace, og fant da ut at han like gjerne kunne treffe meg. Han var atten, jeg fjorten. Jeg ga ham hjemmeadressen min. Fostermoren min steilet fullstendig da det ringte på døren. "Hvem er dette mennesket?", ville hun vite. Hvem var denne mannen som kom i taxi hjem til oss? "Christian", svarte jeg - uten mer forklaring. "Hvor gammel er han?", ville hun vite. Jeg himlet med øynene; hun var bare sååå teit. "Atten..Eller noe", svarte jeg mens jeg knyttet skoene, grep ei tilfeldig jakke, og smalt igjen døren etter meg, vel vitende om at det ventet et sant helvete på meg når jeg kom hjem.

Vi gikk oss en tur. Han holdt hånden min, og jeg lot ham gjøre det. Hørte stille på mens han plapret i vei om penger. Rik familie, rik oppvekst. Faren eide visstnok både det ene og det andre. Han eide visstnok den ene og den andre bilen, men hadde blitt tatt i fyllekjøring og kunne nå ikke kjøre på så-så lang tid. Han fortalte om hvor populær han var blant damene. Hvordan han nærmest måtte dytte dem bort. Hvordan han kunne få hva - og hvem - enn han pekte på. Han sa en hel del ting som garantert ville gjort en gold digger vill i trusa, men som for meg - som ikke hadde noen interesse for penger og luksus - lød mer som overdrevent skryt. Etter en stund gikk vi hjem igjen. Jeg snek ham inn døren i førstetasje, som lå rett ved siden av soverommet mitt. Han forsøkte å kysse meg et par ganger, men jeg dyttet ham bort. Flere ganger måtte jeg dytte ham bort. Det ble tydelig hva han forventet seg, og hva han prøvde på. "Du virket mye mer moden på MSN", sa han plutselig. "Hva mener du?", spurte jeg skarpt. Han dro på det; "bare at.. Jeg hadde ikke trodd at du skulle være så.. Barnslig.. Er jo bare et kyss, er ikke noe ille som kan skje liksom". Hadde jeg vært en normal fjortenåring ville jeg kanskje latt meg overtale. Det var jeg derimot ikke; jeg har alltid hatt et voldsomt behov for å forsvare meg når jeg blir kritisert. Da forsvinner all usikkerhet. "Jeg er fjorten år gammel", sa jeg lettere irritert, "jeg har ikke engang lov å ha sex med deg". Han flirte og sa at han kom hvertfall ikke til å sladre til noen. Jeg sa at det kom i alle fall jeg til å gjøre om han ikke respekterte grensen min. Det er kanskje unødvendig å nevne, men vi møttes aldri igjen. Derimot møtte jeg flere slike som ham. Flere som skrøt hemningsløst av hvor 'rike' de var, i et forsøk på å få meg på rygg. Flere som dro 'jeg trodde ikke du var så barnslig'-kortet i et forsøk på å manipulere. Majoriteten av eldre gutter jeg har møtt, har vært slik.

 Først da min egen lillesøster (halvsøster) begynte å date gutter som var 5-8 år eldre enn henne da hun var elleve-tolv-tretten år gammel, forsto jeg hvor sykt det faktisk var. Plutselig var jeg selv blitt en av dem som klikket i vinkel; en som kjeftet og smalt og truet med å anmelde 'pedojævelen'. En som ikke aksepterte den realiteten jeg hadde å forholde meg til. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg kranglet med mamma om dette. Mamma som bortforklarte det hele med at jentungen tross alt var moden for alderen. At det var ok, fordi jentungen så eldre ut enn det hun var (hipp hurra for sminke, push up-bh og dype utrininger). Til slutt satte jeg hardt mot hardt; jeg brøt all kontakt, og ga klar beskjed at om ville hun ha kontakt med meg i fremtiden, fikk hun begynne å sette grenser for lillesøster. Hun måtte slutte å være så godtroende og alltid tro det beste om lillesøsters 'erobringer', for gang på gang viste det seg at de var en gjeng med kåte, perverse svin. Èn av dem voldtok meg da jeg var seksten. En annen bombaderte mobilen min med bilder av ståpikken sin bare et par dager etter å ha hilst på oss for første gang. En tredje var faktisk sammen med meg da han begynte å legge an på henne.


Etter at jeg fylte atten år fikk jeg bedre kontakt med Tine, ei jente jeg hadde kjent siden vi møttes på leir som fjortenåringer. Vi begynte å feste sammen hver helg, og en av vennene hennes var tilfeldigvis en av lillesøsters tidligere erobringer. Av den enkle grunn kom jeg og han aldri helt overens; jeg mente han var et kvalmt pedosvin, og han mente jeg var 'den mindre pene søsteren'. Tine, på sin side, så ingenting galt i at han - atten år gammel - hadde stappet understellet sitt i ei jente på tretten, og mente jeg overreagerte kun fordi det var lillesøsteren min, og at det egentlig ikke var så ille. Jeg for min del, ble fysisk kvalm hver gang han dro spøker om at "jo nærmere null, jo trangere hull" og at han likte at hendene hennes var så små, for da så staken ekstra stor ut. Jeg ble kjent med flere slike, og fikk høre at de helst gikk etter jenter på femten eller yngre fordi de var så lette å manipulere. Jenter på deres egen alder var kjipe, de ville ikke gi blowjob på et offentlig sted, bli tatt i toer'n eller slike ting - de var så pripne og selvopptatte - men jenter som var usikre på seg selv og redde for å ikke virke voksne nok - de kunne lett overtales til å gjøre hva enn det skulle være.

Jeg har møtt - og brutt kontakt med - mange slike mennesker. Jeg klarer ikke respektere dem og deres oppførsel. Jeg klarer ikke se på dem som mennesker. For meg er de ekle, manipulerende, kåte svin med pedofile tendenser. Jeg så det ikke selv da jeg var tretten, fjorten år gammel, fordi den gang var prioriteringene mine annerledes; den gang var det å være involvert med en eldre fyr en egoboost, noe som gjorde meg kul (i egne øyne..) og ga meg litt selvtillit, men å høre min egen lillesøster - et barn på elleve-tolv år - bli beskrevet som sexy og deilig av gutter på min egen alder eller eldre, var et wake up call. Først da forsto jeg hvor seksualisert det hele faktisk var, og hvor riv, ruskende galt det er. Hvor ekkelt det er. Om en mann er virkelig flott, så finner han seg noen på sin egen alder, som han kan ha et voksent forhold til, ta med ut for en drink, og planlegge en fremtid sammen med. For hva pokker skal en mann på 18+ med ei lita jente som fremdeles bor på jenterommet og som må ha falsk legitimasjon bare for å i det hele tatt få komme inn på et utested?


2 comments



Min verste fiende


Category: Story of my life // 08.02.2018 at.18:57 o' clock // 4 comments




Klokken er 22:00 onsdag den syvende februar. Jeg går ut i stuen, og legger merke til at Espen ikke sitter foran pc'en slik han pleier. Døren til badet står åpen, lyset er på. Han er ikke der inne, heller. Jeg finner ham på soverommet. "Har du lagt deg!?", utbryter jeg vantro, men han svarer ikke. Han sover. Jeg blir stående og se på ham litt. Han er så fin, denne mannen.

Brått fylles kroppen av usikkerhet. Han har faktisk lagt seg, han som pleier å sitte våken til halv ett-to-tiden. Han har lagt seg, og det attpåtil uten å si ifra. Uten å gi meg nattakyss. Uten å si god natt.. "Har jeg gjort noe galt?", tenker jeg. I løpet av milisekunder har hjernen min tatt for seg dagen i detalj og forsøkt å finne noe feil. Noe jeg kan ha sagt eller gjort som har irritert ham. Jeg har lyst til å vekke ham og spørre, men lar være. Jeg vet at han trenger mer søvn enn han faktisk får.

Klokken passerer ett, og jeg kryper under dyna. Eller, under pleddet. Jeg orker ikke sove med dyne, det er så varmt. Jeg blir liggende og vri meg. Får ikke sove. Forsiktig tar jeg hånden hans. Holder den litt. Han klemmer den ikke, slik han pleier. Når jeg legger den fra meg igjen, tar han den fort til seg. Det sårer, enda jeg vet at det ikke burde det. Han sover jo. Han vet ikke hva han gjør. Eller..? Jeg blir liggende en stund til og vri meg.

Plutselig er det så varmt at jeg ikke klarer mer. Jeg må opp av sengen, jeg må ut, jeg må ha frisk, kald vinterluft i ansiktet. Så lydløst jeg bare kan, går jeg med raske skritt ut i stuen. Dytter opp stuevinduet og stikker ut hodet. Endelig får jeg puste igjen. Jeg står noen sekunder og bare trekker ned den friske luften. Så kjenner jeg at den velkjente følelsen av kvalme. Jeg griper esken med kvalmenedsettende. Fingrer ut en bitteliten pille. Ser at det ikke er mange igjen. Jeg går til kjøleskapet og griper det eneste vi har å drikke; en Hamar julebrus på glassflaske. Den har stått der siden jeg kjøpte den på tilbud første uken etter nyttårsaften. Jeg finner ingen dato, og bestemmer meg for å ta sjansen på å drikke den likevel, så jeg får svelget pillen. Etterpå går jeg tilbake til sengen.

Det tar ikke lang tid før jeg må opp igjen. Smerter denne gangen. Jeg kvaler et oppgitt stønn og finner frem esken med smertestillende. Ser på klokken. Jeg skal vente en halvtime før jeg kan ta smertestillende, ellers kaster jeg opp. Jeg fisker frem mobilen og scroller gjennom instagram og facebook. Når halvtimen endelig har gått, har jeg drukket opp brusflasken, og må svelge smertestillende med smakløst, kjipt vann fra springen. "Dumme faens kjerring", tenker jeg for meg selv. Klokken er fire, og jeg kryper til sengs.

Den urolige følelsen i kroppen gir seg ikke. Selv ikke etter at Espen har dratt på jobb. Den bare øker og øker, og jeg blir mer og mer overbevist om at noe er galt. Helt til han kommer hjem og det viser seg at nok en gang er det bare min verste fiende - hjernen - som har tullet med meg.


4 comments



Så enkelt blir du kvitt flass i hodebunnen


Category: Hår // 08.02.2018 at.11:08 o' clock // 2 comments


God morgen! Jeg vil starte dette blogginnlegget med å gi en liten oppmerksomhet til bloggeren Bunny Trash, som har listet meg opp som en av sine favorittblogger! Tusen takk, Roger Endrè! Du er awesome!

Ellers hopper jeg egentlig bare innom for å tipse dere om hvordan man blir kvitt flass i hodebunnen. Dette er nemlig noe mange sliter med. Deriblant meg selv, fra tid til annen.

Flass kan komme av to årsaker: enten har du en soppinfeksjon i hodebunnen, eller så har du tørr hodebunn. Har du soppinfeksjon kan flassesjampoer som Head and Shoulders hjelpe. Har du derimot tørr hodebunn, vil denne sjampoen bare gjøre vondt verre.

De aller fleste som opplever at huden i hodebunnen flasser av, har for tørr hodebunn. Dette kan komme av sjampoen du bruker, stylingprodukter, tørrsjampo, solbrenthet, for varmt dusjvann eller at du rett og slett ikke er flink nok til å vaske bort såpe etter å ha dusjet. Har du tørr hodebunn vil du også oppleve at du fort får fett hår, fordi huden forsøker å bekjempe tørrheten selv ved å overprodusere talg, som da gjør håret fett. Talg er den hvite / lett gulaktige guggen man finner i hudormer (whiteheads, ofte i kombinasjon med kviser).

Et godt tips som kanskje høres helt rart ut, men som fungerer kjempebra, er faktisk å ha litt av doktor Greves body lotion i hodebunnen. Så fort du merker at håret har blitt fett igjen, påfør noen kladder med body lotion i midtskillen. Lag et nytt skille med en kam, gre håret over, og påfør noen kladder i den nye skillen også. Fortsett slik på de områdene du flasser mest, eller hvor det klør. La kladdene med body lotion ligge i en god halvtimes tid før du masserer hodet. Da kan du også ta på litt mer lotion, ettersom håret suger til seg en del. Sov med dette over natten, og vask håret neste morgen med sjampo og kaldt vann. Avslutt gjerne med balsam så ikke hodebunnen blir like tørr igjen som den var. Balsam fukter, men det er viktig å skylle den ut, så den ikke legger seg som et slags fettlag i hodebunnen. Da kan nemlig soppinfeksjon oppstå, og da er du like langt igjen.

Dr. Greves body lotion får du kjøpt på europris og dagligvarebutikker til ca 40 kr.


2 comments



En annen meg..?


Category: Tanker & meninger // 07.02.2018 at.22:05 o' clock // No comments




Den siste tiden har jeg hatt følelsen av at bloggen min har blitt en slags klagemur. Når jeg forteller dere om episoder fra oppveksten min, er det som regel det vonde jeg trekker frem. Jeg forteller usensurert om mobbing, om voldtekt, om spiseforstyrrelser.. Situasjoner hvor jeg selv har vært et slags offer. Jeg har fortalt dere om venner som har dolket meg i ryggen, og om kjærester som har vært utro, men hvor er de fine, koselige historiene om kvelder hvor latteren trillet, og minner som aldri dør? Om solnedgangen som farget himmelen rød, og kjærlighet? Ting man hører om i sangtekster og ser i romantiske komedier. For de har da vært der, de også. Alt har ikke bare vært vondt og faenskapelig hele veien.

Vi mennesker er så flinke til å fokusere på det negative. Kanskje er det fordi det er lettere å huske tingene som etterlater arr i sjelen, enn tingene som får smilet til å gå rundt. Kanskje fordi det er de vonde tingene vi lærer av. Det er de som skaper frykt og dype tanker klokken to om natten. Det er de som får maskaraen til å renne, og som får deg til å tenke deg om to ganger neste gang du havner i en lignende situasjon. Den som nesten har druknet, frykter det mørke, dype vannet for resten av livet, mens den som har rullet i sanden, ledd seg skakk og sett på solen, har ingen betenkeligheter med å gå barbeint på stranden en gang til. 

Kanskje finnes det en annen meg der ute, i et parallelt univers, som husker alt det fine som jeg selv har glemt? Hvem er hun, hun som sover godt om natten og har en fortid med lykkelige øyeblikk?


0 comments



Hun burde anmeldes til barnevernet!


Category: Tanker & meninger // 07.02.2018 at.17:12 o' clock // 8 comments




Jeg har lite til overs for barnevernet. Jeg har enda mindre til overs for omsorgssvikt. Sistnevnte tenkte jeg vi kunne prate litt om i dag. Ordet 'omsorgssvikt' er ofte et ord vi forbinder med 'worst case scenario', altså barn som blir slått eller på andre måter mishandlet i sitt eget hjem. Vi forbinder det med alkoholiserte / narkomane foreldre, vold, kanskje fattigdom - mangel på mat, klær osv, men omsorgssvikt kan også ta andre former.

Et barn kan bo i en fireetasjers villa, ha de feteste merkeklærne, spise femretters hver dag og ha foreldre som bærer dem på gullstol, og likevel være utsatt for omsorgssvikt.  En sviktende / manglende omsorg handler nemlig ikke bare om det materielle. Det handler om manglende evne til å gi barnet trygghet. En utsultet femåring i skitten bleie, med en alkoholpåvirket mor og en voldelig far? Det er omsorgssvikt. Men en femten år gammel jente i dyre merkeklær, med foreldre som aldri ville lagt en hånd på henne, kan være like mye utsatt for omsorgssvikt dersom mamma og pappa velger å se den andre veien når hun sniffer kokain, røyker seg høy som et hus, skulker skolen, og drikker seg overstadig beruset flere ganger i uken. Å gi barnet for mye frihet er ofte like skadelig som å gi dem for lite.

Da jeg i går fikk vite om en mor som lar sin seksten år gamle datter ha et seksuelt forhold til en trettito år gammel mann, steilet jeg fullstendig. Da moren attpåtil forsøkte å forsvare dette med at jentungen er moden for alderen, kjente jeg at jeg var på nippet til å bli ufin. Uansett hvor moden ei seksten år gammel jente eventuelt er i hodet, er ikke hennes mentale nivå på nivå med et menneske med trettito års livserfaring. Alle har vi vært seksten år gamle og betatt av noen som er litt eldre og 'forbudt område' - men når en voksen mann som aldersmessig kunne vært hennes egen far gjengjelder interessen, er det kanskje på tide å sette på nødbremsen, eller? Å da, som mor til barnet, sette døren på vidt gap og ikke bare la den kåte mannsgrisen få komme inn og leke litt voksenlek med jenta som sto konfirmant i fjor, men attpåtil forsvare det hele, synes jeg faktisk kan betegnes som omsorgssvikt. Når barn ikke klarer å tenke rasjonelt - noe de færreste gjør i den alderen - er det omsorgssvikt av mor å ikke gripe inn i situasjonen.

 I ly av denne saken kom også lignende saker frem; Flere hadde døtre på tretten-fjorten år som var sammen med gutter på atten-tjue, og så ingenting galt i det. Igjen ble "jenta er moden for alderen" brukt som et argument, i god kombinasjon med "alder er bare et tall". Det gjør meg trist å se hvor naive og godtroende mødre i dagens samfunn faktisk er. Ei jente på tretten år har knapt kommet i puberteten. Om en mann på 18+ tiltrekkes av et menneske i tidlig pubertetsalder og som lever et barns liv (bor hjemme på jenterommet, går på skolen, har 'leggetid' og 'innetid', ikke har noe ansvar og aldri har betalt en eneste husleie / strømregning i hele sitt liv), er det helt tydelig at han har en barnefetish. Kanskje tenner han på å være dominant eller 'daddy'. Kanskje er det tanken på at jenta er ung og uskyldig / uerfaren som gjør ham litt vill i mannetrusa, men uansett så er det faktisk ikke greit.  Et voksent menneske som er seksuelt tiltrukket av ei jente på tretten-fjorten år, er ikke tiltrukket av kvinner, og vil antagelig heller aldri bli det.

Det han er tiltrukket av, er barn


Vi må slutte å sy puter under armene på pedofile. Vi må slutte å si at det er "bare fem år" mellom jentungen på tretten og mannen på atten, for i den alderen er fire-fem år veldig mye. Vi må slutte å si at jentunger er 'modne for alderen', for sannsynligvis er de faktisk ikke det. I alle fall ikke modne nok til å forstå at voksne menn ikke bør være seksuelt interessert i noen som fikk sin første menstruasjon for ett år siden. Vi må slutte å sammenligne deres aldersforskjell med vår egen. Du, som mamma, er et voksent, myndig menneske. Om du er trettitre og mannen din førtiåtte, er dere mye nærmere hverandre mentalt enn det trettenåringen er attenåringen, selv om aldersforskjellen er større. Dere er begge voksne mennesker, mens jentungen på tretten faktisk fremdeles er et barn som ikke er ferdig utviklet, verken kroppslig eller mentalt. At noen over myndighetsalder er tiltrukket av et barn i utvikling er så riv ruskende galt som det kan få blitt. Vi må slutte å si "alder er bare et tall", for det er det ikke.

Det gjør meg kvalm at pedofili har blitt såpass sosialt akseptert i samfunnet vårt at jeg i det hele tatt er nødt til å skrive dette innlegget. Det gjør meg kvalm at dersom jeg kontaktet barnevernet og meldte fra om omsorgssvikt på bakgrunn av at en mor lar trettenåringen ha et seksuelt forhold til en attenåring, eller en sekstenåring ha et seksuelt forhold til en mann på trettito, ville antagelig ikke barnevernet leet så mye som et øyenbryn.

Vi er fryktelig flinke til å skrike "PEDOFIL!" om en lærer eller politiker blir tatt med barneporno på pc'en eller sender meldinger av seksuell karakter til mindreårig, så hvorfor er det da så mange som stiller opp med smil rundt munnen, kaffe og småkaker når en trettenåringen kommer hjem med en voksen mann? Er du så naiv at du tror han ikke sender meldinger av seksuell karakter eller tilfredstiller seg selv til bilder av DIN mindreårige datter, kanskje?

//illustrasjonsfoto: trueliferevealed


8 comments



Gravid uten å merke det?


Category: Story of my life // 06.02.2018 at.22:37 o' clock // 4 comments


Jeg er periodevis plaget av mareritt. Det betyr at jeg som regel har et normalt søvnmønster, men at jeg i enkelte perioder opplever å ha mareritt hver eneste natt. Dette gjør at kroppen ikke får hvile ordentlig, og jeg isteden går rundt og er lettere irritabel, sløv, lat og ufokusert store deler av dagen. Den siste uken har vært slik. Hver eneste gang jeg har sovnet, har jeg drømt noe fælt. Drømmene blir mer og mer bisarre for hver natt, og gir overhodet ingen mening i våken tilstand. Dette går også ut over den fysiske formen min. Jeg tuller ikke med dere når jeg sier at jeg lever på kvalmenedsettende om dagen. Å ta en kvalmenedsettende pille har blitt like normalt som å spise frokost.

Her forleden, da jeg satt på baderomsgulvet klokken to om natten og fingret en bitteliten kvalmenedsettende pille ut av esken, slo det meg at hadde jeg blitt gravid nå, ville jeg ikke engang ha merket det. Jeg ville antagelig tatt morgenkvalmen for å være bare enda en generell kvalmerunde. Dèt er en passelig skummel tanke.

Heldigvis er det et moderne samfunn vi lever i, med (overprisede) graviditetstester på hvert et butikkhjørne. Så graviditet er vel den ene tingen jeg absolutt ikke trenger bekymre meg for i disse dager. Takk og pris.


4 comments



Derfor endret jeg utseendet mitt


Category: Story of my life // 06.02.2018 at.14:47 o' clock // 8 comments


Innimellom dukker det opp kommentarer som "Du var jo så fin før, hvorfor har du endret deg?". Som regel er de etterfulgt av nedsettende ord og blir slettet før de får se dagens lys på bloggen, men i dag tenkte jeg ta opp saken i et eget blogginnlegg og faktisk gi et begrunnende svar.

Det korte og enkle svaret når noen spør "du var jo så fin før, hvorfor har du endret deg?", er at jeg ikke selv klarte å se hvor 'fin' jeg var. Etter å ha blitt mobbet i flere år kunne jeg bare se alt som var galt med meg, og var veldig misfornøyd.  De av dere som aldri har opplevd mobbing har kanskje vanskelig for å forstå hvordan ord kan påvirke såpass mye, men det ligger helt klart noe i påstanden om at "når noe blir sagt ofte nok så blir det en sannhet".

Helt siden jeg var fem år gammel ble jeg fortalt at jeg var stygg. Jeg ble fortalt at jeg var tjukk, at jeg hadde en helt grusom oppstoppernese, at øynene mine var deformert fordi de var mer mandelformede enn runde, og til slutt ble dèt alt jeg klarte å fokusere på. Jeg ble eldre, og var til slutt den eneste jenta i klassen som aldri hadde blitt kysset. Guttene satt i spisefriminuttet og egget hverandre opp med spørsmål som "ville du kysset Jessica for en femhundrelapp?", og det var utallige bursdagsselskaper og fester jeg aldri ble invitert på, hvor jeg fikk forklart at "du er så feit at det ikke er plass til deg", "ingen vil feste sammen med feite mennesker", "du er for stygg" og tilsvarende. Guttene og jentene på skolen min kjente også andre gutter og jenter fra andre skoler, og mobbingen bredde seg fort til å bli såpass ille at en kjapp tur ned til byen for å handle en ny BH, kunne resultere i knising og fnising fra fremmede folk jeg gikk forbi, og 3-5 nye meldinger på sosiale medier da jeg kom hjem, fra totalt fremmede mennesker, som skrev ting som: "æsj, så deg i byen i dag. Faen så stygg du er!". Selv eksen min, Stefan, kommenterte det da jeg var atten år: "jeg har seriøst aldri fått så mange stygge og sinte blikk fra randoms i byen som jeg får når jeg går sammen med deg".

Hver gang jeg så meg i speilet, så jeg den samme jentungen. Hun som 'hele verden' hadde stemplet som stygg. Hun som ingen kunne elske. Hun som ikke var bra nok. Jeg utviklet store komplekser - komplekser som jeg til dags dato enda sliter med - og pleide ofte å tenke at hadde jeg bare vært pen, ville jeg sluppet all denne dritten. Da ville folk behandlet meg bedre. Da ville ikke gutter vært utro mot meg, eller dumpet meg for andre damer. Å 'bli pen' ble, i mitt hode, løsninger på alle mine problemer.

Ting ble mye bedre etter at jeg gikk ned i vekt og fikk lagt inn silikon i brystene. Da forsvant store deler av mobbingen. Da jeg traff Dan gikk jeg fort opp i vekt, og mye av mobbingen kom tilbake. Den fortsatte på nett etter at jeg hadde flyttet fra hjemfylket, men avtok gradvis ettersom vi alle ble eldre. Likevel var jeg ikke helt fornøyd enda, og begynte med sirkellinser i 2014 for å få større øyne. Da det ble slutt med Dan i 2015, var det noe i meg som rett og slett klikket. Jeg orket ikke å se det samme ansiktet i speilet hver eneste dag. Jeg orket ikke stirre på det samme, blonde håret, de samme øynene, leppene, det samme mennesket som var blitt dumpet. Det samme mennesket som nok en gang var blitt stemplet som 'ikke bra nok'. Jeg trengte en øyeblikkelig forandring, kjøpte meg hårfarge og farget hele håret rosa. Det var der og da jeg fikk sansen for unaturlige hårfarger, og gikk gjennom både rosa, blått, grønt, rødt og grått - alt sammen i løpet av et par måneder. Neste steg på listen var å begynne med contouring av ansiktet. Jeg lærte meg å gjøre leppene større, nesen smalere og ansiktet mindre rundt ved hjelp av sminke.

Først nå kan jeg se tilbake på gamle bilder og tenke at den jenta jeg ser, slettes ikke har noen grusom oppstoppernese eller deformerte øyne. Hun har slettes ikke fotballrundt ansikt, og er ikke stygg. Men hun ble helt klart penere etter at hun begynte å ta vare på huden, farget håret rosa hår og lærte seg litt basic sminketeknikk.


8 comments



Slik finner du din perfekte foundation


Category: Skjønnhet // 05.02.2018 at.23:42 o' clock // 3 comments


Det er lett å gå seg vill i foundationjungelen. De aller fleste av oss kjenner alt for godt til hvordan pengene bare flyr i jakten på en god foundation som faktisk gjør jobben sin, og hvordan foundation etter foundation fyller opp sminkeskuffen. Hvordan de blir liggende og støve ned, nesten ubrukt, fordi de fungerte fint på håndbaken, men ikke i ansiktet. Kanskje fikk den deg til å se svett ut, kanskje fikk den huden din til å se tørr og flassete ut.. Uansett årsak, så var den ikke brukbar likevel. Denne fellen har jeg selv gått i mange ganger, og derfor vil jeg tipse dere om hvordan dere kan unngå den i fremtiden.

Løsningen på problemet er egentlig veldig enkel, og slettes ikke så komplisert som utallige sminkeguider skal ha deg til å tro. Det eneste du faktisk trenger å gjøre, er nemlig å spørre deg selv følgende: "hva er problemet?". Er problemet at du ofte opplever at foundations får ansiktet ditt til å se svett ut, har du en oljete (også kalt fet) hudtype, og bør satse på tynne, oljefrie foundations. Har du derimot det motsatte problemet - nemlig at foundations får huden din til å se flassete og nesten pudret ut har du tørr hudtype, og trenger en foundation som er noe tykkere, og som gir godt med fukt. Mange har en kombinert hud, som gjør at foundation ser flassete og pudret / falsk ut i store deler av ansiktet, men blir 'svett' i T-sonen (fra øyenbryn til øyenbryn, nedover nesen og helt ned til haken). Dette kan løses ved å bruke to forskjellige typer foundation, eller ved hjelp av et godt pudder.

 Gode foundations for oljete hud:

Loreals true match mineral foundation (her) er en foundation i pudderform som faktisk ikke kjennes på huden i det hele tatt, men likevel gjør at huden din ser matt og fin ut hele dagen. Den holder til og med gjennom trening, og var min store favoritt som attenåring. Maybelline Dream Matte Mousse (her) er en luftig mousse som, i likhet med mineralpudderet fra Loreal, også gir en deilig følelse av å ikke ha noe på huden i det hele tatt. Begge disse har vært mine favoritter tidligere, og passer perfekt på somerstid. På vinteren velger mange flytende foundations, og her er NYX total control (her) min store favoritt. Det er også denne jeg bruker i skrivende stund. Clinique's stay matte (her) og Revlon's colorstay (her) er perfekt til fest.

 Gode foundations for tørr hud:

Diorskin Sculpt foundation var en stor favoritt da jeg led av tørr hud på grunn av underernæring som nittenåring. Den gir massevis av fukt til huden, er lett å påføre og sitter godt selv etter en lang natt med fest og fyll. Den eneste grunnen til at jeg kuttet den ut, var faktisk prisen, som er en anelse stiv (men absolutt verd hver eneste krone). En annen favoritt jeg har blitt introdusert for i de senere år, og som minner mye om Sculpt'en, er Mary-Kay's timewise foundation (her). Loreals infallible foundation (her) er ikke like fuktighetsgivende som de andre, men absolutt et godt kjøp. Den er litt i grenseland, og kan derfor brukes både på tørr hud og på fet / oljete hud. Derfor er den perfekt om du har kombinasjonshud, og gjør seg veldig bra i T-sonen. Maybelline Dream Velvet (her) var min store favoritt da jeg var 13-15 år gammel. Pakningen hadde den gang et annet utseende, og jeg trodde derfor den var gått ut av produksjon da jeg ikke lenger fant den i butikkhyllene. En utrolig god foundation!

 Visste du at..?
Hudtypen din kan endre seg flere ganger i løpet av livet. Alder, vekt, miljø, kosthold og vær kan ha mye å si for huden din og hvilken type foundation (og hudpleie) du har beholv for.

//affiliate
 


3 comments


WHY ENGLISH?


Through social media I've come to know a lot of people from all over the world. Most of them don't speak Norwegian. Some of them read my blog regardless. So I wanted to make a blog in a language they could actually understand.

Translate

AFFILIATE


DESIGN BY