GOT QUESTIONS?

bilde

E-mail:
jessiewald@hotmail.com

SEARCH

WHO'S READING?

SYMBOLS

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Jeg møtte min frykt


Category: Story of my life // 22.10.2017 at.15:28 o' clock // No comments


Jeg elsker dyr. Det gjør jeg virkelig. Samtidig skal jeg gladelig innrømme at noen av dem vekker en fryktreaksjon i meg. Et av de dyrene jeg virkelig synes er skumle, er vevkjerringer. Tidligere i dag krabbet denne lille luringen over gulvet.

Forskjellen på meg og veldig mange andre mennesker er vel egentlig at selv om jeg synes noen dyr er skumle eller ekle, ønsker jeg dem ikke noe vondt. Mitt første innstinkt er ikke å ty til vold.

Så hva gjorde jeg da denne skumle saken krabbet over gulvet? Jo, jeg fanget ham trygt under et glass, satt meg ned ved siden av, og bare studerte ham litt. Han sto der i noen sekunder. Gikk frem og tilbake rundt alle sider av glasset, åpenbart i et forsøk på å finne veien ut, og så stilte han seg midt i, og tok det ene benet opp og la det på hodet. Veldig likt slik en person klør seg i hodet når h*n tenker. Slik ble han stående en liten stund, før han tok det ned, krabbet nærmere meg og beveget på munnen (de to greiene foran), som om han forsøkte å snakke. Fascinerende greier.

Jeg slapp ham selvsagt ut igjen, og selv om jeg kom frem til at han egentlig var litt skummel-søt, kommer jeg antagelig fremdeles til å rygge noen skritt bakover neste gang jeg ser en representant for arten krabbe over gulvet. De ER skumle, men ikke fullt så skumle når de er i glass.


0 comments



Ting man snakker om i taxien


Category: Story of my life // 13.10.2017 at.13:32 o' clock // One comment


"Men.. Er du norsk?", spør han overrasket. Jeg blir litt satt ut selv, for å være ærlig. Det er ikke hver dag folk spør meg om jeg er norsk. Faktisk har det kun hendt èn gang før. "Hæ? Ja, jeg er norsk", svarer jeg. Høres ut som jeg er blitt tatt litt på senga.

"Å.. Ja, jeg synes bare du hadde et spesielt navn", sier han. Jeg vet ikke om det er ment som en kompliment, men velger å tolke det slik likevel. "Har du kanskje noe utenlandsk i familien, da?", spør han. Jeg forteller at faren min er fra USA.

Jeg er egentlig ikke i pratehumør, men føler på en måte jeg må late som likevel. "Jeg ser her at du ringte etter taxi klokken ni femti, så da har du vel ventet en stund?", sier han. "Ja", svarer jeg. Klokken er nå 10:22, og grunnen til at det tok så lang tid var at den første taxien glemte meg bort. GLEMTE MEG BORT. Som de sier på internett: you had one job..

Men jeg lar det ikke plage meg. Jeg vil bare hjem. Få i meg noe frokost. Ta en varm dusj. Blogge..


1 comment



Kronisk latskap


Category: Story of my life // 09.10.2017 at.10:35 o' clock // 2 comments


- HVOR stilig er ikke denne vinflasken da, dere? -
(Kjøpte den til Espen da jeg var nedover)

 

Våkner opp sliten. Legger meg sliten. Sliten. Sliten, sliten, sliten. Fra dag til natt. Mye jeg vil gjøre, men ingenting jeg orker. Får ikke sove om natten. Det er for varmt, det er for klamt, det er dyr som vil inn, dyr som vil ut. Alltid er det noe. 

Min biologiske mor lider av ME - eller kronisk utmattelsessyndrom, som det også kalles. Føler meg kronisk utmattet selv, men får beskjed av øvre hold (psykiater, altså) at jeg ikke kvalifiserer til diagnosen.

Kanskje jeg bare er kronisk lat.


2 comments



Selvsagt måtte noe gå galt


Category: Story of my life // 07.10.2017 at.18:23 o' clock // 4 comments



- SELFIES I MAMMAS BIL -


"Greit om jeg hører på litt musikk?", spør jeg mamma. Vi har kjørt i omtrentlig èn time, og jeg kjenner humøret begynner å dale etter å ha hørt nyhetene på radio for hundreogtiende gang. Det prates om mobbing. Det prates om død. Det prates om krig. Om alt som er vondt og vanskelig og fælt her i verden. Jeg bare orker det ikke. Ikke rart hele verden går på antidepressiva når de daglig setter seg ned med radio, tv og aviser for å få daglige oppdateringer på hvor bedriten verden er, tenker jeg for meg selv.

Jeg plugger inn øreproppene. Fortaper meg i musikkens verden. "We are the devil, devil, devil, we are the devil and life is hell", synger Drowning Pool. Kanskje ikke det mest positive jeg har hørt, men det hjelper på humøret likevel.

Vi har planlagt å treffe Espen i Drammen. Det er tid for å komme seg hjem. Jeg tar opp telefonen for å gi beskjed om at vi er på vei. Han svarer at han fremdeles er på jobben. "Da får vi tid til å finne oss et sted å spise", kommer det blidt fra mamma.

Jeg ser meg i speilet. Jeg gadd ikke påføre foundation i dag. Ikke øyenskygge heller. Men å skyggelegge nesen, ta på leppestift og eyeliner - dèt gadd jeg. Det er en ny ting jeg tester ut, dette med mindre sminke. Der jeg sitter og glaner på meg selv innser jeg at jeg ikke kler det. Uten hvit foundation ser jeg brun ut, og er det ett menneske som ikke kler å være brun, så er det meg. Dessuten ser nesen min voldsomt lang ut. Jeg klarer ikke å avgjøre om det er greit eller om det ser helt rart ut. Et sted midt imellom, tenker jeg; rart, men ikke direkte stygt. Jeg knipser en håndfull selfies. En av dem legger jeg ut på snapchat.

Først når vi har ankommet Drammen, finner vi ut at Espen har problemer med bilen. Selvsagt måtte noe gå galt. Det ender med at vi møter ham på YX i Vikersund isteden.

Jeg sitter og stirrer på det store, røde YX-skiltet mens jeg venter på ham. I min tid het det Hydro Texaco, som, i mine øyne, er et langt kulere navn på en bensinstasjon enn YX. YX - hva er dèt, liksom? Hann - og hunnkjønn? Samme med statoil, også, som plutselig heter Circle K. Sirkel-K. Folk som gir navn til disse greiene må jo være høye som hus...


4 comments



Confessions fra prøverommet på cubus


Category: Story of my life // 04.10.2017 at.11:51 o' clock // 2 comments




Jeg står i prøverommet på Cubus. Ikke fordi jeg faktisk skal prøve noe, men fordi jeg nettopp har vært inne og kjøpt meg en ny eyeliner og trenger et speil for å påføre den. Jeg stirrer på meg selv i speilet, der jeg står iført kjærestens lange, og litt for store, jakke, en caps med Monster Energy-logoen på, og et par holografiske leggings jeg har forsøkt å få noen fine bilder av tidligere, men rett og slett gitt opp. Når mønsteret og fargene i stoffet endrer seg etter hvordan lyset skinner på det, er det ikke så lett.

Jeg burde kanskje valgt et bedre antrekk; gjort en liten innsats for å gi bloggleserne mine et antrekk som faktisk er verd å fotografere. Men nok en gang vinner det komfortable over det moteriktige. Jeg er sånn; jeg foretrekker det komfortabelt. Gir som regel en stor F i alt som heter trender og moter med mindre det virkelig fenger meg. Bakfremcaps og store hettegensere kommer jeg antagelig til å gå i til den dagen jeg dør.

Jeg kjøper meg litt nytt undertøy og sier meg fornøyd. Takker hun i kassen som sier hun synes håret mitt er så fint. Nå skal jeg innom gullsmeden for å sjekke ringstørrelsen min.
 


2 comments



Dassen over alle dasser


Category: Story of my life // 03.10.2017 at.00:43 o' clock // No comments


Jeg strekker meg etter mobilen. Klokken viser 04:57. Alarmen ringer fem. Det er ikke vits å legge seg igjen nå, så jeg blir liggende og bare vente på at den skal ringe. Så står jeg opp. Kler på meg, legger sminke - fatter ikke at jeg gidder, egentlig - og pakker den ned, før jeg går og vekker Espen. Klokken har blitt seks nå. "Klokken er seks", informerer jeg. Han får på seg klær og sko. "Tror jeg må ha en energidrikk før jeg drar på jobb", sier han. Vi skal uansett innom butikken og handle litt.

Ute blåser det kraftig. Regndråpene er som piskeslag; harde. Raske. Intense. Jeg forter meg ut i bilen med bagen min. Det er fremdeles mørkt ute. Vi kjører ned, handler, og blir sittende på parkeringsplassen og vente på bussen mens regnet lager små dammer som renner nedover frontruten og panseret. Jeg har ikke lyst til å gå ut, men når bussen kommer gjør jeg det likevel. Jeg er jo på en måte nødt. Han hjelper meg med bagen, gir meg et kyss, og så drar han. "En voksen til Oslo", sier jeg til bussjåføren. Han ser granskende på meg: "hvor gammel er du?". Jeg blir litt forfjamset. "Tjueni. Nei, uhm, tjueseks.. Syv!", sier jeg. Føler meg som en idiot. Det er for tidlig på morgenen til slike spørsmål.

Jeg finner meg en ledig plass. Det er meg, og et hav av voksne damer, som sitter på bussen denne morgenen. Jeg plugger headsetet i ørene.

I oslo er det fullt av mennesker, enda klokken bare er 9:30. Det overrasker meg. Skulle trodd de fleste ville være på jobb nå, men så husker jeg at det er høstferie. Fri fra skole... Og tydeligvis har hele Oslo's befolkning bestemt seg for å feriere på bussterminalen. Kjempegøy.

"Du?", spør noen plutselig, "er det du som er hun bloggeren?". Jeg ser på vedkommende. Ei jente med brunt hår. Rundt seksten-sytten vil jeg tippe, men hva vet vel jeg. "Nei", har jeg lyst til å si, for jeg vet at jeg ser ut som dassen over alle dasser akkurat nå, men isteden sier jeg: "øhm.. Jeg skriver blogg ja", usikker på nøyaktig hvilken blogger hun mener. "Kjente deg igjen på håret", sier hun og smiler, "ja, og så øynene da". Det er godt gjort, tenker jeg der jeg står, med tanke på at eyelineren har smittet av og farget hele det ene øyelokket mitt svart. Jeg ser ut som jeg har blåveis - og ikke av den typen man finner i folks hager.

Det tar ikke lang tid før bussen kommer. Jeg finner meg et sete helt fremme. Håper at været skal klarne lenger nedover, men det gjør det ikke. Når vi nærmer oss Arendal, er det oversvømmelse. Havet flyter inn i veibanen. "Svømmebasseng!", tenker femåringen i meg og er i fyr og flamme, enda jeg vet at dette er alvorlig, og slettes ikke no å smile av. Så jeg knipser et par kjappe bilder på telefonen for å vise Espen, og blir sittende og glo i stillhet frem til bussen er fremme.

 


0 comments



Hvordan jeg taklet gruppepress i tenårene


Category: Story of my life // 26.09.2017 at.21:17 o' clock // No comments


// Av hensyn til personvern er navn på personer endret eller forkortet.

Andre skoledag, 2006.

"Blir du med til røykebua?", spør hun. Jeg røyker ikke, ser ikke helt hva jeg har der nede å gjøre, men hører meg selv si "jaa, kan jeg vel" likevel. Om ikke annet så kan vi vel stå og skravle mens hun tar seg noen trekk. Det er det samme for meg.

Penny og jeg spaserer nedover. Det er først når vi kommer nærmere at jeg ser at det allerede står en gruppe jenter der. Umiddelbart angrer jeg litt, men følger med likevel. Det er jo tross alt bare jenter fra klassen så vidt jeg kan se, og dette er vel en fin måte å komme i prat med dem på.

"Du røyker ikke, du?", sier Anne Mari. Ser granskende på meg, der jeg står ved siden av en røykende Penny. "Nei", svarer jeg. Smiler litt. "Aldri prøvd?", spør hun. Hun blåser et par ringer for å vise seg. "Nei", svarer jeg igjen. "Hvorfor ikke?", maser hun. Jeg trekker på skuldrene. "Ser liksom ikke vitsen", mumler jeg. Hun tar opp en pakke prince fra lomma. "Du kan godt få en av meg, altså, bare for å teste?", tilbyr hun meg. Jeg avslår. Hun rynker brynene litt: "Ikke bittelitt nysgjerrig, engang?". Jeg rister på hodet.

"Hva er det verste som kan skje?", hun himler litt med øynene. Jeg svarer ikke. "Litt sånn .. Redd, du?", gliser hun. Det er noe hånlig over attituden hennes nå. Jeg ser på de andre jentene. De står og stirrer på meg. Sier ingenting. Venter for å se hva jeg kommer til å gjøre. Jeg rynker brynene. "Ikke redd, bare ser ikke vitsen", sier jeg avslappet. Ser på Penny, som ikke møter blikket mitt.

"Vær litt voksen, a!", kommer det fra Anne Mari nå, "ta deg et trekk!". Hun tilbyr meg røyken igjen. Jeg kjenner meg rådvill. Samtidig kjenner jeg at jeg har fått nok. Det var greit da hun tilbød den første gang. Det var greit da hun stilte spørsmål. Jeg forstår. Jeg forstår at hun vil være hyggelig. Jeg forstår at hun er nysgjerrig. Men .. "Vær litt voksen, a"? Nei, sånt tull gidder jeg ikke stå her og nikke og smile til. Ingen skal få meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke har lyst til, bare for å passe inn.

"Hør her", sier jeg skarpt. Mine blågrønne øyne møter Anne Mari's brune. "Det lukter vondt. Det er helseskadelig. Og det ser skikkelig, skikkelig dust ut - hvorfor i helvete skal jeg prøve?".

Det blir stille. Anne Mari står utrykksløs. De andre jentene stirrer på meg med store øyne. Jeg venter på at det skal smelle skikkelig.

Ingenting skjer.

Men så bryter Anne Mari stillheten.

"FY FAEN!", sier hun.

"FY FAEN, DU ER RÅ!". Hun gliser mot meg. Imponert, virker det som.

Fra den dagen var jeg og Anne Mari bestevenner.


0 comments



Gratulerer med 63 årsdagen til meg selv


Category: Story of my life // 25.09.2017 at.16:21 o' clock // 5 comments


Klokken er 10:38 søndag den tjuefjerde september. Jeg strekker meg søvnig etter mobilen idet den vibrerer. "Gratulerer med dagen! Håper den blir super! Gleder meg til du kommer sørover", skriver mamma. Det gleder meg å høre. Så legger jeg bort telefonen, og sover litt til.

Det ligner ikke meg å sove så lenge, men i dag er jeg trøtt. Eller, sliten. Kanskje er det fordi jeg var ute med bikkja klokken seks i dag morges. Kanskje er det fordi kostholdet mitt suger. Kanskje er det mangelen på frisk luft. Jeg vet ikke.

"Vil du ha frokostblanding?", spør kjæresten når han står opp. "Ja takk", sier jeg. Blir liggende litt til mens han styrer på kjøkkenet. Så ser vi et par episoder med Buffy, før vi drar på butikken og kjøper kake.

Det blir en rolig bursdag. Kake, god mat, kjæreste og Buffy. Sminkeløs dag, i joggebuksa, men fin likevel.

Jeg har på en måte akseptert det nå, at jeg aldri kommer til å bli den jenta som får surpriseparty. For hvem skulle liksom blitt invitert? Jeg kan telle alle mine venner på en halv hånd, og selv de er bare venner jeg er på "hei" med. Du vet; slike man sier hei til når man treffes på butikken, kanskje slår av en prat med, men så blir det liksom med det.

Tjuesyv år. Det er skummelt. Tiden går fort nå. Hver gang jeg ser tallet tjuesyv, erstatter netthinnen min det med bilde av et stort, blinkende neonskilt med teksten "SNART 30!".

"Stopp tiden", vil jeg rope; "la meg få leve litt først!"

Det er ikke sekstitreårsdagen min i år, men jeg vet at den er like rundt hjørnet..


5 comments



Jeg tåler ikke kjøtt...


Category: Story of my life // 20.09.2017 at.11:53 o' clock // 8 comments


Jeg har, som de fleste av dere kanskje vet, vært veganer. Da jeg møtte Espen for snart et år siden (tjuefjerde september, 2016), ble jeg imidlertid fort kjøtteter igjen. "Hvorfor det?", lurer du kanskje på.

Det startet med at han serverte meg biff og jeg var for pinglete til å si at sånt spiser jeg ikke. Trass i hva media vil ha oss til å tro, er det ikke slik at veganere har for vane å fortelle alle og enhver at de ikke spiser animalsk. Som veganer opplever man nemlig å se de verste sidene av folk ganske fort; man slipper sjelden unna 'morsomme' kommentarer som "veganer er et gammelt indianerord for dårlig jeger" (som faktisk ikke stemmer. Veganer kommer fra vegetarian, som igjen kommer fra det latinske vegetus, som betyr frisk) eller lange leksjoner i at vi mennesker ikke kan overleve uten kjøtt, at det faktisk er livsviktig for oss, og at dyr ikke kan tenke, føle og forstå på samme måte som mennesker. Man blir sett på som mindre intelligent og lettere sinnsforvirret, og får høre at man er 'like ille som jehovas vitner' og 'presser meningene sine på folk' (som er morsomt med tanke på at man knapt kan slå på tv'en uten å bli oppfordret til å kjøpe oppkuttet gris på tilbud på Ica). Ettersom jeg har brent meg på det å si at jeg ikke spiser kjøtt tidligere, ville jeg altså drøye den samtalen så lenge som mulig.



Selv om jeg har vært veganer, var jeg aldri nazi-veganer. Jeg var aldri en av dem som nektet å kjøpe inn animalske produkter til gjester, eller som krevde å få ha egen meny i selskaper. Mitt forhold til veganisme besto hovedsakelig i at jeg selv ikke ville kjøpe animalske produkter til meg selv, fordi jeg ikke ville støtte det jeg liker å kalle 'dyredrapsindustrien', altså kjøtt - og meieriproduksjon.

Det endte med at jeg drøyet samtalen med Espen til flere måneder ut i forholdet. Først da, når jeg hadde blitt ordentlig godt kjent med ham og kjente meg trygg på at han ikke kom til å reagere slik min tidligere samboer reagerte den dagen jeg fortalte at jeg ville bli veganer, turte jeg å ta opp temaet. Jeg ble likevel værende kjøtteter, fordi jeg visste at han ikke kom til å kutte ut kjøtt, og at det i de fleste tilfeller ville bli nødt til å bli laget to par middager til alt, noe vi faktisk ikke hadde råd til.

Nå kan det imidlertid se ut til at jeg blir nødt til å kutte ut kjøtt igjen likevel. Det siste året har jeg rett og slett følt meg syk. Jeg har jevnlig magesmerter, føler meg oppblåst og slapp. Menstruasjonen har blitt uregelmessig, og mensstruasjonssmertene er så ille at jeg er fullstendig ubrukelig som menneske de første to dagene av syklusen. Jeg har gått utrolig fort opp i vekt, som har gjort at jeg er i mye dårligere form nå enn tidligere, og sliter både med kvalme og hodepine rett som det er. Jeg har mer humørsvingninger, og huden min, selv om den ikke på noen måte kan defineres som såkalt 'problemhud', har blitt dårligere.

Dette kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at jeg spiser en del godteri og generelt usunn mat med mye ost (som jeg selvfølgelig skal kutte ut), men samtidig har jeg også lest at mange opplever disse symptomene etter å ha spist kjøtt. Det, i tillegg til det moralske, er faktisk en av grunnene til at mange velger å trappe ned, eller kutte ut, kjøtt.

Så det kan se ut som jeg må ta meg en liten prat med Espen likevel, og finne ut hvordan vi gjør det fremover. Jeg skal ikke prøve å påtvinge han noe som helst i kostholdsveien, men noe må i alle fall gjøres for min del. Enten det blir å ha egne matvarer som er kun mine, eller om det blir å generelt trappe ned på mat.

 

Jeg fant et artig forum her om folk som syke av å spise kjøtt, men jeg er nysgjerrig;

HAR NOEN AV DERE MERKET NOE?


8 comments



Hvorfor jeg endrer navnet mitt


Category: Story of my life // 16.09.2017 at.22:07 o' clock // No comments


Jeg har bestemt meg for å endre navnet mitt. Rettere sagt brukernavnet mitt. På snapchat. Dere kommer med andre ord ikke til å kunne nå meg på brukernavnet gamerfrue lenger, men er hjertelig velkommen til å adde JessicaBaliciel. I ett ord, uten punktum.

- En dag kommer jeg til å se tilbake og gremmes over hvor lite oppegående jeg ser ut på dette bildet. I dag er ikke den dagen. -


Jeg opprettet snapchat i 2013. Dette var i en tid hvor både jeg og daværende samboer syntes det begynte å bli vel mange 'fruer' på blogg.no. Da jeg slet med å finne et brukernavn på snapchat var han ikke sen med å himle litt med øynene og si, ganske så sarkastisk at; "pilotfrue, komikerfrue, fotballfrue.. Du skal ikke bare kalle deg gamerfrue, like godt?". Så slik ble det. Fyren var jo en hardcore gamer, så det passet seg vel, tross alt.

Da vi brøt opp i 2015 var jeg inne på tanken om å endre snapchatnavnet allerede da. Jeg lot det likevel bli værende fordi jeg tenkte at .. Vel, det var jo enkelt å huske.

Merkelig nok har folk en tendes til å misforstå meg. Det er ingen som spør fotballfrue om hun er fotballspiller. Det er heller ingen som spør komikerfrue om hun er komiker, eller pilotfrue om hun er pilot. Jeg derimot, kan ikke si snapchatnavnet mitt uten å få spørsmål om jeg er gamer. Det er rart det der. Litt på samme måte som at Elise Gabrielsen kunne kalle seg living doll uten problemer, mens jeg ofte møter hånlige og fordømmende mennesker på nett som skal belære meg om at jeg ikke kan tas seriøst som menneske fordi jeg tror jeg er en levende dukke. Denne antagelsen kommer de da med, basert ene og alene på at bloggen min heter livingdoll. Kanskje jeg heller burde kalt den BetterThanJudgmentalAssholes, men det klinger liksom ikke like fint.

Uansett; jeg er lei av å måtte forklare til folk på snapchat at jeg ikke er en gamer. At jeg opprettet kontoen mens jeg var sammen med en gamer. Dra hele regla, gang på gang på gang.

Derfor gjør jeg det enkelt, og endrer hele brukernavnet.


0 comments



It runs in the family


Category: Story of my life // 15.08.2017 at.12:42 o' clock // One comment


I once heard that all it takes for some parents to consider having another baby, is seeing a toddler. Looking back at old baby pictures, or seeing some stranger hold their little girl or boy's hand in the supermarket. I'm a lot like that, but with animals. I see an animal, and I instantly consider having another one, even though I know, in the back of my mind, that I really shouldn't.

I already have four grown cats, but when my boyfriends mother invited us over for dinner on sunday and I saw these little beauties, my head started thinking.. Wouldn't it be nice to have a little kitten running around the apartment? It's just one more. We have room for one more, right?

Luckily, I also have something called common sense. I know I shouldn't have another one. So I won't.



I think it runs in my family. My grandma Lily was a cat person. She and grandpa always welcomed stray cats into their home. As a little girl I loved that and would always go around their house looking for cats and try to befriend the new, shy ones. My dad used to have a handful of cats as well. Not nearly as many as grandma, but still a handful. 


1 comment



Home; where the wifi connects automatically


Category: Story of my life // 06.08.2017 at.19:16 o' clock // 2 comments


♪ ♫ Guess who's back; back again? Jessie's back! Tell a friend!  ♪ ♫
(Ten points if you sang this instead of just reading it).

We're back. Home, sweet home. Home, where you have to clean up your own mess, and wash your own towels. Home, where no one makes the bed for you. Home, where you start considering moving into a hotel permanently.

But also: home, where your pets are. Home, where your own bed is. Home, where you can sleep as long as you want, because there's no maid coming to clean your room at 11 o' clock. Home, where you don't have to worry about missing breakfast, because you make it yourself. Home where your fridge and freezer are. Home where your netfix, HBO and popcorntime is. Home, where the wifi connects automatically. 


2 comments



Leaving the country


Category: Story of my life // 04.08.2017 at.14:40 o' clock // No comments


Hey guys! While you're reading this, I'm on my way to Sweden where my boyfriend and I will be staying for a few days.



I'll try to keep my blog updated while I'm gone.


0 comments



My 7 year old killed someone yesterday


Category: Story of my life // 31.07.2017 at.23:43 o' clock // 2 comments


Minsten caught his first mouse yesterday. He jumpet in the window with something grey in his mouth, dropped it on the floor and just sat there, staring at me with his big eyes. I could tell he was proud. He turned seven on july 25th, and until yesterday he's never shown any interest in catching anything. Not mice. Not spiders. Not birds. Nothing. I guess because Sophie comes home with dead mice and birds at least twice a week, Minsten felt like he had to impress me somehow.



The mouse was still warm when I picked it up. Even through the toilet paper I used to pick it up, I could feel the warmth coming from it's tiny body. At first I thought it was still alive, so I gently poked it to see if there was any reaction. There wasn't.

Knowing Minsten did this to impress me, I picked him up and cuddled him for a minute, telling him he's such a good boy. I know this behavior will only encourage him to do it again, but at the same time, I can't act like he's done something wrong, when the truth is that catching mice and small birds are perfectly natural for a cat. Once he looked the other way, I threw the mouse out. At first I thought of throwing it in the trash, but decided to throw it out the window instead.

As an animal lover it always hurts me to see lives being taken, but at least this way, another hungry animal - such as a fox, a bird or a stray cat - might get a meal out of it.

I know most people will think of me as a weirdo for caring so much about a dead mouse, but that's just part of who I am. I am someone who cares. I am someone who values life, even in it's tiniest form. I am someone who loves this planet and every soul on it. I know I'm not supposed to. I know I'm supposed to think of these small creatures as pests and worthless beings that should be killed and thrown away like garbage; but that's just not who I am.


2 comments



Unconditional love


Category: Story of my life // 25.07.2017 at.19:38 o' clock // No comments


 






Even
after
all this time,
the sun never says
to the earth:
"you owe me".
Look
what happens
with a love like that;
it lights
the whole
sky

 


0 comments



Laila M Nikolaisen wants to have an incest 3way


Category: Story of my life // 17.07.2017 at.11:09 o' clock // 10 comments


So, we all know this woman, right? She's 47 years old, has a blog where she posts screenshots of personal documents sent to her by NAV (which is short for Ny Arbeids - og Velferdsforvaltning = New Labor and welfare administration) and goes on a neverending rage about how she's been treated wrong. To most of us, however, she's known for leaving totally random and unrelated comments on our blog posts. Such as this one;


(TRANSLATION: "why is it so important that my life is ruined and no one gets to know about it?")

She left this under a blog post about my dead grandmother, so naturally, it pissed me off. Especially since this is the second time within 24 hours she's left this bullshit on my blog. Not too long after that, I got a new comment. The same comment, from her again, but on a different blog post.

After that, some guy named Erik also left a comment. Like hers, it was totally unrelated to my blog post. And like her, he's also old enough to be my father.


(TRANSLATION: "more cyberbullying. )I didn't write this)".

He then left another comment, explaining why he left this random bullcrap in my comment section:


(TRANSLATION: "I'm writing a lot of posts because I'm being denied rights, after hearing that I'm persecuted by the mafia at Rimi Bjørndal in 2003. I also heard that Rimi-Hagen uses me as a drone against the mafia. And dr. Johnsen at Blakstad said that I'm not functional").

Obviously doctor Johnsen is right, based on the fact that we don't have mafias in Norway. They both kept leaving comments in the comment section on various blog posts. The latest comment is some juicy stuff about Erik's dirty underpants. Yummy. Thanks. Loved getting those details on a blog post about my grandmother. Hasthtag SoClassy.

When I checked my hotmail today I noticed a new e-mail from Laila.


(TRANSLATION: "When should we fartfuck? I'm ready anytime. Erik's joining, too")

Due to the fact that they both share the last name Ribsskog, which is not too common in Norway, I'm just gonna assume that these two are related. Either they're father and daughter, brother and sister or cousins. Either way, she wants a threeway with me and her .. Whatever it is. I'm just gonna say brother.

Sorry, girl, but I'm engaged, and incest isn't my thing. But hey, you two sicko's have fun. Just please don't reproduce.


10 comments



Twenty seven


Category: Story of my life // 04.07.2017 at.12:31 o' clock // No comments


Yesterday was no ordinary day. My favorite person in the entire world turned twenty seven! 

 He was too exhausted from work to go anywhere or do anything, so we decided to stay home, watch a movie, have a nice meal and some cake, combined with scented candles.


//Thanks to google for the pic.
Wish it was mine.

 


0 comments



I've got a shaved p*ssy!


Category: Story of my life // 24.06.2017 at.21:54 o' clock // 2 comments


Thursday morning. I slept through the alarm. Woke up at 07:27 AM. "Hey! We overslept!", I said to my boyfriend. "What time is it?", he asked, still with his eyes closed. I didn't answer. Instead I showed him my phone and got out of bed, put on the first pair of clothing I could find, put my hair in a ponytail and went to find Argentina. Originally, like the blogger I am, I had planned to put on some makup and take a few photos of me and Argentina, but there was no time. The appointment was at 08:15. I was stressed out of my mind, but my boyfriend was awfully relaxed. 



We got there on time and the vet - a very pretty, young female - took me and Argentina into a room where my little baby was weighed, given some sedative and then shaved. "Do you mind if I take a picture?", I asked. I figured I at least should have some pictures.

So there I was, taking pictures of my shaved p*ssy. Never have I felt more like one of those annoying parents who are more concerned about getting everything their kid do on tape than the actual well being of said child. I was told the whole thing would take about half an hour and that I was free to leave. They would call me when she was ready to get picked up. 




A few weeks prior to Argentina's surgery the clinic had a poster outside of their clinic with prices for different procedures. The prices for spaying + chip, at that point, was 1500 NOK ,- ($176), so naturally, we just assumed, based on that we were only gonna spay her, not chip her, the total costs would be a little below that.

We couldn't have been more wrong. The entire thing ended up costing us close to 3000 NOK ,- ($352), NOT including pain killers.

We did, however, get all the stuff you see above for free, so I guess it's not so bad after all, but it still kind of sucks that we had to pay so much more than we originally thought.



Argentina spent the entire day sleeping it off and acting drunk, which was kind of funny, yet kind of heartbreaking, to watch. Thankfully she's back to normal now.


2 comments



An alien cat named Minsten


Category: Story of my life // 21.06.2017 at.13:09 o' clock // 2 comments


Today I want to share with you the story of my cat, Minsten. "Why would I be interested in hearing about your cat?", some people might find themselves asking. I don't really have a good answer to that question, so I'm gonna answer it with another question: why wouldn't you? He's adorable!


Actual photo of Minsten as a kitten ♥.

Back in 2010 I was living in Noresund when one day I came across a blog post saying two kittens would be killed off if no one could take them. Being an animal lover I left a comment saying I would take them, which resulted in two things: 1) my boyfriend at the time getting very upset with me, and 2) a 4,5 hour long drive down to Lillesand to get the kittens.

It didn't take long before the female kitten, named Clarissa, began gaining weight. Turns out her own brother, Stumpi, had made her pregnant. One evening, around midnight, she gave birth to two healthy looking kittens. We named them Bjørn (Bear) and Navnløs (Nameless). Ten hours later Clarissa suddenly gave birth to a third kitten. This kitten was a lot smaller than his siblings. Very skinny and fragile-looking. At first he didn't move at all. Even when I held him, he showed no signs of reaction, and I remember just sitting there with this little guy in my hands, tearing up when my boyfriend told me that unfortunately, he seemed to be a stillborn. 

Turns out he was wrong. After some time the little guy started moving. Even though I was relieved, I still couldn't relax. The kitten was alive, but he was still smaller and weaker than his siblings, and they kept pushing him aside. Clarissa herself paid no attention to him, as if he didn't matter at all.

As he grew older we were faced with yet another problem. The weird-looking kitten seemed to have a broken paw. We took him to the vet, who then told us that the paw was in fact not broken. It was a birth defect, most likely caused by the fact that his parents were siblings. She told us that we could either euthanize him right here and now, or we could let him be. She also told us that right now he didn't seem to be in pain, the deformed paw didn't bother him, but as he grew older and gained more weight it might cause him discomfort, and the humane thing to do would be putting him out of his misery.

I decided to let him be, with a promise that I'd come back if one day the paw caused him trouble.

As he grew older he started looking healthier and more like his siblings. He still had that kind of 'alienface' look, but when they were playing, it was hard to tell him and his siblings apart. When the time came for all the kittens to find new homes, we decided that rather than giving him away to strangers and trust them to pay extra attention to his paw, we should keep him and give away his mother instead.

It was a very hard decision to make, and I cried my eyes out when it was time for her to leave. At that time we were living in Lillestrøm, close to Oslo, and I begged the landlord to please be so kind and let me keep them both, but unfortunately the message was loud and clear: ONE cat. I had to choose ONE out of all of them.


Minsten all grown up!

Shortly after, we moved to Gol to be closer to my boyfriends' family. Minsten lived his life as an indoor cat for a few years, until 2012 when we took him to the vet to get him spayed. Little did we know he would end up dead. The vet spent ten minutes(!) trying to revive him and was close to giving up, when finally he came back from the dead. For the next 24 hours I sat with him in the living room, just making sure he was okay. I didn't get up for anything, unless I had to go to the bathroom. 

In july 2015 we decided he needed a girlfriend and ended up with a rescue kitten named Argentina. Little less than a month later we broke up, and I was left to care for the two of them all by myself. About a year after that, I found a new boyfriend who had two pets of his own: a dog named Ronja and a Cat named Kåre / Pus. Cat number four, named Sophie, came into our lives earlier this year, and we're a happy family of two humans, four cats and a dog.

 


2 comments


WHY ENGLISH?


Through social media I've come to know a lot of people from all over the world. Most of them don't speak Norwegian. Some of them read my blog regardless. So I wanted to make a blog in a language they could actually understand.

Translate

ADS


DESIGN BY

hits