GOT QUESTIONS?

bilde

E-mail:
jessiewald@hotmail.com

SEARCH

WHO'S READING?

SYMBOLS

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Gratulerer med 63 årsdagen til meg selv


Category: Story of my life // 25.09.2017 at.16:21 o' clock // No comments


Klokken er 10:38 søndag den tjuefjerde september. Jeg strekker meg søvnig etter mobilen idet den vibrerer. "Gratulerer med dagen! Håper den blir super! Gleder meg til du kommer sørover", skriver mamma. Det gleder meg å høre. Så legger jeg bort telefonen, og sover litt til.

Det ligner ikke meg å sove så lenge, men i dag er jeg trøtt. Eller, sliten. Kanskje er det fordi jeg var ute med bikkja klokken seks i dag morges. Kanskje er det fordi kostholdet mitt suger. Kanskje er det mangelen på frisk luft. Jeg vet ikke.

"Vil du ha frokostblanding?", spør kjæresten når han står opp. "Ja takk", sier jeg. Blir liggende litt til mens han styrer på kjøkkenet. Så ser vi et par episoder med Buffy, før vi drar på butikken og kjøper kake.

Det blir en rolig bursdag. Kake, god mat, kjæreste og Buffy. Sminkeløs dag, i joggebuksa, men fin likevel.

Jeg har på en måte akseptert det nå, at jeg aldri kommer til å bli den jenta som får surpriseparty. For hvem skulle liksom blitt invitert? Jeg kan telle alle mine venner på en halv hånd, og selv de er bare venner jeg er på "hei" med. Du vet; slike man sier hei til når man treffes på butikken, kanskje slår av en prat med, men så blir det liksom med det.

Tjuesyv år. Det er skummelt. Tiden går fort nå. Hver gang jeg ser tallet tjuesyv, erstatter netthinnen min det med bilde av et stort, blinkende neonskilt med teksten "SNART 30!".

"Stopp tiden", vil jeg rope; "la meg få leve litt først!"

Det er ikke sekstitreårsdagen min i år, men jeg vet at den er like rundt hjørnet..


0 comments



Jeg tåler ikke kjøtt...


Category: Story of my life // 20.09.2017 at.11:53 o' clock // 8 comments


Jeg har, som de fleste av dere kanskje vet, vært veganer. Da jeg møtte Espen for snart et år siden (tjuefjerde september, 2016), ble jeg imidlertid fort kjøtteter igjen. "Hvorfor det?", lurer du kanskje på.

Det startet med at han serverte meg biff og jeg var for pinglete til å si at sånt spiser jeg ikke. Trass i hva media vil ha oss til å tro, er det ikke slik at veganere har for vane å fortelle alle og enhver at de ikke spiser animalsk. Som veganer opplever man nemlig å se de verste sidene av folk ganske fort; man slipper sjelden unna 'morsomme' kommentarer som "veganer er et gammelt indianerord for dårlig jeger" (som faktisk ikke stemmer. Veganer kommer fra vegetarian, som igjen kommer fra det latinske vegetus, som betyr frisk) eller lange leksjoner i at vi mennesker ikke kan overleve uten kjøtt, at det faktisk er livsviktig for oss, og at dyr ikke kan tenke, føle og forstå på samme måte som mennesker. Man blir sett på som mindre intelligent og lettere sinnsforvirret, og får høre at man er 'like ille som jehovas vitner' og 'presser meningene sine på folk' (som er morsomt med tanke på at man knapt kan slå på tv'en uten å bli oppfordret til å kjøpe oppkuttet gris på tilbud på Ica). Ettersom jeg har brent meg på det å si at jeg ikke spiser kjøtt tidligere, ville jeg altså drøye den samtalen så lenge som mulig.



Selv om jeg har vært veganer, var jeg aldri nazi-veganer. Jeg var aldri en av dem som nektet å kjøpe inn animalske produkter til gjester, eller som krevde å få ha egen meny i selskaper. Mitt forhold til veganisme besto hovedsakelig i at jeg selv ikke ville kjøpe animalske produkter til meg selv, fordi jeg ikke ville støtte det jeg liker å kalle 'dyredrapsindustrien', altså kjøtt - og meieriproduksjon.

Det endte med at jeg drøyet samtalen med Espen til flere måneder ut i forholdet. Først da, når jeg hadde blitt ordentlig godt kjent med ham og kjente meg trygg på at han ikke kom til å reagere slik min tidligere samboer reagerte den dagen jeg fortalte at jeg ville bli veganer, turte jeg å ta opp temaet. Jeg ble likevel værende kjøtteter, fordi jeg visste at han ikke kom til å kutte ut kjøtt, og at det i de fleste tilfeller ville bli nødt til å bli laget to par middager til alt, noe vi faktisk ikke hadde råd til.

Nå kan det imidlertid se ut til at jeg blir nødt til å kutte ut kjøtt igjen likevel. Det siste året har jeg rett og slett følt meg syk. Jeg har jevnlig magesmerter, føler meg oppblåst og slapp. Menstruasjonen har blitt uregelmessig, og mensstruasjonssmertene er så ille at jeg er fullstendig ubrukelig som menneske de første to dagene av syklusen. Jeg har gått utrolig fort opp i vekt, som har gjort at jeg er i mye dårligere form nå enn tidligere, og sliter både med kvalme og hodepine rett som det er. Jeg har mer humørsvingninger, og huden min, selv om den ikke på noen måte kan defineres som såkalt 'problemhud', har blitt dårligere.

Dette kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at jeg spiser en del godteri og generelt usunn mat med mye ost (som jeg selvfølgelig skal kutte ut), men samtidig har jeg også lest at mange opplever disse symptomene etter å ha spist kjøtt. Det, i tillegg til det moralske, er faktisk en av grunnene til at mange velger å trappe ned, eller kutte ut, kjøtt.

Så det kan se ut som jeg må ta meg en liten prat med Espen likevel, og finne ut hvordan vi gjør det fremover. Jeg skal ikke prøve å påtvinge han noe som helst i kostholdsveien, men noe må i alle fall gjøres for min del. Enten det blir å ha egne matvarer som er kun mine, eller om det blir å generelt trappe ned på mat.

 

Jeg fant et artig forum her om folk som syke av å spise kjøtt, men jeg er nysgjerrig;

HAR NOEN AV DERE MERKET NOE?


8 comments



Hvorfor jeg endrer navnet mitt


Category: Story of my life // 16.09.2017 at.22:07 o' clock // No comments


Jeg har bestemt meg for å endre navnet mitt. Rettere sagt brukernavnet mitt. På snapchat. Dere kommer med andre ord ikke til å kunne nå meg på brukernavnet gamerfrue lenger, men er hjertelig velkommen til å adde JessicaBaliciel. I ett ord, uten punktum.

- En dag kommer jeg til å se tilbake og gremmes over hvor lite oppegående jeg ser ut på dette bildet. I dag er ikke den dagen. -


Jeg opprettet snapchat i 2013. Dette var i en tid hvor både jeg og daværende samboer syntes det begynte å bli vel mange 'fruer' på blogg.no. Da jeg slet med å finne et brukernavn på snapchat var han ikke sen med å himle litt med øynene og si, ganske så sarkastisk at; "pilotfrue, komikerfrue, fotballfrue.. Du skal ikke bare kalle deg gamerfrue, like godt?". Så slik ble det. Fyren var jo en hardcore gamer, så det passet seg vel, tross alt.

Da vi brøt opp i 2015 var jeg inne på tanken om å endre snapchatnavnet allerede da. Jeg lot det likevel bli værende fordi jeg tenkte at .. Vel, det var jo enkelt å huske.

Merkelig nok har folk en tendes til å misforstå meg. Det er ingen som spør fotballfrue om hun er fotballspiller. Det er heller ingen som spør komikerfrue om hun er komiker, eller pilotfrue om hun er pilot. Jeg derimot, kan ikke si snapchatnavnet mitt uten å få spørsmål om jeg er gamer. Det er rart det der. Litt på samme måte som at Elise Gabrielsen kunne kalle seg living doll uten problemer, mens jeg ofte møter hånlige og fordømmende mennesker på nett som skal belære meg om at jeg ikke kan tas seriøst som menneske fordi jeg tror jeg er en levende dukke. Denne antagelsen kommer de da med, basert ene og alene på at bloggen min heter livingdoll. Kanskje jeg heller burde kalt den BetterThanJudgmentalAssholes, men det klinger liksom ikke like fint.

Uansett; jeg er lei av å måtte forklare til folk på snapchat at jeg ikke er en gamer. At jeg opprettet kontoen mens jeg var sammen med en gamer. Dra hele regla, gang på gang på gang.

Derfor gjør jeg det enkelt, og endrer hele brukernavnet.


0 comments



It runs in the family


Category: Story of my life // 15.08.2017 at.12:42 o' clock // One comment


I once heard that all it takes for some parents to consider having another baby, is seeing a toddler. Looking back at old baby pictures, or seeing some stranger hold their little girl or boy's hand in the supermarket. I'm a lot like that, but with animals. I see an animal, and I instantly consider having another one, even though I know, in the back of my mind, that I really shouldn't.

I already have four grown cats, but when my boyfriends mother invited us over for dinner on sunday and I saw these little beauties, my head started thinking.. Wouldn't it be nice to have a little kitten running around the apartment? It's just one more. We have room for one more, right?

Luckily, I also have something called common sense. I know I shouldn't have another one. So I won't.



I think it runs in my family. My grandma Lily was a cat person. She and grandpa always welcomed stray cats into their home. As a little girl I loved that and would always go around their house looking for cats and try to befriend the new, shy ones. My dad used to have a handful of cats as well. Not nearly as many as grandma, but still a handful. 


1 comment



Home; where the wifi connects automatically


Category: Story of my life // 06.08.2017 at.19:16 o' clock // 2 comments


♪ ♫ Guess who's back; back again? Jessie's back! Tell a friend!  ♪ ♫
(Ten points if you sang this instead of just reading it).

We're back. Home, sweet home. Home, where you have to clean up your own mess, and wash your own towels. Home, where no one makes the bed for you. Home, where you start considering moving into a hotel permanently.

But also: home, where your pets are. Home, where your own bed is. Home, where you can sleep as long as you want, because there's no maid coming to clean your room at 11 o' clock. Home, where you don't have to worry about missing breakfast, because you make it yourself. Home where your fridge and freezer are. Home where your netfix, HBO and popcorntime is. Home, where the wifi connects automatically. 


2 comments



Leaving the country


Category: Story of my life // 04.08.2017 at.14:40 o' clock // No comments


Hey guys! While you're reading this, I'm on my way to Sweden where my boyfriend and I will be staying for a few days.



I'll try to keep my blog updated while I'm gone.


0 comments



My 7 year old killed someone yesterday


Category: Story of my life // 31.07.2017 at.23:43 o' clock // 2 comments


Minsten caught his first mouse yesterday. He jumpet in the window with something grey in his mouth, dropped it on the floor and just sat there, staring at me with his big eyes. I could tell he was proud. He turned seven on july 25th, and until yesterday he's never shown any interest in catching anything. Not mice. Not spiders. Not birds. Nothing. I guess because Sophie comes home with dead mice and birds at least twice a week, Minsten felt like he had to impress me somehow.



The mouse was still warm when I picked it up. Even through the toilet paper I used to pick it up, I could feel the warmth coming from it's tiny body. At first I thought it was still alive, so I gently poked it to see if there was any reaction. There wasn't.

Knowing Minsten did this to impress me, I picked him up and cuddled him for a minute, telling him he's such a good boy. I know this behavior will only encourage him to do it again, but at the same time, I can't act like he's done something wrong, when the truth is that catching mice and small birds are perfectly natural for a cat. Once he looked the other way, I threw the mouse out. At first I thought of throwing it in the trash, but decided to throw it out the window instead.

As an animal lover it always hurts me to see lives being taken, but at least this way, another hungry animal - such as a fox, a bird or a stray cat - might get a meal out of it.

I know most people will think of me as a weirdo for caring so much about a dead mouse, but that's just part of who I am. I am someone who cares. I am someone who values life, even in it's tiniest form. I am someone who loves this planet and every soul on it. I know I'm not supposed to. I know I'm supposed to think of these small creatures as pests and worthless beings that should be killed and thrown away like garbage; but that's just not who I am.


2 comments



Unconditional love


Category: Story of my life // 25.07.2017 at.19:38 o' clock // No comments


 






Even
after
all this time,
the sun never says
to the earth:
"you owe me".
Look
what happens
with a love like that;
it lights
the whole
sky

 


0 comments



Laila M Nikolaisen wants to have an incest 3way


Category: Story of my life // 17.07.2017 at.11:09 o' clock // 10 comments


So, we all know this woman, right? She's 47 years old, has a blog where she posts screenshots of personal documents sent to her by NAV (which is short for Ny Arbeids - og Velferdsforvaltning = New Labor and welfare administration) and goes on a neverending rage about how she's been treated wrong. To most of us, however, she's known for leaving totally random and unrelated comments on our blog posts. Such as this one;


(TRANSLATION: "why is it so important that my life is ruined and no one gets to know about it?")

She left this under a blog post about my dead grandmother, so naturally, it pissed me off. Especially since this is the second time within 24 hours she's left this bullshit on my blog. Not too long after that, I got a new comment. The same comment, from her again, but on a different blog post.

After that, some guy named Erik also left a comment. Like hers, it was totally unrelated to my blog post. And like her, he's also old enough to be my father.


(TRANSLATION: "more cyberbullying. )I didn't write this)".

He then left another comment, explaining why he left this random bullcrap in my comment section:


(TRANSLATION: "I'm writing a lot of posts because I'm being denied rights, after hearing that I'm persecuted by the mafia at Rimi Bjørndal in 2003. I also heard that Rimi-Hagen uses me as a drone against the mafia. And dr. Johnsen at Blakstad said that I'm not functional").

Obviously doctor Johnsen is right, based on the fact that we don't have mafias in Norway. They both kept leaving comments in the comment section on various blog posts. The latest comment is some juicy stuff about Erik's dirty underpants. Yummy. Thanks. Loved getting those details on a blog post about my grandmother. Hasthtag SoClassy.

When I checked my hotmail today I noticed a new e-mail from Laila.


(TRANSLATION: "When should we fartfuck? I'm ready anytime. Erik's joining, too")

Due to the fact that they both share the last name Ribsskog, which is not too common in Norway, I'm just gonna assume that these two are related. Either they're father and daughter, brother and sister or cousins. Either way, she wants a threeway with me and her .. Whatever it is. I'm just gonna say brother.

Sorry, girl, but I'm engaged, and incest isn't my thing. But hey, you two sicko's have fun. Just please don't reproduce.


10 comments



Twenty seven


Category: Story of my life // 04.07.2017 at.12:31 o' clock // No comments


Yesterday was no ordinary day. My favorite person in the entire world turned twenty seven! 

 He was too exhausted from work to go anywhere or do anything, so we decided to stay home, watch a movie, have a nice meal and some cake, combined with scented candles.


//Thanks to google for the pic.
Wish it was mine.

 


0 comments


WHY ENGLISH?


Through social media I've come to know a lot of people from all over the world. Most of them don't speak Norwegian. Some of them read my blog regardless. So I wanted to make a blog in a language they could actually understand.

Translate

ADS


DESIGN BY

hits