hits







KONTAKT:

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SEARCH

WHO'S READING?

SYMBOLS

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Min første gang på catwalken


Category: Story of my life // 21.02.2018 at.04:30 o' clock // 2 comments


  NORSK.   Husker dere jentebladet Chica Magazine? Det gjør nemlig jeg. I løpet av sin korte levetid her i Norge rakk dette bladet å dra i gang en modellkonkurranse kalt CHICA Model Search. Jeg var på dette tidspunktet femten år gammel, og hadde alltid gått med en modelldrøm i magen. Jeg visste godt at normalt sett ville ingen seriøse aktører ta i meg med pølseklype engang - jeg var både for lav og for rund til å passe modellidealet - men inni bladet fant jeg en liten notis hvor det sto "vi stiller ingen krav til høyde eller vekt", og tenkte at NÅ hadde jeg sjansen. Kate Moss var jo egentlig for lav til å bli modell hun også, men se så greit det gikk for frøkna, når hun først fikk en sjanse. Jeg tenkte med meg selv at kunne Kate på 1.68 bli modell, kunne vel Jessica på 1.65 også, og de ekstra kiloene mine kunne jeg jo alltids bare.. Kvitte meg med. Men hvem vet, kanskje var dette året hvor de lette etter noe nytt. Ei med litt hofter på, for eksempel. 

Med stjerner i øynene og fryktelig lite vett i skallen fikk jeg mast meg til å få dra til Oslo på casting. Castingen skulle holdes på et hotell i Oslo, og dette var - i mine øyne - svære greier. Å finne frem var et lite helvete i seg selv, men det gikk da til slutt. Jeg kom frem, fikk bildet mitt tatt, navnelapp med tall på, fylte inn den nødvendige infoen på arket mitt, og ventet på at det skulle bli min tur. Jeg skal ærlig innrømme jeg mistet litt motet da jeg innså at jeg måtte gå på catwalken ikke bare foran et panel med 'dommere', men også alle de andre potensielle modellene i rommet. Da hjalp det heller ikke at alle de andre jentene var tynne jenter med pene, flate mager. "Vel, de skrev nå at det ikke var noe høyde - eller vektkrav", minnet jeg meg selv på inni hodet mitt.

Catwalk-delen gikk greit. Det vil si; det var ingen som lo av meg. Det var ingen som kniste og fniste og hvisket og tisket, noe som faktisk er uhyre sjelden i et rom fullt av usikre jenter som kjemper om den samme drømmen. Det ble imidlertid aldri noen modell av meg.

Helt tomhendt dro jeg derimot ikke derfra. Jeg fikk da en fancy t-skjorte med teksten "Chica Model 2006" på, i tillegg til at jeg kjøpte meg et par WOW-joggedresser, som var ganske hot den gang. Dette var i den perioden hvor WOW-joggedressene, UCLA-buksene og WESC-genserne dominerte motebildet. Til dere som var for unge til å huske denne perioden: dere gikk ikke glipp av noe særlig. Folk så ut som en gjeng med tullinger, og trodde de var veldig kule i hettegenser'n. 

Jeg fikk meg også en venninne på castingen. Ei jevnaldrende jente som het Serena. Hun var faktisk fra samme by som meg, og en typisk wild child. Jeg turte ikke gå bort til bladhyllen, ta det bladet jeg ville, og spasere ut som ingenting, men det gjorde Serena. Jeg turte ikke gå bort til en gjeng med eldre gutter og flørte, men det gjorde Serena. I mine øyne var Serena veldig kul. Vi holdt kontakten litt sånn til og fra, men den døde ut etter en liten stund.

NOEN ANDRE SOM OGSÅ VAR PÅ CHICA MODEL SEARCH?
(plusspoeng om du gråt en tåre da bladet ble lagt ned, også).

 

---

  ENGLISH.   Do you remember Chica Magazine? I do. It didn't survive for long, but while it was still around, it had a modelling contest called 'CHICA model search' going. I was fiften years old at the time and had always wanted to be a model. I knew that under normal circumstances I didn't have a chance. I was too short, and too wide (chubby) for anyone to ever take me seriously in the modelling industry. But inside the magazine was a note saying "We do not have any requirements regarding height or weight", and I thought to myself that THIS, this was my chance! After all, Kate Moss was originally thought to be too short for the modelling industry as well, but look at her now, bitches! If Kate, 5 feet and 6 inches could make it, so could Jessica, 5 feet and 5 inches. And the extra weight? Yeah, I could lose that. But, who knew, maybe they were actually looking for something new these days? A model with hips, or something.

I arrived in Oslo with my head in the clouds, and no - or very little - brain activity. The casting would be held at a nearby hotel, which at first seemed almost impossible to find. It took a while but I ended up in the right place eventually. I got there, got my photo taken, got a name tag and a number, signed the papers handed to me, and waited my turn. I got a little nervous when I realized that not only would I have to walk the runway in front of judges, but also every other potentional model in the room. It also didn't do my self confidence any favors noticing that I was the only chubby girl in a room full of skinny babes. "Well", I reminded myself in my head, "the note clearly stated that there would be no height or weight requirements".

Walking the runway went fine. Fine as in, nobody laughed at me. There were no giggling or laughing or finger pointing or nasty looks, which is actually pretty uncommon in a room full of girls. Especially when they're all chasing the same dream.

I didn't make it to the next round, but I didn't leave empty handed. I got one of those fancy "CHICA MODEL 2006" t-shirts. I also bought a few WOW-tracksuits. Those were the hottest fashion trend back then, along with WESC-hoodies and UCLA-pants. For those too young to remember; you didn't miss out on anything. We looked like a bunch of morons back then.

I also made a new friend at the casting. Her name was Serena and she was from my hometown. She was a typical wild child who walked into a store, grabbed a magazine and walked out like it was no biggie. I, myself, wouldn't dare go up to a bunch of older guys and flirt, but to Serena, this was no biggie. To me, Serena was super cool. We stayed in touch for a few weeks, but it faded out eventually.


2 comments



Skal jeg betale for at du runker på flislagt bad?


Category: Story of my life // 20.02.2018 at.13:53 o' clock // 8 comments




  NORSK.   Det blinker i telefonen. Èn ny melding. Den er fra huseieren, som minner meg på at husleien skal være på konto i dag. Jeg stirrer på klokken. Den viser 09:58. "God morgen til deg også", tenker jeg sarkastisk. Vurderer å skrive det, men lar være. "Jeg har bodd her i tre år nå, og vet godt når husleien skal være på konto, thank you very much". Vurderer å skrive dèt også, men lar være.

Det er rart hvor gretten man kan bli en av slik liten filleting. Jeg rister det av meg, hiver et par skitne sokker og litt annet i vaskemaskinen, setter den på og går for å lage meg frokost. Knekkebrød frister ikke, så det blir en skål med frokostblanding. Synes nesten jeg hører kostholdseksperten jatte inni hodet på meg. "Det det er bare sukker". Ja, det er det. Sånnsett kunne jeg like gjerne dratt frem en pose potetgull og en flaske cola.

Mari kontakter meg på facebook for å høre om jeg har noen ærender i sentrum i dag. "Ja, jeg må innom et par steder og kjøpe litt dritt, så jeg kan bygge meg en bombe og sprenge meg sjæl i lufta", har jeg lyst til å svare, men lar være, selv om akkurat nå, er det faktisk det som frister mest.

Livet har tatt en passelig bedriten vending. Skattetrekket mitt overgår all sunn fornuft, og jeg sitter igjen med minimalt. Noen mener kanskje man bør betale skatten sin med glede, men det gjør jeg ikke. Jeg vet nemlig at femti millioner av skattepengene våre går rett i ræva på pelsdyrnæringen. Andre deler går til å opprettholde hotellstandard i norske fengsler. Skal jeg, med glede, leve på vann og brød (litt overdrevent, men dere forstår greia) slik at pengene mine kan brukes til å flå dyr og selge huden svindyrt, eller så voldtektsmenn og pedofile jævelskap kan ta seg en runk på flislagt bad med varmekabler? Nei, du!

---

  ENGLISH.   My phone lights up. I have an unread message. It's from my land lord, who reminds my that my rent is due. I glance at my watch. It's 9:58 AM. "Good morning to you too", I sarcastically think to myself as I, for a brief moment, consider replying with those exact words. I end up not doing it. "I've been living in this apartment for 3 years now, I know when my rent is due, thank you very much". I consider typing those words as well, but that probably wouldn't be a good idea.

It's funny how such a small and insignificant thing can mess with your mood. I shake it off, throw a few dirty socks and some other pieces of clothing in the washing machine, and head for the kitchen to find some breakfast. I'm not in the mood for crispbread, so cereal it is. I can almost hear my imaginary dietitian in my head saying: "Cereal? Are you serious? That's nothing but empty calories and sugar". Yep, it is. I'm well aware. Next time I'll just go with a bottle of coke and some potato chips.

Mari texts me on facebook asking if I have any plans down town today. "Yeah, I actually need to buy some stuff from a bunch of different places to build a bomb so I can blow my fucking head off", I consider telling her. But I don't. Even though right now, that seems like a reasonable life choice.

If life is a road, then there's a big ass speedbump in mine. I hardly have any money to survive on these days because of taxes. Some people say that you should always pay your taxes without complaint, but I don't. Because I know that fifty million norwegian kroner (that's a shitload of $$, google it) goes to the fur industry. Some of the tax money also goes to maintaining hotel-like cells for prisoners. Should I happily, willingly, live like a poor person so that my money can be used to maintain farms where they skin innocent animals for their fur, or so that some rapist og child molester can sit and jerk off in a fancy pancy bathroom with tiles on the walls and heating cables on the floor? No, sir!   


8 comments



Gjør det bare for penga


Category: Story of my life // 15.02.2018 at.13:02 o' clock // 4 comments




Jeg tenkte aldri noe særlig over hvordan små, tilnærmet ubetydelige, filleting kan endre noens helhetsinntrykk av meg. En tyggis her, litt fikling med papirer der - er det så nøye?, pleide jeg å tenke. Helt til det plutselig var jeg som satt i stolen, med et menneske som så igjennom papirene sine istedenfor på meg. Helt til det plutselig var jeg som satt der og følte meg usett og mindre viktig, fordi hun heller ville lese sine egne notater enn å spørre meg dersom det var noe hun lurte på. Dette opplevde jeg på min første time med ny psykolog, og selv om jeg syntes det var en anelse ugreit, lot jeg det passere. Første dag og greier, vet dere.

Andre gangen var likedan. Hun kom, så i sine egne notater, istedenfor på meg. Tredje gangen var lik. Fjerde, også. Det ble en vane etterhvert. Jeg møtte til time, hun så i notatene sine istedenfor på meg, og når hun først spurte meg om noe, var det alltid de samme spørsmålene: "Hvor gammel er du?", "var det aurland familien din var fra?". Jeg er tjuesyv. Familien er fra Arendal. Antall ganger jeg svarte på disse to spørsmålene, ble veldig mange. Selv bostedet mitt måtte jeg rette på henne på. Fortelle at jeg bodde i Gol, ikke i hemsedal. Kanskje er det bare små filleting, men det totale helhetsinntrykket jeg sitter igjen med, er at hun har tankene et helt annet sted når jeg sitter og forteller. At hun ikke egentlig hører etter. At hun gir blaffen, rett og slett, og at dette er en jobb hun gjør kun for penga.

Det er klart at slik er det nok i de aller fleste tilfeller, også. Det ville være naivt å tro at de som jobber i psykiatrien er voldsomt interessert i hver eneste pasient de har. Hver eneste traumatiserte tenåring. Hver eneste angstfylte småbarnsmor. Jeg er sikker på at de har hørt det aller meste før, og at det på et eller annet tidspunkt slutter å være interessant og heller går over til å høres ut som endeløs sutring. Jeg forventer ikke at en psykolog skal være genuint interessert i meg - men jeg forventer at de i det minste gjør med god jobb med å late som.

Det eneste jeg egentlig har fått ut av disse timene mine, er dårlig samvittighet. For er det èn ting min behandler virker genuint opptatt av, er det kostnadene for taxi. Det får jeg høre hver eneste gang jeg er der; at det koster dem enormt mye penger å skulle sende pasienter i taxi. "Når er det du kan begynne å ta buss da?", er spørsmålet jeg får hver gang, gjerne etterfulgt at "det har ikke noe for seg at du går her om du ikke vil begynne å ta buss". Med sosialfobi, som jeg har, kan det nemlig være et sant helvete å skulle sitte på en buss. Eller et tog.

I dag hadde jeg et ubesvart anrop fra henne på mobilen, og en melding på svareren. Jeg har fortalt henne tidligere at jeg har telefonangst og derfor sliter med å prate i telefonen, men som så mye annet, ser det ut til å ha gått inn det ene øret og ut det andre...
 


4 comments



Lukten av død og fordervelse river i nesa


Category: Story of my life // 11.02.2018 at.23:04 o' clock // 6 comments




Jeg er en sånn person det alltid 'er noe med'. I alle fall føler jeg det litt slik selv. Nå den siste tiden har smaks - og luktesansen min endret seg. Det er ikke snakk om voldsomme endringer, for de aller fleste ting både smaker og lukter det samme som før, men når det kommer til kjøtt, synes jeg alle kjøttstykker lukter død og fordervelse for tiden. Dermed fikk det bli ris og snitzel til middag på mannen i dag, og en skål med nudler til meg.

Dum som jeg er har jeg rådført meg med doktor Google, som selvfølgelig mener at her er det kreft(er) i sving. Likevel gidder jeg ikke bli helt panisk ennå, for jeg mener å ha lest noe et sted for mange år siden at smaks - og luktesansen vår endrer seg flere ganger i løpet av livet. Jeg tenker at før vi hiver oss over første og verste sykdom, er det greit å utelukke at det ikke er en mer naturlig forklaring på det hele. Så da lurer jeg på:

Har noen av dere opplevd at smaks - og luktesansen har endret seg, enten permanent eller for en liten periode, uten at dere led av dødelig sykdom?


6 comments



Min tid på barnehjem


Category: Story of my life // 10.02.2018 at.13:47 o' clock // No comments


Jeg vet ikke om dere har merket det, men bloggingen har blitt litt nedprioritert de siste dagene. Jeg har hatt mange tanker i hodet, og for aller første gang ikke hatt lyst til å fortelle noen om dem. Likevel er dette noe som påvirker tankene mine såpass mye at jeg ikke klarer å legge det bort, og da er det kanskje like greit å være åpen om det isteden.

Her om dagen tok jeg kontakt med mine fosterforeldre for å få dem til å sende meg et par papirer fra den perioden jeg gikk til psykolog som lita jente etter et kidnappingsforsøk, og den perioden jeg var under oppfølgning fra sykehuset på grunn av spiseforstyrrelser. Mine forsterforeldre hadde ikke disse dokumentene liggende og slenge, men lovet at de skulle se om de kunne finne dem. Samtidig benyttet jeg anledningen til å spørre litt rundt min egen oppvekst, fra de årene jeg ikke husker, og det er her ting begynner å bli ugreit.

Det viser seg nemlig at før jeg kom i fosterhjem, var jeg et barnehjemsbarn. Jeg vil ikke gå ut med navn på barnehjemmet, men et kjapt søk på google viser at dette barnehjemmet for noen år tilbake var i medienes søkelys på grunn av påstander om fysisk avstraffelse i strid med loven; barn ned i ettårsalder ble blant annet dengt rutinemessig, lenket fast til sengen, og lukket inne i mørke kjellere og rom som straff. Det er også påstander om seksuelle overgrep. Ansatte, besøkende og andre barnehjemsbarn skal ha forgrepet seg seksuelt på flere av barna. Dette dreier seg om perioden 2004 og sytti år bakover i tid, og det er funnet dokumenter som bekrefter påstandene. Jeg ble plassert i fosterhjem i begynnelsen av 1994, og var altså et barnehjemsbarn i 93, som er innenfor tidsrammen hvor disse avstraffelsene og overgrepene skal ha funnet sted.

Fosterforeldrene mine forteller at da jeg først kom til dem, var jeg ei veldig stille jente. Jeg likte ikke å snakke, og jeg vek unna blikk-kontakt. Jeg flakket mye med blikket, gjemte ansiktet i hendene, og ble urolig om noen kom 'for nært innpå'. Jeg ville ikke svare på spørsmål dersom jeg oppfattet at det fantes ett riktig og ett feil svar, og jeg ville heller ikke at noen skulle se på meg når jeg gjorde ting, så som å lese høyt fra bok. Fra tidligere av har jeg også blitt fortalt at jeg var livredd mennesker med masker eller ansiktsmaling.

Jeg har lest nok psykologi i mitt liv til å vite at dette er typisk oppførsel for et traumatisert barn som har vært utsatt for noe som ikke er greit. Mine fosterforeldre kunne ikke gi noe svar på om jeg var blitt utsatt for noe på barnehjemmet, og jeg har derfor tenkt tanken på å kontakte barnevernet som hadde saken min for å se om kanskje de sitter på noen opplysninger rundt dette. Jeg kjenner på meg at dette er noe jeg ha et svar på, og det er altså denne tanken som opptar meg for øyeblikket.

//Bildet er en avisartikkel, og kan ses i sin helhet her.


0 comments



Min verste fiende


Category: Story of my life // 08.02.2018 at.18:57 o' clock // 4 comments




Klokken er 22:00 onsdag den syvende februar. Jeg går ut i stuen, og legger merke til at Espen ikke sitter foran pc'en slik han pleier. Døren til badet står åpen, lyset er på. Han er ikke der inne, heller. Jeg finner ham på soverommet. "Har du lagt deg!?", utbryter jeg vantro, men han svarer ikke. Han sover. Jeg blir stående og se på ham litt. Han er så fin, denne mannen.

Brått fylles kroppen av usikkerhet. Han har faktisk lagt seg, han som pleier å sitte våken til halv ett-to-tiden. Han har lagt seg, og det attpåtil uten å si ifra. Uten å gi meg nattakyss. Uten å si god natt.. "Har jeg gjort noe galt?", tenker jeg. I løpet av milisekunder har hjernen min tatt for seg dagen i detalj og forsøkt å finne noe feil. Noe jeg kan ha sagt eller gjort som har irritert ham. Jeg har lyst til å vekke ham og spørre, men lar være. Jeg vet at han trenger mer søvn enn han faktisk får.

Klokken passerer ett, og jeg kryper under dyna. Eller, under pleddet. Jeg orker ikke sove med dyne, det er så varmt. Jeg blir liggende og vri meg. Får ikke sove. Forsiktig tar jeg hånden hans. Holder den litt. Han klemmer den ikke, slik han pleier. Når jeg legger den fra meg igjen, tar han den fort til seg. Det sårer, enda jeg vet at det ikke burde det. Han sover jo. Han vet ikke hva han gjør. Eller..? Jeg blir liggende en stund til og vri meg.

Plutselig er det så varmt at jeg ikke klarer mer. Jeg må opp av sengen, jeg må ut, jeg må ha frisk, kald vinterluft i ansiktet. Så lydløst jeg bare kan, går jeg med raske skritt ut i stuen. Dytter opp stuevinduet og stikker ut hodet. Endelig får jeg puste igjen. Jeg står noen sekunder og bare trekker ned den friske luften. Så kjenner jeg at den velkjente følelsen av kvalme. Jeg griper esken med kvalmenedsettende. Fingrer ut en bitteliten pille. Ser at det ikke er mange igjen. Jeg går til kjøleskapet og griper det eneste vi har å drikke; en Hamar julebrus på glassflaske. Den har stått der siden jeg kjøpte den på tilbud første uken etter nyttårsaften. Jeg finner ingen dato, og bestemmer meg for å ta sjansen på å drikke den likevel, så jeg får svelget pillen. Etterpå går jeg tilbake til sengen.

Det tar ikke lang tid før jeg må opp igjen. Smerter denne gangen. Jeg kvaler et oppgitt stønn og finner frem esken med smertestillende. Ser på klokken. Jeg skal vente en halvtime før jeg kan ta smertestillende, ellers kaster jeg opp. Jeg fisker frem mobilen og scroller gjennom instagram og facebook. Når halvtimen endelig har gått, har jeg drukket opp brusflasken, og må svelge smertestillende med smakløst, kjipt vann fra springen. "Dumme faens kjerring", tenker jeg for meg selv. Klokken er fire, og jeg kryper til sengs.

Den urolige følelsen i kroppen gir seg ikke. Selv ikke etter at Espen har dratt på jobb. Den bare øker og øker, og jeg blir mer og mer overbevist om at noe er galt. Helt til han kommer hjem og det viser seg at nok en gang er det bare min verste fiende - hjernen - som har tullet med meg.


4 comments



Gravid uten å merke det?


Category: Story of my life // 06.02.2018 at.22:37 o' clock // 4 comments


Jeg er periodevis plaget av mareritt. Det betyr at jeg som regel har et normalt søvnmønster, men at jeg i enkelte perioder opplever å ha mareritt hver eneste natt. Dette gjør at kroppen ikke får hvile ordentlig, og jeg isteden går rundt og er lettere irritabel, sløv, lat og ufokusert store deler av dagen. Den siste uken har vært slik. Hver eneste gang jeg har sovnet, har jeg drømt noe fælt. Drømmene blir mer og mer bisarre for hver natt, og gir overhodet ingen mening i våken tilstand. Dette går også ut over den fysiske formen min. Jeg tuller ikke med dere når jeg sier at jeg lever på kvalmenedsettende om dagen. Å ta en kvalmenedsettende pille har blitt like normalt som å spise frokost.

Her forleden, da jeg satt på baderomsgulvet klokken to om natten og fingret en bitteliten kvalmenedsettende pille ut av esken, slo det meg at hadde jeg blitt gravid nå, ville jeg ikke engang ha merket det. Jeg ville antagelig tatt morgenkvalmen for å være bare enda en generell kvalmerunde. Dèt er en passelig skummel tanke.

Heldigvis er det et moderne samfunn vi lever i, med (overprisede) graviditetstester på hvert et butikkhjørne. Så graviditet er vel den ene tingen jeg absolutt ikke trenger bekymre meg for i disse dager. Takk og pris.


4 comments



Derfor endret jeg utseendet mitt


Category: Story of my life // 06.02.2018 at.14:47 o' clock // 8 comments


Innimellom dukker det opp kommentarer som "Du var jo så fin før, hvorfor har du endret deg?". Som regel er de etterfulgt av nedsettende ord og blir slettet før de får se dagens lys på bloggen, men i dag tenkte jeg ta opp saken i et eget blogginnlegg og faktisk gi et begrunnende svar.

Det korte og enkle svaret når noen spør "du var jo så fin før, hvorfor har du endret deg?", er at jeg ikke selv klarte å se hvor 'fin' jeg var. Etter å ha blitt mobbet i flere år kunne jeg bare se alt som var galt med meg, og var veldig misfornøyd.  De av dere som aldri har opplevd mobbing har kanskje vanskelig for å forstå hvordan ord kan påvirke såpass mye, men det ligger helt klart noe i påstanden om at "når noe blir sagt ofte nok så blir det en sannhet".

Helt siden jeg var fem år gammel ble jeg fortalt at jeg var stygg. Jeg ble fortalt at jeg var tjukk, at jeg hadde en helt grusom oppstoppernese, at øynene mine var deformert fordi de var mer mandelformede enn runde, og til slutt ble dèt alt jeg klarte å fokusere på. Jeg ble eldre, og var til slutt den eneste jenta i klassen som aldri hadde blitt kysset. Guttene satt i spisefriminuttet og egget hverandre opp med spørsmål som "ville du kysset Jessica for en femhundrelapp?", og det var utallige bursdagsselskaper og fester jeg aldri ble invitert på, hvor jeg fikk forklart at "du er så feit at det ikke er plass til deg", "ingen vil feste sammen med feite mennesker", "du er for stygg" og tilsvarende. Guttene og jentene på skolen min kjente også andre gutter og jenter fra andre skoler, og mobbingen bredde seg fort til å bli såpass ille at en kjapp tur ned til byen for å handle en ny BH, kunne resultere i knising og fnising fra fremmede folk jeg gikk forbi, og 3-5 nye meldinger på sosiale medier da jeg kom hjem, fra totalt fremmede mennesker, som skrev ting som: "æsj, så deg i byen i dag. Faen så stygg du er!". Selv eksen min, Stefan, kommenterte det da jeg var atten år: "jeg har seriøst aldri fått så mange stygge og sinte blikk fra randoms i byen som jeg får når jeg går sammen med deg".

Hver gang jeg så meg i speilet, så jeg den samme jentungen. Hun som 'hele verden' hadde stemplet som stygg. Hun som ingen kunne elske. Hun som ikke var bra nok. Jeg utviklet store komplekser - komplekser som jeg til dags dato enda sliter med - og pleide ofte å tenke at hadde jeg bare vært pen, ville jeg sluppet all denne dritten. Da ville folk behandlet meg bedre. Da ville ikke gutter vært utro mot meg, eller dumpet meg for andre damer. Å 'bli pen' ble, i mitt hode, løsninger på alle mine problemer.

Ting ble mye bedre etter at jeg gikk ned i vekt og fikk lagt inn silikon i brystene. Da forsvant store deler av mobbingen. Da jeg traff Dan gikk jeg fort opp i vekt, og mye av mobbingen kom tilbake. Den fortsatte på nett etter at jeg hadde flyttet fra hjemfylket, men avtok gradvis ettersom vi alle ble eldre. Likevel var jeg ikke helt fornøyd enda, og begynte med sirkellinser i 2014 for å få større øyne. Da det ble slutt med Dan i 2015, var det noe i meg som rett og slett klikket. Jeg orket ikke å se det samme ansiktet i speilet hver eneste dag. Jeg orket ikke stirre på det samme, blonde håret, de samme øynene, leppene, det samme mennesket som var blitt dumpet. Det samme mennesket som nok en gang var blitt stemplet som 'ikke bra nok'. Jeg trengte en øyeblikkelig forandring, kjøpte meg hårfarge og farget hele håret rosa. Det var der og da jeg fikk sansen for unaturlige hårfarger, og gikk gjennom både rosa, blått, grønt, rødt og grått - alt sammen i løpet av et par måneder. Neste steg på listen var å begynne med contouring av ansiktet. Jeg lærte meg å gjøre leppene større, nesen smalere og ansiktet mindre rundt ved hjelp av sminke.

Først nå kan jeg se tilbake på gamle bilder og tenke at den jenta jeg ser, slettes ikke har noen grusom oppstoppernese eller deformerte øyne. Hun har slettes ikke fotballrundt ansikt, og er ikke stygg. Men hun ble helt klart penere etter at hun begynte å ta vare på huden, farget håret rosa hår og lærte seg litt basic sminketeknikk.


8 comments



Tvunget til å strippe klokken 2 om natten


Category: Story of my life // 05.02.2018 at.18:27 o' clock // 3 comments




I dag er jeg i et av de der typiske "burde ikke blogge"-humørene vi bloggere er i innimellom. Dere vet, når hjernen ikke er i stand til å formulere en eneste fornuftig setning og du føler deg mer robot enn menneske. Mye av årsaken til det mistenker jeg kan ha noe å gjøre med at jeg ikke sov i natt. Eldstekatten vår hadde nemlig pisset ned hele sengen, noe som gjorde at istedenfor å legge oss, va Espen og jeg tvunget til å stå der klokken to om morgenen og strippe hele sengen. Overmadrass, dobbeldyne, laken - alt var dynket i hannkattpiss.

Dermed var det bare å smelle i gang vaskemaskinen, sette på en film, og holde seg våken. Vi kom oss gjennom Pitch Perfect 1 og 2 før Espen måtte gi tapt for søvnen. Selv ble jeg sittende våken til klokken halv ni. Jeg tenkte det var like greit, ettersom klokken allerede nærmet seg fem da han sovnet, og jeg hadde ansvaret for å vekke ham og lage niste klokken halv åtte. Jeg vet at jeg kan bli et skikkelig drittmenneske dersom jeg må stå opp før jeg er klar, derfor var det best å bare holde seg våken.

Klokken halv ni var han oppe og ute av døren, og jeg sank inn i en velfortjent søvn. Klokken elleve følte kroppen min at det var på tide å stå opp og gripe dagen. Først nå har jeg hatt tid til å sette meg ned foran pc'en og oppdatere dere. Så beklager for en sen oppdatering, folkens, men som dere forstår hadde det altså sin årsak. Beklager for tidenes clickbait, også - jeg kunne bare ikke dy meg.


3 comments



Å leve med 2 kg pupper


Category: Story of my life // 01.02.2018 at.11:15 o' clock // 10 comments




Er det noe jeg ofte får spørsmål om, så er det brystene mine. Kanskje ikke så rart, da de utgjør to kilo av kroppsvekten min, og er, mildt sagt, ganske fremtredende. Som biseksuell var jeg i lang tid, spesielt i tenårene, tiltrukket av typiske 'bimbojenter' med store, falske silikonpupper, langt hår og det typiske 'playboy playmate'-utseende, og derfor er det kanskje ikke så rart at jeg på den tiden søkte etter å ligne dette idealet selv. Derfor begynte jeg allerede som fjortenåring å fylle ut BH'en min, og gikk nok litt drøyere til verks enn det mange andre gjorde, da jeg kjøpte meg en bh i C-cup og fylte den ut med èn stk sammenbrettet t-skjorte i hver cup. Mine originale pupper var akkurat såpass store at en 75A ble litt for trangt, mens 75B ga meg glipe mellom bh'en og brystene, og for meg var det rett og slett ikke stort nok. Med de falske puppene følte jeg meg derimot som den jeg var ment til å være. Jeg følte meg pen og litt sånn 'uanstrengt sexy'.

Det første jeg la merke til da jeg begynte å fylle ut bh'en min som fjortenåring, var at folk behandlet meg helt annerledes. Jeg kunne høre jenter hviske og tiske om puppene mine i friminuttet, og det likte jeg. Guttene som var slemme med meg på skolen, begynte å kontakte meg privat på kveldstid for å beklage oppførselen sin og spørre om vi ikke kunne være 'venner i skjul'. Det var en mulighet jeg grep, enda jeg syntes vi var for gamle for dette 'hemmelige venner'-opplegget. Det var fint å ha noen å tilbringe litt av fritiden sin med, selv om det betød at jeg ofte måtte krype ut soveromsvinduet fordi min leggetid var såpass mye tidligere enn alle andres.

Andre året på videregående følte jeg meg selvsikker nok til å starte skoleåret uten falske pupper. På forhånd hadde jeg bestemt at om noen spurte hvor puppene var blitt av, skulle jeg svare at jeg hadde hatt en brystreduksjon. At noen skulle vite at puppene bare hadde vært fyll i bh'en var uaktuelt. Jeg merket at mange begynte å behandle meg dårlig nå som brystene var mindre. Den venninnegjengen jeg hadde hatt året før, for eksempel, begynte å behandle meg passelig bedritent, og jeg ble fort hun som ikke hadde noen venner igjen.

Da jeg var nitten år gammel spurte jeg pappa om å få silikonpupper i gave til 20årsdagen. Likevel var det først året etter, da min daværende kjæreste var blitt forelsket i ei venninne av meg, som selv hadde booket seg konsultasjonstime på fornebuklinikken, at jeg bestemte meg for at var det på tide. Jeg ringte fornebuklinikken det sekundet jeg fikk høre at hun skulle ta silikon, og skaffet meg en konsultasjonstime. På konsultasjonstimen ble jeg spurt hvor store bryster jeg så for meg, og jeg svarte "så store som mulig". Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tenkte klart, da alt som sto i hodet på meg var at jeg måtte ha større bryster enn venninnen min, slik at min kjærestes oppmerksomhet ble rettet mer mot meg enn mot henne. Dette fortalte jeg selvsagt ikke til noen, verken ham, henne eller kirurgen. Sammen ble kirurgen og jeg enige om at 500g silikon i moderat profil i begge brystene ville passe meg. Det ville gi meg en C-cup, og jeg tenkte at det var fint; det var jo C-cup jeg hadde 'kledd meg ut med' gjennom hele ungdomsskolen, også. Jeg kjente på en følelse av at endelig skulle jeg få bli den personen jeg alltid hadde følt meg som, den jeg alltid hadde ønsket å være, og det føltes fint.



Da jeg våknet etter operasjonen følte jeg meg som en oppblåsbar Barbara. Jeg vandret litt smålig forvirret rundt i korridoren, men fikk straks beskjed om å legge meg nedpå. Jeg var nyoperert, og jeg trengte hvile. De neste dagene ventet jeg på smertene jeg var blitt advart mot at jeg kom til å kjenne, men jeg kjente dem ikke. Det var spreng i brystene, og ryggen kjentes hard, men jeg hadde ikke vondt. Gjentatte ganger gjennom uken fortalte daværende kjæreste meg at "nå må du huske at du nettopp har blitt operert", fordi jeg rett og slett ikke ville ligge i ro. Jeg husker også jeg var blitt advart mot at brystene ville kjennes litt store i begynnelsen på grunn av hevelsen, men at dette kom til å jevne seg ut etterhvert. Alt jeg klarte å tenke var: "jeg håper ikke de blir veldig mye mindre". Jeg likte hevelsen og hvordan den fikk brystene mine til å se ut. Hvor store de var.

Omtrentlig to år etter operasjonen, da jeg var blitt tjuetre år gammel, merket jeg at bh'en min var blitt for liten. Daværende kjæreste kommenterte det, han også: "Har puppene dine blitt større?". Det hadde de, og jeg gikk fra en 75C til en 75D.

Jeg var et av de barna som begynte å få bryster ganske tidlig. Allerede som niåring begynte de å vokse, men den gang var det så flaut å være først ute at jeg forsøkte å presse dem inn mot kroppen ved å gå med alt for trange topper under en noe løsere topp. Da de sluttet å vokse et års tid senere, konkluderte jeg rett og slett med at de aldri ville bli noe større. Men så skulle det vise seg, da, at de begynte å vokse igjen da jeg var tjuetre.

Som tjuefemåring måtte jeg bytte BH igjen. Jeg var vokst ut av D-cupen min, og nå var E-cup neste. Jeg elsket det. Da jeg fylte 26 begynte brystene å lage dobbelpupp i E-cupen, også. Brystvortene tittet over bh-kanten, og jeg måtte stappe dem nedi igjen flere ganger om dagen.



Den dag i dag er jeg tjuesyv år gammel, og går for det meste kun i treningsbh'er. F-cup er vanskelig å finne uten at det koster skjorta. Til nød kan jeg fremdeles presse dem nedi en 80E (som er bittelitt større enn 75E), men det er ikke særlig behagelig. Jeg vet ikke når brystene vil slutte å vokse, og selv om det uroer meg litt, er det egentlig ganske fint, også. Jeg kan i alle fall si at jeg fikk nøyaktig det jeg ville ha, og mer til.

Ofte får jeg spørsmål om det ikke er vondt i ryggen å være så fremtung, og jo, det er det. Ryggsmertene er ikke der konstant, men det går sjelden en hel uke uten smerte, for å si det på den måten. Samtidig liker jeg å tenke at magen også har noe av skylden der, og at dersom jeg blir kvitt litt magefett, vil det ikke lenger være en like stor belastning på ryggen. Det er også mulig å trene opp ryggen slik at den faktisk tåler belastningen. En vakker dag skal jeg gidde å gjøre akkurat det..

//foto nr 1: januar 2018.
//foto nr 2: desember 2017.
//foto nr 3: juni 2015.


10 comments



Jeg har blitt utsatt for identitetstyveri - igjen!


Category: Story of my life // 30.01.2018 at.10:28 o' clock // 5 comments


Vet dere hva som virkelig irriterer meg hemningsløst, og som jeg har sett meg drittlei av? Å få kontoen min hacket. Dette har vært et jevnlig problem siden 2008 da bloggen min først ble 'oppdaget' på blogg.no, og siden den gang har det skjedd jevnlig ca 2-5 ganger i året. Jeg har byttet innloggingsadresse, passord, laptop, mobil, hatt utallige antivirus, opprettet nye kontoer og slettet gamle, og likevel, uansett hva jeg prøver, blir jeg hacket. Nå har det skjedd igjen.



Her har jeg ringet rundt med rosa på de innloggingene på min facebookkonto som ikke kommer fra min pc eller mobil. Selv om jeg har chrome på pc'en bruker jeg alltid firefox, rett og slett fordi jeg liker den bedre (jepp, jeg er gammeldags). Oslo har jeg dessuten ikke vært i siden vi kjørte flyttelass for Espens søster i fjor sommer.



Formålet med hackingen denne gangen var å rapportere alle mine blogginnlegg som spam. Jepp. Eller, i alle fall fem av dem. Da jeg leste "takk for at du rapporterte dette" fra facebook, kjente jeg helt ærlig det kokte i meg. Ikke fordi jeg er sint, men fordi det er utrolig provoserende at folk kan holde på slik. At det finnes noen som har så lite liv at de bruker tid og energi på å hacke kontoen til et menneske de ikke kjenner, bare for å være ødelegge og være bedritne.

Har du så lite baller at du ikke tør ta kontakt med meg fra egen konto og si "hei! Jeg har et problem med deg fordi...", så tror jeg neppe det problemet er såpass stort at det kan rettferdiggjøre identitetstyveriet ditt. For ja, det er det faktisk. Å stjele en annen persons innloggingsinformasjon og bruke deres konto uten samtykke er like mye identitetstyveri som å stjele noens bankkort, eller opprette falske profiler i en annen persons navn.


5 comments



Jeg sovnet i trafikken


Category: Story of my life // 28.01.2018 at.14:10 o' clock // 3 comments


I går ble det ikke mye tid til bloggen. Jeg og mannen tok først turen opp på jobben hans for å fikse anlegget til bilen, og deretter gikk turen til Hønefoss for å besøke Geir Vegard. Da vi bega oss i vei hjemover var klokken blitt nesten 23:00, og vi var begge så trøtte at vi knapt klarte å holde oss våkne. Derfor ble det noen småstopp langs veien, hvor vi rett og slett måtte sove litt. Da vi omsider var hjemme, var klokken blitt 05:05, og jeg var så trøtt at jeg nærmest så stjerner.

Våknet klokken elleve i dag morges, men fant ut at jeg skulle unne meg å sove helt til tolv. Da sto jeg opp, fikset ansiktet, lagde frokost til mannen, og satt meg her for å oppdatere dere. Senere i dag går turen til svigermor, hvor vi er invitert på mat. Det skal bli fint, kjenner jeg.

Håper dere hadde en fin dag / kveld i går, dere også! :)


3 comments



På tide å ringe åndenes makt?


Category: Story of my life // 25.01.2018 at.12:07 o' clock // 8 comments




Dagen startet med at vekkerklokken ikke ringte klokken syv, slik den skulle. Isteden spratt jeg opp av sengen klokken 07:33, laget niste til mannen, startet opp bilen og maste om at han måtte stå opp. Deretter bar turen ned til veterinæren med Ronja, for å få klippet klørne.

I går ettermiddag skjedde det noe rart. Jeg skulle gå inn på bloggrommet mitt og hente noe å drikke fra kjøleskapet, da jeg oppdaget at døren var låst. "Hvorfor har du låst døren?", spurte jeg mannen. Han så litt forvirret på meg og sa at han ikke hadde låst den. "Den er låst nå, i alle fall", svarte jeg. Det er bare oss to og dyrene våre som bor i denne leiligheten, og jeg visste med meg selv at ikke jeg hadde låst den. Han hadde vært på jobb og nettopp kommet hjem. Jeg hadde vært hjemme hele dagen, så huseier kan heller ikke ha kommet inn og låst den.

"Hvor er nøkkelen?", spurte jeg ham så - tenkte at det var like greit å få låst den opp og late som ingenting. "Jeg vet ikke", svarte han. Nøkkelen sto nemlig ikke i døren. Jeg fant den senere, oppå høytaleren borte ved tv'en - et godt stykke unna døren, altså. Hvordan døren plutselig kan ha blitt låst, har vi ingen forklaring på, så kanskje det er på tide å ta en telefon til Åndenes Makt?

Ikke at jeg kommer til å gjøre det, da. Slike ting som dette har hendt meg periodevis opp igjennom årene, i god kombinasjon med andre uforklarlige hendelser. Kanskje finnes det en logisk forklaring på alt sammen, eller kanskje er det noe paranormalt på gang. Samme kan det i grunn være. Hadde den / det ønsket å skade meg, ville jeg nok merket det for lenge siden.


8 comments



Nå er artikkelen min ute!


Category: Story of my life // 24.01.2018 at.11:28 o' clock // 7 comments




For en stund tilbake ble jeg kontaktet av Anne Lise fra hverdagsnett.no, som lurte på om hun kunne få publisere blogginnlegget "Den gangen jeg nesten ble kidnappet" på sin nettside. Dette sa jeg selvsagt ja til. I dag ble artikkelen publisert, og dere finner den her!


7 comments



Skader for over 20.000 kr!


Category: Story of my life // 23.01.2018 at.17:06 o' clock // 20 comments


Helt siden nyttår har jeg hatt æren av å kunne kalle meg en av Norges mest leste blogger. Det er hyggelig. Takk skal dere ha, for at dere leser, liker og deler! . Jeg har ikke noe ønske om å ta førsteplass, for jeg vet godt hvilke konsekvenser det har å trone øverst på toppen (been there, done that), men at jeg likevel får smykke meg med tittelen, synes jeg er veldig motiverende.

Lørdag forrige uke var vi på visning. Vi hadde sett en annonse for et hus / leilighet som skulle leies ut, og syntes det virket veldig aktuelt. Tre soverom, stue på rundt førti kvadrat, bra kjøkken, vaskerom.. Og, kanskje viktigst av alt; det var lov med dyr.

Å finne leilighet hvor det er tillatt å ha dyr, er nemlig veldig vanskelig. Det overrasker meg litt - for hvor mye skade kan egentlig ei katte eller en bitteliten dachshund gjøre? Når de aller fleste utleiere krever et depositum tilsvarende prisen på en bil, burde ikke dyehold være noe problem i det hele tatt. Jeg mener; det finnes virkelig ikke sjans i havet for at våre firbente småttiser klarer å gjøre skade tilsvarende slike summer - ikke engang om de virkelig hadde prøvd.

Jeg trodde vi endelig hadde funnet noe bra. Etter visningen begynte vi nærmest allerede å planlegge hvordan vi skulle ha det der inne. Derfor var det et stort nederlag for oss da vi fikk beskjed om at leiligheten gikk til noen andre.

Vi blir med andre ord boende her, enn så lenge.


20 comments



Er jeg ikke engang verd et svar?


Category: Story of my life // 22.01.2018 at.21:03 o' clock // 7 comments



7 comments



Snakk til meg!


Category: Story of my life // 19.01.2018 at.11:05 o' clock // 21 comments


En av de fineste øyeblikkene når man er blogger, er når du ser at noen har trykket 'like' på innlegget ditt, eller har begynt å følge deg. Likeså er et av de kjipeste øyeblikkene når noen slutter å følge deg. Da sitter jeg igjen med et ønske om vite hvorfor.

Hvorfor liker du ikke lenger bloggen min? Hva har jeg gjort 'galt'? Er det fordi du er drittlei trynet mitt, eller er det fordi jeg ikke viser det ofte nok? Er det fordi jeg deler for mye personlig info, eller alt for lite? Er det fordi du er uenig med meg i menningene mine, eller er det fordi bloggen generelt er kjedelig?

Jeg har både et kommentarfelt og en innboks du kan bruke til å legge igjen et par ord om hva du vil se mer av og hva du er lei av, så hvorfor ikke bruke det? Snakk til meg!


21 comments



Når ansatte blir voldsomt personlige..


Category: Story of my life // 18.01.2018 at.22:59 o' clock // 7 comments


Jeg er ikke så komfortabel med å omgåes mennesker. Ting som å dra på butikken og betale i kassen foran et hav av mennesker synes jeg er sånn passelig ubehagelig. Spesielt i èn av butikkene jeg jevnlig handler på, har det i det siste bare blitt mer og mer ubehagelig. En av de mannlige ansatte virker voldsomt nysgjerrig på meg, og stiller spørsmål jeg synes går langt over grensen for hva som er ok 'ansatt og kunde'-prat.

Man forventer, selvsagt, at personen i kassen spør om du vil ha pose eller kvittering når du handler noe. At de spør om du har legitimasjon dersom du handler noe med aldersgrense på. Når de spør om du har hatt en fin jul eller gjort noe gøy på nyttårsaften, er det litt uventet, men hyggelig - men det går en grense et sted. Da jeg i dag fikk spørsmål om jeg har jobb, kjente jeg at dèt var et spørsmål jeg, som helt alminnelig kunde, ikke skal behøve å svare på. Vedkommende så at jeg ble litt usikker på hva jeg skulle svare, og fulgte opp med å spørre om det kanskje var slik at jeg hadde ferie nå. "Nei", svarte jeg. Nei, da lurte han igjen på hvor jeg jobbet. "Jeg er litt sånn.. Arbeidsledig", svarte jeg, veldig paff og flau. Jeg kunne sverget på at hun som sto og pakket varene sine ved siden av meg satte nesa en anelse i sky, men det kan ha vært innbilning. Jeg tør ikke si for sikkert. Jeg kunne selvfølgelig sagt "jeg er en sånn der blogger" - jeg tjener jo tross alt litt penger på bloggen, så da er den vel som jobb å regne per definisjon - men jeg tenkte det var greit å la være. Jeg ville egentlig bare få betalt varene mine og komme meg ut. 

"Kjører du bil?", spurte han så. "Hæ?", glapp det ut av meg, før jeg svarte at "nei, men jeg sitter på". Han spurte noe jeg ikke oppfattet, der jeg sto og pakket sammen sakene mine. "Ha en fin kveld", sa han. "Takk, du også", svarte jeg. 

Jeg har aldri sett ham vise denne type interesse for andre kunder, og for all del, kanskje han bare vil være hyggelig. En 'normal' person - en i fast stilling, og uten sosialfobi - ville antagelig ikke syntes spørsmålene var nærgående eller ubehagelige i det hele tatt, men det gjør jeg.

 

Hvordan ville dere reagert, og hvor mener dere grensen går for hva som er ok å si / spørre om når det kommer til 'kunde og ansatt'-samtalene ved kassen?


7 comments



Nesten-ulykke i senga


Category: Story of my life // 18.01.2018 at.11:50 o' clock // 6 comments




La meg fortelle dere om gårsdagen. Nei forresten, la meg først fortelle dere om senga mi. Senga mi kjøpte jeg på bohus sommeren 2015, rett etter - eller omtrentlig samtidig med - at det ble slutt med daværende kjæreste. Den er med andre ord relativt ny, og selv har jeg vært veldig fornøyd med den. En person som ikke har vært like fornøyd, og jevnlig klaget over at han får vondt i ryggen, er Espen. Derfor sa jeg, under tvil, ja til at han kunne bytte den ut. "Det kommer jo aldri til å skje uansett", tenkte jeg, ganske fast i troen på at dette kom til å bli enda en av de tingene vi ofte snakker om å gjøre, men aldri faktisk gjør.

Onsdag 17.Januar tillot jeg meg å sove litt lenge. Jeg hadde vært oppe tidlig for å lage frokost, så etterpå krøp jeg tilbake til sengen og ble der. Våknet klokken ti. Da så jeg at Espen hadde forsøkt å få tak i meg flere ganger via facebook. Jeg rakk akkurat å lese setningen "blir kanskje i dag vi ordner senga", før jeg hørte en bil komme kjørende opp bakken.

Soverommet vårt er plassert slik at vi, fra vårt gardinløse vindu, har perfekt utsikt rett ut på parkeringsplassen. Dette betyr selvsagt også at enhver person som parkerer bilen utenfor, har fri innsikt til hva enn som måtte foregår på soverommet. Dette plager meg ikke nevneverdig i det daglige, men når du ligger kliss naken i senga og hører broren til mannen din på vei oppover bakken, vel vitende om at han fort kan ende med å se mer enn han burde om du ikke får på deg noen klær litt brennkvikt - da blir situasjonen fort litt panisk.

Jeg spratt opp av sengen og løp ut på badet. Derfra var det bare å hive på seg første bukse og genser som var å oppdrive. Jeg hadde fått buksa opp til knærne da jeg hørte det banke på. Et par sekunder etterpå ringte Espen for å høre hvorfor jeg ikke lukket opp for broren hans.

Jeg fikk omsider åpnet, strippet sengen og hjulpet til med å bære den ut. Deretter dro han avgårde, og jeg fikk god tid til å stelle meg og blogge før han var tilbake med ny seng.

Så nå har vi ny seng i hus.


6 comments



Hva faen var det jeg så i natt?!


Category: Story of my life // 13.01.2018 at.14:45 o' clock // 3 comments




"Jeg og Ronja går og legger oss nå", sier Espen. Klokken nærmer seg 01:00. Jeg rydder av bordet etter middagen, og blir sittende i sofaen en liten stund. Før jeg vet ordet av det, er klokken to. Jeg tenker at nå er det på tide å komme seg i seng, hiver av meg hverdagsantrekket, pusser tennene og legger meg i senga. Sovner lett, enda det er litt for varmt i rommet.

Jeg våkner av at Ronja (hunden) står oppå meg. Det blideste ansiktet i hele verden. Jeg lemper henne over til Espen. Jeg er trøtt og vil sove. Jeg sovner lett denne gangen også.

Så blir jeg vekket nok en gang. Ronja igjen. Jeg lemper henne over til Espen, og hun protesterer høylytt. Et høyt, hvinende skrik. Jeg får hjertet i halsen. Kjenner hvordan det dunker. Det kjennes ikke som vanlig hjertebank. Ikke den lette, raske dunk-dunk-dunk-lyden. Det er mer som når man slår neven i bordet. Jeg blir liggende der og bare høre på hjerteslagene. Bang! Bang! Bang! Så begynner de å avta. Det går flere sekunder mellom hvert slag. Bang! .. Bang! .. Bang! .. .. .. Bang! .. .. .. Bang! Jeg ligger der og tenker på hvor fascinerende det ville vært om hele hjertet stoppet. Om jeg lå her, og hørte meg selv dø. Jeg grøsser litt av den ubehagelige tanken i hodet som minner meg på at denne ene, lille muskelen er alt som holder meg i live. Denne ene lille saken i brystet jobber antagelig på spreng med å få blod rundt i hele kroppen. Hele den store kroppen. "Du må seriøst begynne å tenke mer på helsa di, frøken", tenker jeg for meg selv.

Ronja hopper ned fra sengen. Jeg kan høre henne løpe ut på kjøkkenet og slurpe i seg vann fra vannskålen som står fremme. Så hører jeg henne komme inn igjen. Jeg kryper til enden av sengen for å ta henne opp. Men hun vil ikke opp. Jeg kvaler et oppgitt stønn, hopper ut av sengen, hiver på meg de første klærne jeg klarer å finne der på gulvet, og ser på klokken. Den er 03:50. "Faen ass", tenker jeg halvgrettent for meg selv. Konkluderer med at - i alle fall akkurat her og nå - er jeg mer kattemenneske enn hundemenneske. Jeg får på Ronja bånd, så går vi ut.

Ronja er helt fra seg av glede. Hopper og spretter og drar i båndet der hun løper nedover bakken. Hun gjør det hun skal. Jeg står i t-skjorte og joggebukse og ser på. "Egentlig", tenker jeg, "er det ganske deilig temperatur ute nå", og bestemmer meg for at mens vi likevel er her, kan vi ta en litt lengre gåtur. Ronja går i veikanten og snuser på snøen. Jeg går midt i veien.

Så bråstopper jeg. Noe kommer løpende i lynets hastighet nedover veien i krysset litt lenger fremme. Jeg rekker å se skikkelsen akkurat lenge nok til å registrere at den er der, hvilken høyde og farge den har, før den løper ned stien bak postkassene. Den er fullstendig lydløs, så Ronja, som er opptatt med å snuse på gul snø i veikaten, har ikke sett det. "HVA FAEN VAR DET!?", tenker jeg. Jeg kunne sverget at det var et menneske. Et voksent menneske. Men, mennesker er ikke lydløse, og denne skikkelsen var for rask til å være et menneske. For rask, og for lydløs, til å være et hvilket som helst annet dyr, også. Mest av alt lignet den et slags skyggevesen. Egentlig ganske lik den i illustrasjonsbildet i starten av blogginnlegget, faktisk.

Jeg bestemmer meg for at det er på tide å gå hjem. Enda så sikker jeg er på at det var et lynraskt, lydløst menneske jeg så, prøver hjernen min å finne logikk i det hele: "det må ha vært et dyr, Jessica". Ja, det må det. Et veldig stort, lynraskt dyr. Større enn ei katte. Større enn en rev. Kanskje en veldig, veldig stor hund... På to ben? Uansett hva det var, er det best å holde Ronja unna. Jeg tar ikke sjansen på å gå lenger. Jeg kan risikere at hun får øye på det, begynner å bjeffe, og at den - eller det, eller hva er det nå var - oppdager oss. Frem til jeg vet hva dette vesenet er, holder jeg bikkja unna.

Vi vender om og går hjem. Etter å ha sluppet Ronja inn, vurderer jeg et kort øyeblikk å gå ut igjen og se om jeg finner dette vesenet. Så jeg får vite hva det var. Men jeg slår tanken ifra meg. Så fort som den løp, er den antagelig halveis ute av kommunen innen jeg rekker ned dit jeg så den igjen.

 

//illustrasjonsfoto


3 comments



Usikker på om jeg vil ha dem i bryllupet


Category: Story of my life // 12.01.2018 at.13:16 o' clock // 6 comments




Da min forlovede ikke fikk en eneste julegave av mine foreldre til jul (les innlegget her: Han fikk ikke èn eneste gave! Ikke EN!) snakket jeg og Tiril-Marie litt om at det kanskje var like greit å 'glemme' å sende dem invitasjon til bryllupet også, når den tid kommer.

Men se hva som lå i postkassen i dag, dere! Foreldrene mine, som likevel skulle sende meg julegaven fra bestefar, har på eget iniativ inkludert en 500-lapp i forsinket julegave til mannen. Så da har de i alle fall gjort opp for seg på det området, og det gleder meg å se. Da finner vi kanskje en plass rundt bordet til dem på den store dagen, også.


6 comments



Det har blitt et sant mareritt


Category: Story of my life // 10.01.2018 at.15:40 o' clock // 7 comments




"Kan vi ikke ta en kjøretur, da?", spør jeg Espen. Det har blitt en vane, det å spørre om vi skal kjøre oss en tur når vi har vært på butikken. Jeg har alltid elsket å sitte i bil, men den siste tiden har det handlet mer om at jeg rett og slett ikke vil dra hjem. 

Jeg trives ikke lenger hjemme, og det er ikke fordi det er kjedelig. Det er ikke fordi jeg har husarbeid som må gjøres eller regninger som må betales. Det handler rett og slett om at jeg får klump i magen hver gang jeg hører aktivitet på utsiden.

Hjemme skal være det stedet - kanskje det eneste stedet i hele verden - hvor man føler seg trygg. Virkelig, hundre prosent, trygg. Hvor man kan senke skuldrene og slappe av. Men jeg føler meg ikke trygg lenger, og jeg slapper ikke av. Ikke mentalt, i alle fall. Det å være hjemme har blitt et sant mareritt, og jeg gruer meg til de åtte timene hver dag hvor jeg er alene. Først når Espen kommer hjem, kjenner jeg lettelsen og roen bre seg i kroppen.

Jeg vet jeg er teit, og 'overreagerer'. Det hjelper lite å vite, kroppen reagerer som den gjør uansett.


7 comments



Han flerret av meg genseren


Category: Story of my life // 08.01.2018 at.22:01 o' clock // 4 comments


På bildet ovenfor ser dere favorittgenseren min. Rettere sagt, det som er igjen av den. Espen flerret den nemlig av meg da han kom hjem fra jobb, og nå er den redusert til ei rød fille på et soveromsgulv.

Det må selvfølgelig nevnes at det ikke var i sinne eller for å være slem at han rev den i stykker. Genseren hadde et par huller fra før av, som han simpelthen bare utvidet, til det var mer hull enn genser igjen av den.

Nå skal jeg klikke meg hjem et par nye. Denne fargen er typisk nok utsolgt og kommer vel neppe i salg igjen før neste år, så det får bli en rosa en isteden. Rosa og.. Hvilken annen farge vil passe meg, tro? Blå?


4 comments



Det blir ikke mye søvn når man er 4 i senga


Category: Story of my life // 03.01.2018 at.22:04 o' clock // No comments


Det finnes enkelte mennesketyper man bare bør holde seg langt, langt unna. Et godt eksempel er de som har fått for lite søvn. Riktignok finnes det mange mennesker som klarer å oppføre seg oppegående og hyggelig selv når de må holde øynene oppe med tannpirkere, men jeg er definitivt ikke en av dem. Lunta mi har en tendens til å bli voldsomt kort, og ord kommer gjerne rennende ut av gapet som eksplosiv diarè lenge før jeg får tenkt meg om.

I natt var jeg oppe klokken fem. Det var ikke da jeg våknet, men det var da jeg følte jeg hadde ligget våken lenge nok til å konkludere med et "fuck it", hive på meg klær, og ta Ronja med ut på en spasertur i nabolaget. Bikkja hoppet og spratt rundt omkring som om det skulle være både julaften, nyttårsaften, bursdag og påske på èn gang, mens jeg? Jeg var mildt sagt ikke like fornøyd, og tok meg selv i å kaste noen stjålne blikk på diverse grøftekanter for å vurdere om det ville være ok å bare legge seg ned og sove i dem.

Fire stk er helt klart to for mye i sengen. Det var vanskelig nok å finne en behagelig sovestilling da det bare var meg, Espen og pus. Nå som Ronja har kommet tilbake etter et lengre opphold hos svigermor og tatt tilbake sin plass i sengen, ender jeg med å bli skvist så jeg ligger halveis opp etter veggen uten noen mulighet for å bevege meg. Søvn er med andre ord noe som ikke lar seg gjennomføre. Løsningen på problemet? Jeg vet ikke. Sove på dagtid, kanskje?


0 comments



Alle mine samboere


Category: Story of my life // 31.12.2017 at.16:40 o' clock // 4 comments


Jeg har fått noen nye lesere den siste tiden, og derfor tenkte jeg det kunne være gøy med et innlegg som forteller dere litt om hvem jeg bor sammen med.

 Espen
Espen blir ofte kalt mannen eller gubbis her på bloggen, og har i dag vært min forlovede i nøyaktig ett år.
 

 

 Argentina
Sommeren 2015 var jeg på jakt etter en ny lekekamerat til Minsten, da jeg fikk høre om ei dame som hadde tatt imot en villkatt med kattunge. Kattungen ble raskt min, og fikk navnet Argentina.


 Minsten
Denne lille rakkeren ble født hjemme hos meg for syv år siden, og har siden den gang vært en del av familien.

 

 

 Sophie
Da svigermor inviterte meg med på sminkedag hos Mary Kay-konsulent Stine, tok det ikke lang tid før jeg la merke til en radmager katt som lå og halvsov på en kjøkkenstol. Stine var nylig blitt mamma, og lette derfor etter et nytt hjem til katten Sophie, som ikke gikk overens med datteren hennes. Jeg tilbød meg raskt å adoptere katten, og få minutter senere var hun min.

 

 Ronja
Da Espen flyttet inn hadde man med seg hunden Ronja. Jeg var litt usikker på hvordan hun ville gå overens med kattene, men det har gått veldig greit.

 



 Pus / Kåre
Kåre, eller Pus som han oftere kalles, hadde Espen med seg da han flyttet inn hos meg.


4 comments



Jeg betaler godt for dårlig behandling


Category: Story of my life // 12.12.2017 at.20:34 o' clock // 2 comments


God kveld i stuen! I dag er det faktisk bare tolv dager igjen til julaften, og turen nedover for å levere - og hente - mine egne julegaver begynner dermed å haste litt. Et skikkelig luksusdilemma tenker kanskje dere, men jeg kan love dere at når ryggen er så vond at jeg går krokbøyd som en gammel dame, er det utrolig hvor lite det frister med tolv timer på offentlig transport (seks timer den ene veien, og seks timer tilbake igjen). Hadde det ikke vært for at jeg har lovet å ta turen, og faktisk selv har julegaver jeg må levere, hadde jeg antagelig endt opp med å utsette turen til januar.

Det går mange tusenlapper nå i julen, og jeg må ærlig si jeg blir en anelse gretten av å måtte gi sykehuset nesten to tusen kroner for elendig kundebehandling. For ja, slik endte det faktisk. Etter å ha vært i kontakt med kreditorfirmaet, viser det seg at sykehuset ikke responderer på henvendelser, og jeg dermed ble nødt til å punge ut likevel. Grrr. For de av dere som ikke har fått med dere hva denne episoden dreier seg om, finner dere den her.

//foto: DINSIDE

 

HVA TENKER DERE:
ER DET RIKTIG AT PASIENTEN SKAL BETALE NÅR LEGEN IKKE MØTER OPP?


2 comments



En skikkelig drittmorgen


Category: Story of my life // 05.12.2017 at.11:28 o' clock // 2 comments


Skrap, skrap, skrap..

Jeg ligger rett opp og ned i sengen. Ute er det fremdeles mørkt. Mannen sover ved siden av meg.

Skrap, skrap, skrap..

Lyden plager meg. Det høres ut som.. Kan det være..?

Brått er jeg lys våken. Kanskje er det pus som står der på utsiden og skraper på døren for å få komme inn? Det ligner ikke ham å stå og skrape, men hvem vet? Jeg går bort til vinduet og stirrer ut. Ingen pus. "Så rart", tenker jeg. Men nå som jeg likevel er våken, kan jeg jo se om noen av de andre kattene vil ut.

Lukten slår imot meg idet jeg går ut i stuen. Det lukter dritt - bokstavelig talt. Kattedritt. Og brått husker jeg at Minsten pleier å stå og skrape med potene på gulvet etter at han har gjort fra seg.

Jeg lokaliserer meg frem til lukten, og ganske riktig: der på gulvet, oppå en gammel regning, under skrivebordet, ligger den: en skikkelig ruke. Flytende. Minner igrunn mistenkelig om sjokoladen jeg smeltet i vannbad i går - hadde det ikke vært for lukten.

Nå er det bare en ting å gjøre. Frem med papir. Frem med vaskemidler. Klokken fem om morgenen står jeg der på kne og vasker bort diarè fra gulvet. Så lemper jeg ut katta og går og legger meg igjen.

Klokken syv ringer alarmen. Da er det på tide å vekke mannen. "Du må ikke lukke døra til badet", forteller han meg etter å ha stått opp. "Jo, hvis ikke går bare kattene inn", sier jeg i halvkoma. Det er nemlig ikke mer enn et døgn siden han klaget på at Minsten hadde pisset på noen klær der inne.

Klokken har blitt nesten åtte når jeg står opp. Da har Minsten, som har kommet seg inn igjen, spydd i sofaen. Jeg vasker det bort uten mer om og men. Og så går jeg inn på badet.

Og ser at Minsten har hatt enda en bæsjefest

i gubbens klær.


2 comments



Skal jeg betale for at sykehuset fucket opp?


Category: Story of my life // 04.12.2017 at.17:41 o' clock // 6 comments



I sommer hadde jeg time på Vestre Viken. Jeg så allerede flere dager i forveien at datoen ikke passet, og fikk den endret. Ny time tikket inn på SMS, og saken var ute av verden - trodde jeg.

Jeg dro til ny time. Damen i skranken møtte meg med forvirring. Hun fortalte at det ikke var blitt registrert at den originale timen min var endret, og at legen jeg hadde time hos, ikke var på jobb. Jeg spurte om jeg kunne få ny time satt opp, men det kunne jeg ikke. Skulle jeg ha ny time måtte jeg kontakte fastlegen min og få henne til å sende en henvsning. Jeg hadde med andre ord intet annet valg enn å dra hjem.


Dagene gikk. Omtrentlig ei ukes tid senere dukket det opp en regning i postkassen: et gebyr, fordi jeg ikke hadde møtt til timen. "Dette må være en feil", tenkte jeg og ignorte den. Jeg skulle vel ikke betale for at vestre viken hadde glemt å endre timen i sine registre, og at legen ikke var tilgjengelig?

Kort tid senere dukket det opp et enda et gebyr, denne gangen for regningen jeg ikke hadde betalt. Jeg var passe gretten denne dagen, og tenkte at fuck it, jeg bare betaler dritten, og får den ut av verden. Som sagt, så gjort.

Måneden etter dukket det opp et gebyr til. Jeg ringte inn, og forklarte situasjonen. Jeg fikk da beskjed om at dette skulle ordnes opp i, og at jeg selvsagt ikke skulle betale.

Kan dere gjette hva som lå i postkassen min i dag morges? Ja, ganske riktig; enda et gebyr. Denne gangen med beskjed om at de vurderer å gå videre med rettslig pågang om jeg ikke har betalt innen 12.Desember. Jeg er mildt sagt drittlei hele kredinor og vestre viken, og har i dag sendt en e-post for å nok en gang forklare situasjonen. Jeg nekter å betale mer for noe som i utgangspunktet ikke var min feil, og så greit er det bare med den saken!


6 comments



Noen ord til en som betyr mye


Category: Story of my life // 28.11.2017 at.18:09 o' clock // One comment


Kan dere gjette hvem som fyller 60 år i dag? Mamma! I den anledning tenkte jeg det kunne passe seg med noen ord. Og et bilde, om enn noen år gammelt.


FOTO: mamma & meg, julaften 2004. Jeg veit, 14år gamle Jessica var babe.. LOL.

 

KJÆRE MAMMA...

Jeg husker det som om det var i går;
jakke og sko,
og strikk i hår.

Til første skoledag bar det,
hånd i hånd,
mor og datter,
et usynlig bånd.

På skoleavslutninger var du,
fulgte spent med,
så oppmerksom og interessert,
i alt du fikk se.

Du er ikke kvinnen som ga meg liv,
men du er kvinnen som ga meg et hjem,
som fulgte meg til skolen,
og som alltid gir meg klem.

Du er kvinnen som holdt ut,
med skrik og kjeft og smell
fra en opprørsk og sint tenåringsjente
som kun tenkte på seg selv.

Du er kvinnen som oppdro meg,
som lærte meg manerer,
som engasjerte deg i skolearbeidet
og særlig karakterer

Nå har jeg blitt voksen,
vår avstand skiller mil og fjell,
og selv om vi ikke er i slekt,
så er du mamma'n min likevel.

GRATULERER MED DAGEN!


1 comment



Jessica tester: kjerringråd mot tannpine


Category: Story of my life // 04.11.2017 at.12:12 o' clock // No comments


Man skal ikke undervurdere tannpine som torturmetode. Det finnes nemlig svært lite som gjør deg gal fortere enn ei skikkelig vond tann. Da jeg fikk boret og fylt ei tann for noen uker tilbake, trodde jeg at marerittet var over, men nei - i går slo jammen tannpinen inn for fullt igjen! Dermed fikk jeg en mulighet til å teste ut et par kjerringråd.


KJERRINGRÅD NR #1: Kaldt vann på tannen
EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥♥ 0/5.
KOMMENTAR: Kaldt vann lindret i alle fall ikke min smerte - den forverret den!



KJERRINGRÅD NR #2: Varmt vann på tannen
EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥♥ 0/5.
KOMMENTAR: Etter runden med kaldt vann skulle man tro at varmt vann ville fikse problemet, men nei. Tannen forble akkurat like vond.


KJERRINGRÅD NR #3: Munnskyllevann
EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥ 4/5.
KOMMENTAR: Munnskyllevann fjerner smerten helt! Ulempen er selvsagt at det tar bare et par minutter før smerten er tilbake. Du rekker akkurat å legge deg under dyna, før du må opp igjen fordi det gjør vondt.


KJERRINGRÅD NR #4: Nellikpulver blandet med vann
EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥♥ 3/5.
KOMMENTAR: Nellik lindrer smerten såpass at du kan leve med den, men helt borte blir den ikke. Det tar imidlertid ikke mer enn et par sekunder før smerten er tilbake.


KJERRINGRÅD NR #5: La paracet smelte på den vonde tannen
EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥ 1/5.
KOMMENTAR: Paracet gjør det mulig å leve med tannen, men man kjenner fremdeles at den er vond. Som en ekstra bonus får du en grusom smak i munnen, og hele munnen kjennes seig, ekkel og slimete. Det er ikke lenger tannpinen som holder deg våken, men den vonde smaken.


Jeg fant til slutt ut at det eneste som faktisk hjelper, er å pirke i tann og tannkjøtt med en tannpirker, og satse på at man treffer blink. Gjør man nemlig det, forsvinner smerten såpass lenge at man rekker å sovne, men man må altså forberede seg på å spytte litt blod før den tid.
 


0 comments


WHY ENGLISH?


Through social media I've come to know a lot of people from all over the world. Most of them don't speak Norwegian. Some of them read my blog regardless. So I wanted to make a blog in a language they could actually understand.

Translate

AFFILIATE


DESIGN BY