hits

livingdoll

Alle sammen, si awww! ♥

  • DATO: 21.04.2018 | KLOKKEN: 22:41 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________



      NORSK.   I ettermiddag tok vi turen til svigermor. Det er lenge siden vi har vært der nå, og kattungene har virkelig blitt store siden forrige gang. Se så søte! Man vil jo bare ta med alle sammen hjem! ♥

      ENGLISH.   This afternoon we went to see my mother in law. It's been a while since last time we visited, and the kittens have grown so big since then! Look how cute! I want to adopt all of them! ♥

     

  • DATO: 21.04.2018,KLOKKEN: 22:41
  • KATEGORI: Story of my life
  • 2 kommentarer
  • For 12784 dager siden..

  • DATO: 14.04.2018 | KLOKKEN: 12:48 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

    For omtrentlig 12784 dager siden, den fjortende april 1983, fikk mamma og pappa sitt første barn: en liten gutt, som ble oppkalt etter begge sine bestefedre. Fire år senere ble han storebror for første gang, til ei lita, lyshåret jente. Familien var nå komplett, og årene gikk. Han var blitt tolv år gammel da mamma og pappa bestemte seg for å gjøre ham til storebror igjen. Denne gangen til ei fire år gammel jente fra en annen familie. Et fosterbarn, som han straks aksepterte som sin egen lillesøster.

    Han måtte holde ut med mye. Alt fra at jeg ville leke med ham og kameratene hans, til at jeg stakk av når han satt barnevakt for meg, og måtte løpe etter meg gjennom byggefeltet uten sko på bena. Etterhvert ble jeg eldre, og vi ble til søsken som kappløp gjennom byggefeltet for å se hvem som var raskest. Han slo meg hver gang, og jeg var fast bestemt på at èn dag skulle jeg være raskest. Det skjedde aldri.

    Som lillesøster har jeg alltid sett opp til storebroren min, og uendelige ganger latt meg imponere over hvor flink han er. Jeg husker sjokoladepannekaker, hjemmelaget potetgull, og tzatziki. Jeg husker også en mattebok med formler så avanserte at jeg knapt visste om det var tall eller språk han forsøkte å forklare meg. Jeg husker turer på tante's hytte hvor vi fanget gresshopper, og turer ned på grusbanen om kvelden med lommelykt for å fange padder.

    Da han flyttet til Stavanger, var jeg overrasket. Det var jo så langt borte! Tiden gikk og vi holdt kontakten hovedsakelig over sms. En dag kunne han fortelle at han var interessert i ei jente, og etter en stund tok han henne med hjem for å hilse på familien. Tiende september 2016 sto hun hvit (og rosa) brud, ved siden av min stolte og lykkelige storebror. Siden den gang har han også blitt pappa til en nydelig liten gutt.

    Det er rart å tenke på at den personen som lærte meg å laste ned musikk fra nettet, og som lot meg få smake sprit for første gang, i dag er trettifem år gammel. Gratulerer så mye med dagen, storebror!


    //Gjenkjennelige ansiktstrekk er
    sensurert av hensyn til personvern.

     

  • DATO: 14.04.2018,KLOKKEN: 12:48
  • KATEGORI: Story of my life
  • 0 kommentarer
  • Noen prøver å ta livet mitt

  • DATO: 13.04.2018 | KLOKKEN: 13:15 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

     

     

      NORSK.    På onsdag hendte det noe jeg gjerne skulle vært forruten. En person fra stavanger forsøkte å hacke seg inn på instagramkontoen min. Fordi jeg ikke bruker instagram hver dag, ble jeg ikke informert om dette før i går kveld. Det er likevel en utrolig kjip opplevelse som jeg helt ærlig begynner å bli utrolig lei av. Hadde dette kun dreid seg om instagram, kunne jeg nok latt det passere, men når jeg i flere år har opplevd at noen har forsøkt å hacke både facebookprofilen og e-postkontoen min jevnlig, kjenner jeg at nå får det rett og slett være nok.

    Til deg som forsøker å stjele livet mitt på sosiale medier:
    Først og fremst håper jeg du er klar over at du begår lovbrudd. Det er lovbrudd å hacke noens profil, og ikke minst er det lovbrudd å utgi seg for å være noen man ikke er, noe du da kommer til å gjøre hvis du publiserer ting eller skriver til andre fra min profil. Dette går under loven om identitetstyveri, og kan straffes både med fengsel og bøter. Jeg sier ikke dette for å true, men fordi jeg vil du skal være klar over at det du gjør kan ha konsekvenser, og at det er best å gi seg mens leken er god. Jeg har enda ikke kontaktet politi, men det føler jeg at jeg blir nødt til om du fortsetter. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å finne ut hvem du er, men det kan politiet gjøre veldig lett. Grunnen til at jeg enda ikke har blandet inn politiet, er av hensyn til deg. Jeg tenker at hvis du så desperat forsøker å stjele en annens persons identitet på nett, har du det sikkert ikke særlig bra med deg selv, og hvis du da skal ende opp med høye bøter eller fengsel i tillegg, vil du bare få det enda verre. Jeg vil ikke noen mennesker noe vondt, og gir deg derfor sjansen til å be meg om unnskyldning og kutte ut disse hackeforsøkene. Da lar vi saken ligge. Hvis ikke, blir jeg faktisk nødt til å kontakte politiet. Valget er ditt, og jeg håper du velger det rette. 

    -------

      ENGLISH.   Someone tried to hack into my instagram account on wednesday. I wasn't informed until last night. It is nevertheless an extremely shitty experience, and to be honest, I'm getting fed up with it. If this had only been a one time thing, I could've ignored it, but people have been trying to hack my social media profiles for years, and now I've had enough.

    To whoever's trying to steal my identity on social media:
    First, I hope you are aware that you are breaking the law. Hacking a persons account is against the law, and pretending to be someone you're not, which you will be doing if you publish anything or text someone from my account, is a serious crime. I'm not saying this with the intention of threatening you. I'm saying this because I want you to be aware of the consequences of your actions. So far, I've made no attempt in finding out who you are. The police can easily do that. The reason I haven't involved the police is for your sake. I believe that a person who's so desperately trying to steal someone elses identity, probably has some issues with themselves, and involving the police won't make their situation any better. I wish you no harm, which is why I'm giving you the chance to apologize and stop trying to hack me. If you do that, I'll let it go. If not, I'll have to contact the police. It's your choice, and I hope you make the right one.

     

  • DATO: 13.04.2018,KLOKKEN: 13:15
  • KATEGORI: Story of my life
  • 0 kommentarer
  • En aprilspøk med mening

  • DATO: 02.04.2018 | KLOKKEN: 13:49 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 5
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   I går endret jeg statusen min på facebook fra forlovet til gift. Et par sekunder senere skrev jeg denne statusmeldingen:

    "Da har jeg og Espen blitt herr og fru :) De av dere som kjenner meg vet hvilken stor dag dette er for meg. Jeg har alltid tenkt at jeg ønsket et stort bryllup med lang gjesteliste, en fantastisk kjole, kake og fest, men forsto raskt at det ikke kom til å skje. Jeg har aldri hatt særlig mange venner, og selv den dag i dag står jeg uten noen å kalle venninner. Brudepiker var altså ikke aktuelt. Det var heller ingen interesse fra min side av familien da vi forlovet oss, og derfor fant vi ut at det å invitere noen som tydeligvis ikke bryr seg, var bortkastet. Det ble med andre ord ingen voldsomme greier. En tur på tinghuset, sammen med den delen av familie som faktisk har vist interesse. Til syvende og sist er dèt alt man trenger ♥. God påske!"

    En typisk aprilspøk, tenker du kanskje, og det stemmer selvfølgelig. Likevel hadde den en seriøs undertone. Jeg har aldri vært en av dem som drar meningsløse pranks på første april bare for moroskyld. Jeg har alltid en tanke bak. Første april, for meg, er dagen hvor jeg kan dele noe jeg kanskje ikke er klar for å dele enda, se hvordan folk reagerer, og ha tryggheten i bakhånd at jeg alltids kan si "aprilsnarr!" om det viser seg å gå dårlig.

    Det er ingen hemmelighet for dere her på bloggen at jeg savner mer interesse fra min fosterfamilie rundt både kjæresten min og forlovelsen, og at jeg har vært inne på tanken om å ikke invitere dem når et eventuelt bryllup finner sted, nettopp fordi jeg sitter med en følelse av at de ikke bryr seg uansett. Heller ikke på denne aprilspøken fikk jeg noen reaksjon fra dem, annet enn storesøster som skrev "gratulerer". Jeg har den siste tiden tatt opp igjen kontakten med min biologiske familie, og både mamma og lillesøster reagerte, noe jeg satte pris på.

    -------


      ENGLISH.   I changed my status on facebook yesterday, from engaged to married. A few seconds later I wrote this:

    "Espen and I are now mr. and mrs. :) Those who know me, knows how much this means to me. I've always imagined having a big wedding with a long guest list, an amazing dress, cake and celebration, but understood pretty early on that this wasn't achievable. I've never had many friends, and even today, I don't have anyone to call my girl friends. So bridesmaids weren't gonna happen. As my family's never showed any interest in our engagement whatsoever, we decided that it would be a waste inviting them, because they don't really care either way. In other words we didn't make a big thing out of it. We went to the courthouse along with that part of the family that actually cares. In the end, that's all we need ♥. Happy easter!"

    A typical april fools joke, you might think, which is correct. Yet, there was some truth to it. I've never been one to do pointless pranks on April Fools day just for the fun of it. I always have some meaning behind them. April Fools day, to me, is an opportunity to share something that I might not be ready to share yet, see how people react to it, with the knowing that if it ends badly, I can always put on a smile and say "April fools!".

    It's no secret to those of you who's been following this blog for a while, that I wish that my foster family would show an interest in my relationship, and the fact that I'm engaged, and that I've considered not inviting them to our wedding when that day comes, because I feel like they wouldn't care anyway. I didn't get any reactions from them regarding my April fools joke, except for my older sister who simply wrote "congratulations". Lately I've started talking to my biological family, and seeing both my biological mother and little sister react to my April Fools joke, was something I really appreciated.

     

     LURTE DU / BLE DU LURT AV NOEN? ♥ 
     DID YOU FOOL / WERE YOU FOOLED BY ANYONE? ♥ 

  • DATO: 02.04.2018,KLOKKEN: 13:49
  • KATEGORI: Story of my life
  • 5 kommentarer
  • Et lite påskemirakel

  • DATO: 31.03.2018 | KLOKKEN: 19:56 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   I går var vi invitert bort til svigermor for å spise påskemiddag. Hun hadde pyntet så fint med egg og harer! Hun har dessuten matet rådyr gjennom hele vinteren, og det tok ikke lang tid før tre stk viste seg utenfor kjøkkenvinduet.

      ENGLISH.   My mother in law invited us over for dinner yesterday. She had decorated with eggs and bunnies. She's also been feeding deers throughout this whole winter, and it didn't take long before they appeared outside the kitchen window.
     



      NORSK.
      De to hunnene var nysgjerrige på bilen vår. Haha.

      ENGLISH.   The two females were curious about our car. Haha.



      NORSK.   Det er heller ikke mange dagene siden svigermors katt fødte tre nydelige små! ♥ Det var med andre ord nok av dyr å se på. Vi hadde dessuten også med oss Ronja (hunden).

      ENGLISH.   My mother in laws cat recently gave birth to these little beauties! ♥ In other words there were plenty of animals to look at. We also brought Ronja (the dog) with us.

     

     GOD PÅSKE ♥ 
     HAPPY EASTER ♥ 

  • DATO: 31.03.2018,KLOKKEN: 19:56
  • KATEGORI: Story of my life
  • 0 kommentarer
  • Et par ord til forbildet mitt

  • DATO: 25.03.2018 | KLOKKEN: 11:13 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________



      NORSK.   Kjære storesøster. I 1986 kom du til verden. Likevel var det ikke før åtte år senere at jeg fikk møte deg for første gang. En storesøster er en lillesøsters aller første rollemodell, og du var helt klart den beste jeg kunne fått. Jeg husker hvor mye jeg beundret deg for alt du gjorde og alt du fikk til. Jeg drømte om å en dag bli like flott som deg. Like flink til å spille fløyte som deg, like pen som deg, og å en dag lære meg å tegne de flotteste bilder - akkurat slik som du gjorde.

    Jeg husker hvordan jeg snek meg inn på rommet ditt mens du var på skolen, så jeg kunne stjele litt av parfymen din, og lukte akkurat som deg. Hvordan jeg rappet klær fra klesstativet og håpet at du ikke la merke til det, slik at jeg kunne kle meg like kult som deg. Hvordan jeg alltid holdt meg i nærheten av deg når du hadde venner på besøk i håp om at jeg kunne få være med å leke. At dine venner kunne bli mine venner, og at vi kunne være en gjeng alle sammen. At jeg kunne bli noe mer enn bare den irriterende lillesøsteren. At en dag kunne du se meg som en god venninne.

    Det har alltid vært mange ulikheter mellom oss to, både i personlighet og i utseende. Disse ble tydeligere jo eldre vi ble. Mens du var stille og trivdes best i typiske jordfargede klær som sort, beige og mørkegrønt, var jeg høylytt, oppmerksomhetssøkende og gikk kledd i sterke farger som rosa, babyblått og lilla. Mens du foretrakk joggesko og en komfortabel klesstil, foretrakk jeg høye hæler, kjoler og skjørt. Mens du likte å sole deg, foretrakk jeg å bade. Mens du gikk for en naturlig look, gikk jeg for en typisk bimbolook med bleket hår og masse sminke. Mens du var høy og slank, var jeg lav og rund. Vi er så forskjellige som natt og dag, men til tross for alle ulikheter, har vi likevel et par ting felles: vi er begge glade i dyr, og vi er begge sta som esler.

    Etter at du fikk deg kjæreste, hus og barn, har jeg sett en trygghet og en glede hos deg som jeg ikke så tidligere. Du virker mye mer avslappet, komfortabel og tålmodig nå enn slik jeg husker deg fra vi begge bodde hjemme. Det er som om du endelig har funnet din plass. Det gleder meg å se.

    I dag er du trettito år gammel, og om bare en måneds tid er du tobarnsmamma. Tobarnsmamma, storesøster, og fremdeles mitt største forbilde. Gratulerer med dagen! ♥

    -------

      ENGLISH.   Dear big sis. You came into this world in 1986. Yet, it wasn't until eight years later that I finally got to meet you. A big sister is a younger sisters first role model, and you were without a doubt the best I could've had. I remember how much I admired everything you did. My dream was to one day be as amazing as you. To be able to play the flute as well as you did, to be as pretty as you were, and to draw the most amazing pictures - just like you did.

    I remember how I would sneak into your bedroom while you were at school, so I could spray a little of your perfume on myself, and smell like you. How I would steal your clothes from the clotheshorse and hope you didn't notice, so I could dress as cool as you did. How I would always stick around when you had friends over, hoping that you'd let me play with you. That your friends could become my friends, and that we could all play together. That one day you would see me as more than just an annoying little sister. That one day, you would see me as a close friend.

    There are many differences between you and I. While you were a quiet girl who liked to dress in earthly colors like black, beige and dark green, I was loud, attention seeking and dressed in pink, baby blue and purple. While you would prefer sneakers and comfortable clothes, I would dress in high heels, dresses and skirts. While you liked to chill and get tan, I'd run off swimming. While you kept a natural face, I went full bimbo with bleached hair and lots of makeup. While you were tall and skinny, I was short and fat. We were as different as night and day, but even though we are so different as can be, we still have a few things in common: we both love animals, and we're both extremely stubborn.

    After you got a boyfriend, bought a house and had a child, I've noticed a change in you that wasn't there before. You appear more relaxed, comfortable, and happy. It is as if you've finally found your place. That makes me happy.

    Today you're turning thirty two, and in just about a month, you'll be a mother of two. A mother of two, a big sister, and still my rolemodel. Happy birthday! ♥

     

    //Gjenkjennelige ansiktstrekk er sensurert av hensyn til personvern.

  • DATO: 25.03.2018,KLOKKEN: 11:13
  • KATEGORI: Story of my life
  • 2 kommentarer
  • På denne dagen for 23 år siden...

  • DATO: 14.03.2018 | KLOKKEN: 19:58 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   Fjortende mars 1995 kom hun til verden, min fine lillesøster. Jeg var fire år den gangen, og alt for liten til å huske de første årene hennes ordentlig. Men, jeg husker hvor stolt jeg var av henne. Hvor glad jeg var i henne, og hvor heldig jeg følte meg som fikk være storesøster til slik ei solstråle.

    Jeg husker hvor mye jeg gledet meg til å være med mamma og hente henne i barnehagen, og hvor ansvarsfull og stor jeg følte meg da jeg fikk lov å ta henne med på lekeplassen helt uten at mamma var med. Jeg husker ei søt lita jente med brunt hår og pannelugg, som ikke kunne si nugatti, så det ble unnigatti isteden. Jeg husker ei jente med et stort smil, som ivrig fortalte om hva hun hadde opplevd i barnehagen denne dagen.

    Mange eldre søsken kan ofte mene at småsøsken er en plage. Den følelsen fikk aldri jeg kjenne på. Jeg elsket å tilbringe tid med lillesøsteren min. Jeg var så stolt av alt hun fikk til, enten det var å synge eller å spille ballspill. Utallige ganger imponerte hun meg med alt hun fikk til, alt hun kunne, og sin modne væremåte.

    Mange år har gått siden vi var "Nemi og Barbie" på Vik. Hun har flyttet ut fra jenterommet hjemme hos mamma, blitt voksen og fått en nydelig liten datter som ligner henne på en prikk.

    Men èn ting endrer seg ikke, og det er at jeg alltid vil være stolt av henne. Selv den dag i dag imponeres jeg av henne; alt hun får til, og hvor flott hun er på alle måter.

    Hipp, hipp hurra for en alle tiders jente som nå har blitt tjuetre år gammel!

     

    ---------

      ENGLISH.   She was born March 14th 1995; my beautiful little sister. I was four years old at the time, and way too young to remember her first years properly. What I do remember, however, is how proud I was of her. How much I loved her and how lucky I felt to be the older sister of this little ray of sunshine. 

    I remember how much I looked forward to picking her up from kindergarten with my mom, and how grown up and responsible I felt when my mom let me take her to the playground all by myself. I remember a sweet little girl with brown hair and bangs, who couldn't say nugatti (Norwegian version of Nutella), so she said unnigatti instead. I remember a girl with a big smile, eager to tell me what happened in kindergarten today.

    It's common for older siblings to find younger siblings annoying. I've never felt that way. I loved spending time with my sister. I was so proud of everything she could do, like singing and playing sports. She impressed me more times than I can begin to count, with all the things she could do and her mature behavior.

    Many years have passed since we were "Nemi and Barbie" at Vik. She's moved out, grown up and now has a beautiful daughter who looks just like her.

    But one thing will never change; I will never stop being proud of her. Even today I find myself impressed with everything she does, and how beautiful she is inside and out.

    Happy birthday to an amazing girl who's turning 23 today!

  • DATO: 14.03.2018,KLOKKEN: 19:58
  • KATEGORI: Story of my life
  • 3 kommentarer
  • Å leve 60 dager på bare isbiter

  • DATO: 01.03.2018 | KLOKKEN: 15:28 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   God morgen fra dusjen! Eller, i alle fall fra badet. Tenk, vi er allerede i årets tredje måned. Tiden går fort. Sommeren er praktisk talt rett rundt hjørnet og derfor, fordi jeg er drittlei av å ikke kunne gå på stranden som normale mennesker, har jeg hevet meg på en liten 60 dagers kur. Jeg skal ikke skrive for mye om den her inne - dette er ikke noen slankeblogg, tross alt - men jeg tenkte i alle fall informere. Så vet dere hva som skjer. Overskriften lyver forresten litt; jeg skal selvfølgelig ikke leve kun på isbiter. Jeg skal ha i meg litt annet også, hovedsakelig flytende greier.

    ---

      ENGLISH.   Good morning from the shower! Or, at least the bathroom. Isn't it crazy how we're already three months into 2018? Time flies. Those summer days are practically just around the corner, which is why, because I'm so tired of missing out on going to the beach, I have decided to go on a diet for 60 days. I'm not gonna go into details about this - this isn't supposed to be a diet blog, after all - I just thought I'd inform you, so you know what's up.

     

  • DATO: 01.03.2018,KLOKKEN: 15:28
  • KATEGORI: Story of my life
  • 3 kommentarer
  • Skal jeg betale for at du runker på flislagt bad?

  • DATO: 20.02.2018 | KLOKKEN: 13:53 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 8
  • ________________________________________________________________



      NORSK.   Det blinker i telefonen. Èn ny melding. Den er fra huseieren, som minner meg på at husleien skal være på konto i dag. Jeg stirrer på klokken. Den viser 09:58. "God morgen til deg også", tenker jeg sarkastisk. Vurderer å skrive det, men lar være. "Jeg har bodd her i tre år nå, og vet godt når husleien skal være på konto, thank you very much". Vurderer å skrive dèt også, men lar være.

    Det er rart hvor gretten man kan bli en av slik liten filleting. Jeg rister det av meg, hiver et par skitne sokker og litt annet i vaskemaskinen, setter den på og går for å lage meg frokost. Knekkebrød frister ikke, så det blir en skål med frokostblanding. Synes nesten jeg hører kostholdseksperten jatte inni hodet på meg. "Det det er bare sukker". Ja, det er det. Sånnsett kunne jeg like gjerne dratt frem en pose potetgull og en flaske cola.

    Mari kontakter meg på facebook for å høre om jeg har noen ærender i sentrum i dag. "Ja, jeg må innom et par steder og kjøpe litt dritt, så jeg kan bygge meg en bombe og sprenge meg sjæl i lufta", har jeg lyst til å svare, men lar være, selv om akkurat nå, er det faktisk det som frister mest.

    Livet har tatt en passelig bedriten vending. Skattetrekket mitt overgår all sunn fornuft, og jeg sitter igjen med minimalt. Noen mener kanskje man bør betale skatten sin med glede, men det gjør jeg ikke. Jeg vet nemlig at femti millioner av skattepengene våre går rett i ræva på pelsdyrnæringen. Andre deler går til å opprettholde hotellstandard i norske fengsler. Skal jeg, med glede, leve på vann og brød (litt overdrevent, men dere forstår greia) slik at pengene mine kan brukes til å flå dyr og selge huden svindyrt, eller så voldtektsmenn og pedofile jævelskap kan ta seg en runk på flislagt bad med varmekabler? Nei, du!

    ---

      ENGLISH.   My phone lights up. I have an unread message. It's from my land lord, who reminds my that my rent is due. I glance at my watch. It's 9:58 AM. "Good morning to you too", I sarcastically think to myself as I, for a brief moment, consider replying with those exact words. I end up not doing it. "I've been living in this apartment for 3 years now, I know when my rent is due, thank you very much". I consider typing those words as well, but that probably wouldn't be a good idea.

    It's funny how such a small and insignificant thing can mess with your mood. I shake it off, throw a few dirty socks and some other pieces of clothing in the washing machine, and head for the kitchen to find some breakfast. I'm not in the mood for crispbread, so cereal it is. I can almost hear my imaginary dietitian in my head saying: "Cereal? Are you serious? That's nothing but empty calories and sugar". Yep, it is. I'm well aware. Next time I'll just go with a bottle of coke and some potato chips.

    Mari texts me on facebook asking if I have any plans down town today. "Yeah, I actually need to buy some stuff from a bunch of different places to build a bomb so I can blow my fucking head off", I consider telling her. But I don't. Even though right now, that seems like a reasonable life choice.

    If life is a road, then there's a big ass speedbump in mine. I hardly have any money to survive on these days because of taxes. Some people say that you should always pay your taxes without complaint, but I don't. Because I know that fifty million norwegian kroner (that's a shitload of $$, google it) goes to the fur industry. Some of the tax money also goes to maintaining hotel-like cells for prisoners. Should I happily, willingly, live like a poor person so that my money can be used to maintain farms where they skin innocent animals for their fur, or so that some rapist og child molester can sit and jerk off in a fancy pancy bathroom with tiles on the walls and heating cables on the floor? No, sir!   

  • DATO: 20.02.2018,KLOKKEN: 13:53
  • KATEGORI: Story of my life
  • 8 kommentarer
  • Gjør det bare for penga

  • DATO: 15.02.2018 | KLOKKEN: 13:02 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________



    Jeg tenkte aldri noe særlig over hvordan små, tilnærmet ubetydelige, filleting kan endre noens helhetsinntrykk av meg. En tyggis her, litt fikling med papirer der - er det så nøye?, pleide jeg å tenke. Helt til det plutselig var jeg som satt i stolen, med et menneske som så igjennom papirene sine istedenfor på meg. Helt til det plutselig var jeg som satt der og følte meg usett og mindre viktig, fordi hun heller ville lese sine egne notater enn å spørre meg dersom det var noe hun lurte på. Dette opplevde jeg på min første time med ny psykolog, og selv om jeg syntes det var en anelse ugreit, lot jeg det passere. Første dag og greier, vet dere.

    Andre gangen var likedan. Hun kom, så i sine egne notater, istedenfor på meg. Tredje gangen var lik. Fjerde, også. Det ble en vane etterhvert. Jeg møtte til time, hun så i notatene sine istedenfor på meg, og når hun først spurte meg om noe, var det alltid de samme spørsmålene: "Hvor gammel er du?", "var det aurland familien din var fra?". Jeg er tjuesyv. Familien er fra Arendal. Antall ganger jeg svarte på disse to spørsmålene, ble veldig mange. Selv bostedet mitt måtte jeg rette på henne på. Fortelle at jeg bodde i Gol, ikke i hemsedal. Kanskje er det bare små filleting, men det totale helhetsinntrykket jeg sitter igjen med, er at hun har tankene et helt annet sted når jeg sitter og forteller. At hun ikke egentlig hører etter. At hun gir blaffen, rett og slett, og at dette er en jobb hun gjør kun for penga.

    Det er klart at slik er det nok i de aller fleste tilfeller, også. Det ville være naivt å tro at de som jobber i psykiatrien er voldsomt interessert i hver eneste pasient de har. Hver eneste traumatiserte tenåring. Hver eneste angstfylte småbarnsmor. Jeg er sikker på at de har hørt det aller meste før, og at det på et eller annet tidspunkt slutter å være interessant og heller går over til å høres ut som endeløs sutring. Jeg forventer ikke at en psykolog skal være genuint interessert i meg - men jeg forventer at de i det minste gjør med god jobb med å late som.

    Det eneste jeg egentlig har fått ut av disse timene mine, er dårlig samvittighet. For er det èn ting min behandler virker genuint opptatt av, er det kostnadene for taxi. Det får jeg høre hver eneste gang jeg er der; at det koster dem enormt mye penger å skulle sende pasienter i taxi. "Når er det du kan begynne å ta buss da?", er spørsmålet jeg får hver gang, gjerne etterfulgt at "det har ikke noe for seg at du går her om du ikke vil begynne å ta buss". Med sosialfobi, som jeg har, kan det nemlig være et sant helvete å skulle sitte på en buss. Eller et tog.

    I dag hadde jeg et ubesvart anrop fra henne på mobilen, og en melding på svareren. Jeg har fortalt henne tidligere at jeg har telefonangst og derfor sliter med å prate i telefonen, men som så mye annet, ser det ut til å ha gått inn det ene øret og ut det andre...
     

  • DATO: 15.02.2018,KLOKKEN: 13:02
  • KATEGORI: Story of my life
  • 4 kommentarer
  • Lukten av død og fordervelse river i nesa

  • DATO: 11.02.2018 | KLOKKEN: 23:04 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________



    Jeg er en sånn person det alltid 'er noe med'. I alle fall føler jeg det litt slik selv. Nå den siste tiden har smaks - og luktesansen min endret seg. Det er ikke snakk om voldsomme endringer, for de aller fleste ting både smaker og lukter det samme som før, men når det kommer til kjøtt, synes jeg alle kjøttstykker lukter død og fordervelse for tiden. Dermed fikk det bli ris og snitzel til middag på mannen i dag, og en skål med nudler til meg.

    Dum som jeg er har jeg rådført meg med doktor Google, som selvfølgelig mener at her er det kreft(er) i sving. Likevel gidder jeg ikke bli helt panisk ennå, for jeg mener å ha lest noe et sted for mange år siden at smaks - og luktesansen vår endrer seg flere ganger i løpet av livet. Jeg tenker at før vi hiver oss over første og verste sykdom, er det greit å utelukke at det ikke er en mer naturlig forklaring på det hele. Så da lurer jeg på:

    Har noen av dere opplevd at smaks - og luktesansen har endret seg, enten permanent eller for en liten periode, uten at dere led av dødelig sykdom?

  • DATO: 11.02.2018,KLOKKEN: 23:04
  • KATEGORI: Story of my life
  • 6 kommentarer
  • Min verste fiende

  • DATO: 08.02.2018 | KLOKKEN: 18:57 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________



    Klokken er 22:00 onsdag den syvende februar. Jeg går ut i stuen, og legger merke til at Espen ikke sitter foran pc'en slik han pleier. Døren til badet står åpen, lyset er på. Han er ikke der inne, heller. Jeg finner ham på soverommet. "Har du lagt deg!?", utbryter jeg vantro, men han svarer ikke. Han sover. Jeg blir stående og se på ham litt. Han er så fin, denne mannen.

    Brått fylles kroppen av usikkerhet. Han har faktisk lagt seg, han som pleier å sitte våken til halv ett-to-tiden. Han har lagt seg, og det attpåtil uten å si ifra. Uten å gi meg nattakyss. Uten å si god natt.. "Har jeg gjort noe galt?", tenker jeg. I løpet av milisekunder har hjernen min tatt for seg dagen i detalj og forsøkt å finne noe feil. Noe jeg kan ha sagt eller gjort som har irritert ham. Jeg har lyst til å vekke ham og spørre, men lar være. Jeg vet at han trenger mer søvn enn han faktisk får.

    Klokken passerer ett, og jeg kryper under dyna. Eller, under pleddet. Jeg orker ikke sove med dyne, det er så varmt. Jeg blir liggende og vri meg. Får ikke sove. Forsiktig tar jeg hånden hans. Holder den litt. Han klemmer den ikke, slik han pleier. Når jeg legger den fra meg igjen, tar han den fort til seg. Det sårer, enda jeg vet at det ikke burde det. Han sover jo. Han vet ikke hva han gjør. Eller..? Jeg blir liggende en stund til og vri meg.

    Plutselig er det så varmt at jeg ikke klarer mer. Jeg må opp av sengen, jeg må ut, jeg må ha frisk, kald vinterluft i ansiktet. Så lydløst jeg bare kan, går jeg med raske skritt ut i stuen. Dytter opp stuevinduet og stikker ut hodet. Endelig får jeg puste igjen. Jeg står noen sekunder og bare trekker ned den friske luften. Så kjenner jeg at den velkjente følelsen av kvalme. Jeg griper esken med kvalmenedsettende. Fingrer ut en bitteliten pille. Ser at det ikke er mange igjen. Jeg går til kjøleskapet og griper det eneste vi har å drikke; en Hamar julebrus på glassflaske. Den har stått der siden jeg kjøpte den på tilbud første uken etter nyttårsaften. Jeg finner ingen dato, og bestemmer meg for å ta sjansen på å drikke den likevel, så jeg får svelget pillen. Etterpå går jeg tilbake til sengen.

    Det tar ikke lang tid før jeg må opp igjen. Smerter denne gangen. Jeg kvaler et oppgitt stønn og finner frem esken med smertestillende. Ser på klokken. Jeg skal vente en halvtime før jeg kan ta smertestillende, ellers kaster jeg opp. Jeg fisker frem mobilen og scroller gjennom instagram og facebook. Når halvtimen endelig har gått, har jeg drukket opp brusflasken, og må svelge smertestillende med smakløst, kjipt vann fra springen. "Dumme faens kjerring", tenker jeg for meg selv. Klokken er fire, og jeg kryper til sengs.

    Den urolige følelsen i kroppen gir seg ikke. Selv ikke etter at Espen har dratt på jobb. Den bare øker og øker, og jeg blir mer og mer overbevist om at noe er galt. Helt til han kommer hjem og det viser seg at nok en gang er det bare min verste fiende - hjernen - som har tullet med meg.

  • DATO: 08.02.2018,KLOKKEN: 18:57
  • KATEGORI: Story of my life
  • 4 kommentarer
  • Gravid uten å merke det?

  • DATO: 06.02.2018 | KLOKKEN: 22:37 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    Jeg er periodevis plaget av mareritt. Det betyr at jeg som regel har et normalt søvnmønster, men at jeg i enkelte perioder opplever å ha mareritt hver eneste natt. Dette gjør at kroppen ikke får hvile ordentlig, og jeg isteden går rundt og er lettere irritabel, sløv, lat og ufokusert store deler av dagen. Den siste uken har vært slik. Hver eneste gang jeg har sovnet, har jeg drømt noe fælt. Drømmene blir mer og mer bisarre for hver natt, og gir overhodet ingen mening i våken tilstand. Dette går også ut over den fysiske formen min. Jeg tuller ikke med dere når jeg sier at jeg lever på kvalmenedsettende om dagen. Å ta en kvalmenedsettende pille har blitt like normalt som å spise frokost.

    Her forleden, da jeg satt på baderomsgulvet klokken to om natten og fingret en bitteliten kvalmenedsettende pille ut av esken, slo det meg at hadde jeg blitt gravid nå, ville jeg ikke engang ha merket det. Jeg ville antagelig tatt morgenkvalmen for å være bare enda en generell kvalmerunde. Dèt er en passelig skummel tanke.

    Heldigvis er det et moderne samfunn vi lever i, med (overprisede) graviditetstester på hvert et butikkhjørne. Så graviditet er vel den ene tingen jeg absolutt ikke trenger bekymre meg for i disse dager. Takk og pris.

  • DATO: 06.02.2018,KLOKKEN: 22:37
  • KATEGORI: Story of my life
  • 4 kommentarer
  • Derfor endret jeg utseendet mitt

  • DATO: 06.02.2018 | KLOKKEN: 14:47 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 8
  • ________________________________________________________________

    Innimellom dukker det opp kommentarer som "Du var jo så fin før, hvorfor har du endret deg?". Som regel er de etterfulgt av nedsettende ord og blir slettet før de får se dagens lys på bloggen, men i dag tenkte jeg ta opp saken i et eget blogginnlegg og faktisk gi et begrunnende svar.

    Det korte og enkle svaret når noen spør "du var jo så fin før, hvorfor har du endret deg?", er at jeg ikke selv klarte å se hvor 'fin' jeg var. Etter å ha blitt mobbet i flere år kunne jeg bare se alt som var galt med meg, og var veldig misfornøyd.  De av dere som aldri har opplevd mobbing har kanskje vanskelig for å forstå hvordan ord kan påvirke såpass mye, men det ligger helt klart noe i påstanden om at "når noe blir sagt ofte nok så blir det en sannhet".

    Helt siden jeg var fem år gammel ble jeg fortalt at jeg var stygg. Jeg ble fortalt at jeg var tjukk, at jeg hadde en helt grusom oppstoppernese, at øynene mine var deformert fordi de var mer mandelformede enn runde, og til slutt ble dèt alt jeg klarte å fokusere på. Jeg ble eldre, og var til slutt den eneste jenta i klassen som aldri hadde blitt kysset. Guttene satt i spisefriminuttet og egget hverandre opp med spørsmål som "ville du kysset Jessica for en femhundrelapp?", og det var utallige bursdagsselskaper og fester jeg aldri ble invitert på, hvor jeg fikk forklart at "du er så feit at det ikke er plass til deg", "ingen vil feste sammen med feite mennesker", "du er for stygg" og tilsvarende. Guttene og jentene på skolen min kjente også andre gutter og jenter fra andre skoler, og mobbingen bredde seg fort til å bli såpass ille at en kjapp tur ned til byen for å handle en ny BH, kunne resultere i knising og fnising fra fremmede folk jeg gikk forbi, og 3-5 nye meldinger på sosiale medier da jeg kom hjem, fra totalt fremmede mennesker, som skrev ting som: "æsj, så deg i byen i dag. Faen så stygg du er!". Selv eksen min, Stefan, kommenterte det da jeg var atten år: "jeg har seriøst aldri fått så mange stygge og sinte blikk fra randoms i byen som jeg får når jeg går sammen med deg".

    Hver gang jeg så meg i speilet, så jeg den samme jentungen. Hun som 'hele verden' hadde stemplet som stygg. Hun som ingen kunne elske. Hun som ikke var bra nok. Jeg utviklet store komplekser - komplekser som jeg til dags dato enda sliter med - og pleide ofte å tenke at hadde jeg bare vært pen, ville jeg sluppet all denne dritten. Da ville folk behandlet meg bedre. Da ville ikke gutter vært utro mot meg, eller dumpet meg for andre damer. Å 'bli pen' ble, i mitt hode, løsninger på alle mine problemer.

    Ting ble mye bedre etter at jeg gikk ned i vekt og fikk lagt inn silikon i brystene. Da forsvant store deler av mobbingen. Da jeg traff Dan gikk jeg fort opp i vekt, og mye av mobbingen kom tilbake. Den fortsatte på nett etter at jeg hadde flyttet fra hjemfylket, men avtok gradvis ettersom vi alle ble eldre. Likevel var jeg ikke helt fornøyd enda, og begynte med sirkellinser i 2014 for å få større øyne. Da det ble slutt med Dan i 2015, var det noe i meg som rett og slett klikket. Jeg orket ikke å se det samme ansiktet i speilet hver eneste dag. Jeg orket ikke stirre på det samme, blonde håret, de samme øynene, leppene, det samme mennesket som var blitt dumpet. Det samme mennesket som nok en gang var blitt stemplet som 'ikke bra nok'. Jeg trengte en øyeblikkelig forandring, kjøpte meg hårfarge og farget hele håret rosa. Det var der og da jeg fikk sansen for unaturlige hårfarger, og gikk gjennom både rosa, blått, grønt, rødt og grått - alt sammen i løpet av et par måneder. Neste steg på listen var å begynne med contouring av ansiktet. Jeg lærte meg å gjøre leppene større, nesen smalere og ansiktet mindre rundt ved hjelp av sminke.

    Først nå kan jeg se tilbake på gamle bilder og tenke at den jenta jeg ser, slettes ikke har noen grusom oppstoppernese eller deformerte øyne. Hun har slettes ikke fotballrundt ansikt, og er ikke stygg. Men hun ble helt klart penere etter at hun begynte å ta vare på huden, farget håret rosa hår og lærte seg litt basic sminketeknikk.

  • DATO: 06.02.2018,KLOKKEN: 14:47
  • KATEGORI: Story of my life
  • 8 kommentarer
  • Tvunget til å strippe klokken 2 om natten

  • DATO: 05.02.2018 | KLOKKEN: 18:27 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________



    I dag er jeg i et av de der typiske "burde ikke blogge"-humørene vi bloggere er i innimellom. Dere vet, når hjernen ikke er i stand til å formulere en eneste fornuftig setning og du føler deg mer robot enn menneske. Mye av årsaken til det mistenker jeg kan ha noe å gjøre med at jeg ikke sov i natt. Eldstekatten vår hadde nemlig pisset ned hele sengen, noe som gjorde at istedenfor å legge oss, va Espen og jeg tvunget til å stå der klokken to om morgenen og strippe hele sengen. Overmadrass, dobbeldyne, laken - alt var dynket i hannkattpiss.

    Dermed var det bare å smelle i gang vaskemaskinen, sette på en film, og holde seg våken. Vi kom oss gjennom Pitch Perfect 1 og 2 før Espen måtte gi tapt for søvnen. Selv ble jeg sittende våken til klokken halv ni. Jeg tenkte det var like greit, ettersom klokken allerede nærmet seg fem da han sovnet, og jeg hadde ansvaret for å vekke ham og lage niste klokken halv åtte. Jeg vet at jeg kan bli et skikkelig drittmenneske dersom jeg må stå opp før jeg er klar, derfor var det best å bare holde seg våken.

    Klokken halv ni var han oppe og ute av døren, og jeg sank inn i en velfortjent søvn. Klokken elleve følte kroppen min at det var på tide å stå opp og gripe dagen. Først nå har jeg hatt tid til å sette meg ned foran pc'en og oppdatere dere. Så beklager for en sen oppdatering, folkens, men som dere forstår hadde det altså sin årsak. Beklager for tidenes clickbait, også - jeg kunne bare ikke dy meg.

  • DATO: 05.02.2018,KLOKKEN: 18:27
  • KATEGORI: Story of my life
  • 3 kommentarer
  • Å leve med 2 kg pupper

  • DATO: 01.02.2018 | KLOKKEN: 11:15 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 10
  • ________________________________________________________________



    Er det noe jeg ofte får spørsmål om, så er det brystene mine. Kanskje ikke så rart, da de utgjør to kilo av kroppsvekten min, og er, mildt sagt, ganske fremtredende. Som biseksuell var jeg i lang tid, spesielt i tenårene, tiltrukket av typiske 'bimbojenter' med store, falske silikonpupper, langt hår og det typiske 'playboy playmate'-utseende, og derfor er det kanskje ikke så rart at jeg på den tiden søkte etter å ligne dette idealet selv. Derfor begynte jeg allerede som fjortenåring å fylle ut BH'en min, og gikk nok litt drøyere til verks enn det mange andre gjorde, da jeg kjøpte meg en bh i C-cup og fylte den ut med èn stk sammenbrettet t-skjorte i hver cup. Mine originale pupper var akkurat såpass store at en 75A ble litt for trangt, mens 75B ga meg glipe mellom bh'en og brystene, og for meg var det rett og slett ikke stort nok. Med de falske puppene følte jeg meg derimot som den jeg var ment til å være. Jeg følte meg pen og litt sånn 'uanstrengt sexy'.

    Det første jeg la merke til da jeg begynte å fylle ut bh'en min som fjortenåring, var at folk behandlet meg helt annerledes. Jeg kunne høre jenter hviske og tiske om puppene mine i friminuttet, og det likte jeg. Guttene som var slemme med meg på skolen, begynte å kontakte meg privat på kveldstid for å beklage oppførselen sin og spørre om vi ikke kunne være 'venner i skjul'. Det var en mulighet jeg grep, enda jeg syntes vi var for gamle for dette 'hemmelige venner'-opplegget. Det var fint å ha noen å tilbringe litt av fritiden sin med, selv om det betød at jeg ofte måtte krype ut soveromsvinduet fordi min leggetid var såpass mye tidligere enn alle andres.

    Andre året på videregående følte jeg meg selvsikker nok til å starte skoleåret uten falske pupper. På forhånd hadde jeg bestemt at om noen spurte hvor puppene var blitt av, skulle jeg svare at jeg hadde hatt en brystreduksjon. At noen skulle vite at puppene bare hadde vært fyll i bh'en var uaktuelt. Jeg merket at mange begynte å behandle meg dårlig nå som brystene var mindre. Den venninnegjengen jeg hadde hatt året før, for eksempel, begynte å behandle meg passelig bedritent, og jeg ble fort hun som ikke hadde noen venner igjen.

    Da jeg var nitten år gammel spurte jeg pappa om å få silikonpupper i gave til 20årsdagen. Likevel var det først året etter, da min daværende kjæreste var blitt forelsket i ei venninne av meg, som selv hadde booket seg konsultasjonstime på fornebuklinikken, at jeg bestemte meg for at var det på tide. Jeg ringte fornebuklinikken det sekundet jeg fikk høre at hun skulle ta silikon, og skaffet meg en konsultasjonstime. På konsultasjonstimen ble jeg spurt hvor store bryster jeg så for meg, og jeg svarte "så store som mulig". Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tenkte klart, da alt som sto i hodet på meg var at jeg måtte ha større bryster enn venninnen min, slik at min kjærestes oppmerksomhet ble rettet mer mot meg enn mot henne. Dette fortalte jeg selvsagt ikke til noen, verken ham, henne eller kirurgen. Sammen ble kirurgen og jeg enige om at 500g silikon i moderat profil i begge brystene ville passe meg. Det ville gi meg en C-cup, og jeg tenkte at det var fint; det var jo C-cup jeg hadde 'kledd meg ut med' gjennom hele ungdomsskolen, også. Jeg kjente på en følelse av at endelig skulle jeg få bli den personen jeg alltid hadde følt meg som, den jeg alltid hadde ønsket å være, og det føltes fint.



    Da jeg våknet etter operasjonen følte jeg meg som en oppblåsbar Barbara. Jeg vandret litt smålig forvirret rundt i korridoren, men fikk straks beskjed om å legge meg nedpå. Jeg var nyoperert, og jeg trengte hvile. De neste dagene ventet jeg på smertene jeg var blitt advart mot at jeg kom til å kjenne, men jeg kjente dem ikke. Det var spreng i brystene, og ryggen kjentes hard, men jeg hadde ikke vondt. Gjentatte ganger gjennom uken fortalte daværende kjæreste meg at "nå må du huske at du nettopp har blitt operert", fordi jeg rett og slett ikke ville ligge i ro. Jeg husker også jeg var blitt advart mot at brystene ville kjennes litt store i begynnelsen på grunn av hevelsen, men at dette kom til å jevne seg ut etterhvert. Alt jeg klarte å tenke var: "jeg håper ikke de blir veldig mye mindre". Jeg likte hevelsen og hvordan den fikk brystene mine til å se ut. Hvor store de var.

    Omtrentlig to år etter operasjonen, da jeg var blitt tjuetre år gammel, merket jeg at bh'en min var blitt for liten. Daværende kjæreste kommenterte det, han også: "Har puppene dine blitt større?". Det hadde de, og jeg gikk fra en 75C til en 75D.

    Jeg var et av de barna som begynte å få bryster ganske tidlig. Allerede som niåring begynte de å vokse, men den gang var det så flaut å være først ute at jeg forsøkte å presse dem inn mot kroppen ved å gå med alt for trange topper under en noe løsere topp. Da de sluttet å vokse et års tid senere, konkluderte jeg rett og slett med at de aldri ville bli noe større. Men så skulle det vise seg, da, at de begynte å vokse igjen da jeg var tjuetre.

    Som tjuefemåring måtte jeg bytte BH igjen. Jeg var vokst ut av D-cupen min, og nå var E-cup neste. Jeg elsket det. Da jeg fylte 26 begynte brystene å lage dobbelpupp i E-cupen, også. Brystvortene tittet over bh-kanten, og jeg måtte stappe dem nedi igjen flere ganger om dagen.



    Den dag i dag er jeg tjuesyv år gammel, og går for det meste kun i treningsbh'er. F-cup er vanskelig å finne uten at det koster skjorta. Til nød kan jeg fremdeles presse dem nedi en 80E (som er bittelitt større enn 75E), men det er ikke særlig behagelig. Jeg vet ikke når brystene vil slutte å vokse, og selv om det uroer meg litt, er det egentlig ganske fint, også. Jeg kan i alle fall si at jeg fikk nøyaktig det jeg ville ha, og mer til.

    Ofte får jeg spørsmål om det ikke er vondt i ryggen å være så fremtung, og jo, det er det. Ryggsmertene er ikke der konstant, men det går sjelden en hel uke uten smerte, for å si det på den måten. Samtidig liker jeg å tenke at magen også har noe av skylden der, og at dersom jeg blir kvitt litt magefett, vil det ikke lenger være en like stor belastning på ryggen. Det er også mulig å trene opp ryggen slik at den faktisk tåler belastningen. En vakker dag skal jeg gidde å gjøre akkurat det..

    //foto nr 1: januar 2018.
    //foto nr 2: desember 2017.
    //foto nr 3: juni 2015.

  • DATO: 01.02.2018,KLOKKEN: 11:15
  • KATEGORI: Story of my life
  • 10 kommentarer
  • Jeg har blitt utsatt for identitetstyveri - igjen!

  • DATO: 30.01.2018 | KLOKKEN: 10:28 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 5
  • ________________________________________________________________

    Vet dere hva som virkelig irriterer meg hemningsløst, og som jeg har sett meg drittlei av? Å få kontoen min hacket. Dette har vært et jevnlig problem siden 2008 da bloggen min først ble 'oppdaget' på blogg.no, og siden den gang har det skjedd jevnlig ca 2-5 ganger i året. Jeg har byttet innloggingsadresse, passord, laptop, mobil, hatt utallige antivirus, opprettet nye kontoer og slettet gamle, og likevel, uansett hva jeg prøver, blir jeg hacket. Nå har det skjedd igjen.



    Her har jeg ringet rundt med rosa på de innloggingene på min facebookkonto som ikke kommer fra min pc eller mobil. Selv om jeg har chrome på pc'en bruker jeg alltid firefox, rett og slett fordi jeg liker den bedre (jepp, jeg er gammeldags). Oslo har jeg dessuten ikke vært i siden vi kjørte flyttelass for Espens søster i fjor sommer.



    Formålet med hackingen denne gangen var å rapportere alle mine blogginnlegg som spam. Jepp. Eller, i alle fall fem av dem. Da jeg leste "takk for at du rapporterte dette" fra facebook, kjente jeg helt ærlig det kokte i meg. Ikke fordi jeg er sint, men fordi det er utrolig provoserende at folk kan holde på slik. At det finnes noen som har så lite liv at de bruker tid og energi på å hacke kontoen til et menneske de ikke kjenner, bare for å være ødelegge og være bedritne.

    Har du så lite baller at du ikke tør ta kontakt med meg fra egen konto og si "hei! Jeg har et problem med deg fordi...", så tror jeg neppe det problemet er såpass stort at det kan rettferdiggjøre identitetstyveriet ditt. For ja, det er det faktisk. Å stjele en annen persons innloggingsinformasjon og bruke deres konto uten samtykke er like mye identitetstyveri som å stjele noens bankkort, eller opprette falske profiler i en annen persons navn.

  • DATO: 30.01.2018,KLOKKEN: 10:28
  • KATEGORI: Story of my life
  • 5 kommentarer
  • Jeg sovnet i trafikken

  • DATO: 28.01.2018 | KLOKKEN: 14:10 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________

    I går ble det ikke mye tid til bloggen. Jeg og mannen tok først turen opp på jobben hans for å fikse anlegget til bilen, og deretter gikk turen til Hønefoss for å besøke Geir Vegard. Da vi bega oss i vei hjemover var klokken blitt nesten 23:00, og vi var begge så trøtte at vi knapt klarte å holde oss våkne. Derfor ble det noen småstopp langs veien, hvor vi rett og slett måtte sove litt. Da vi omsider var hjemme, var klokken blitt 05:05, og jeg var så trøtt at jeg nærmest så stjerner.

    Våknet klokken elleve i dag morges, men fant ut at jeg skulle unne meg å sove helt til tolv. Da sto jeg opp, fikset ansiktet, lagde frokost til mannen, og satt meg her for å oppdatere dere. Senere i dag går turen til svigermor, hvor vi er invitert på mat. Det skal bli fint, kjenner jeg.

    Håper dere hadde en fin dag / kveld i går, dere også! :)

  • DATO: 28.01.2018,KLOKKEN: 14:10
  • KATEGORI: Story of my life
  • 3 kommentarer
  • På tide å ringe åndenes makt?

  • DATO: 25.01.2018 | KLOKKEN: 12:07 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 8
  • ________________________________________________________________



    Dagen startet med at vekkerklokken ikke ringte klokken syv, slik den skulle. Isteden spratt jeg opp av sengen klokken 07:33, laget niste til mannen, startet opp bilen og maste om at han måtte stå opp. Deretter bar turen ned til veterinæren med Ronja, for å få klippet klørne.

    I går ettermiddag skjedde det noe rart. Jeg skulle gå inn på bloggrommet mitt og hente noe å drikke fra kjøleskapet, da jeg oppdaget at døren var låst. "Hvorfor har du låst døren?", spurte jeg mannen. Han så litt forvirret på meg og sa at han ikke hadde låst den. "Den er låst nå, i alle fall", svarte jeg. Det er bare oss to og dyrene våre som bor i denne leiligheten, og jeg visste med meg selv at ikke jeg hadde låst den. Han hadde vært på jobb og nettopp kommet hjem. Jeg hadde vært hjemme hele dagen, så huseier kan heller ikke ha kommet inn og låst den.

    "Hvor er nøkkelen?", spurte jeg ham så - tenkte at det var like greit å få låst den opp og late som ingenting. "Jeg vet ikke", svarte han. Nøkkelen sto nemlig ikke i døren. Jeg fant den senere, oppå høytaleren borte ved tv'en - et godt stykke unna døren, altså. Hvordan døren plutselig kan ha blitt låst, har vi ingen forklaring på, så kanskje det er på tide å ta en telefon til Åndenes Makt?

    Ikke at jeg kommer til å gjøre det, da. Slike ting som dette har hendt meg periodevis opp igjennom årene, i god kombinasjon med andre uforklarlige hendelser. Kanskje finnes det en logisk forklaring på alt sammen, eller kanskje er det noe paranormalt på gang. Samme kan det i grunn være. Hadde den / det ønsket å skade meg, ville jeg nok merket det for lenge siden.

  • DATO: 25.01.2018,KLOKKEN: 12:07
  • KATEGORI: Story of my life
  • 8 kommentarer
  • Skader for over 20.000 kr!

  • DATO: 23.01.2018 | KLOKKEN: 17:06 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 20
  • ________________________________________________________________

    Helt siden nyttår har jeg hatt æren av å kunne kalle meg en av Norges mest leste blogger. Det er hyggelig. Takk skal dere ha, for at dere leser, liker og deler! . Jeg har ikke noe ønske om å ta førsteplass, for jeg vet godt hvilke konsekvenser det har å trone øverst på toppen (been there, done that), men at jeg likevel får smykke meg med tittelen, synes jeg er veldig motiverende.

    Lørdag forrige uke var vi på visning. Vi hadde sett en annonse for et hus / leilighet som skulle leies ut, og syntes det virket veldig aktuelt. Tre soverom, stue på rundt førti kvadrat, bra kjøkken, vaskerom.. Og, kanskje viktigst av alt; det var lov med dyr.

    Å finne leilighet hvor det er tillatt å ha dyr, er nemlig veldig vanskelig. Det overrasker meg litt - for hvor mye skade kan egentlig ei katte eller en bitteliten dachshund gjøre? Når de aller fleste utleiere krever et depositum tilsvarende prisen på en bil, burde ikke dyehold være noe problem i det hele tatt. Jeg mener; det finnes virkelig ikke sjans i havet for at våre firbente småttiser klarer å gjøre skade tilsvarende slike summer - ikke engang om de virkelig hadde prøvd.

    Jeg trodde vi endelig hadde funnet noe bra. Etter visningen begynte vi nærmest allerede å planlegge hvordan vi skulle ha det der inne. Derfor var det et stort nederlag for oss da vi fikk beskjed om at leiligheten gikk til noen andre.

    Vi blir med andre ord boende her, enn så lenge.

  • DATO: 23.01.2018,KLOKKEN: 17:06
  • KATEGORI: Story of my life
  • 20 kommentarer
  • Snakk til meg!

  • DATO: 19.01.2018 | KLOKKEN: 11:05 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 21
  • ________________________________________________________________

    En av de fineste øyeblikkene når man er blogger, er når du ser at noen har trykket 'like' på innlegget ditt, eller har begynt å følge deg. Likeså er et av de kjipeste øyeblikkene når noen slutter å følge deg. Da sitter jeg igjen med et ønske om vite hvorfor.

    Hvorfor liker du ikke lenger bloggen min? Hva har jeg gjort 'galt'? Er det fordi du er drittlei trynet mitt, eller er det fordi jeg ikke viser det ofte nok? Er det fordi jeg deler for mye personlig info, eller alt for lite? Er det fordi du er uenig med meg i menningene mine, eller er det fordi bloggen generelt er kjedelig?

    Jeg har både et kommentarfelt og en innboks du kan bruke til å legge igjen et par ord om hva du vil se mer av og hva du er lei av, så hvorfor ikke bruke det? Snakk til meg!

  • DATO: 19.01.2018,KLOKKEN: 11:05
  • KATEGORI: Story of my life
  • 21 kommentarer
  • Når ansatte blir voldsomt personlige..

  • DATO: 18.01.2018 | KLOKKEN: 22:59 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 7
  • ________________________________________________________________

    Jeg er ikke så komfortabel med å omgåes mennesker. Ting som å dra på butikken og betale i kassen foran et hav av mennesker synes jeg er sånn passelig ubehagelig. Spesielt i èn av butikkene jeg jevnlig handler på, har det i det siste bare blitt mer og mer ubehagelig. En av de mannlige ansatte virker voldsomt nysgjerrig på meg, og stiller spørsmål jeg synes går langt over grensen for hva som er ok 'ansatt og kunde'-prat.

    Man forventer, selvsagt, at personen i kassen spør om du vil ha pose eller kvittering når du handler noe. At de spør om du har legitimasjon dersom du handler noe med aldersgrense på. Når de spør om du har hatt en fin jul eller gjort noe gøy på nyttårsaften, er det litt uventet, men hyggelig - men det går en grense et sted. Da jeg i dag fikk spørsmål om jeg har jobb, kjente jeg at dèt var et spørsmål jeg, som helt alminnelig kunde, ikke skal behøve å svare på. Vedkommende så at jeg ble litt usikker på hva jeg skulle svare, og fulgte opp med å spørre om det kanskje var slik at jeg hadde ferie nå. "Nei", svarte jeg. Nei, da lurte han igjen på hvor jeg jobbet. "Jeg er litt sånn.. Arbeidsledig", svarte jeg, veldig paff og flau. Jeg kunne sverget på at hun som sto og pakket varene sine ved siden av meg satte nesa en anelse i sky, men det kan ha vært innbilning. Jeg tør ikke si for sikkert. Jeg kunne selvfølgelig sagt "jeg er en sånn der blogger" - jeg tjener jo tross alt litt penger på bloggen, så da er den vel som jobb å regne per definisjon - men jeg tenkte det var greit å la være. Jeg ville egentlig bare få betalt varene mine og komme meg ut. 

    "Kjører du bil?", spurte han så. "Hæ?", glapp det ut av meg, før jeg svarte at "nei, men jeg sitter på". Han spurte noe jeg ikke oppfattet, der jeg sto og pakket sammen sakene mine. "Ha en fin kveld", sa han. "Takk, du også", svarte jeg. 

    Jeg har aldri sett ham vise denne type interesse for andre kunder, og for all del, kanskje han bare vil være hyggelig. En 'normal' person - en i fast stilling, og uten sosialfobi - ville antagelig ikke syntes spørsmålene var nærgående eller ubehagelige i det hele tatt, men det gjør jeg.

     

    Hvordan ville dere reagert, og hvor mener dere grensen går for hva som er ok å si / spørre om når det kommer til 'kunde og ansatt'-samtalene ved kassen?

  • DATO: 18.01.2018,KLOKKEN: 22:59
  • KATEGORI: Story of my life
  • 7 kommentarer
  • Nesten-ulykke i senga

  • DATO: 18.01.2018 | KLOKKEN: 11:50 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________



    La meg fortelle dere om gårsdagen. Nei forresten, la meg først fortelle dere om senga mi. Senga mi kjøpte jeg på bohus sommeren 2015, rett etter - eller omtrentlig samtidig med - at det ble slutt med daværende kjæreste. Den er med andre ord relativt ny, og selv har jeg vært veldig fornøyd med den. En person som ikke har vært like fornøyd, og jevnlig klaget over at han får vondt i ryggen, er Espen. Derfor sa jeg, under tvil, ja til at han kunne bytte den ut. "Det kommer jo aldri til å skje uansett", tenkte jeg, ganske fast i troen på at dette kom til å bli enda en av de tingene vi ofte snakker om å gjøre, men aldri faktisk gjør.

    Onsdag 17.Januar tillot jeg meg å sove litt lenge. Jeg hadde vært oppe tidlig for å lage frokost, så etterpå krøp jeg tilbake til sengen og ble der. Våknet klokken ti. Da så jeg at Espen hadde forsøkt å få tak i meg flere ganger via facebook. Jeg rakk akkurat å lese setningen "blir kanskje i dag vi ordner senga", før jeg hørte en bil komme kjørende opp bakken.

    Soverommet vårt er plassert slik at vi, fra vårt gardinløse vindu, har perfekt utsikt rett ut på parkeringsplassen. Dette betyr selvsagt også at enhver person som parkerer bilen utenfor, har fri innsikt til hva enn som måtte foregår på soverommet. Dette plager meg ikke nevneverdig i det daglige, men når du ligger kliss naken i senga og hører broren til mannen din på vei oppover bakken, vel vitende om at han fort kan ende med å se mer enn han burde om du ikke får på deg noen klær litt brennkvikt - da blir situasjonen fort litt panisk.

    Jeg spratt opp av sengen og løp ut på badet. Derfra var det bare å hive på seg første bukse og genser som var å oppdrive. Jeg hadde fått buksa opp til knærne da jeg hørte det banke på. Et par sekunder etterpå ringte Espen for å høre hvorfor jeg ikke lukket opp for broren hans.

    Jeg fikk omsider åpnet, strippet sengen og hjulpet til med å bære den ut. Deretter dro han avgårde, og jeg fikk god tid til å stelle meg og blogge før han var tilbake med ny seng.

    Så nå har vi ny seng i hus.

  • DATO: 18.01.2018,KLOKKEN: 11:50
  • KATEGORI: Story of my life
  • 6 kommentarer
  • Hva faen var det jeg så i natt?!

  • DATO: 13.01.2018 | KLOKKEN: 14:45 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________



    "Jeg og Ronja går og legger oss nå", sier Espen. Klokken nærmer seg 01:00. Jeg rydder av bordet etter middagen, og blir sittende i sofaen en liten stund. Før jeg vet ordet av det, er klokken to. Jeg tenker at nå er det på tide å komme seg i seng, hiver av meg hverdagsantrekket, pusser tennene og legger meg i senga. Sovner lett, enda det er litt for varmt i rommet.

    Jeg våkner av at Ronja (hunden) står oppå meg. Det blideste ansiktet i hele verden. Jeg lemper henne over til Espen. Jeg er trøtt og vil sove. Jeg sovner lett denne gangen også.

    Så blir jeg vekket nok en gang. Ronja igjen. Jeg lemper henne over til Espen, og hun protesterer høylytt. Et høyt, hvinende skrik. Jeg får hjertet i halsen. Kjenner hvordan det dunker. Det kjennes ikke som vanlig hjertebank. Ikke den lette, raske dunk-dunk-dunk-lyden. Det er mer som når man slår neven i bordet. Jeg blir liggende der og bare høre på hjerteslagene. Bang! Bang! Bang! Så begynner de å avta. Det går flere sekunder mellom hvert slag. Bang! .. Bang! .. Bang! .. .. .. Bang! .. .. .. Bang! Jeg ligger der og tenker på hvor fascinerende det ville vært om hele hjertet stoppet. Om jeg lå her, og hørte meg selv dø. Jeg grøsser litt av den ubehagelige tanken i hodet som minner meg på at denne ene, lille muskelen er alt som holder meg i live. Denne ene lille saken i brystet jobber antagelig på spreng med å få blod rundt i hele kroppen. Hele den store kroppen. "Du må seriøst begynne å tenke mer på helsa di, frøken", tenker jeg for meg selv.

    Ronja hopper ned fra sengen. Jeg kan høre henne løpe ut på kjøkkenet og slurpe i seg vann fra vannskålen som står fremme. Så hører jeg henne komme inn igjen. Jeg kryper til enden av sengen for å ta henne opp. Men hun vil ikke opp. Jeg kvaler et oppgitt stønn, hopper ut av sengen, hiver på meg de første klærne jeg klarer å finne der på gulvet, og ser på klokken. Den er 03:50. "Faen ass", tenker jeg halvgrettent for meg selv. Konkluderer med at - i alle fall akkurat her og nå - er jeg mer kattemenneske enn hundemenneske. Jeg får på Ronja bånd, så går vi ut.

    Ronja er helt fra seg av glede. Hopper og spretter og drar i båndet der hun løper nedover bakken. Hun gjør det hun skal. Jeg står i t-skjorte og joggebukse og ser på. "Egentlig", tenker jeg, "er det ganske deilig temperatur ute nå", og bestemmer meg for at mens vi likevel er her, kan vi ta en litt lengre gåtur. Ronja går i veikanten og snuser på snøen. Jeg går midt i veien.

    Så bråstopper jeg. Noe kommer løpende i lynets hastighet nedover veien i krysset litt lenger fremme. Jeg rekker å se skikkelsen akkurat lenge nok til å registrere at den er der, hvilken høyde og farge den har, før den løper ned stien bak postkassene. Den er fullstendig lydløs, så Ronja, som er opptatt med å snuse på gul snø i veikaten, har ikke sett det. "HVA FAEN VAR DET!?", tenker jeg. Jeg kunne sverget at det var et menneske. Et voksent menneske. Men, mennesker er ikke lydløse, og denne skikkelsen var for rask til å være et menneske. For rask, og for lydløs, til å være et hvilket som helst annet dyr, også. Mest av alt lignet den et slags skyggevesen. Egentlig ganske lik den i illustrasjonsbildet i starten av blogginnlegget, faktisk.

    Jeg bestemmer meg for at det er på tide å gå hjem. Enda så sikker jeg er på at det var et lynraskt, lydløst menneske jeg så, prøver hjernen min å finne logikk i det hele: "det må ha vært et dyr, Jessica". Ja, det må det. Et veldig stort, lynraskt dyr. Større enn ei katte. Større enn en rev. Kanskje en veldig, veldig stor hund... På to ben? Uansett hva det var, er det best å holde Ronja unna. Jeg tar ikke sjansen på å gå lenger. Jeg kan risikere at hun får øye på det, begynner å bjeffe, og at den - eller det, eller hva er det nå var - oppdager oss. Frem til jeg vet hva dette vesenet er, holder jeg bikkja unna.

    Vi vender om og går hjem. Etter å ha sluppet Ronja inn, vurderer jeg et kort øyeblikk å gå ut igjen og se om jeg finner dette vesenet. Så jeg får vite hva det var. Men jeg slår tanken ifra meg. Så fort som den løp, er den antagelig halveis ute av kommunen innen jeg rekker ned dit jeg så den igjen.

     

    //illustrasjonsfoto

  • DATO: 13.01.2018,KLOKKEN: 14:45
  • KATEGORI: Story of my life
  • 3 kommentarer
  • Det har blitt et sant mareritt

  • DATO: 10.01.2018 | KLOKKEN: 15:40 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 7
  • ________________________________________________________________



    "Kan vi ikke ta en kjøretur, da?", spør jeg Espen. Det har blitt en vane, det å spørre om vi skal kjøre oss en tur når vi har vært på butikken. Jeg har alltid elsket å sitte i bil, men den siste tiden har det handlet mer om at jeg rett og slett ikke vil dra hjem. 

    Jeg trives ikke lenger hjemme, og det er ikke fordi det er kjedelig. Det er ikke fordi jeg har husarbeid som må gjøres eller regninger som må betales. Det handler rett og slett om at jeg får klump i magen hver gang jeg hører aktivitet på utsiden.

    Hjemme skal være det stedet - kanskje det eneste stedet i hele verden - hvor man føler seg trygg. Virkelig, hundre prosent, trygg. Hvor man kan senke skuldrene og slappe av. Men jeg føler meg ikke trygg lenger, og jeg slapper ikke av. Ikke mentalt, i alle fall. Det å være hjemme har blitt et sant mareritt, og jeg gruer meg til de åtte timene hver dag hvor jeg er alene. Først når Espen kommer hjem, kjenner jeg lettelsen og roen bre seg i kroppen.

    Jeg vet jeg er teit, og 'overreagerer'. Det hjelper lite å vite, kroppen reagerer som den gjør uansett.

  • DATO: 10.01.2018,KLOKKEN: 15:40
  • KATEGORI: Story of my life
  • 7 kommentarer
  • Han flerret av meg genseren

  • DATO: 08.01.2018 | KLOKKEN: 22:01 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    På bildet ovenfor ser dere favorittgenseren min. Rettere sagt, det som er igjen av den. Espen flerret den nemlig av meg da han kom hjem fra jobb, og nå er den redusert til ei rød fille på et soveromsgulv.

    Det må selvfølgelig nevnes at det ikke var i sinne eller for å være slem at han rev den i stykker. Genseren hadde et par huller fra før av, som han simpelthen bare utvidet, til det var mer hull enn genser igjen av den.

    Nå skal jeg klikke meg hjem et par nye. Denne fargen er typisk nok utsolgt og kommer vel neppe i salg igjen før neste år, så det får bli en rosa en isteden. Rosa og.. Hvilken annen farge vil passe meg, tro? Blå?

  • DATO: 08.01.2018,KLOKKEN: 22:01
  • KATEGORI: Story of my life
  • 4 kommentarer
  • Det blir ikke mye søvn når man er 4 i senga

  • DATO: 03.01.2018 | KLOKKEN: 22:04 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

    Det finnes enkelte mennesketyper man bare bør holde seg langt, langt unna. Et godt eksempel er de som har fått for lite søvn. Riktignok finnes det mange mennesker som klarer å oppføre seg oppegående og hyggelig selv når de må holde øynene oppe med tannpirkere, men jeg er definitivt ikke en av dem. Lunta mi har en tendens til å bli voldsomt kort, og ord kommer gjerne rennende ut av gapet som eksplosiv diarè lenge før jeg får tenkt meg om.

    I natt var jeg oppe klokken fem. Det var ikke da jeg våknet, men det var da jeg følte jeg hadde ligget våken lenge nok til å konkludere med et "fuck it", hive på meg klær, og ta Ronja med ut på en spasertur i nabolaget. Bikkja hoppet og spratt rundt omkring som om det skulle være både julaften, nyttårsaften, bursdag og påske på èn gang, mens jeg? Jeg var mildt sagt ikke like fornøyd, og tok meg selv i å kaste noen stjålne blikk på diverse grøftekanter for å vurdere om det ville være ok å bare legge seg ned og sove i dem.

    Fire stk er helt klart to for mye i sengen. Det var vanskelig nok å finne en behagelig sovestilling da det bare var meg, Espen og pus. Nå som Ronja har kommet tilbake etter et lengre opphold hos svigermor og tatt tilbake sin plass i sengen, ender jeg med å bli skvist så jeg ligger halveis opp etter veggen uten noen mulighet for å bevege meg. Søvn er med andre ord noe som ikke lar seg gjennomføre. Løsningen på problemet? Jeg vet ikke. Sove på dagtid, kanskje?

  • DATO: 03.01.2018,KLOKKEN: 22:04
  • KATEGORI: Story of my life
  • 0 kommentarer
  • Alle mine samboere

  • DATO: 31.12.2017 | KLOKKEN: 16:40 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________

    Jeg har fått noen nye lesere den siste tiden, og derfor tenkte jeg det kunne være gøy med et innlegg som forteller dere litt om hvem jeg bor sammen med.

     Espen
    Espen blir ofte kalt mannen eller gubbis her på bloggen, og har i dag vært min forlovede i nøyaktig ett år.
     

     

     Argentina
    Sommeren 2015 var jeg på jakt etter en ny lekekamerat til Minsten, da jeg fikk høre om ei dame som hadde tatt imot en villkatt med kattunge. Kattungen ble raskt min, og fikk navnet Argentina.


     Minsten
    Denne lille rakkeren ble født hjemme hos meg for syv år siden, og har siden den gang vært en del av familien.

     

     

     Sophie
    Da svigermor inviterte meg med på sminkedag hos Mary Kay-konsulent Stine, tok det ikke lang tid før jeg la merke til en radmager katt som lå og halvsov på en kjøkkenstol. Stine var nylig blitt mamma, og lette derfor etter et nytt hjem til katten Sophie, som ikke gikk overens med datteren hennes. Jeg tilbød meg raskt å adoptere katten, og få minutter senere var hun min.

     

     Ronja
    Da Espen flyttet inn hadde man med seg hunden Ronja. Jeg var litt usikker på hvordan hun ville gå overens med kattene, men det har gått veldig greit.

     



     Pus / Kåre
    Kåre, eller Pus som han oftere kalles, hadde Espen med seg da han flyttet inn hos meg.

  • DATO: 31.12.2017,KLOKKEN: 16:40
  • KATEGORI: Story of my life
  • 4 kommentarer
  • Jeg betaler godt for dårlig behandling

  • DATO: 12.12.2017 | KLOKKEN: 20:34 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

    God kveld i stuen! I dag er det faktisk bare tolv dager igjen til julaften, og turen nedover for å levere - og hente - mine egne julegaver begynner dermed å haste litt. Et skikkelig luksusdilemma tenker kanskje dere, men jeg kan love dere at når ryggen er så vond at jeg går krokbøyd som en gammel dame, er det utrolig hvor lite det frister med tolv timer på offentlig transport (seks timer den ene veien, og seks timer tilbake igjen). Hadde det ikke vært for at jeg har lovet å ta turen, og faktisk selv har julegaver jeg må levere, hadde jeg antagelig endt opp med å utsette turen til januar.

    Det går mange tusenlapper nå i julen, og jeg må ærlig si jeg blir en anelse gretten av å måtte gi sykehuset nesten to tusen kroner for elendig kundebehandling. For ja, slik endte det faktisk. Etter å ha vært i kontakt med kreditorfirmaet, viser det seg at sykehuset ikke responderer på henvendelser, og jeg dermed ble nødt til å punge ut likevel. Grrr. For de av dere som ikke har fått med dere hva denne episoden dreier seg om, finner dere den her.

    //foto: DINSIDE

     

    HVA TENKER DERE:
    ER DET RIKTIG AT PASIENTEN SKAL BETALE NÅR LEGEN IKKE MØTER OPP?

  • DATO: 12.12.2017,KLOKKEN: 20:34
  • KATEGORI: Story of my life
  • 2 kommentarer
  • En skikkelig drittmorgen

  • DATO: 05.12.2017 | KLOKKEN: 11:28 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________

    Skrap, skrap, skrap..

    Jeg ligger rett opp og ned i sengen. Ute er det fremdeles mørkt. Mannen sover ved siden av meg.

    Skrap, skrap, skrap..

    Lyden plager meg. Det høres ut som.. Kan det være..?

    Brått er jeg lys våken. Kanskje er det pus som står der på utsiden og skraper på døren for å få komme inn? Det ligner ikke ham å stå og skrape, men hvem vet? Jeg går bort til vinduet og stirrer ut. Ingen pus. "Så rart", tenker jeg. Men nå som jeg likevel er våken, kan jeg jo se om noen av de andre kattene vil ut.

    Lukten slår imot meg idet jeg går ut i stuen. Det lukter dritt - bokstavelig talt. Kattedritt. Og brått husker jeg at Minsten pleier å stå og skrape med potene på gulvet etter at han har gjort fra seg.

    Jeg lokaliserer meg frem til lukten, og ganske riktig: der på gulvet, oppå en gammel regning, under skrivebordet, ligger den: en skikkelig ruke. Flytende. Minner igrunn mistenkelig om sjokoladen jeg smeltet i vannbad i går - hadde det ikke vært for lukten.

    Nå er det bare en ting å gjøre. Frem med papir. Frem med vaskemidler. Klokken fem om morgenen står jeg der på kne og vasker bort diarè fra gulvet. Så lemper jeg ut katta og går og legger meg igjen.

    Klokken syv ringer alarmen. Da er det på tide å vekke mannen. "Du må ikke lukke døra til badet", forteller han meg etter å ha stått opp. "Jo, hvis ikke går bare kattene inn", sier jeg i halvkoma. Det er nemlig ikke mer enn et døgn siden han klaget på at Minsten hadde pisset på noen klær der inne.

    Klokken har blitt nesten åtte når jeg står opp. Da har Minsten, som har kommet seg inn igjen, spydd i sofaen. Jeg vasker det bort uten mer om og men. Og så går jeg inn på badet.

    Og ser at Minsten har hatt enda en bæsjefest

    i gubbens klær.

  • DATO: 05.12.2017,KLOKKEN: 11:28
  • KATEGORI: Story of my life
  • 2 kommentarer
  • Skal jeg betale for at sykehuset fucket opp?

  • DATO: 04.12.2017 | KLOKKEN: 17:41 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________


    I sommer hadde jeg time på Vestre Viken. Jeg så allerede flere dager i forveien at datoen ikke passet, og fikk den endret. Ny time tikket inn på SMS, og saken var ute av verden - trodde jeg.

    Jeg dro til ny time. Damen i skranken møtte meg med forvirring. Hun fortalte at det ikke var blitt registrert at den originale timen min var endret, og at legen jeg hadde time hos, ikke var på jobb. Jeg spurte om jeg kunne få ny time satt opp, men det kunne jeg ikke. Skulle jeg ha ny time måtte jeg kontakte fastlegen min og få henne til å sende en henvsning. Jeg hadde med andre ord intet annet valg enn å dra hjem.


    Dagene gikk. Omtrentlig ei ukes tid senere dukket det opp en regning i postkassen: et gebyr, fordi jeg ikke hadde møtt til timen. "Dette må være en feil", tenkte jeg og ignorte den. Jeg skulle vel ikke betale for at vestre viken hadde glemt å endre timen i sine registre, og at legen ikke var tilgjengelig?

    Kort tid senere dukket det opp et enda et gebyr, denne gangen for regningen jeg ikke hadde betalt. Jeg var passe gretten denne dagen, og tenkte at fuck it, jeg bare betaler dritten, og får den ut av verden. Som sagt, så gjort.

    Måneden etter dukket det opp et gebyr til. Jeg ringte inn, og forklarte situasjonen. Jeg fikk da beskjed om at dette skulle ordnes opp i, og at jeg selvsagt ikke skulle betale.

    Kan dere gjette hva som lå i postkassen min i dag morges? Ja, ganske riktig; enda et gebyr. Denne gangen med beskjed om at de vurderer å gå videre med rettslig pågang om jeg ikke har betalt innen 12.Desember. Jeg er mildt sagt drittlei hele kredinor og vestre viken, og har i dag sendt en e-post for å nok en gang forklare situasjonen. Jeg nekter å betale mer for noe som i utgangspunktet ikke var min feil, og så greit er det bare med den saken!

  • DATO: 04.12.2017,KLOKKEN: 17:41
  • KATEGORI: Story of my life
  • 6 kommentarer
  • Jessica tester: kjerringråd mot tannpine

  • DATO: 04.11.2017 | KLOKKEN: 12:12 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

    Man skal ikke undervurdere tannpine som torturmetode. Det finnes nemlig svært lite som gjør deg gal fortere enn ei skikkelig vond tann. Da jeg fikk boret og fylt ei tann for noen uker tilbake, trodde jeg at marerittet var over, men nei - i går slo jammen tannpinen inn for fullt igjen! Dermed fikk jeg en mulighet til å teste ut et par kjerringråd.


    KJERRINGRÅD NR #1: Kaldt vann på tannen
    EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥♥ 0/5.
    KOMMENTAR: Kaldt vann lindret i alle fall ikke min smerte - den forverret den!



    KJERRINGRÅD NR #2: Varmt vann på tannen
    EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥♥ 0/5.
    KOMMENTAR: Etter runden med kaldt vann skulle man tro at varmt vann ville fikse problemet, men nei. Tannen forble akkurat like vond.


    KJERRINGRÅD NR #3: Munnskyllevann
    EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥ 4/5.
    KOMMENTAR: Munnskyllevann fjerner smerten helt! Ulempen er selvsagt at det tar bare et par minutter før smerten er tilbake. Du rekker akkurat å legge deg under dyna, før du må opp igjen fordi det gjør vondt.


    KJERRINGRÅD NR #4: Nellikpulver blandet med vann
    EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥♥ 3/5.
    KOMMENTAR: Nellik lindrer smerten såpass at du kan leve med den, men helt borte blir den ikke. Det tar imidlertid ikke mer enn et par sekunder før smerten er tilbake.


    KJERRINGRÅD NR #5: La paracet smelte på den vonde tannen
    EFFEKTIVITET: ♥♥♥♥ 1/5.
    KOMMENTAR: Paracet gjør det mulig å leve med tannen, men man kjenner fremdeles at den er vond. Som en ekstra bonus får du en grusom smak i munnen, og hele munnen kjennes seig, ekkel og slimete. Det er ikke lenger tannpinen som holder deg våken, men den vonde smaken.


    Jeg fant til slutt ut at det eneste som faktisk hjelper, er å pirke i tann og tannkjøtt med en tannpirker, og satse på at man treffer blink. Gjør man nemlig det, forsvinner smerten såpass lenge at man rekker å sovne, men man må altså forberede seg på å spytte litt blod før den tid.
     

  • DATO: 04.11.2017,KLOKKEN: 12:12
  • KATEGORI: Story of my life
  • 0 kommentarer
  • Jeg har ikke lenger garanti på brystene mine

  • DATO: 01.11.2017 | KLOKKEN: 11:08 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________

    "NEI!", tenker jeg idet jeg slår opp øynene, "ikke nå IGJEN!". Men jo; nok en gang har 'de fem minuttene i senga' blitt til et par timer. Lynraskt griper jeg etter mobilen. Klokken er 10:30, og jeg har bare lyst til å skrike - så oppgitt er jeg. Isteden hiver jeg på meg bukse og genser, tar på meg skoene og går ut døren. Døren som nok en gang står på vidt gap.

    Ned til postkassen bærer det. Håret i en hestehale, ballerinasko på bena, joggebukse og en tynn genser. Jeg trekker inn den friske luften og kjenner meg litt bedre til sinns. Herregud som jeg elsker det her! Lukten av friskhet. Fraværende tenker jeg at det begynner å nærme seg jakkevær, men jeg tror og håper at jeg fremdeles har et par 'i den tynne genseren'-dager igjen av året.

    I forbindelse med et blogginnlegg jeg skrev om brystene mine i går - som ikke ble publisert - var jeg inne på klinikkens nettsider. En av årsakene til at jeg opererte meg hos dem var deres livstidsgaranti om at brystimplantatene skiftes kostnadsfritt dersom det påvises skader som gjør at de må byttes. Da jeg ikke lenger fant denne garantien på nettsiden deres, sendte jeg dem en e-post for å høre om jeg fremdeles har denne garantien. Svaret jeg fikk er at nei, det har jeg ikke. Jeg har nå en femårsgaranti, altså vil implantatene bli skiftet kostnadsfritt hvis det innen fem år fra jeg opererte meg påvises skader på dem. Jeg opererte meg i mai 2011, så min garanti går altså ut i år. Jeg kjenner at jeg synes akkurat det er litt skummelt..
     

  • DATO: 01.11.2017,KLOKKEN: 11:08
  • KATEGORI: Story of my life
  • 6 kommentarer
  • Shine bright like a diamond

  • DATO: 30.10.2017 | KLOKKEN: 12:28 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________

    BLÅ HER | RØD HER | LYS ROSA HER|

    Du vet det blir en fin dag når solen skinner og det ligger pakke til deg i postkassen. Denne gangen var det tre lipglosser fra Lime Crime som ventet på meg. Lime Crime er kjent for å være både bra og vegansk, så what's not to love?

    Dersom det er interesse for det, skriver jeg gjerne en produktanmeldelse. Hyl ut i kommentarfeltet!

    Nå blir det i alle fall en dusj og litt frokost. Om noen lurer på tittelen på innlegget, så er det fordi Rihanna har ødelagt ordet 'diamond' for meg. Jeg kan seriøst ikke høre ordet, uten at den j*vla låten begynner å spille i bakhodet på meg. Rart egentlig, for jeg har aldri egentlig likt den, men jeg har liksom blitt så eksponert for den opp igjennom årene at den ikke er så ille lenger.

  • DATO: 30.10.2017,KLOKKEN: 12:28
  • KATEGORI: Story of my life
  • 1 kommentarer
  • Konkurranse! Du bestemmer premien

  • DATO: 25.10.2017 | KLOKKEN: 14:55 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 8
  • ________________________________________________________________



    - DEN FØRSTE SNØEN! -

    I dag skulle jeg egentlig vært i møte, men det var bare å avlyse. Ryggen slo seg vrang i går kveld, så jeg er midlertidig invalid og kommer meg ingen steder. Dessuten har bankkortet vært borte i omtrentlig ei uke nå, så jeg har ingen penger. Er ikke livet bare herlig, dere?

    Heldigvis trenger man ikke kort for å bedrive nettshopping, så i dag har jeg kjøpt enda et par julegaver. Det begynner å nærme seg ferdig nå, og det eneste navnet som står igjen på gavelisten er Pål - min søsters samboer. Som dere vet satser jeg stort på smykker i år, men det å kjøpe et personlig navnesmykke til noen med Å i navnet, byr altså på problemer. Og så vil det jo virke ganske rart om hele slekten får smykker, og han får noe helt annet. Litt sånn utfrysning, på en måte.

    Dagens planer er virkelig ikke store. Ligge rett opp og ned i sengen og synes synd på meg selv, antagelig. Skrive et par blogginnlegg, se litt på netflix, og tenke en hel del. Blant annet tenker jeg på å kjøre en konkurranse her på bloggen igjen. spørsmålet er bare; hva vil dere egentlig vinne? Hiv inn et par forslag i kommentarfeltet, så ser vi hva vi får til!

  • DATO: 25.10.2017,KLOKKEN: 14:55
  • KATEGORI: Story of my life
  • 8 kommentarer
  • Selvsagt måtte noe gå galt

  • DATO: 07.10.2017 | KLOKKEN: 18:23 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 4
  • ________________________________________________________________


    - SELFIES I MAMMAS BIL -


    "Greit om jeg hører på litt musikk?", spør jeg mamma. Vi har kjørt i omtrentlig èn time, og jeg kjenner humøret begynner å dale etter å ha hørt nyhetene på radio for hundreogtiende gang. Det prates om mobbing. Det prates om død. Det prates om krig. Om alt som er vondt og vanskelig og fælt her i verden. Jeg bare orker det ikke. Ikke rart hele verden går på antidepressiva når de daglig setter seg ned med radio, tv og aviser for å få daglige oppdateringer på hvor bedriten verden er, tenker jeg for meg selv.

    Jeg plugger inn øreproppene. Fortaper meg i musikkens verden. "We are the devil, devil, devil, we are the devil and life is hell", synger Drowning Pool. Kanskje ikke det mest positive jeg har hørt, men det hjelper på humøret likevel.

    Vi har planlagt å treffe Espen i Drammen. Det er tid for å komme seg hjem. Jeg tar opp telefonen for å gi beskjed om at vi er på vei. Han svarer at han fremdeles er på jobben. "Da får vi tid til å finne oss et sted å spise", kommer det blidt fra mamma.

    Jeg ser meg i speilet. Jeg gadd ikke påføre foundation i dag. Ikke øyenskygge heller. Men å skyggelegge nesen, ta på leppestift og eyeliner - dèt gadd jeg. Det er en ny ting jeg tester ut, dette med mindre sminke. Der jeg sitter og glaner på meg selv innser jeg at jeg ikke kler det. Uten hvit foundation ser jeg brun ut, og er det ett menneske som ikke kler å være brun, så er det meg. Dessuten ser nesen min voldsomt lang ut. Jeg klarer ikke å avgjøre om det er greit eller om det ser helt rart ut. Et sted midt imellom, tenker jeg; rart, men ikke direkte stygt. Jeg knipser en håndfull selfies. En av dem legger jeg ut på snapchat.

    Først når vi har ankommet Drammen, finner vi ut at Espen har problemer med bilen. Selvsagt måtte noe gå galt. Det ender med at vi møter ham på YX i Vikersund isteden.

    Jeg sitter og stirrer på det store, røde YX-skiltet mens jeg venter på ham. I min tid het det Hydro Texaco, som, i mine øyne, er et langt kulere navn på en bensinstasjon enn YX. YX - hva er dèt, liksom? Hann - og hunnkjønn? Samme med statoil, også, som plutselig heter Circle K. Sirkel-K. Folk som gir navn til disse greiene må jo være høye som hus...

  • DATO: 07.10.2017,KLOKKEN: 18:23
  • KATEGORI: Story of my life
  • 4 kommentarer
  • Confessions fra prøverommet på cubus

  • DATO: 04.10.2017 | KLOKKEN: 11:51 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 2
  • ________________________________________________________________



    Jeg står i prøverommet på Cubus. Ikke fordi jeg faktisk skal prøve noe, men fordi jeg nettopp har vært inne og kjøpt meg en ny eyeliner og trenger et speil for å påføre den. Jeg stirrer på meg selv i speilet, der jeg står iført kjærestens lange, og litt for store, jakke, en caps med Monster Energy-logoen på, og et par holografiske leggings jeg har forsøkt å få noen fine bilder av tidligere, men rett og slett gitt opp. Når mønsteret og fargene i stoffet endrer seg etter hvordan lyset skinner på det, er det ikke så lett.

    Jeg burde kanskje valgt et bedre antrekk; gjort en liten innsats for å gi bloggleserne mine et antrekk som faktisk er verd å fotografere. Men nok en gang vinner det komfortable over det moteriktige. Jeg er sånn; jeg foretrekker det komfortabelt. Gir som regel en stor F i alt som heter trender og moter med mindre det virkelig fenger meg. Bakfremcaps og store hettegensere kommer jeg antagelig til å gå i til den dagen jeg dør.

    Jeg kjøper meg litt nytt undertøy og sier meg fornøyd. Takker hun i kassen som sier hun synes håret mitt er så fint. Nå skal jeg innom gullsmeden for å sjekke ringstørrelsen min.
     

  • DATO: 04.10.2017,KLOKKEN: 11:51
  • KATEGORI: Story of my life
  • 2 kommentarer
  • Dassen over alle dasser

  • DATO: 03.10.2017 | KLOKKEN: 00:43 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

    Jeg strekker meg etter mobilen. Klokken viser 04:57. Alarmen ringer fem. Det er ikke vits å legge seg igjen nå, så jeg blir liggende og bare vente på at den skal ringe. Så står jeg opp. Kler på meg, legger sminke - fatter ikke at jeg gidder, egentlig - og pakker den ned, før jeg går og vekker Espen. Klokken har blitt seks nå. "Klokken er seks", informerer jeg. Han får på seg klær og sko. "Tror jeg må ha en energidrikk før jeg drar på jobb", sier han. Vi skal uansett innom butikken og handle litt.

    Ute blåser det kraftig. Regndråpene er som piskeslag; harde. Raske. Intense. Jeg forter meg ut i bilen med bagen min. Det er fremdeles mørkt ute. Vi kjører ned, handler, og blir sittende på parkeringsplassen og vente på bussen mens regnet lager små dammer som renner nedover frontruten og panseret. Jeg har ikke lyst til å gå ut, men når bussen kommer gjør jeg det likevel. Jeg er jo på en måte nødt. Han hjelper meg med bagen, gir meg et kyss, og så drar han. "En voksen til Oslo", sier jeg til bussjåføren. Han ser granskende på meg: "hvor gammel er du?". Jeg blir litt forfjamset. "Tjueni. Nei, uhm, tjueseks.. Syv!", sier jeg. Føler meg som en idiot. Det er for tidlig på morgenen til slike spørsmål.

    Jeg finner meg en ledig plass. Det er meg, og et hav av voksne damer, som sitter på bussen denne morgenen. Jeg plugger headsetet i ørene.

    I oslo er det fullt av mennesker, enda klokken bare er 9:30. Det overrasker meg. Skulle trodd de fleste ville være på jobb nå, men så husker jeg at det er høstferie. Fri fra skole... Og tydeligvis har hele Oslo's befolkning bestemt seg for å feriere på bussterminalen. Kjempegøy.

    "Du?", spør noen plutselig, "er det du som er hun bloggeren?". Jeg ser på vedkommende. Ei jente med brunt hår. Rundt seksten-sytten vil jeg tippe, men hva vet vel jeg. "Nei", har jeg lyst til å si, for jeg vet at jeg ser ut som dassen over alle dasser akkurat nå, men isteden sier jeg: "øhm.. Jeg skriver blogg ja", usikker på nøyaktig hvilken blogger hun mener. "Kjente deg igjen på håret", sier hun og smiler, "ja, og så øynene da". Det er godt gjort, tenker jeg der jeg står, med tanke på at eyelineren har smittet av og farget hele det ene øyelokket mitt svart. Jeg ser ut som jeg har blåveis - og ikke av den typen man finner i folks hager.

    Det tar ikke lang tid før bussen kommer. Jeg finner meg et sete helt fremme. Håper at været skal klarne lenger nedover, men det gjør det ikke. Når vi nærmer oss Arendal, er det oversvømmelse. Havet flyter inn i veibanen. "Svømmebasseng!", tenker femåringen i meg og er i fyr og flamme, enda jeg vet at dette er alvorlig, og slettes ikke no å smile av. Så jeg knipser et par kjappe bilder på telefonen for å vise Espen, og blir sittende og glo i stillhet frem til bussen er fremme.

     

  • DATO: 03.10.2017,KLOKKEN: 00:43
  • KATEGORI: Story of my life
  • 0 kommentarer
  • Gratulerer med 63 årsdagen til meg selv

  • DATO: 25.09.2017 | KLOKKEN: 16:21 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 5
  • ________________________________________________________________

    Klokken er 10:38 søndag den tjuefjerde september. Jeg strekker meg søvnig etter mobilen idet den vibrerer. "Gratulerer med dagen! Håper den blir super! Gleder meg til du kommer sørover", skriver mamma. Det gleder meg å høre. Så legger jeg bort telefonen, og sover litt til.

    Det ligner ikke meg å sove så lenge, men i dag er jeg trøtt. Eller, sliten. Kanskje er det fordi jeg var ute med bikkja klokken seks i dag morges. Kanskje er det fordi kostholdet mitt suger. Kanskje er det mangelen på frisk luft. Jeg vet ikke.

    "Vil du ha frokostblanding?", spør kjæresten når han står opp. "Ja takk", sier jeg. Blir liggende litt til mens han styrer på kjøkkenet. Så ser vi et par episoder med Buffy, før vi drar på butikken og kjøper kake.

    Det blir en rolig bursdag. Kake, god mat, kjæreste og Buffy. Sminkeløs dag, i joggebuksa, men fin likevel.

    Jeg har på en måte akseptert det nå, at jeg aldri kommer til å bli den jenta som får surpriseparty. For hvem skulle liksom blitt invitert? Jeg kan telle alle mine venner på en halv hånd, og selv de er bare venner jeg er på "hei" med. Du vet; slike man sier hei til når man treffes på butikken, kanskje slår av en prat med, men så blir det liksom med det.

    Tjuesyv år. Det er skummelt. Tiden går fort nå. Hver gang jeg ser tallet tjuesyv, erstatter netthinnen min det med bilde av et stort, blinkende neonskilt med teksten "SNART 30!".

    "Stopp tiden", vil jeg rope; "la meg få leve litt først!"

    Det er ikke sekstitreårsdagen min i år, men jeg vet at den er like rundt hjørnet..

  • DATO: 25.09.2017,KLOKKEN: 16:21
  • KATEGORI: Story of my life
  • 5 kommentarer
  • Jeg tåler ikke kjøtt...

  • DATO: 20.09.2017 | KLOKKEN: 11:53 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 8
  • ________________________________________________________________

    Jeg har, som de fleste av dere kanskje vet, vært veganer. Da jeg møtte Espen for snart et år siden (tjuefjerde september, 2016), ble jeg imidlertid fort kjøtteter igjen. "Hvorfor det?", lurer du kanskje på.

    Det startet med at han serverte meg biff og jeg var for pinglete til å si at sånt spiser jeg ikke. Trass i hva media vil ha oss til å tro, er det ikke slik at veganere har for vane å fortelle alle og enhver at de ikke spiser animalsk. Som veganer opplever man nemlig å se de verste sidene av folk ganske fort; man slipper sjelden unna 'morsomme' kommentarer som "veganer er et gammelt indianerord for dårlig jeger" (som faktisk ikke stemmer. Veganer kommer fra vegetarian, som igjen kommer fra det latinske vegetus, som betyr frisk) eller lange leksjoner i at vi mennesker ikke kan overleve uten kjøtt, at det faktisk er livsviktig for oss, og at dyr ikke kan tenke, føle og forstå på samme måte som mennesker. Man blir sett på som mindre intelligent og lettere sinnsforvirret, og får høre at man er 'like ille som jehovas vitner' og 'presser meningene sine på folk' (som er morsomt med tanke på at man knapt kan slå på tv'en uten å bli oppfordret til å kjøpe oppkuttet gris på tilbud på Ica). Ettersom jeg har brent meg på det å si at jeg ikke spiser kjøtt tidligere, ville jeg altså drøye den samtalen så lenge som mulig.



    Selv om jeg har vært veganer, var jeg aldri nazi-veganer. Jeg var aldri en av dem som nektet å kjøpe inn animalske produkter til gjester, eller som krevde å få ha egen meny i selskaper. Mitt forhold til veganisme besto hovedsakelig i at jeg selv ikke ville kjøpe animalske produkter til meg selv, fordi jeg ikke ville støtte det jeg liker å kalle 'dyredrapsindustrien', altså kjøtt - og meieriproduksjon.

    Det endte med at jeg drøyet samtalen med Espen til flere måneder ut i forholdet. Først da, når jeg hadde blitt ordentlig godt kjent med ham og kjente meg trygg på at han ikke kom til å reagere slik min tidligere samboer reagerte den dagen jeg fortalte at jeg ville bli veganer, turte jeg å ta opp temaet. Jeg ble likevel værende kjøtteter, fordi jeg visste at han ikke kom til å kutte ut kjøtt, og at det i de fleste tilfeller ville bli nødt til å bli laget to par middager til alt, noe vi faktisk ikke hadde råd til.

    Nå kan det imidlertid se ut til at jeg blir nødt til å kutte ut kjøtt igjen likevel. Det siste året har jeg rett og slett følt meg syk. Jeg har jevnlig magesmerter, føler meg oppblåst og slapp. Menstruasjonen har blitt uregelmessig, og mensstruasjonssmertene er så ille at jeg er fullstendig ubrukelig som menneske de første to dagene av syklusen. Jeg har gått utrolig fort opp i vekt, som har gjort at jeg er i mye dårligere form nå enn tidligere, og sliter både med kvalme og hodepine rett som det er. Jeg har mer humørsvingninger, og huden min, selv om den ikke på noen måte kan defineres som såkalt 'problemhud', har blitt dårligere.

    Dette kan selvfølgelig også ha noe å gjøre med at jeg spiser en del godteri og generelt usunn mat med mye ost (som jeg selvfølgelig skal kutte ut), men samtidig har jeg også lest at mange opplever disse symptomene etter å ha spist kjøtt. Det, i tillegg til det moralske, er faktisk en av grunnene til at mange velger å trappe ned, eller kutte ut, kjøtt.

    Så det kan se ut som jeg må ta meg en liten prat med Espen likevel, og finne ut hvordan vi gjør det fremover. Jeg skal ikke prøve å påtvinge han noe som helst i kostholdsveien, men noe må i alle fall gjøres for min del. Enten det blir å ha egne matvarer som er kun mine, eller om det blir å generelt trappe ned på mat.

     

    Jeg fant et artig forum her om folk som syke av å spise kjøtt, men jeg er nysgjerrig;

    HAR NOEN AV DERE MERKET NOE?

  • DATO: 20.09.2017,KLOKKEN: 11:53
  • KATEGORI: Story of my life
  • 8 kommentarer
  • Hvorfor jeg endrer navnet mitt

  • DATO: 16.09.2017 | KLOKKEN: 22:07 |
  • KATEGORI: Story of my life |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

    Jeg har bestemt meg for å endre navnet mitt. Rettere sagt brukernavnet mitt. På snapchat. Dere kommer med andre ord ikke til å kunne nå meg på brukernavnet gamerfrue lenger, men er hjertelig velkommen til å adde JessicaBaliciel. I ett ord, uten punktum.

    - En dag kommer jeg til å se tilbake og gremmes over hvor lite oppegående jeg ser ut på dette bildet. I dag er ikke den dagen. -


    Jeg opprettet snapchat i 2013. Dette var i en tid hvor både jeg og daværende samboer syntes det begynte å bli vel mange 'fruer' på blogg.no. Da jeg slet med å finne et brukernavn på snapchat var han ikke sen med å himle litt med øynene og si, ganske så sarkastisk at; "pilotfrue, komikerfrue, fotballfrue.. Du skal ikke bare kalle deg gamerfrue, like godt?". Så slik ble det. Fyren var jo en hardcore gamer, så det passet seg vel, tross alt.

    Da vi brøt opp i 2015 var jeg inne på tanken om å endre snapchatnavnet allerede da. Jeg lot det likevel bli værende fordi jeg tenkte at .. Vel, det var jo enkelt å huske.

    Merkelig nok har folk en tendes til å misforstå meg. Det er ingen som spør fotballfrue om hun er fotballspiller. Det er heller ingen som spør komikerfrue om hun er komiker, eller pilotfrue om hun er pilot. Jeg derimot, kan ikke si snapchatnavnet mitt uten å få spørsmål om jeg er gamer. Det er rart det der. Litt på samme måte som at Elise Gabrielsen kunne kalle seg living doll uten problemer, mens jeg ofte møter hånlige og fordømmende mennesker på nett som skal belære meg om at jeg ikke kan tas seriøst som menneske fordi jeg tror jeg er en levende dukke. Denne antagelsen kommer de da med, basert ene og alene på at bloggen min heter livingdoll. Kanskje jeg heller burde kalt den BetterThanJudgmentalAssholes, men det klinger liksom ikke like fint.

    Uansett; jeg er lei av å måtte forklare til folk på snapchat at jeg ikke er en gamer. At jeg opprettet kontoen mens jeg var sammen med en gamer. Dra hele regla, gang på gang på gang.

    Derfor gjør jeg det enkelt, og endrer hele brukernavnet.

  • DATO: 16.09.2017,KLOKKEN: 22:07
  • KATEGORI: Story of my life
  • 0 kommentarer