hits

livingdoll

Ingen så koblingen.. Før nå

  • DATO: 13.02.2018 | KLOKKEN: 18:45 |
  • KATEGORI: Personlig |
  • KOMMENTARER: 9
  • ________________________________________________________________



    Året er 2000. Ei jente på åtte og ei jente på ti blir funnet døde i Kristiansand. Saken, som fort får navnet Baneheia-saken etter stedet hvor jentene ble funnet, ryster hele landet. To menn siktes for drapene. Den ene 19, den andre 21. Den ene erkjenner at de lokket til seg jentene ved å spørre om de ville se på kattunger. Videre forteller han at de brukte kniv til å true jentene til å kle av seg, før de så voldtok og drepte dem. Det kommer frem i forklaringen at guttene lenge hadde snakket / fantasert om en slik situasjon, men at ofrene var tilfeldige. De to jentene var simpelthen på feil sted til feil tid.

    Året er 2001. Jeg er elleve år gammel. Mamma har sendt meg til psyokolog. I ett år har hun måttet både kjøre meg til, og hente meg på, skolen, og nå har hun fått nok. Hun har sett seg lei ei jente som ikke klarer å være alene. Ei jente som er livredd konstant. Ei jente hun ikke engang kan etterlate i bilen for en kjapp tur innom butikken, uten at jentungen tar av seg beltet, kryper ned under hanskerommet med jakken over seg, og gråter av frykt. Barnevernet har bestemt seg for å avslutte samværsordningen min med pappa i Kristiansand. Den originale samværsordningen sier at jeg skal være hos pappa annenhver helg, men nå går det ikke lenger. Det er ikke "til mitt beste" å være såpass langt hjemmefra når jeg føler meg såpass redd og utrygg hele tiden. Det er jeg enig i selv, også.

    Helt siden jeg opplevde et kidnappingsforsøk året i forveien, har jeg vært redd. Det var to menn i bilen den kvelden. En av dem - sjåføren - gikk ut og grep etter meg etter at han - eller kanskje det var kameraten hans - hadde forsøkt å lokke meg til seg ved å rope fra et nedrullet vindu. Bilen var sort, med en rød stripe på siden. Jeg kan gjengi detaljer av alt sammen, utenom hvordan han så ut, han som grep etter meg. Hodet mitt har blokkert det ute. Alt jeg husker er at han var voksen. Ikke gammel, ingen førtiåring, men ungdommelig voksen. Starten eller midten av tjueårene, kanskje. Slank. Jeg husker ikke alt, men likevel mye nok. Mye nok til at mamma og lærere burde forstå at det er sant, det jeg sier. Frykten min, traumene mine, er ekte. Marerittene om natten, er ekte. Gråtingen, skjelvingen - man kan ikke fake slikt. Likevel blir jeg ikke trodd. Mamma mener jeg har en livlig fantasi og har blåst ting opp, for å få oppmerksomhet. Det blir aldri gjort noe forsøk på å finne ut hvem som eier bilen det er snakk om, eller hvem som satt i den den aktuelle kvelden. Selv ikke når de to jentene blir drept i Kristiansand noen måneder senere, blir jeg trodd. Ingen ser koblingen. Ingen spør seg "kan det ha vært de samme mennene?".

    Ingen. Ikke engang jeg.

    Før nå.

  • DATO: 13.02.2018,KLOKKEN: 18:45
  • KATEGORI: Personlig
  • 9 kommentarer
  • Å komme over et brudd

  • DATO: 02.02.2018 | KLOKKEN: 17:14 |
  • KATEGORI: Personlig |
  • KOMMENTARER: 6
  • ________________________________________________________________



    Da jeg møtte Dan var jeg nylig fylt nitten år. Etter å ha hatt et avstandsforhold i et halvt år, flyttet vi til slutt sammen i en leilighet på østlandet. Det første året kranglet vi mye - spesielt om spillingen hans og at dette forholdet besto av 'meg, deg og den jævla spilleavhengigheten din'. Jeg truet med å gjøre det slutt, han lovet å skjerpe seg, og slik gikk nå dagene.

    Vi flyttet mye rundt i løpet av den seksårsperioden vi var sammen. 05.August 2015 var det imidlertid over. Han tekstet meg mens han var hos en kamerat, og fortalte at han ønsket å gjøre det slutt. Den første måneden bare gråt jeg. Jeg var fortvilet fordi jeg satt i en leilighet flere mil unna nærmeste familie, uten jobb, og uten venner. Tanken på å skulle treffe på ham og den nye kjæresten hans på butikken, gjorde meg vondt. Jeg slet med panikkanfall, selvmordstanker, kvalme, magesmerter og selv mensen stoppet opp. Håret ble tynnere, søvnmønsteret fullstendig ødelagt, og matlysten gikk samme vei som forholdet mitt; rett til helvete.  Måneden etter var jeg for det meste sint. Sint på ham fordi han hadde innledet et forhold til en annen jente mens han var sammen med meg. Sint på henne fordi hun visste at han hadde dame, men likevel valgte å gå all in for å ødelegge fremfor å finne seg en singel fyr. Ikke minst var jeg sint på meg selv fordi jeg hadde kastet bort seks år av livet mitt. I flere uker vekslet jeg mellom å være sint, og å gråte. Jeg vekslet mellom å spille likegyldig, og å forsøke å få til et vennskap med ham. Jeg vekslet mellom å føle avsky for ham og henne, og å vise sympati.

    I november samme år lastet jeg ned Tinder og Whisper. Ikke for å finne en ny fyr, men for å få tankene bort. Jeg trengte noen å prate med, og ettersom jeg ikke hadde noen venner i Gol, tenkte jeg det var på tide å skaffe seg det. På Whisper fant jeg Kyle - en amerikaner. Å tekste med ham fikk tankene på Dan litt på avstand, og det var fint.  Kort tid etterpå spurte en fyr jeg hadde på facebook - en kamerat av Dan, faktisk - om jeg ville være med på fest. Det ville jeg, og fyren, som het Morten, fikk jeg et veldig fint vennskap med. Jeg gikk også veldig greit overrens med kameratene hans, og det ble fort en fast greie å treffe gutta.

    Noen måneder senere fikk Morten seg kjæreste, og etter det har jeg ikke blitt invitert på en eneste fest. Til tjueseksårsdagen min inviterte jeg Hilmar opp til meg. Han var en barndomskompis (i den grad man kan kalle 16årsalderen for 'barn') jeg ikke hadde hatt så mye kontakt med etter at jeg ble sammen med Dan, men som det nå var på tide å gjennoppta kontakten med. Hilmar og jeg stakk ut og drakk den kvelden, og det var på vei hjem igjen jeg møtte Espen som jeg i dag er sammen med.

    Det verste man kan gjøre når man forsøker å komme over et brudd, er å være alene. Har du gode venner - dra ut og treff dem! Dersom du er barnløs, ta deg en fest, og ikke vær redd for å komme 'ut av kontroll'. Har du barn, kan du invitere ei venninne eller tre på en koselig skravle / filmkveld isteden. Gjenta ukentlig, så du har noe å se frem mot. Last ned Tinder, eller skaff deg en nettflørt, så du har noen å skravle med når du er alene. Noen ganger kan det hjelpe mye på selvfølelsen å få bekreftelse fra andre menn på at du fremdeles er smart, morsom, snill og pen. Begynner de å mase etter nakenbilder og sextreff, er det bare å blokkere dem med en gang. Sånne folk er søppel og kun ute etter å utnytte deg i en sårbar situasjon.

    Å kaste seg inn i et nytt forhold, bør man vente litt med. Jeg hadde sjansen til å bli sammen med en hel rekke forskjellige gutter før jeg traff Espen, men interessen min var der ikke. Jeg trengte tid til å lære å leve som singel. Lære å bo alene, komme hjem til en tom leilighet, og ta vare på meg selv. Jeg trengte tid til å bli kjent med meg selv igjen - hvem jeg egentlig var, når jeg ikke hadde en kjæreste som fortalte meg hvem jeg burde være. Jeg trengte tid til å lære å fungere uten å ha en partner å støtte meg på. Det kan være vondt, og ikke minst utrolig vanskelig, men det er så utrolig nødvendig, slik at neste gang du treffer en fyr, er du hundre prosent sikker på at du ikke velger ham for å komme over noen andre eller bare for å ha noen, men fordi du faktisk liker ham.

     

    //foto: august 2015. Ekte mascaratårer.
    //innlegget ble forkortet  den 06.02 av hensyn til personvern.

  • DATO: 02.02.2018,KLOKKEN: 17:14
  • KATEGORI: Personlig
  • 6 kommentarer
  • Norske menn voldtar ikke

  • DATO: 15.01.2018 | KLOKKEN: 15:42 |
  • KATEGORI: Personlig |
  • KOMMENTARER: 23
  • ________________________________________________________________



    Norske menn voldtar ikke. Det er det mediene forteller oss, er det ikke? Med artikler med store overskrifter som skriker ut påstander om at "100% av alle overgrep begås av menn med utenlandsk bakgrunn", er det i alle fall det inntrykket mange har fått. Jeg ser det i kommentarfelt på nettet. Voksne kvinner og menn som ikke vil ha sånt 'pakk' her i landet vårt. Vil ikke at gode, trygge Norge skal bli oversvømmet av voldtektsmenn og trygdesnyltere. For norske menn, de gjør ikke sånt. Norske menn tenker ikke at ei jente 'ber om det' dersom hun går i lårkorte kjoler med dype utrigninger og høye hæler. De tenker ikke at hun er ei hore. Nei, slikt gjør ikke den hvite, etniske nordmann.

    Jeg tenker man skal være forsiktig med å stole blindt på media. Tross alt, aviser livnærer seg på å produsere artikler folk ønsker å lese. Ingen ønsker å høre stygt om sine egne. Ingen ønsker å høre at de tar feil. De aller, aller fleste ønsker å få sine mistanker bekreftet.

    Jeg derimot, livnærer meg ikke av å bli likt. Min inntekt går verken opp eller ned om andre mennesker er enige eller uenige med meg i ting. Jeg kan snakke fritt, fordi inntekten min ikke avhenger av å ha 'de rette' meningene - de meningene flertallet har, og som de ønsker å høre.

    Så la meg fortelle deg en ubehagelig sannhet, kjære medborger; Norge har aldri vært trygt. Jeg husker fra min egen barndom hvordan jeg daglig gruet meg til å dra på skolen. Det var bare hvite elever i min - og paralellklassen. På klassetrinnet over meg, og i klassetrinnet under meg, var det kun hvite elever. I klassetrinnet to trinn over meg, var en mørkhudet gutt. Han var faktisk en veldig hyggelig fyr, skal dere vite. Han gjorde meg aldri noe vondt. La aldri en hånd på meg mot min vilje. Kalte meg aldri så mye som et stygt ord. Andre elever, derimot? De slo. De sparket. De latterliggjorde. De truet.

    Den første gangen jeg ble kalt ei hore, var jeg tretten år gammel. Hvem var det som ga meg dette kallenavnet, basert ene og alene på det faktum at jeg var kvinne? Det var en seksten år gammel gutt. En hvit nordmann. Kristian, het han. Han møtte meg på nett og ville treffe meg, men steilet da jeg ga beskjed om at jeg ikke ville ha sex. Da mente han jeg var ei hore.

    Den første gangen jeg ble voldtatt var jeg seksten år. Gutten som voldtok meg, som tok jomfrudommen min ifra meg, var hvit. Han var etnisk norsk, og hans navn var sammensatt av de to mest norske navnene du klarer å oppdrive. Den neste gangen jeg ble voldtatt, var det av min egen daværende kjæreste. Han var norsk, han også. Jeg hadde lekt med lillebroren hans da jeg var yngre, husker jeg. Personen som drugget meg da jeg var nitten? Enda en nordmann. Løland, het han til etternavn. Personen som holdt meg fanget i sin mors leilighet mens hun var borte og som voldtok meg flere ganger daglig over en periode på nesten to uker? En hvit rapper fra Oslo ved navn Mathias. Personen som drugget meg da jeg kom på besøk som tjuetoåring, og som sto på alle fire over min nakne kropp da jeg våknet? En tidligere norsk samboer ved navn Simen.

    Personen som ropte til meg utenfor pers hotell en vinternatt i 2015 at jeg 'så ut som ei jævla hore'? En hvit kvinne. Personen som sendte meg dickpics og forsøkte seg på dirtytalk da jeg nylig var blitt singel, fordi jeg tross alt hadde utrigning på profilbildet mitt og jeg dermed "ba om det"? Norsk-dansk tidligere kamerat ved navn Sigurd.

    Jeg har møtt mange mennesker opp igjennom livet. Mange av norsk opphav, mange mer eksotiske. Jeg har vært venner med hvite, og med fargede. Jeg har vært full sammen med mørkhudede menn. Jeg har vært lettkledd i nærheten av mørke menn. Vi har vært på fester sammen. Drukket alkohol sammen. Aldri har de forgrepet seg på meg. Aldri har de kalt meg ei hore eller kommentert på klesstilen min at jeg ber om noe. Det har jeg kun opplevd fra mine egne. Fra etnisk norske.

    Media kan skrike så høyt de vil om at norske menn ikke voldtar. At utenlandske menn er ansvarlig for 100% av alle voldtekter. Men jeg vet sannheten. Jeg har fått kjenne den på kroppen. Jeg vet at drittsekker kommer i alle farger. De snakker alle slags språk. De har alle typer religioner. De kan være mørke, hete Mohammed og komme fra Nigeria, men de kan også være lyse, hete Kim eller kanskje Petter, og komme fra Frogner i Oslo.

  • DATO: 15.01.2018,KLOKKEN: 15:42
  • KATEGORI: Personlig
  • 23 kommentarer
  • Bak all photoshoppingen..

  • DATO: 29.12.2017 | KLOKKEN: 11:47 |
  • KATEGORI: Personlig |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________

      NORSK.   Jeg har fått en del nye lesere den siste tiden, og da medfølger gjerne de typiske spørsmålene om utseendet mitt. Derfor tenkte jeg å svare på alle sammen i et veldig langt blogginnlegg.

      ENGLISH.   I've recently gotten a few new followers, which means that I get a lot of questions about my looks. So I thought I'd just answer them all in one long ass blog post.


     HVORDAN SER DU UT? 

     WHAT DO YOU LOOK LIKE? 

     

     HVORFOR ER ØYNENE DINE SÅ STORE? 
     WHY ARE YOUR EYES SO BIG? 

    NO: Fordi jeg bruker noe som kalles sirkellinser. Dette er fargede kontaktlinser som gir en illusjon av forstørrede øyne.
    ENG: Because I'm wearing circle lenses, which are contacts made to make your eyes appear bigger.


     HVORDAN SER DU UT UTEN LINSER? 
     WHAT DO YOU LOOK LIKE WITHOUT CIRCLE LENSES? 


    OBS: gamerfrue er min gamle snapchatkonto, som jeg ikke bruker lenger. Add JessicaBaliciel for å følge meg.
    OBS: gamerfrue's my old snapchat. I don't use it anymore. Add JessicaBaliciel instead.

     


     HVORDAN SER DU UT UTEN SMINKE? 
     WHAT DO YOU LOOK LIKE WITHOUT MAKEUP? 

     

     

     HVILKEN ØYENFARGE HAR DU? 
     WHAT'S YOUR NATURAL EYE COLOR? 

    NO: Øynene mine skifter farge etter temperatur, lys og humør, men som regel er de grønngrå-aktige.
    ENG: My eyes change color depending on temperature, light and mood, but they're usually a mix between green and gray.

     HVOR MYE REDIGERER DU BILDENE DINE? 
     HOW EDITED ARE YOUR PICTURES? 


    NO: Jeg gjør kontrasten mellom motivet (meg) og bakgrunnen sterkere, endrer lyssetting (gjør bildet enten lysere eller mørkere) om det trengs, gjør bildet skarpere, og dersom jeg har dobbelthake eller nesen min ser stor ut på et bilde, gjør jeg den litt mindre. Det hender også jeg bruker filter, altså legger en annen farge oppå bildet for å gjøre det mer levende.

    ENG: I make the contrast between myself and the background better, change the light (make the picture either lighter or darker) if needed, make the picture sharper, and if I happen to have a double chin or my nose looks fat, I make it a bit smaller. I sometimes also add filters, which means I put another color on top of the picture to make it look more alive.

     

    More questions? Let me know! :)

  • DATO: 29.12.2017,KLOKKEN: 11:47
  • KATEGORI: Personlig
  • 0 kommentarer
  • Sjalusimonsterets opphav; en selvanalyse

  • DATO: 20.12.2017 | KLOKKEN: 21:54 |
  • KATEGORI: Personlig |
  • KOMMENTARER: 3
  • ________________________________________________________________



    Jeg er en veldig sjalu person. En krevende person, med et behov for å bli minnet på at det fortsatt er meg kjæresten min foretrekker selv om han har hatt kontakt med andre jenter - venninner, jobbkollegaer - gjennom dagen, enten fysisk eller via sosiale medier som snapchat eller facebook. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Går vi noen år tilbake i tid, var jeg ei veldig laidback jente. Sjalusi eksisterte ikke i min verden. Jeg var ei slik jente som syntes det var patetisk hvordan enkelte jenter reiste bust og ble fiendtlig innstilt så fort kjæresten deres ga en annen jente litt oppmerksomhet. Helt ærlig kunne jeg ikke hjelpe for at jeg himlet litt med øynene og ba jenter 'roe seg litt ned a' når de tok kontakt med meg og krevde å få vite hva jeg og mine mannlige kamerater - deres kjærester - pratet om. Hvorfor? Fordi jeg ikke forsto hva de tok så på vei for. 

    Lite visste jeg da at jeg bare noen år senere skulle ende opp som en av dem selv; som et sjalu kvinnfolk som sendte stygge blikk i retning av alle som tok kontakt med kjæresten min. Hvorfor? Det er det jeg skal forsøke å finne ut i dette innlegget. Dette er forresten ikke et slikt innlegg jeg skriver 'for dere'. Jeg skriver det for meg selv. For å lufte tanker. Velger du likevel å lese, vil jeg på forhånd advare mot at det kan være rotete. Jeg skriver rett frem nå, uten å tenke over verken formuleringer eller å gjøre innlegget 'lesbart'.

    Da jeg gikk inn i mitt første forhold som sekstenåring var jeg tålmodigheten i egen person. Den ukronede dronning av forståelse. Allerede i løpet av den første uken ble det klart at han var en god venn av jentene som hadde mobbet meg fra barneskolen av og fremdeles bedrev det aktivt i den perioden vi var sammen. Så hva gjorde jeg? Jeg lot ham fortsette å være det, selvsagt. Tenkte som så at det var ikke min oppgave å bestemme hvem han fikk være venner med. Han dro på fester jeg ikke fikk lov å komme på, med mennesker som kun ville meg vondt. Jeg? Jeg tenkte at slik er det å være i forhold. Man er ikke enige om alt, men man respekterer hverandres vennskap og interesser. Gang på gang droppet han å treffe meg, fordi han heller ville henge med dem - og jeg hadde absolutt ingen problemer med det. Flere av jentene postet på sosiale medier at de hadde hatt det "såå gøy med _ i dag! <3" og skrev "gleder meg til neste gang du kommer på besøk ;) <3" til ham, hvorpå han kunne finne på å svare ting som "jeg også! Glad i deg <33". Ei annen jente ville kanskje satt himmel og jord i bevegelse, men jeg? Jeg reagerte ikke. Tenkte at han ville vel ikke vært sammen med meg, om han ville ha noen andre. Men så skulle det vise seg da, at hele forholdet vårt hadde vært iscenesatt av mine mobbere fra begynnelsen av, og at fyren hadde dame hjemme i Kristiansand. Man skulle kanskje tro at det var denne episoden som gjorde meg til det sjalusimonsteret jeg er i dag, men nei. Helt uanfektet gikk jeg imidlertid ikke fra det - for etter denne episoden har jeg alltid hatt et voldsomt behov for å få bekreftet av nye kjærester at de faktisk er oppriktig interessert i meg. At det ikke er en spøk, at jeg ikke skal lulles inn i tryggheten for å bli gjort til latter på et senere tidspunkt. Episoden gjorde meg ikke sjalu, men den gjorde meg til en skeptiker.

    En stund senere traff jeg en ny fyr. Jeg var blitt nesten sytten år gammel, han var tjue. Forholdet tok slutt etter to måneder. Jeg fant nemlig ut at han var forlovet og ventet barn. En bitteliten detalj han kanskje hadde glemt å nevne, men som jeg sørget for at jenta hans fikk beskjed om.

    Mitt tredje forhold var med en kamerat av ei tidligere klassevenninne. Jeg var sytten, han tjueseks. Vi flyttet sammen etter to uker. I helgene jobbet han som vakt på utested. Hans oppgave var, blant annet, å sørge for at ingen mindreårige kom inn. Jeg visste imidlertid godt at det var ei sytten år gammel jente han hadde en deal med. Ei sytten år gammel jente han slapp inn, enda han visste at hun ikke var gammel nok. Jeg spurte aldri hva denne dealen dreide seg om. Selv om utestedet stengte klokken to og han ikke var hjemme før fire, stilte jeg aldri spørsmål ved det. Det var liksom bare sånn det var. Han hadde vel sine grunner, tenkte jeg. Det tikket inn SMS etter SMS dagen lang, men aldri spurte jeg hvem han tekstet med. Det var jo ikke noe jeg trengte å legge meg borti. Noen ganger, da vi var ute en (edruelig!) tur i byen, for eksempel i forbindelse med shopping eller kinoturer, hendte det at ei venninne av ham tok på ham. Holdt ham litt i hånden, la armen om skulderen på ham. Jeg? Jeg tenkte at herregud, det var jo bare vennskapelig. Hadde han vært interessert i noen andre, ville han ikke vært sammen med meg. Selv ikke da han begynte å klippe meg ut fra bilder han postet på bloggen sin, eller unnlot å nevne meg i innleggene i det hele tatt, reagerte jeg. "Måten han oppfører seg på sammen med søsteren din er ikke grei, Jessica", sa mamma til meg. Jeg lo det bort, enda jeg tydelig kunne se at han flørtet med henne -  min tolv år gamle søster. Men at han skulle være interessert i henne? Det var jo bare sykt. Vel, jeg lærte at de sykeste menneskene ofte ser ut som helt vanlige mennesker. I ettertid stjal han identiteten min og bestilte seg en del svindyre greier jeg fikk regning på, oppsøkte venninenne mine og klenget seg innpå dem mens han snakket meg ned, og en hel masse annet, så at fyren ikke var helt vel bevart i toppetasjen finnes det vel liten tvil om.

    Som attenåring traff jeg en gutt i Oslo som tok meg med til Vinterbro på fest. Vi innledet raskt et forhold. To uker senere gjorde vi det slutt. Han hadde møtt en annen. Ei jente på fjorten. "Fy faen, du kan ikke gå på en lita jente!", sa jeg til ham. Der var han altså uenig.

    Forhold nummer fem havnet jeg i som nittenåring. Følelser utviklet seg etter at jeg i lang tid hadde hjulpet ham med å få nabojenta interessert i ham, uten å lykkes. Heller ikke i dette forholdet var jeg sjalu. Faktisk var jeg den som, etter at vi var blitt sammen, foreslo å henge sammen med nevnte nabojente. Jeg mener - han var jo sammen med meg, så hun var vel et tilbakelagt kapittel romantisk sett, er ikke det en logisk tankegang? Det var først etter et halvår, da vi nettopp hadde flyttet sammen, og han begynte å vise interesse for en gammel flamme som nylig hadde flyttet tilbake etter et år borte, at jeg merket det første tegnet til sjalusi. Men, jeg la mine ubegrunnede mistanker til side, og vi ble etterhvert veldig gode venner, hun og jeg. Trodde jeg, i alle fall. Han var ikke særlig sosial av seg, så det var ofte bare hun og jeg som hang sammen. Hun var ei partyjente, så ofte dro vi på fest. Det var tydelig at han hadde følelser for henne, men likevel gadd jeg ikke lage drama av det. Han snakket ofte om hvor fint det ville vært om jeg farget håret mitt som hennes, om jeg kunne begynne å trene som henne, og kle meg som henne. Jeg satt foten ned ved hårfarge, men et par stiltips kunne jeg vel alltids spørre henne om. Det var ikke akkurat slik at jeg hadde noe sans for mote fra før av. Jeg husker enda godt det første tegnet fra hennes side på at noe ikke var som det skulle. Hun og jeg hadde vært på hjemmefest, og han skulle hente oss. "JEG SKAL SITTE FORAN!", ropte hun til meg, og løp i vei da hun så bilen utenfor. Hun satte seg ved siden av ham, kysset ham på kinnet, og sa "jeg elsker deg". Jeg? Jeg tenkte at ting den jenta sier i fylla skal man ikke ta seriøst, og gjorde igrunn ikke annet enn å heve øyenbrynet litt skeptisk. Senere samme kveld, mens hun og jeg drakk på Norefjell, kom en fyr bort for å prate med meg. Så vi pratet litt. Ingenting mer enn det. Min venninne ville ta et par bilder av meg og dette mennesket, så jeg la armen rundt ham og poserte. Deretter ville venninnen min danse. Jeg har aldri vært noe særlig til danseløve, så vi ble enige om at jeg skulle passe drinkene. Senere fikk jeg vite at venninnen min slettes ikke hadde vært og danset - hun hadde bare gått bort fra oss litt, så hun kunde sende kjæresten min et bilde av meg og denne fyren, og skrive til ham at jeg var på do og knullet.

    Det var nok etter denne episoden at jeg virkelig utviklet et sjalusiproblem. Jeg sa klart ifra til ham om at dette kvinnemennesket, det holder du deg unna. Jeg sluttet å svare på meldingene hennes. Felles venner kunne dessuten fortelle meg at hun i lang tid hadde pratet om hvor lyst hun hadde til å 'slå inn trynet på' meg. Det ble ikke bedre av at jeg etter en mistanke om at noe var galt, sjekket mobilen hans og fant meldinger fra henne som viste at han hadde hatt henne på filmkveld mens jeg var på en tur hjemme hos foreldrene mine. Jeg husker enda hvordan han skrev til henne at dette trengte de ikke fortelle meg om, for det var jo 'ikke akkurat sånn' at de kom til å ha 'vill sadosex eller noe ;)'. Senere fant jeg ut at han også hadde kontakt med nabojenta. Han hadde sendt et par meldinger der han ville vite hvorfor de hadde kysset, om hun ikke ville noe mer. Da kontaktet jeg henne. Spurte hva dette var, dette med kysset, som han hadde nevnt i meldingene. Hennes svar? "Det er kanskje deg han er sammen med, men jeg vil alltid være førstevalget, lille venn". Noe i meg klikket, og jeg satte krav. Sa til ham at enten blokkerer du horungen, eller så er forholdet over. Han blokkerte. Vi flyttet, og alt virket greit. Nytt sted. Ny jobb. Så begynte det ei ny jente på jobben, som han plutselig var i overkant kameratslig med. Det var ingen flørtende tone fra hennes side, men fra hans så jeg ikke annet enn blunkesmileyer, interne spøker, og flørtende antydninger. Til slutt måtte jeg bare slutte å sjekke meldingene hans - fordi jeg visste at hver gang jeg gjorde det, ville jeg finne noe nytt som såret meg. Og jeg hadde jo tydeligvis ikke tenkt å stå opp for meg selv og stikke uansett, så hva var vitsen med å sjekke meldinger da? Til slutt endte det likevel med brudd - han hadde funnet seg ei ny jente på nett. Jeg burde nok sett det komme, men det gjorde jeg ikke. Hvorfor ikke? Fordi han hadde snakket henne ned så voldsomt. Fortalt meg at hun var lesbisk. At hun var stygg, irriterende og at jeg virkelig ikke hadde noe å frykte fra det mennesket der.

    Jeg antar at det ikke er èn ting som har gjort meg sjalu. Det er mange. Små ting jeg har lært av mislykkede forhold, har utviklet seg til en stor ball av uro. Av min første kjæreste lærte jeg at en gutt kan sitte og love deg verden, evigheten og fremtiden, men egentlig ikke mene noe av det. Han kan være sammen med deg, uten å faktisk bry seg om deg i det hele tatt. Du kan være et tidsfordriv, noen han ler av bak ryggen på. Av min andre kjæreste lærte jeg at noen mennesker er villig til å bedra deg, selv når du venter barn. Selv etter at de har gitt deg ring på fingeren og lovet deg fremtiden, er de villig til å stikke ut og innlede forhold til andre jenter. .Av min tredje og fjerde kjæreste lærte jeg at alder ikke spiller noen rolle. Han er aldri 'for gammel', og hun er aldri 'for ung', så lenge hun ser bra ut. I mitt femte forhold lærte jeg at følelser kan oppstå uventet, rett over natten, faktisk. Da den gamle flammen flyttet tilbake, var han hooked fra dag 1. Da den nye jenta begynte på jobben, var hun spennende fra første sekund. Jeg lærte også at utseende eller avstand heller ikke spiller noen rolle. For hun som bodde så langt bort, som han møtte gjennom nettet, som han mente var både stygg og irriterende - jammen dumpet han meg ikke for henne, likevel.

    Nå er jeg i mitt sjette forhold. Jeg sjekker ikke mobilen hans. Jeg stiller ikke krav. Jeg kontakter ikke venninnene hans. For slik kan man ikke holde på. Skal man ha en fremtid med noen, må man kunne skille mellom nåtid og fortid. HAN har aldri gitt meg noen grunn til å tvile på ham, så jeg prøver å ikke la mine egne vonde erfaringer tulle det til for min egen nåtid og fremtid. Man må stole på partneren sin, og man kan ikke sitte og klandre nåværende kjæreste for ting tidligere kjærester har gjort. Jeg vet alt dette. Likevel, da han for noen uker siden fortalte meg at det var begynt ei ny jente på jobben, kjente jeg hvordan blodet frøs til is i årene mine. Hvordan hjertet banket hardt, og den lille stemmen helt bak i hodet skrek: "NÅ SKJER DET IGJEN! NÅ SKJER DET IGJEN!". Så, for å ikke lage unødvendig drama, fortalte jeg ham - så normalt jeg kunne - at jeg var trøtt og ville legge meg. Så lå jeg der, stirret inn i veggen mens det prikket i hele kroppen, med tårer som rant og et hode som fortalte meg at nå kom det til å bli slutt. For det har jeg lært av tidligere erfaringer at det blir det, nemlig, så fort et annet kvinnfolk .. Vel, egentlig holder det vel at hun i det hele tatt eksisterer. Et eller annet sted oppi alt det her klarer jeg å forstå at det er hodet mitt som tuller. Det er en panikkreaksjon. Jeg vet også at sjansen er stor for at jeg alltid kommer til å reagere med en indre panikkfølelse når det gjelder andre jenter i nærheten av kjæresten min. Det er ikke hans skyld. Det er noe jeg har blitt 'lært opp til' fra jeg var seksten, at slik er det bare. Det er noe jeg er nødt til å lære meg å leve med. Dette er også en av de tingene jeg har snakket med psiakiater om - denne intense frykten for å bli forlatt for en annen. Marerittene som kommer om natten.

    Til de av dere som er utro mot partneren deres, eller som bidrar til utroskap ved å by dere frem til noen som er i forhold med en annen, vær så snille å tenk dere om. Utroskap, svik og bedrag kan ødelegge så utrolig mye for den som opplever det - spesielt om det skjer gang på gang på gang. Den som bidrar til utroskap vil kanskje si "det er ikke mitt problem, det er ikke jeg som er utro", men spør deg selv; er det en slik verden du vil leve i? En verden hvor andre mennesker er dine fiender? Hvor andre mennesker går etter din kjæreste og forsøker å ødelegge, rett og slett fordi det ikke er deres problem om du ender opp fullstendig emosjonelt ødelagt? Fordi det ikke er deres problem om du har mareritt flere ganger i uken, eller får totalpanikk av ting som egentlig bare er bittesmå bagateller? Fordi det ikke er deres problem at du kanskje aldri klarer å stole fullt og helt på noen igjen? Er det en slik verden du vil leve i - hvor alle kun tenker på seg selv, og gir fullstendig blaffen i hvem de ødelegger på sin vei mot midlertidig tilfredstillelse / egoboost? Hvis ikke - gå foran med et godt eksempel. Ligg unna dem som er i forhold. Når du selv er i forhold, la være å legge deg etter jenter / gutter som ikke er partneren din. BRY DEG om andre menneskers ve og vel, selv om det ikke egentlig er 'ditt problem'. Om vi alle kan BRY OSS litt mer om andre mennesker, selv om vi kanskje ikke kjenner dem, blir verden et mye hyggeligere sted.

  • DATO: 20.12.2017,KLOKKEN: 21:54
  • KATEGORI: Personlig
  • 3 kommentarer
  • Behind the blog

  • DATO: 19.06.2017 | KLOKKEN: 15:46 |
  • KATEGORI: Personlig |
  • KOMMENTARER: 0
  • ________________________________________________________________



      NORSK.   Denne bloggen skrives av Jessica Baliciel Cristina Walderhaug, en tjuesyv år gammel norsk-amerikansk jente bosatt i Gol med kjæreste, fire katter og en hund. Bloggen 'livingdoll' ble opprettet sommeren 2017, og fikk sitt navn etter flere år med mobbing i barndommen hvor kommentarer som "du ser ut som en jævla Barbiedukke", "dukker kan ikke snakke" og "dukker har ikke hjerne" var faste gjengangere. Januar 2018 havnet livingdoll.blogg.no på "topplisten", listen over Norges mest leste blogger.

    ENGLISH.  This blog is written by Jessica Baliciel Cristina Walderhaug, a twenty seven year old norwegian-american girl living in Gol with her boyfriend, four cats and a dog. 'Livingdoll' was created in the summer of 2017 and got it's name as a result of several years of bullying in my past, where comments like "you look like a fucking Barbie doll", "dolls can't talk" and "dolls don't have brains" were shouted at me on a daily basis. In january 2018 livingdoll.blogg.no earned a place on "the top list", an official list of the most popular blogs in Norway -



     

  • DATO: 19.06.2017,KLOKKEN: 15:46
  • KATEGORI: Personlig
  • 0 kommentarer