hits







KONTAKT:

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SEARCH

WHO'S READING?

SYMBOLS

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Når familiemedlemmer slår


Category: Personlig // 19.02.2018 at.23:17 o' clock // 6 comments




Jeg er ikke kjent for å skryte av landet mitt, men er det èn ting som virkelig gjør meg stolt av å være norsk, er det at vi har et lovverk som faktisk tar barns trygghet på alvor. Mens man i Amerika fremdeles benytter ris på baken som oppdragelsesmetode, vil det å heve hånden mot ditt eget barn her hjemme i Norge i mange tilfeller være nok til at man får både politi og barnevern på døren. Etterlater man merker på barns kropp kan man faktisk miste omsorgsretten, og det er jeg så utrolig glad for!

En av årsakene til at jeg reagerer såpass sterkt på dette er at jeg selv har fått føle denne 'oppdragelsesmetoden' på kroppen, og vet hvor fælt det er å være livredd for å omgås et menneske som befinner seg innenfor husets fire vegger. Det skal nevnes at verken mine biologiske eller mine fosterforeldre slo meg. Når jeg sier jeg har fått oppleve fysisk straff på kroppen, er dette knyttet til turene til mine fosterbesteforeldre på fosterfarssiden da jeg var liten.

Min fosterbestemor var ei alle tiders dame, og jeg var utrolig glad i henne. Mannen hennes likte jeg derimot ikke. Han likte ikke meg heller, og hadde fryktelig kort lunte når det gjaldt hoing, skriking, løping, gråting eller annen støy. Han var av det gammeldagse slaget som mente at barn skulle ses, ikke høres, og at var de uskikkelige, skulle de straffes såpass at de lærte til neste gang. Antall ganger han bjeffet "skal gi deg no' å skrike for!" til meg om han så meg sittende i trappen og gråte, er mange nok til at jeg husker dem. Jeg husker også at han alltid gjorde alvor av truslene sine. 

Selv om bruk av vold mot barn var i strid med norsk lov, også den gang, var det ingen som reagerte. Verken fosterbestemor eller mine fosterforeldre gjorde uttrykk for at dette ikke var ok. Selv den dag i dag kan mine tidligere fosterforeldre trekke frem fosterbestefars voldsbruk og "skal gi deg no' å skrike for!"-kommentarer som et slags morsomt personlighetstrekk når de snakker om ham.

Fosterbestefaren min døde mens jeg fremdeles var alt for ung til å huske ham. De eneste minnene jeg har om ham, er selve frykten. En frykt jeg kan kjenne på selv den dag i dag. Selv så mange år etter, kan jeg ta meg selv i å holde pusten og vente på slaget når en mannsperson hever stemmen sint mot meg. Det er en følelse jeg ikke unner noen, selv ikke min verste fiende.

Når et menneske utdøver vold mot deg, blir smerten alt du husker dem for. Du får ingen relasjon til noen, dersom du går rundt og er livredd dem. Man kan slå mennesker til å oppføre seg slik man ønsker at de skal, men man kan ikke slå dem til å respektere deg. Jeg vet, fordi jeg selv har opplevd vold fra flere hold, både som voksen og som barn. Jeg har aldri respektert et menneske som har slått meg, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Å bruke vold mot noen får dem ikke til å respektere deg. Det får dem til å drømme om den dagen de er sterke nok til å ta igjen.

//foto: tv3
 


6 comments



Ingen så koblingen.. Før nå


Category: Personlig // 13.02.2018 at.18:45 o' clock // 9 comments




Året er 2000. Ei jente på åtte og ei jente på ti blir funnet døde i Kristiansand. Saken, som fort får navnet Baneheia-saken etter stedet hvor jentene ble funnet, ryster hele landet. To menn siktes for drapene. Den ene 19, den andre 21. Den ene erkjenner at de lokket til seg jentene ved å spørre om de ville se på kattunger. Videre forteller han at de brukte kniv til å true jentene til å kle av seg, før de så voldtok og drepte dem. Det kommer frem i forklaringen at guttene lenge hadde snakket / fantasert om en slik situasjon, men at ofrene var tilfeldige. De to jentene var simpelthen på feil sted til feil tid.

Året er 2001. Jeg er elleve år gammel. Mamma har sendt meg til psyokolog. I ett år har hun måttet både kjøre meg til, og hente meg på, skolen, og nå har hun fått nok. Hun har sett seg lei ei jente som ikke klarer å være alene. Ei jente som er livredd konstant. Ei jente hun ikke engang kan etterlate i bilen for en kjapp tur innom butikken, uten at jentungen tar av seg beltet, kryper ned under hanskerommet med jakken over seg, og gråter av frykt. Barnevernet har bestemt seg for å avslutte samværsordningen min med pappa i Kristiansand. Den originale samværsordningen sier at jeg skal være hos pappa annenhver helg, men nå går det ikke lenger. Det er ikke "til mitt beste" å være såpass langt hjemmefra når jeg føler meg såpass redd og utrygg hele tiden. Det er jeg enig i selv, også.

Helt siden jeg opplevde et kidnappingsforsøk året i forveien, har jeg vært redd. Det var to menn i bilen den kvelden. En av dem - sjåføren - gikk ut og grep etter meg etter at han - eller kanskje det var kameraten hans - hadde forsøkt å lokke meg til seg ved å rope fra et nedrullet vindu. Bilen var sort, med en rød stripe på siden. Jeg kan gjengi detaljer av alt sammen, utenom hvordan han så ut, han som grep etter meg. Hodet mitt har blokkert det ute. Alt jeg husker er at han var voksen. Ikke gammel, ingen førtiåring, men ungdommelig voksen. Starten eller midten av tjueårene, kanskje. Slank. Jeg husker ikke alt, men likevel mye nok. Mye nok til at mamma og lærere burde forstå at det er sant, det jeg sier. Frykten min, traumene mine, er ekte. Marerittene om natten, er ekte. Gråtingen, skjelvingen - man kan ikke fake slikt. Likevel blir jeg ikke trodd. Mamma mener jeg har en livlig fantasi og har blåst ting opp, for å få oppmerksomhet. Det blir aldri gjort noe forsøk på å finne ut hvem som eier bilen det er snakk om, eller hvem som satt i den den aktuelle kvelden. Selv ikke når de to jentene blir drept i Kristiansand noen måneder senere, blir jeg trodd. Ingen ser koblingen. Ingen spør seg "kan det ha vært de samme mennene?".

Ingen. Ikke engang jeg.

Før nå.


9 comments



Jeg var 14 og på dater'n med en på 18


Category: Personlig // 09.02.2018 at.20:49 o' clock // 2 comments


Husker dere innlegget mitt om kvinnen som synes det er ok at datteren på seksten er kjæreste med en mann på trettito? Husker dere hvordan jeg raste mot henne og mente at hun burde anmeldes for omsorgssvikt? I dag vil jeg fortelle litt om hvorfor jeg reagerer såpass sterkt, og hvorfor dette temaet til dags dato kan gjøre meg fly forbannet.

Da jeg var fjorten år gammel var jeg, som jenter flest i den alderen, veldig usikker av meg. Det aller viktigste i hele verden var å bli godtatt av de andre i klassen. Å være kul. Jeg søkte etter bekreftelse på at jeg var verd noe, ettersom dette var noe jeg ikke fikk hjemme. Jeg søkte etter beviser på at noen kunne elske meg, se noe i meg, ettersom jevnaldrende ofte fortalte meg at jeg aldri kom til å få meg kjæreste. På skolen var jeg 'ingen'. Jeg var mobbeofferet, hun som ikke hadde noen venner. På hjemmebane var jeg 'problembarnet', hun som fikk beskjed om å være stille når hun forsøkte å snakke om følelser og problemer. Dette førte til at internett ble mitt sted. I chatteforum merket 18+, følte jeg meg godtatt. Jeg følte meg sett og hørt. Her kunne jeg sitte i timesvis og skrive med eldre gutter, som jeg senere la til på MSN og kanskje utvekslet mobilnummer med. Ingen syntes å ha noe problem med at jeg kun var fjorten år gammel, og jeg tolket det dithen at jeg måtte være veldig moden for alderen - hvorfor ellers skulle gutter på 18+ gidde å ha noe med meg å gjøre?

At disse guttene også fortalte meg at jeg var veldig voksen og moden av meg, gjorde bare at jeg ble enda mer overbevist. Jeg likte interessen og komplimentene jeg fikk av disse guttene som, i motsetning til jevnaldrende, fortalte meg at jeg var ei veldig pen jente. Veldig atteraktiv. Nydelig, sexy.. Ord jeg aldri fikk høre at guttene i klassen. Ord jeg hadde behov for å høre.

En gang møtte jeg en av disse guttene ansikt til ansikt. Han kom med toget fra Oslo, eller kanskje var det Fredrikstad, for å delta i et båtrace, og fant da ut at han like gjerne kunne treffe meg. Han var atten, jeg fjorten. Jeg ga ham hjemmeadressen min. Fostermoren min steilet fullstendig da det ringte på døren. "Hvem er dette mennesket?", ville hun vite. Hvem var denne mannen som kom i taxi hjem til oss? "Christian", svarte jeg - uten mer forklaring. "Hvor gammel er han?", ville hun vite. Jeg himlet med øynene; hun var bare sååå teit. "Atten..Eller noe", svarte jeg mens jeg knyttet skoene, grep ei tilfeldig jakke, og smalt igjen døren etter meg, vel vitende om at det ventet et sant helvete på meg når jeg kom hjem.

Vi gikk oss en tur. Han holdt hånden min, og jeg lot ham gjøre det. Hørte stille på mens han plapret i vei om penger. Rik familie, rik oppvekst. Faren eide visstnok både det ene og det andre. Han eide visstnok den ene og den andre bilen, men hadde blitt tatt i fyllekjøring og kunne nå ikke kjøre på så-så lang tid. Han fortalte om hvor populær han var blant damene. Hvordan han nærmest måtte dytte dem bort. Hvordan han kunne få hva - og hvem - enn han pekte på. Han sa en hel del ting som garantert ville gjort en gold digger vill i trusa, men som for meg - som ikke hadde noen interesse for penger og luksus - lød mer som overdrevent skryt. Etter en stund gikk vi hjem igjen. Jeg snek ham inn døren i førstetasje, som lå rett ved siden av soverommet mitt. Han forsøkte å kysse meg et par ganger, men jeg dyttet ham bort. Flere ganger måtte jeg dytte ham bort. Det ble tydelig hva han forventet seg, og hva han prøvde på. "Du virket mye mer moden på MSN", sa han plutselig. "Hva mener du?", spurte jeg skarpt. Han dro på det; "bare at.. Jeg hadde ikke trodd at du skulle være så.. Barnslig.. Er jo bare et kyss, er ikke noe ille som kan skje liksom". Hadde jeg vært en normal fjortenåring ville jeg kanskje latt meg overtale. Det var jeg derimot ikke; jeg har alltid hatt et voldsomt behov for å forsvare meg når jeg blir kritisert. Da forsvinner all usikkerhet. "Jeg er fjorten år gammel", sa jeg lettere irritert, "jeg har ikke engang lov å ha sex med deg". Han flirte og sa at han kom hvertfall ikke til å sladre til noen. Jeg sa at det kom i alle fall jeg til å gjøre om han ikke respekterte grensen min. Det er kanskje unødvendig å nevne, men vi møttes aldri igjen. Derimot møtte jeg flere slike som ham. Flere som skrøt hemningsløst av hvor 'rike' de var, i et forsøk på å få meg på rygg. Flere som dro 'jeg trodde ikke du var så barnslig'-kortet i et forsøk på å manipulere. Majoriteten av eldre gutter jeg har møtt, har vært slik.

 Først da min egen lillesøster (halvsøster) begynte å date gutter som var 5-8 år eldre enn henne da hun var elleve-tolv-tretten år gammel, forsto jeg hvor sykt det faktisk var. Plutselig var jeg selv blitt en av dem som klikket i vinkel; en som kjeftet og smalt og truet med å anmelde 'pedojævelen'. En som ikke aksepterte den realiteten jeg hadde å forholde meg til. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg kranglet med mamma om dette. Mamma som bortforklarte det hele med at jentungen tross alt var moden for alderen. At det var ok, fordi jentungen så eldre ut enn det hun var (hipp hurra for sminke, push up-bh og dype utrininger). Til slutt satte jeg hardt mot hardt; jeg brøt all kontakt, og ga klar beskjed at om ville hun ha kontakt med meg i fremtiden, fikk hun begynne å sette grenser for lillesøster. Hun måtte slutte å være så godtroende og alltid tro det beste om lillesøsters 'erobringer', for gang på gang viste det seg at de var en gjeng med kåte, perverse svin. Èn av dem voldtok meg da jeg var seksten. En annen bombaderte mobilen min med bilder av ståpikken sin bare et par dager etter å ha hilst på oss for første gang. En tredje var faktisk sammen med meg da han begynte å legge an på henne.


Etter at jeg fylte atten år fikk jeg bedre kontakt med Tine, ei jente jeg hadde kjent siden vi møttes på leir som fjortenåringer. Vi begynte å feste sammen hver helg, og en av vennene hennes var tilfeldigvis en av lillesøsters tidligere erobringer. Av den enkle grunn kom jeg og han aldri helt overens; jeg mente han var et kvalmt pedosvin, og han mente jeg var 'den mindre pene søsteren'. Tine, på sin side, så ingenting galt i at han - atten år gammel - hadde stappet understellet sitt i ei jente på tretten, og mente jeg overreagerte kun fordi det var lillesøsteren min, og at det egentlig ikke var så ille. Jeg for min del, ble fysisk kvalm hver gang han dro spøker om at "jo nærmere null, jo trangere hull" og at han likte at hendene hennes var så små, for da så staken ekstra stor ut. Jeg ble kjent med flere slike, og fikk høre at de helst gikk etter jenter på femten eller yngre fordi de var så lette å manipulere. Jenter på deres egen alder var kjipe, de ville ikke gi blowjob på et offentlig sted, bli tatt i toer'n eller slike ting - de var så pripne og selvopptatte - men jenter som var usikre på seg selv og redde for å ikke virke voksne nok - de kunne lett overtales til å gjøre hva enn det skulle være.

Jeg har møtt - og brutt kontakt med - mange slike mennesker. Jeg klarer ikke respektere dem og deres oppførsel. Jeg klarer ikke se på dem som mennesker. For meg er de ekle, manipulerende, kåte svin med pedofile tendenser. Jeg så det ikke selv da jeg var tretten, fjorten år gammel, fordi den gang var prioriteringene mine annerledes; den gang var det å være involvert med en eldre fyr en egoboost, noe som gjorde meg kul (i egne øyne..) og ga meg litt selvtillit, men å høre min egen lillesøster - et barn på elleve-tolv år - bli beskrevet som sexy og deilig av gutter på min egen alder eller eldre, var et wake up call. Først da forsto jeg hvor seksualisert det hele faktisk var, og hvor riv, ruskende galt det er. Hvor ekkelt det er. Om en mann er virkelig flott, så finner han seg noen på sin egen alder, som han kan ha et voksent forhold til, ta med ut for en drink, og planlegge en fremtid sammen med. For hva pokker skal en mann på 18+ med ei lita jente som fremdeles bor på jenterommet og som må ha falsk legitimasjon bare for å i det hele tatt få komme inn på et utested?


2 comments



I trøbbel med Securitas


Category: Personlig // 04.02.2018 at.18:41 o' clock // 7 comments




Jeg var fire år gammel da lillesøsteren min ble født. Jeg husker ingenting av denne perioden - verken mammas graviditet eller lillesøsters første leveår. Jeg husker kun bruddstykker, av ei lita jente på 4-5 år med store, brune øyne, som ville ha brødskiver med 'unnigatti'. Unnigatti betød nugatti. Litt slik som at bøskive betød brødskive, og Agnes betød senga. Lillesøsteren min og jeg så veldig like ut. Vi hadde det samme håret. Den samme frisyren, med den samme teite panneluggen. Hun gikk i klær hun hadde arvet fra meg, så vi hadde på mange måter den samme stilen, også. Jeg husker jeg var så stolt av henne.

Lillesøsteren min og jeg vokste ikke opp sammen. Vi bodde i hver vår by, med hver vår familie. Hennes mor var min biologiske mor, men hennes far var ikke min far. Etterhvert som vi ble eldre, ble vi mer ulike. Hun hadde sine venner, og sitt liv - jeg hadde.. Vel, ikke noe. Likevel var vi fremdeles akkurat like nok til at vi fungerte greit sammen som venner. Vi likte den samme musikken og de samme filmene. Jeg var ofte på besøk hos henne. Hun var ikke like ofte på besøk hos meg - hun likte seg ikke så langt hjemmefra - men innimellom hendte det. Da kunne vi sitte ved stuebordet og tegne eller se på film.

Jeg var blitt fjorten, og hun var blitt ti. "Kjører du innom Sparkjøp?", spurte jeg fostermoren min. Lillesøs hadde sagt til meg at hun ville innom før vi kjørte henne hjem igjen. Hun ville handle litt ny sminke og et par BH'er. Hun var moden for alderen sånn sett. Der inne skiltes våre veier litt. Stilen vår var blitt forskjellig nå. Jeg var mer dollete og blingbling enn det hun var. Vi fant hverandre igjen senere og gikk mot kassen. Jeg med en ny eyeliner, foundation og en topp, hun med.. Ingenting. "Fant du ikke noe du likte?", spurte jeg henne. Hun dro litt på det, men svarte nei. "Du må bare si det hvis det er noe du vil ha, altså", sa jeg til henne. Jeg visste at min lommebok antagelig var litt fullere enn hennes. Hun sa hun ikke ville ha noe.

Varene mine ble scannet gjennom kassen, og jeg betalte beløpet. Lillesøster sto ved siden av meg og så på. "Vil du ha pose?", spurte hun i kassen meg. Jeg takket ja, og gikk for å pakke sakene mine.

BEEP BEEP BEEP BEEP

Jeg snudde meg. Det pep i alarmen da lillesøster forsøkte å gå forbi. Jeg ventet at hun i kassen skulle vifte det bort, og si det var noe feil, men det gjorde hun ikke. Isteden så jeg lillesøster ta av seg ranselen, legge den opp på disken og si, med tynn, angrende stemme: "unnskyld".

Brått forsto jeg hva som foregikk. "Du, ikke --", begynte jeg, men lukket munnen. Jeg hadde lest et sted at ansatte i butikken ikke har lov å sjekke posene eller vesken din dersom du ikke gir dem tillatelse til det. Jeg visste at lillesøster trygt kunne gå gjennom en pipende alarm og at ingen hadde rett til å sjekke noe som helst. Jeg hadde lyst til å si det til henne. "Bare fortsett å gå", hadde jeg lyst til å si til henne. For hva ellers kan man gjøre? Hadde jeg visst tidligere at hun hadde stjålet, ville jeg bedt henne legge det tilbake, men nå.. Jeg sa ingenting. Bare sto der som lamslått idet lillesøster tok ut den ene varen etter den andre. Det var parfyme. Det var sminke. Det var bh'er, truser og topper.

"Hun var med på det!", hørte jeg lillesøster si anklagende mot meg, der jeg sto. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg var den eldste av oss. Jeg hadde ansvaret for henne mens hun var hos meg. Jeg hadde ansvar for å holde henne unna trøbbel, og helt åpenbart, hadde jeg feilet. Jeg overhørte den lille stemmen i bakhodet som fortalte meg at dette ikke var min skyld. Fokuserte mer på vissheten om at dette øyeblikket var nøyaktig det barnevernet hadde ventet på. Helt siden lillesøster ble født hadde de overvåket mamma som en hauk, og ventet på at hun skulle begå et feilgrep. Ventet på at hun skulle drite seg ut, så de hadde en grunn til å nekte henne omsorgen for denne datteren, også. Om de fikk nyss i at lillesøsteren min - ti år gammel - drev å stjal i butikken, ville det helt klart skape problemer. Jeg måtte gjøre noe. Hva som helst --

"Ja, det er min skyld", hørte jeg meg selv si, "det var jeg som la tingene i ranselen hennes". Hjertet mitt banket fort. Den lille stemmen i bakhodet mitt lurte på hva faen jeg drev med. Fornuften min tilsa at dette var det eneste rette å gjøre. Jeg måtte være den voksne av oss. Jeg måtte ta på meg skylden, slik at hun og mamma ikke fikk problemer med barnevernet. Det var det eneste jeg kunne gjøre for å rette opp i situasjonen.

Vi ble kalt inn på et rom av securitas. Saken ble politianmeldt. Min fostermor var rasende på meg i månedsvis, og ga meg både husarrest og internettforbud. Jeg fikk ikke lov å gå alene i butikkene på evigheter, og hun ville absolutt ikke høre på meg da jeg fortalte at jeg egentlig ikke hadde gjort noe galt - at jeg hadde tatt på meg skylden for noe jeg ikke hadde gjort. Det verste var nettopp det; vissheten om at ingen trodde meg. Min fostermor trodde jeg var skyldig, min biologiske mor trodde jeg var skyldig, og mens jeg satt der med husarrest, internettforbud, og ble behandlet som en kriminell i mitt eget hjem - var lillesøster fri. Hun fikk omgåes med vennene sine. Hun fikk dra på shopping alene. Hun fikk gjøre hva hun ville. Dette hadde ingen konsekvenser for henne, noen sinne. Jeg hadde håpet hun ville takke meg for det jeg gjorde for hennes skyld. Jeg hadde håpet hun ville si sannheten til vår biologiske mor. Det gjorde hun ikke. Hun levde på løgnen. Hadde ingen dårlig samvittighet. Kanskje var vi ikke så gode venner som jeg hadde trodd.

Da jeg var nitten stjal jeg en BH fra cubus, bare på pur faen. Tenkte at skulle jeg anklages og hates av min egen familie for å være 'kriminell', kunne jeg like gjerne være det, så var ikke behandlingen helt ufortjent. Jeg ble imidlertid aldri tatt, og fikk så dårlig samvittighet at jeg ga beløpet jeg egentlig skulle betalt for BH'en, til en tigger isteden.

//illustasjonsfoto: securitas.se


7 comments



Å komme over et brudd


Category: Personlig // 02.02.2018 at.17:14 o' clock // 6 comments




Da jeg møtte Dan var jeg nylig fylt nitten år. Etter å ha hatt et avstandsforhold i et halvt år, flyttet vi til slutt sammen i en leilighet på østlandet. Det første året kranglet vi mye - spesielt om spillingen hans og at dette forholdet besto av 'meg, deg og den jævla spilleavhengigheten din'. Jeg truet med å gjøre det slutt, han lovet å skjerpe seg, og slik gikk nå dagene.

Vi flyttet mye rundt i løpet av den seksårsperioden vi var sammen. 05.August 2015 var det imidlertid over. Han tekstet meg mens han var hos en kamerat, og fortalte at han ønsket å gjøre det slutt. Den første måneden bare gråt jeg. Jeg var fortvilet fordi jeg satt i en leilighet flere mil unna nærmeste familie, uten jobb, og uten venner. Tanken på å skulle treffe på ham og den nye kjæresten hans på butikken, gjorde meg vondt. Jeg slet med panikkanfall, selvmordstanker, kvalme, magesmerter og selv mensen stoppet opp. Håret ble tynnere, søvnmønsteret fullstendig ødelagt, og matlysten gikk samme vei som forholdet mitt; rett til helvete.  Måneden etter var jeg for det meste sint. Sint på ham fordi han hadde innledet et forhold til en annen jente mens han var sammen med meg. Sint på henne fordi hun visste at han hadde dame, men likevel valgte å gå all in for å ødelegge fremfor å finne seg en singel fyr. Ikke minst var jeg sint på meg selv fordi jeg hadde kastet bort seks år av livet mitt. I flere uker vekslet jeg mellom å være sint, og å gråte. Jeg vekslet mellom å spille likegyldig, og å forsøke å få til et vennskap med ham. Jeg vekslet mellom å føle avsky for ham og henne, og å vise sympati.

I november samme år lastet jeg ned Tinder og Whisper. Ikke for å finne en ny fyr, men for å få tankene bort. Jeg trengte noen å prate med, og ettersom jeg ikke hadde noen venner i Gol, tenkte jeg det var på tide å skaffe seg det. På Whisper fant jeg Kyle - en amerikaner. Å tekste med ham fikk tankene på Dan litt på avstand, og det var fint.  Kort tid etterpå spurte en fyr jeg hadde på facebook - en kamerat av Dan, faktisk - om jeg ville være med på fest. Det ville jeg, og fyren, som het Morten, fikk jeg et veldig fint vennskap med. Jeg gikk også veldig greit overrens med kameratene hans, og det ble fort en fast greie å treffe gutta.

Noen måneder senere fikk Morten seg kjæreste, og etter det har jeg ikke blitt invitert på en eneste fest. Til tjueseksårsdagen min inviterte jeg Hilmar opp til meg. Han var en barndomskompis (i den grad man kan kalle 16årsalderen for 'barn') jeg ikke hadde hatt så mye kontakt med etter at jeg ble sammen med Dan, men som det nå var på tide å gjennoppta kontakten med. Hilmar og jeg stakk ut og drakk den kvelden, og det var på vei hjem igjen jeg møtte Espen som jeg i dag er sammen med.

Det verste man kan gjøre når man forsøker å komme over et brudd, er å være alene. Har du gode venner - dra ut og treff dem! Dersom du er barnløs, ta deg en fest, og ikke vær redd for å komme 'ut av kontroll'. Har du barn, kan du invitere ei venninne eller tre på en koselig skravle / filmkveld isteden. Gjenta ukentlig, så du har noe å se frem mot. Last ned Tinder, eller skaff deg en nettflørt, så du har noen å skravle med når du er alene. Noen ganger kan det hjelpe mye på selvfølelsen å få bekreftelse fra andre menn på at du fremdeles er smart, morsom, snill og pen. Begynner de å mase etter nakenbilder og sextreff, er det bare å blokkere dem med en gang. Sånne folk er søppel og kun ute etter å utnytte deg i en sårbar situasjon.

Å kaste seg inn i et nytt forhold, bør man vente litt med. Jeg hadde sjansen til å bli sammen med en hel rekke forskjellige gutter før jeg traff Espen, men interessen min var der ikke. Jeg trengte tid til å lære å leve som singel. Lære å bo alene, komme hjem til en tom leilighet, og ta vare på meg selv. Jeg trengte tid til å bli kjent med meg selv igjen - hvem jeg egentlig var, når jeg ikke hadde en kjæreste som fortalte meg hvem jeg burde være. Jeg trengte tid til å lære å fungere uten å ha en partner å støtte meg på. Det kan være vondt, og ikke minst utrolig vanskelig, men det er så utrolig nødvendig, slik at neste gang du treffer en fyr, er du hundre prosent sikker på at du ikke velger ham for å komme over noen andre eller bare for å ha noen, men fordi du faktisk liker ham.

 

//foto: august 2015. Ekte mascaratårer.
//innlegget ble forkortet  den 06.02 av hensyn til personvern.


6 comments



Norske menn voldtar ikke


Category: Personlig // 15.01.2018 at.15:42 o' clock // 15 comments




Norske menn voldtar ikke. Det er det mediene forteller oss, er det ikke? Med artikler med store overskrifter som skriker ut påstander om at "100% av alle overgrep begås av menn med utenlandsk bakgrunn", er det i alle fall det inntrykket mange har fått. Jeg ser det i kommentarfelt på nettet. Voksne kvinner og menn som ikke vil ha sånt 'pakk' her i landet vårt. Vil ikke at gode, trygge Norge skal bli oversvømmet av voldtektsmenn og trygdesnyltere. For norske menn, de gjør ikke sånt. Norske menn tenker ikke at ei jente 'ber om det' dersom hun går i lårkorte kjoler med dype utrigninger og høye hæler. De tenker ikke at hun er ei hore. Nei, slikt gjør ikke den hvite, etniske nordmann.

Jeg tenker man skal være forsiktig med å stole blindt på media. Tross alt, aviser livnærer seg på å produsere artikler folk ønsker å lese. Ingen ønsker å høre stygt om sine egne. Ingen ønsker å høre at de tar feil. De aller, aller fleste ønsker å få sine mistanker bekreftet.

Jeg derimot, livnærer meg ikke av å bli likt. Min inntekt går verken opp eller ned om andre mennesker er enige eller uenige med meg i ting. Jeg kan snakke fritt, fordi inntekten min ikke avhenger av å ha 'de rette' meningene - de meningene flertallet har, og som de ønsker å høre.

Så la meg fortelle deg en ubehagelig sannhet, kjære medborger; Norge har aldri vært trygt. Jeg husker fra min egen barndom hvordan jeg daglig gruet meg til å dra på skolen. Det var bare hvite elever i min - og paralellklassen. På klassetrinnet over meg, og i klassetrinnet under meg, var det kun hvite elever. I klassetrinnet to trinn over meg, var en mørkhudet gutt. Han var faktisk en veldig hyggelig fyr, skal dere vite. Han gjorde meg aldri noe vondt. La aldri en hånd på meg mot min vilje. Kalte meg aldri så mye som et stygt ord. Andre elever, derimot? De slo. De sparket. De latterliggjorde. De truet.

Den første gangen jeg ble kalt ei hore, var jeg tretten år gammel. Hvem var det som ga meg dette kallenavnet, basert ene og alene på det faktum at jeg var kvinne? Det var en seksten år gammel gutt. En hvit nordmann. Kristian, het han. Han møtte meg på nett og ville treffe meg, men steilet da jeg ga beskjed om at jeg ikke ville ha sex. Da mente han jeg var ei hore.

Den første gangen jeg ble voldtatt var jeg seksten år. Gutten som voldtok meg, som tok jomfrudommen min ifra meg, var hvit. Han var etnisk norsk, og hans navn var sammensatt av de to mest norske navnene du klarer å oppdrive. Den neste gangen jeg ble voldtatt, var det av min egen daværende kjæreste. Han var norsk, han også. Jeg hadde lekt med lillebroren hans da jeg var yngre, husker jeg. Personen som drugget meg da jeg var nitten? Enda en nordmann. Løland, het han til etternavn. Personen som holdt meg fanget i sin mors leilighet mens hun var borte og som voldtok meg flere ganger daglig over en periode på nesten to uker? En hvit rapper fra Oslo ved navn Mathias. Personen som drugget meg da jeg kom på besøk som tjuetoåring, og som sto på alle fire over min nakne kropp da jeg våknet? En tidligere norsk samboer ved navn Simen.

Personen som ropte til meg utenfor pers hotell en vinternatt i 2015 at jeg 'så ut som ei jævla hore'? En hvit kvinne. Personen som sendte meg dickpics og forsøkte seg på dirtytalk da jeg nylig var blitt singel, fordi jeg tross alt hadde utrigning på profilbildet mitt og jeg dermed "ba om det"? Norsk-dansk tidligere kamerat ved navn Sigurd.

Jeg har møtt mange mennesker opp igjennom livet. Mange av norsk opphav, mange mer eksotiske. Jeg har vært venner med hvite, og med fargede. Jeg har vært full sammen med mørkhudede menn. Jeg har vært lettkledd i nærheten av mørke menn. Vi har vært på fester sammen. Drukket alkohol sammen. Aldri har de forgrepet seg på meg. Aldri har de kalt meg ei hore eller kommentert på klesstilen min at jeg ber om noe. Det har jeg kun opplevd fra mine egne. Fra etnisk norske.

Media kan skrike så høyt de vil om at norske menn ikke voldtar. At utenlandske menn er ansvarlig for 100% av alle voldtekter. Men jeg vet sannheten. Jeg har fått kjenne den på kroppen. Jeg vet at drittsekker kommer i alle farger. De snakker alle slags språk. De har alle typer religioner. De kan være mørke, hete Mohammed og komme fra Nigeria, men de kan også være lyse, hete Kim eller kanskje Petter, og komme fra Frogner i Oslo.


15 comments



6 ting jeg gremmes over å ha gjort


Category: Personlig // 13.01.2018 at.20:31 o' clock // One comment


Vi har alle gjort ting da vi var yngre som vi ser tilbake og gremmes over. Det kan være sminke eller klær vi har brukt, ting vi har sagt eller gjort, musikk vi har hørt på, og så videre, og så videre. Her er ti øyeblikk jeg ser tilbake på og gremmes over.

01 Stilen min som syttenåring. Håret! Klærne! Den oransje selvbruningen à la Donald Trump! Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...

02 At jeg som nittenåring ga bort / kastet alle klærne mine. Jepp, alle sammen. Hvorfor? Fordi en bloggleser hadde fortalt meg at stilen min var harry. For all del, vedkommende hadde jo rett, men det er likevel et par plagg her og der jeg virkelig kunne tenkt meg å beholde.

03 De voldsomt falske puppene på bildet ovenfor. Jepp, de var falske. Jeg hadde - og jeg tuller ikke med dere nå - èn t-skjorte pent brettet sammen i hver BH-cup. Slik gikk jeg på skolen hver eneste dag, fra jeg var fjorten til jeg ble atten. For pupper måtte man ha, og hadde man det ikke fra naturens side, så fikk man fylle ut, tenkte jeg.



04 At jeg som femtenåring kjøpte en god håndfull postkort og sendte til alle MSN-vennene mine da jeg var på ferie i Spania. Jeg hadde jo ingen egne venner, men postkort ville jeg sende likevel.

05 Den gangen jeg som sekstenåring prøvde meg som trendsetter og hadde mobilen som halskjede en periode. Så lite populært var det at da vi skulle ta klassebilde, stoppet fotografen og spurte om jeg "virkelig skulle ha det der rundt halsen på bildet".

06 At jeg var så 'kul' som trettenåring at jeg lakket mobilen min med neglelakk. Oh yes. Kjempekult - helt til jeg ville ha en annen farge og begynte å styre på med neglelakkfjerner og oppdaget at det bare gikk flekkvis av.

 

FÅ HØRE NOE KLEINT DERE HAR GJORT?
 


1 comment



Min erfaring med barnevernet


Category: Personlig // 02.01.2018 at.20:50 o' clock // 10 comments


Jeg var fire år gammel da mamma dro meg med i banken for å opprette konto til meg. En sparekonto som jeg skulle få tilgang til når jeg ble atten. Så der sto vi, mamma og jeg. "Hvem skal kontoen stå på?", spurte vedkommende bak skranken. Mamma oppga navnet mitt. Mitt hele og fulle navn. "NEI!", skrek jeg bestemt. Rettet på henne. Skrek høyt og tydelig at det ikke kom på tale å ha for - og etternavnet mitt der. I flere år insisterte jeg på å bli tiltalt kun ved mellomnavn. Ble jeg tiltalt ved fornavn eller - gud forby! - etternavn, satte jeg nesa i været og latet som at jeg ikke hørte. Fornavnet mitt minnet meg om fortiden min, og etternavnet mitt minnet meg om at jeg ikke egentlig hørte til, og det ville jeg absolutt ikke ha noe av.

Man skulle kanskje tro jeg elsket det - det å være fosterbarn. Det å få bursdagsgaver fra tre sett med foreldre. Julegaver fra tre sett med familier. Sannheten var; jeg skammet meg. Det var flaut å høre "barnevernsunge" eke i korridoren. Jeg krympet meg da S i klassen sa at: "du kan ikke kalle dem for mamma og pappa, for de er ikke foreldrene dine". Jeg ble sint da H i klassen mente at "du vet at du bare bor der fordi de får betalt for å ha deg, ikke sant?". Jeg ble såret dersom jeg merket kalde og avvisende holdninger fra enkelte foreldre, som mente at barna deres ikke burde omgåes med 'sånne'. Sånne som ikke bodde hjemme, og som garantert var fanden selv - fremtidens narkomane, alkoholikere og ungdomskriminelle som kom til å dra deres uskyldige små engler inn i en verden av ubeskyttet sex, ungdomsgraviditet, fylla-har-skylda og kokainrus - eller hva de nå måtte ha vært så fryktelig redd for. Mange ganger har jeg lurt på hva disse foreldrene tenkte den dagen de fant weed, spritflasker og graviditetstester på rommene til sine avkom mange år senere, mens 'fanden selv' ikke engang hadde rørt vanlig marlboro, langt mindre alkohol eller sex.

Et menneske jeg husker godt fra da jeg gikk på barneskolen, er Hjørdis. En narkoman. Hun kom om morgenen, satte seg i trappen, hvor hun rullet seg en røyk, og hostet og harket for seg selv. Hvor gammel var Hjørdis? Jeg vet ikke. Førti-femti? Kanskje noen år yngre. Det er ikke så lett å si med disse narkomane. De har en tendens til å eldes fort. Hjørdis hadde grov stemme, hender som skalv, og et slitent ansikt. Huden var blass, innhult, på en måte. Mange var redde for Hjørdis. Jeg? Jeg syntes synd på henne. Lurte på hva som fikk en godt voksen dame til å komme til en skole full av småunger, og bare sitte for seg selv. Kanskje trengte hun nærværet av andre mennesker. Kanskje var hun ensom. Jeg spurte aldri. "Er det moren din som er på besøk?", flirte mange av de andre elevene mot meg hver gang hun var der. Ikke fordi jeg hadde noe kontakt med henne, for det hadde jeg ikke, men fordi de visste at jeg bodde i fosterhjem. Kanskje hadde foreldrene deres fortalt dem at fosterbarn kommer i fosterhjem fordi mødrene er narkomane, eller kanskje var det bare noe de hadde tenkt seg frem til helt på egenhånd. Uansett årsak; det var flaut. Ikke flaut som i kleint. Flaut som i ubehagelig.

Det verste med å være et fosterbarn, er at alle tror de vet. Alle har sine egne teorier, som de har grodd seg så fast i, at det blir deres egne små sannheter. Hvordan lød deres sannhet? Den varierte mellom at jeg var en mislykket abort moren min aldri klarte å akseptere, og at hun simpelthen var ei crackhore. Ei skikkelig flyfille som lå med alle og enhver for litt narkotika. Dersom noen hadde tatt seg friheten til å spørre, kunne jeg ha forklart hvordan situasjonen egentlig var. Dèt var det imidlertid ingen som gjorde. De få gangene noen faktisk stilte spørsmål om hvorfor jeg bodde i fosterhjem, ble det formulert slik: "hvorfor ville ikke foreldrene dine ha deg?" - ja, det ble rett og slett tatt for gitt at et barn som meg kunne ingen mor eller far elske. At de simpelthen ga meg ifra seg, fordi jeg ikke var bra nok.

Når du hører slike ting fra du er fem-seks år gammel, gjør det noe med deg. Du får ikke særlig høy selvtillit av å konstant bli sett på som "hun som mora ikke ville ha". Hun der "barnevernsungen". Å bli spurt hvorfor foreldrene dine ikke vil ha deg, og minnet på at den familien du bor hos - de får faktisk betalt for å ha deg boende der. Og at kanskje - sannsynligvis - ville de ikke hatt deg, hadde det ikke vært for penga. Det er slike ting som får deg til å revurdere deg selv ganske kjapt. Revurdere ditt eget utseende. Din egen personlighet. Ikke minst, din egen verdi.

Åtte år rakk jeg å fylle før tanken på selvmord snek seg inn. Før sommerdager på stranden ikke lenger var lek og moro, men et perfekt sted å drukne seg. Hvor bilveien ikke lenger var noe jeg så meg til begge kanter før jeg krysset, men spaserte rett ut i med et håp om å bli påkjørt. Hvor vinteren ikke lenger var snøhuler og akebrett, men en årstid hvor man kunne grave seg ned, eller vrenge av seg jakke og vanter når mamma ikke så, og håpe at man frøs seg fordervet.

Jo eldre jeg ble, jo slemmere ble klassekameratene mine. Det som før hadde vært et par kommentarer om å ikke ha noen familie, utviklet seg til slag og spark, trusler og rykter.

Ikke gikk jeg særlig godt overrens med fosterforeldrene mine, heller. De var av det gammeldagse slaget som mente at barn skulle bli sett, men ikke hørt. Jeg fikk fort erfare at det ikke nyttet å forsøke å snakke med dem om at jeg ble mobbet på skolen. Dèt resulterte nemlig kun i at de ble forbannet på meg fordi jeg klaget. "Man går ikke på skolen for å ha det gøy - men for å lære", sa fosterfar alltid, og da var det slutt på diskusjonen. Sa jeg mer etter det, var det marsj i seng, uansett om klokken så bare var 17.  At fosterforeldrene mine også trodde på et strenge regler som ville - og har - fått mang en person til å sperre opp øynene, gjorde ikke saken bedre. Kort og greit sagt; jeg gruet meg til å dra på skolen, og jeg gruet meg til å komme hjem, og jeg gruet meg til å legge meg fordi jeg gruet meg til å stå opp. Flere ganger opp igjennom årene ringte jeg tilsynsføreren min i barnevnet og sa jeg ønsket å bytte fosterfamilie. Jeg fortalte om mobbingen på skolen, og om hvordan mine fosterforeldre og jeg rett og slett ikke fungerte sammen. Responsen jeg fikk var alltid den samme: hun skulle se nærmere på saken.

Tiden gikk, og jeg purret og purret. Alltid det samme svaret: hun hadde ikke hatt tid til å se på saken ennå. Slik gikk det. År etter år. Helt til det året jeg fylte femten. Da mente hun det var gått for lang tid. "Det er ingen som vil ta imot ei jente som er såpass gammel som det du har blitt nå", fikk jeg beskjed om, "alle som tar imot fosterbarn vil jo ha barna fra de er så små som mulig". 

Det er rart det der; hvordan barnevernet kunne gripe inn øyeblikkelig da jeg var tre år gammel, og ta meg fra min biologiske mor, uten at det var behov for akutt hjelp, men at de 'ikke hadde tid' da jeg ringte gråtende til dem gang på gang, år etter år, i ettertid og ba om å få bytte fosterfamilie. Like rart er det at den dagen jeg fylte atten - da hadde de plutselig god tid igjen. Så god tid hadde de, at de troppet opp uanmeldt på hybelen min for å fortelle at nå sto jeg på bar bakke. Nå hadde jeg ikke lenger noen fosterforeldre å dra hjem til, for mine fosterforeldre ville verken se eller høre mer fra meg. Dèt, skulle det vise seg, var imidlertid en stor løgn. Da jeg snakket med fostermor senere samme dag ble hun nemlig veldig overrasket - for ikke hadde hun pratet med barnevernet, og ikke hadde hun sagt at jeg ikke var velkommen hjem.

Man kan si en hel del om barnevernet, og jeg er sikker på barnevernet er forskjellig fra kommune til kommune, men i mitt tilfelle kan jeg ikke si jeg føler meg takknemlig. Om målet var å gi meg et trygt og godt oppvekstmiljø, føler jeg helt ærlig de feilet grovt. Dèt baserer jeg på at jeg den dag i dag sitter her diagnosert med PTSD (post traumatatic stress disorder - eller posttraumatisk stresslidelse, som det kalles på norsk), ikke som følge av de tre årene jeg tilbrakte hos biologisk mor, men de seksten årene jeg tilbrakte i et fosterhjem jeg ikke følte jeg ble verdsatt i, og på en skole hvor slag og spark var det som ventet hver dag. 

 

//illustrasjonsfoto: pexels


10 comments



Bak all photoshoppingen..


Category: Personlig // 29.12.2017 at.11:47 o' clock // No comments


Jeg har fått en del nye lesere den siste tiden, og da medfølger gjerne de typiske spørsmålene om utseendet mitt. Jeg har fremdeles ikke orket å dra frem noe kamera, men fordi jeg har fått disse spørsmålene mange ganger, ligger de fleste svarene allerede på instagram. Derfor har jeg like gjerne gravd dem frem til dere.


 HVORDAN SER DU UT? 

 

 HVORFOR ER ØYNENE DINE SÅ STORE? 
- Fordi jeg bruker noe som kalles sirkellinser. Dette er fargede kontaktlinser som gir en illusjon av forstørrede øyne.


 HVORDAN SER DU UT UTEN LINSER? 
OBS: gamerfrue er min gamle snapchatkonto, som jeg ikke bruker lenger. Add JessicaBaliciel for å følge meg.

 


 HVORDAN SER DU UT UTEN SMINKE? 

 

 

 HVILKEN ØYENFARGE HAR DU? 

- Øynene mine skifter farge etter temperatur, lys og humør, men som regel er de grønngrå-aktige.

 HVOR MYE REDIGERER DU BILDENE DINE? 
- Jeg gjør kontrasten mellom motivet (meg) og bakgrunnen sterkere, endrer lyssetting (gjør bildet enten lysere eller mørkere) om det trengs, gjør bildet skarpere, og dersom jeg har dobbelthake eller nesen min ser stor ut på et bilde, gjør jeg den litt mindre. Det hender også jeg bruker filter, altså legger en annen farge oppå bildet for å gjøre det mer levende.

 

Flere spørsmål? Skrik ut!


0 comments



Sjalusimonsterets opphav; en selvanalyse


Category: Personlig // 20.12.2017 at.21:54 o' clock // 3 comments




Jeg er en veldig sjalu person. En krevende person, med et behov for å bli minnet på at det fortsatt er meg kjæresten min foretrekker selv om han har hatt kontakt med andre jenter - venninner, jobbkollegaer - gjennom dagen, enten fysisk eller via sosiale medier som snapchat eller facebook. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Går vi noen år tilbake i tid, var jeg ei veldig laidback jente. Sjalusi eksisterte ikke i min verden. Jeg var ei slik jente som syntes det var patetisk hvordan enkelte jenter reiste bust og ble fiendtlig innstilt så fort kjæresten deres ga en annen jente litt oppmerksomhet. Helt ærlig kunne jeg ikke hjelpe for at jeg himlet litt med øynene og ba jenter 'roe seg litt ned a' når de tok kontakt med meg og krevde å få vite hva jeg og mine mannlige kamerater - deres kjærester - pratet om. Hvorfor? Fordi jeg ikke forsto hva de tok så på vei for. 

Lite visste jeg da at jeg bare noen år senere skulle ende opp som en av dem selv; som et sjalu kvinnfolk som sendte stygge blikk i retning av alle som tok kontakt med kjæresten min. Hvorfor? Det er det jeg skal forsøke å finne ut i dette innlegget. Dette er forresten ikke et slikt innlegg jeg skriver 'for dere'. Jeg skriver det for meg selv. For å lufte tanker. Velger du likevel å lese, vil jeg på forhånd advare mot at det kan være rotete. Jeg skriver rett frem nå, uten å tenke over verken formuleringer eller å gjøre innlegget 'lesbart'.

Da jeg gikk inn i mitt første forhold som sekstenåring var jeg tålmodigheten i egen person. Den ukronede dronning av forståelse. Allerede i løpet av den første uken ble det klart at han var en god venn av jentene som hadde mobbet meg fra barneskolen av og fremdeles bedrev det aktivt i den perioden vi var sammen. Så hva gjorde jeg? Jeg lot ham fortsette å være det, selvsagt. Tenkte som så at det var ikke min oppgave å bestemme hvem han fikk være venner med. Han dro på fester jeg ikke fikk lov å komme på, med mennesker som kun ville meg vondt. Jeg? Jeg tenkte at slik er det å være i forhold. Man er ikke enige om alt, men man respekterer hverandres vennskap og interesser. Gang på gang droppet han å treffe meg, fordi han heller ville henge med dem - og jeg hadde absolutt ingen problemer med det. Flere av jentene postet på sosiale medier at de hadde hatt det "såå gøy med _ i dag! <3" og skrev "gleder meg til neste gang du kommer på besøk ;) <3" til ham, hvorpå han kunne finne på å svare ting som "jeg også! Glad i deg <33". Ei annen jente ville kanskje satt himmel og jord i bevegelse, men jeg? Jeg reagerte ikke. Tenkte at han ville vel ikke vært sammen med meg, om han ville ha noen andre. Men så skulle det vise seg da, at hele forholdet vårt hadde vært iscenesatt av mine mobbere fra begynnelsen av, og at fyren hadde dame hjemme i Kristiansand. Man skulle kanskje tro at det var denne episoden som gjorde meg til det sjalusimonsteret jeg er i dag, men nei. Helt uanfektet gikk jeg imidlertid ikke fra det - for etter denne episoden har jeg alltid hatt et voldsomt behov for å få bekreftet av nye kjærester at de faktisk er oppriktig interessert i meg. At det ikke er en spøk, at jeg ikke skal lulles inn i tryggheten for å bli gjort til latter på et senere tidspunkt. Episoden gjorde meg ikke sjalu, men den gjorde meg til en skeptiker.

En stund senere traff jeg en ny fyr. Jeg var blitt nesten sytten år gammel, han var tjue. Forholdet tok slutt etter to måneder. Jeg fant nemlig ut at han var forlovet og ventet barn. En bitteliten detalj han kanskje hadde glemt å nevne, men som jeg sørget for at jenta hans fikk beskjed om.

Mitt tredje forhold var med en kamerat av ei tidligere klassevenninne. Jeg var sytten, han tjueseks. Vi flyttet sammen etter to uker. I helgene jobbet han som vakt på utested. Hans oppgave var, blant annet, å sørge for at ingen mindreårige kom inn. Jeg visste imidlertid godt at det var ei sytten år gammel jente han hadde en deal med. Ei sytten år gammel jente han slapp inn, enda han visste at hun ikke var gammel nok. Jeg spurte aldri hva denne dealen dreide seg om. Selv om utestedet stengte klokken to og han ikke var hjemme før fire, stilte jeg aldri spørsmål ved det. Det var liksom bare sånn det var. Han hadde vel sine grunner, tenkte jeg. Det tikket inn SMS etter SMS dagen lang, men aldri spurte jeg hvem han tekstet med. Det var jo ikke noe jeg trengte å legge meg borti. Noen ganger, da vi var ute en (edruelig!) tur i byen, for eksempel i forbindelse med shopping eller kinoturer, hendte det at ei venninne av ham tok på ham. Holdt ham litt i hånden, la armen om skulderen på ham. Jeg? Jeg tenkte at herregud, det var jo bare vennskapelig. Hadde han vært interessert i noen andre, ville han ikke vært sammen med meg. Selv ikke da han begynte å klippe meg ut fra bilder han postet på bloggen sin, eller unnlot å nevne meg i innleggene i det hele tatt, reagerte jeg. "Måten han oppfører seg på sammen med søsteren din er ikke grei, Jessica", sa mamma til meg. Jeg lo det bort, enda jeg tydelig kunne se at han flørtet med henne -  min tolv år gamle søster. Men at han skulle være interessert i henne? Det var jo bare sykt. Vel, jeg lærte at de sykeste menneskene ofte ser ut som helt vanlige mennesker. I ettertid stjal han identiteten min og bestilte seg en del svindyre greier jeg fikk regning på, oppsøkte venninenne mine og klenget seg innpå dem mens han snakket meg ned, og en hel masse annet, så at fyren ikke var helt vel bevart i toppetasjen finnes det vel liten tvil om.

Som attenåring traff jeg en gutt i Oslo som tok meg med til Vinterbro på fest. Vi innledet raskt et forhold. To uker senere gjorde vi det slutt. Han hadde møtt en annen. Ei jente på fjorten. "Fy faen, du kan ikke gå på en lita jente!", sa jeg til ham. Der var han altså uenig.

Forhold nummer fem havnet jeg i som nittenåring. Følelser utviklet seg etter at jeg i lang tid hadde hjulpet ham med å få nabojenta interessert i ham, uten å lykkes. Heller ikke i dette forholdet var jeg sjalu. Faktisk var jeg den som, etter at vi var blitt sammen, foreslo å henge sammen med nevnte nabojente. Jeg mener - han var jo sammen med meg, så hun var vel et tilbakelagt kapittel romantisk sett, er ikke det en logisk tankegang? Det var først etter et halvår, da vi nettopp hadde flyttet sammen, og han begynte å vise interesse for en gammel flamme som nylig hadde flyttet tilbake etter et år borte, at jeg merket det første tegnet til sjalusi. Men, jeg la mine ubegrunnede mistanker til side, og vi ble etterhvert veldig gode venner, hun og jeg. Trodde jeg, i alle fall. Han var ikke særlig sosial av seg, så det var ofte bare hun og jeg som hang sammen. Hun var ei partyjente, så ofte dro vi på fest. Det var tydelig at han hadde følelser for henne, men likevel gadd jeg ikke lage drama av det. Han snakket ofte om hvor fint det ville vært om jeg farget håret mitt som hennes, om jeg kunne begynne å trene som henne, og kle meg som henne. Jeg satt foten ned ved hårfarge, men et par stiltips kunne jeg vel alltids spørre henne om. Det var ikke akkurat slik at jeg hadde noe sans for mote fra før av. Jeg husker enda godt det første tegnet fra hennes side på at noe ikke var som det skulle. Hun og jeg hadde vært på hjemmefest, og han skulle hente oss. "JEG SKAL SITTE FORAN!", ropte hun til meg, og løp i vei da hun så bilen utenfor. Hun satte seg ved siden av ham, kysset ham på kinnet, og sa "jeg elsker deg". Jeg? Jeg tenkte at ting den jenta sier i fylla skal man ikke ta seriøst, og gjorde igrunn ikke annet enn å heve øyenbrynet litt skeptisk. Senere samme kveld, mens hun og jeg drakk på Norefjell, kom en fyr bort for å prate med meg. Så vi pratet litt. Ingenting mer enn det. Min venninne ville ta et par bilder av meg og dette mennesket, så jeg la armen rundt ham og poserte. Deretter ville venninnen min danse. Jeg har aldri vært noe særlig til danseløve, så vi ble enige om at jeg skulle passe drinkene. Senere fikk jeg vite at venninnen min slettes ikke hadde vært og danset - hun hadde bare gått bort fra oss litt, så hun kunde sende kjæresten min et bilde av meg og denne fyren, og skrive til ham at jeg var på do og knullet.

Det var nok etter denne episoden at jeg virkelig utviklet et sjalusiproblem. Jeg sa klart ifra til ham om at dette kvinnemennesket, det holder du deg unna. Jeg sluttet å svare på meldingene hennes. Felles venner kunne dessuten fortelle meg at hun i lang tid hadde pratet om hvor lyst hun hadde til å 'slå inn trynet på' meg. Det ble ikke bedre av at jeg etter en mistanke om at noe var galt, sjekket mobilen hans og fant meldinger fra henne som viste at han hadde hatt henne på filmkveld mens jeg var på en tur hjemme hos foreldrene mine. Jeg husker enda hvordan han skrev til henne at dette trengte de ikke fortelle meg om, for det var jo 'ikke akkurat sånn' at de kom til å ha 'vill sadosex eller noe ;)'. Senere fant jeg ut at han også hadde kontakt med nabojenta. Han hadde sendt et par meldinger der han ville vite hvorfor de hadde kysset, om hun ikke ville noe mer. Da kontaktet jeg henne. Spurte hva dette var, dette med kysset, som han hadde nevnt i meldingene. Hennes svar? "Det er kanskje deg han er sammen med, men jeg vil alltid være førstevalget, lille venn". Noe i meg klikket, og jeg satte krav. Sa til ham at enten blokkerer du horungen, eller så er forholdet over. Han blokkerte. Vi flyttet, og alt virket greit. Nytt sted. Ny jobb. Så begynte det ei ny jente på jobben, som han plutselig var i overkant kameratslig med. Det var ingen flørtende tone fra hennes side, men fra hans så jeg ikke annet enn blunkesmileyer, interne spøker, og flørtende antydninger. Til slutt måtte jeg bare slutte å sjekke meldingene hans - fordi jeg visste at hver gang jeg gjorde det, ville jeg finne noe nytt som såret meg. Og jeg hadde jo tydeligvis ikke tenkt å stå opp for meg selv og stikke uansett, så hva var vitsen med å sjekke meldinger da? Til slutt endte det likevel med brudd - han hadde funnet seg ei ny jente på nett. Jeg burde nok sett det komme, men det gjorde jeg ikke. Hvorfor ikke? Fordi han hadde snakket henne ned så voldsomt. Fortalt meg at hun var lesbisk. At hun var stygg, irriterende og at jeg virkelig ikke hadde noe å frykte fra det mennesket der.

Jeg antar at det ikke er èn ting som har gjort meg sjalu. Det er mange. Små ting jeg har lært av mislykkede forhold, har utviklet seg til en stor ball av uro. Av min første kjæreste lærte jeg at en gutt kan sitte og love deg verden, evigheten og fremtiden, men egentlig ikke mene noe av det. Han kan være sammen med deg, uten å faktisk bry seg om deg i det hele tatt. Du kan være et tidsfordriv, noen han ler av bak ryggen på. Av min andre kjæreste lærte jeg at noen mennesker er villig til å bedra deg, selv når du venter barn. Selv etter at de har gitt deg ring på fingeren og lovet deg fremtiden, er de villig til å stikke ut og innlede forhold til andre jenter. .Av min tredje og fjerde kjæreste lærte jeg at alder ikke spiller noen rolle. Han er aldri 'for gammel', og hun er aldri 'for ung', så lenge hun ser bra ut. I mitt femte forhold lærte jeg at følelser kan oppstå uventet, rett over natten, faktisk. Da den gamle flammen flyttet tilbake, var han hooked fra dag 1. Da den nye jenta begynte på jobben, var hun spennende fra første sekund. Jeg lærte også at utseende eller avstand heller ikke spiller noen rolle. For hun som bodde så langt bort, som han møtte gjennom nettet, som han mente var både stygg og irriterende - jammen dumpet han meg ikke for henne, likevel.

Nå er jeg i mitt sjette forhold. Jeg sjekker ikke mobilen hans. Jeg stiller ikke krav. Jeg kontakter ikke venninnene hans. For slik kan man ikke holde på. Skal man ha en fremtid med noen, må man kunne skille mellom nåtid og fortid. HAN har aldri gitt meg noen grunn til å tvile på ham, så jeg prøver å ikke la mine egne vonde erfaringer tulle det til for min egen nåtid og fremtid. Man må stole på partneren sin, og man kan ikke sitte og klandre nåværende kjæreste for ting tidligere kjærester har gjort. Jeg vet alt dette. Likevel, da han for noen uker siden fortalte meg at det var begynt ei ny jente på jobben, kjente jeg hvordan blodet frøs til is i årene mine. Hvordan hjertet banket hardt, og den lille stemmen helt bak i hodet skrek: "NÅ SKJER DET IGJEN! NÅ SKJER DET IGJEN!". Så, for å ikke lage unødvendig drama, fortalte jeg ham - så normalt jeg kunne - at jeg var trøtt og ville legge meg. Så lå jeg der, stirret inn i veggen mens det prikket i hele kroppen, med tårer som rant og et hode som fortalte meg at nå kom det til å bli slutt. For det har jeg lært av tidligere erfaringer at det blir det, nemlig, så fort et annet kvinnfolk .. Vel, egentlig holder det vel at hun i det hele tatt eksisterer. Et eller annet sted oppi alt det her klarer jeg å forstå at det er hodet mitt som tuller. Det er en panikkreaksjon. Jeg vet også at sjansen er stor for at jeg alltid kommer til å reagere med en indre panikkfølelse når det gjelder andre jenter i nærheten av kjæresten min. Det er ikke hans skyld. Det er noe jeg har blitt 'lært opp til' fra jeg var seksten, at slik er det bare. Det er noe jeg er nødt til å lære meg å leve med. Dette er også en av de tingene jeg har snakket med psiakiater om - denne intense frykten for å bli forlatt for en annen. Marerittene som kommer om natten.

Til de av dere som er utro mot partneren deres, eller som bidrar til utroskap ved å by dere frem til noen som er i forhold med en annen, vær så snille å tenk dere om. Utroskap, svik og bedrag kan ødelegge så utrolig mye for den som opplever det - spesielt om det skjer gang på gang på gang. Den som bidrar til utroskap vil kanskje si "det er ikke mitt problem, det er ikke jeg som er utro", men spør deg selv; er det en slik verden du vil leve i? En verden hvor andre mennesker er dine fiender? Hvor andre mennesker går etter din kjæreste og forsøker å ødelegge, rett og slett fordi det ikke er deres problem om du ender opp fullstendig emosjonelt ødelagt? Fordi det ikke er deres problem om du har mareritt flere ganger i uken, eller får totalpanikk av ting som egentlig bare er bittesmå bagateller? Fordi det ikke er deres problem at du kanskje aldri klarer å stole fullt og helt på noen igjen? Er det en slik verden du vil leve i - hvor alle kun tenker på seg selv, og gir fullstendig blaffen i hvem de ødelegger på sin vei mot midlertidig tilfredstillelse / egoboost? Hvis ikke - gå foran med et godt eksempel. Ligg unna dem som er i forhold. Når du selv er i forhold, la være å legge deg etter jenter / gutter som ikke er partneren din. BRY DEG om andre menneskers ve og vel, selv om det ikke egentlig er 'ditt problem'. Om vi alle kan BRY OSS litt mer om andre mennesker, selv om vi kanskje ikke kjenner dem, blir verden et mye hyggeligere sted.


3 comments



#meToo


Category: Personlig // 18.11.2017 at.23:17 o' clock // 3 comments


OBS: Dette innlegget inneholder skildringer om overgrep, som kan være triggende / støtende for noen. Leses på eget ansvar.



"Hvor gammel var du da du mistet jomfrudommen?", er et spørsmål man ofte får, både av blogglesere, av venninner og i grupper på sosiale medier. Som oftest forteller jeg dem at jeg var sytten, nesten atten år gammel. At fyren het Kim, var litt eldre enn meg, var fra Vennesla, og at jeg var oppover ørene forelsket i ham. Og det er sant: det var en fyr som het Kim. Han var eldre enn meg. Han var fra Vennesla. Og jeg var forelsket i ham.

Men.. Det var ikke han som tok jomfrudommen min. Den mistet jeg et år tidligere, til en mann fra Grimstad, som het Jørgensen. "Ikke store forskjellen det vel?", tenker du kanskje. Og kanskje er det ikke det - i alle fall ikke for deg.

Men hva om jeg fortalte deg at den dagen jeg dro for å treffe Jørgensen, var det for å se film og bli kjent? At jeg ikke hadde noen intensjoner verken om kyss eller kos - og hvertfall ikke sex?

At han fortsatte å klå, enda jeg sa nei og dyttet ham bort flere ganger? At da jeg reiste meg opp for å gå, ble jeg dyttet ned igjen med makt, mens han gikk bort, låste døren og puttet nøkkelen i sin egen bukselomme - ga meg beskjed om at ikke faen om jeg dro herfra før han hadde fått det han ville ha? Hva om jeg fortalte deg at han la sin vekt på meg, og jeg ikke var sterk nok til å dytte ham av? At han var sint og truende? At hadde han ikke vært alene hjemme, ville jeg skreket på hjelp?

Hva om jeg fortalte deg at hadde jeg hatt et valg.. Så hadde vi ikke hatt sex?

Hadde jeg hatt et valg, ville jeg ikke stått der halvnaken midt i veien og kledd på meg i regnet, fordi jeg ikke kunne komme meg bort fra ham fort nok. Hadde jeg hatt et valg, ville jeg ikke sittet i fosterstilling i dusjen senere samme kveld, og forsøkt å vaske bort følelsen av å være ekkel og skitten. Hadde jeg hatt et valg, hadde jeg ikke ligget våken den natten.Hadde jeg hatt et valg, ville jeg ikke brukt de neste tre årene av livet mitt på å være livredd for å treffe på ham på gaten, på butikken, i byggefeltet der borte på Fjære..

Hadde jeg hatt et valg, ville jeg ikke falt inn under voldtektsstatistikken.

Dessverre har man aldri et valg i slike situasjoner. Nettopp derfor er vi så avhengig av et samfunn som forstår, og et rettssystem som fungerer. Dessverre har vi ikke det, heller. I alle fall ikke ennå...
 


3 comments



#Dødsangst


Category: Personlig // 07.11.2017 at.12:11 o' clock // 6 comments


Det var en helt vanlig høstmorgen. Den første frosten hadde lagt seg på bakken, limt fast både blader og småstein. Jeg husker ikke hva jeg hadde på meg denne dagen, eller hvilken måned vi var i. Jeg husker ikke en gang hvilken dag det var. Det eneste jeg husker, er historietimen vi hadde på skolen akkurat denne dagen. Jeg gikk i tredjeklasse, og denne dagen skulle vi se film i historietimen. Jeg husker ikke stort av filmen. Det var en animert film, husker jeg, men hva den handlet om har jeg glemt. Det eneste jeg husker - den eneste scenen i hele filmen, i hele denne dagen som har brent seg fast i netthinnen - var en scene hvor en mann ble narret til å drikke av alderdommens krus. Jo mer han drakk, jo eldre ble han, til han til slutt skrumpet fullstendig inn. Døde, som en gammel mann. De andre elevene lot seg ikke merke av denne scenen, men jeg? Jeg sverger at - om så bare for et ørlite sekund - frøs blodet til is i årene mine.

Jeg fikk ikke sove den natten. Mamma ble irritert. "Nå. Må. Du. Legge. Deg!", sa hun, gjennom sammenbitte tenner. "Men mamma, jeg er redd", svarte jeg. "Redd for hva?", spurte hun. "For alderdommen", svarte jeg.

Hva sier man egentlig til en tredjeklassing som er redd for å eldes? Til en tredjeklassing som har mareritt om å en dag våkne opp som en gammel dame, og se at livet har passert forbi? Hva slags skrøner kan man fortelle ei lita jente for å roe henne ned? Jeg vet ikke. Det visste tydeligvis ikke mamma heller. Neste dag ringte hun læreren vår og ga ham en kjeftesmelle. Sa at kanskje skulle de ikke ha vist en slik film til en gjeng med tredjeklassinger.

Men mamma forsto ikke. Jeg var ikke redd for alderdommen på grunn av scenen i filmen. Jeg visste forskjell på film og virkelighet. Jeg visste at monstre ikke fantes - men like fullt visste jeg at alderdommen gjorde det, og det skremte meg. Ikke fordi jeg hadde sett en mann i en film drikke av et krus som gjorde ham gammel, men fordi jeg visste at alderdommen snek seg innpå oss alle sammen, forkledd som lange sommerdager og kalde vinterkvelder, forkledd som smil og latter, tårer og smerte, minner og drømmer. En usynlig fiende man ikke kunne løpe fra. En sykdom det ikke fantes noen kur mot.

Fra den dagen av bestemte jeg meg for å ta opp kampen. Jeg skulle finne en måte å overvinne alderdommen på. Jeg slukte alt jeg kom over i jakten på svaret. Lå svaret gjemt i 1800-tallets vampyrutryddelse, eller i 1600-tallets heksejakt? Lå det i sagnet om de vises stein, eller dealer med djevelen? Lå det i artikler om stamcelleforskning? Lå det i genmodifisering? Hvor enn det lå, skulle jeg finne det.

Årene gikk, og plutselig var vi kommet i ungdomsskolealder. De andre barna gledet seg; et skritt nærmere de voksnes verden. Jeg grøsset; enda mindre tid igjen. Var det på tide å gi opp? Akseptere realiteten for hva den var? Kanskje. Gjorde jeg det? Vel, jeg forsøkte, men enn så hardt jeg forsøkte, klarte jeg ikke slå meg til ro med det.

Helt til en dag.

Flere år senere sitter jeg her igjen. Tjuesyv år gammel. Jeg ser at flere av de menneskene jeg vokste opp med, nå har begynt å få de første tegnene på aldring. Små rynker rundt øynene eller munnen. Flere av dem er foreldre nå. Jeg ser meg i speilet, stirrer, gransker under fullt lys. Er de der hos meg også? Rynkene rundt øynene og munnen? Nei, de er ikke det. Dag etter dag trekker jeg et lettelsens sukk. Men om natten våkner jeg. Kald og varm på samme tid. Blir liggende og stirre. Den er tilbake: frykten for at neste gang jeg åpner øynene, neste gang jeg ser meg i speilet, skal jeg se et ansikt som er akkurat littegrann eldre enn i går...


6 comments



Kan jeg ikke bare få leve?


Category: Personlig // 10.10.2017 at.21:17 o' clock // 6 comments


Jeg er stresset. Livet stresser meg. Min egen alder stresser meg. Dagene som kommer og går, timene, minuttene og sekundene stresser meg. Det er en stor ball av konstant uro i magen. I hodet, og i hjertet. "Må ikke stresse", sier folk. "Takk som sier ifra, da skal jeg jammen slutte med det!", har jeg lyst til å svare sarkastisk, for så enkelt er det faktisk ikke.

Jeg skulle selvsagt ønske at det var det. At jeg kunne knipse med fingrene og poff, så var stresset borte. At jeg kunne vifte med tryllestaven, og sim sala bim så forsvinner uroballen i magen. Men verden er sjelden så magisk og enkel som man ønsker at den skal være.

Jeg skriver ikke blogg med håp om å håve inn millioner eller bli A-listekjendis. Jeg trenger ikke spalteplass i avisen eller intervju hos Thomas og Harald. Trenger ikke invitasjoner til blog awards og fancy priser som kan pryde peishyllen hjemme (dere vet, den peishyllen jeg ikke har). Trenger ikke å bli godt likt, høyet opp i skyene og forgudet som et slags overmenneske bare fordi jeg kan trykke på et par taster på et tastatur og utløseren på kameraet.

Men jeg skulle gjerne hatt frihet. Jeg skulle gjerne kunnet pakke baggen og overraske kjæresten med tur til varmere strøk når den første snøen faller. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å si "nei, nå kjeder jeg meg" og spontant bare booke en tur til et litt mer spennende land. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å reise rundt i verden, og lære min egen planet å kjenne.

 Tanken på at å kanskje bli gammel uten å ha fått sett hva verden har å by på - dèt stresser meg. Veldig. 

Å leve er å utforske.

Kan jeg ikke bare få leve?


6 comments



Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?


Category: Personlig // 22.09.2017 at.16:44 o' clock // 7 comments


Det blir stadig vanskeligere å komme på ting dere ikke vet om meg, uten å bli for personlig. Likevel klarte jeg tjueseks stk denne gangen også! Så her kommer et god håndfull 'hemmeligheter'. Enjoy!

01 eBay har tullet det fullstendig til med min forståelse av hva som er billig og hva som er dyrt. Før hadde jeg en slik "så lenge det koster under tusenlappen, er det billig"-tankegang, mens nå kan jeg gå inn på Cubus, se en bh til ca 200 kroner - ish, og tenke at det er svindyrt, fordi man får akkurat det samme til 38 kroner på eBay.

02 Jeg har alvorlige problemer med å kle meg etter været, spesielt om vinteren. Jeg klarer rett og slett ikke gå i lag på lag med klær, eller tjukke jakker, fordi det gir meg en følelse av å ikke kunne bevege meg. Derfor går jeg med sommerklær året rundt. Er det skikkelig kaldt drar jeg på meg en høstjakke, et par vanter, tjukke sokker.. Men du ser meg aldri med skjerf.

03 Jeg sparer på alle starbucks-koppene mine fordi jeg planlegger å gjøre noe skikkelig kult med dem, men jeg får aldri somlet meg til å faktisk gjøre det.


04 Jeg ser helt normalt i dagslys, men i mørket / dårlig opplyste rom, ser det venstre øyet mitt kun kalde farger, og det høyre kun varme farger. Veldig fascinerende, i grunn. Jeg har fått det sjekket, og det er visstnok ikke noe galt.

05 Jeg har ingen parfyme jeg bruker fast. Jeg bytter jevnlig mellom parfymene i Victorias Secret Mist - serien, Paris Hilton's 'Just me' og Dior. Sistnevnte er forøvrig oppbrukt nå. 

06 Jeg elsker dyr, men kan ikke fordra lyden av et dyr som har et skikkelig festmåltid med sin egen rumpe (slafser når det sleiker seg i anus), jeg synes det er SÅ kvalmt!

07 Jeg har bodd i fosterhjem.

08 Jeg kan plutselig få helt random sanger på hjernen. Akkurat nå er det "jeg er en banan, henger i et tre, faller aldri ned!"

09 Jeg har ikke sett på tv på over to år. (Netflix og andre streamingtjenester teller ikke).

10 Jeg synes ikke fifty shades eller twilight er skrevet så fryktelig dårlig som alle skal ha det til. Selv om førstnevnte har en tendens til å bli litt kjedelig og tørr innimellom.

11 Jeg kjøper alle favorittseriene mine på blu-ray / DVD, som en slags backup til den dagen internett går til helvete.

12 Jeg leter fremdeles etter en parfyme eksen ved en feiltagelse kastet i 2010. Den lukter kanel. Flasken er rund og lyseblå, med grå kork. Noen som vet hvilken jeg mener?

13 Jeg har aldri vært russ.

14 Da jeg var fjorten ville jeg ha piercing i navlen og playboytatovering ved siden av. Er fremdeles evig takknemlig for at mutter'n sa nei.

15 Jeg trives godt uten sminke og går som regel uten.

16 Jeg liker verken sushi, kaviar eller champagne - alle de tre tingene det er 'kult' å like. Haha.

17 Jeg liker ikke pære eller bringebær, men er veldig glad i pærebrus og bringebærdrops.

18 Jeg er en introvert, som også betyr at jeg har behov for å være helt alene i blant.

19 Jeg har aldri tatt sol.

20 Jeg legger meg aldri med sminke, uansett hvor full jeg eventuelt måtte være.

21 Før drasset jeg rundt på en stor veske hver gang jeg skulle ut. Nå stikker jeg telefon, visa og nøkler i ei lomme, og er good to go.

22 De aller beste bloggidèene mine får jeg faktisk mens jeg står i dusjen.

23 Jeg er sterk motstander av dyremishandling, men jeg støtter faktisk dyreparker. Kristiansand dyrepark, for eksempel, forsøker å gjøre dyrenes oppholdsted så likt deres naturlige omgivelser som mulig. De får jevnlig mat, og får veterinærbehandling ved behov. Mange av parkens dyr er utrydningstruede på grunn av menneskers jakt på dem, og da synes jeg faktisk bare det er positivt at noen gir dem et trygt sted å leve og formere seg. Det skal imidlertid nevnes at det ikke er alt jeg er enig i. Jeg kan love at ingen ble sintere enn meg da parken avlivet kenguruene for å få plass til geparder. Likevel, stort sett, er jeg positiv til dyreparker.

24 Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg en elektrisk tannbørste. Synes de gode, gamle greiene begynner å bli litt avleggs. 

25 Jeg hadde såpass mye komplekser som ung at jeg pleide å sitte og se på bilder av folk jeg ville operere meg til å ligne på. Jeg er evig takknemlig for at jeg ikke var toppblogger med millionlønn den gang, ellers kunne jeg fort gått på en smell eller tjue.

26 Jeg har blitt invitert inn til God Morgen Norge på grunn av bloggen 5 ganger opp igjennom årene, men de har alltid avlyst i siste liten.


7 comments



Den gangen jeg nesten ble kidnappet


Category: Personlig // 19.09.2017 at.18:42 o' clock // No comments


Dette er kanskje et av de lengste, og mest personlige innleggene jeg noen gang kommer til å skrive på denne bloggen. Dette er også en av de hendelsene som har påvirket meg aller mest i løpet av livet.

Klokken var litt over syv, men allerede hadde solen gått ned og mørket senket seg. Store, tunge regndråper falt fra himmelen. Splat, splat, splat, sa det da de traff den våte asfalten. Sokkene mine var gjennomvåte. Hadde jeg visst det kom til å regne, ville jeg kanskje valgt noe annet enn joggesko å gå med. Jeg burde jo egentlig ha visst det; det var tross alt regnsesong nå. Det fine, grønne gresset hadde for lengst blitt brunt. Bladene på trærne hadde for lengst blitt gule og falt ned. Nå lå de og druknet i vanndammer rundt omkring, sammen med meitemarken som var kommet opp fra jorden i et forsøk på å berge livet. 

Det var en høstkveld lik alle andre. Det var ingenting ved akkurat denne kvelden som tilsa at snart skulle livet mitt snus fullstendig på hodet. Hadde jeg visst hva som ventet meg, ville jeg kanskje snudd og løpt i motsatt retning. Hadde jeg visst, hadde jeg kanskje ikke gått ut i det hele tatt. Men jeg visste ikke.

Ikke ennå.

Jeg var kommet til fotballbanen nå. Jeg gikk langs tribunen. Så på det mørke treverket som nå mest av alt så sort ut. Så på gresset, med de hvite oppmerkingene. Målene i hver sin ende av den gigantiske banen. En gang hadde jeg spilt her. En gang hadde jeg løpt rundt med knebeskyttere og fotballsko sammen med jevnaldrende elever fra klassen. Men så hadde jeg sluttet, for fotball var ikke noe for meg. Jeg hang liksom ikke helt med. Var mer opptatt av publikums reaksjoner enn å spille på lag. Slik blir man ingen god lagspiller av.

Med et siste blikk på fotballbanen, vendte jeg den ryggen. Nå var det ikke langt igjen til jeg var hjemme. Nå skulle jeg bare følge veien, ta til venstre ved første sving, og så følge veien igjen, så ville jeg være hjemme. Med raske skritt løp jeg over veien. Den hadde ikke noe fortau eller veirekkverk, så her gjaldt det at både gående og kjørende holdt øynene på rett sted for å unngå ulykker. 

Jeg gikk i grøftekanten. Forsøkte å ta opp minst mulig plass. En rekke biler kjørte forbi. For hver bil som passerte, sprutet vannet opp over føttene mine. Jeg brydde meg egentlig ikke, men jeg visste at mamma kom til å gjøre det. Disse skoene kom ikke til å være brukendes i morgen, så fulle av vann som de var blitt nå.

En sort bil med en rød stripe på svingte inn bak meg. Stoppet. Det samme gjorde jeg. Et vindu ble rullet ned. "Hei, du!", ropte en voksen mannsstemme. Jeg dro ikke kjensel på den. "Ja?", ropte jeg tilbake. "Kan jeg kjøre deg noen plass?", spurte han. "Ellers takk", responderte jeg.

"Joooda", maste han plutselig, "kom nå da, så kjører jeg deg hjem! Moren din lurer nok på hvor du er hen!". Jeg tok et par skritt bakover. "Mamma vet hvor jeg er hen. Jeg bor rett borti her. Ellers takk", sa jeg igjen. Følte meg plutselig litt utrygg på hele situasjonen.

Så hørte jeg det klikket i et belte. Før jeg forsto hva som foregikk var døren blitt åpnet. Lynraskt var han ute. Jeg snudde meg. Løp, men var ikke rask nok. Han fikk tak i jakken som jeg hadde knyttet rundt livet. Den gled opp, og jeg løp så fort jeg kunne. Jeg kunne høre ham banne bak meg. Jeg snudde meg ikke. Fortsatte bare å løpe, mens jeg kunne høre bilen svinge ut igjen og kjøre etter meg.

Det våte håret klistret seg til ansiktet mitt. Det brant i lungene. Våte joggesko klasket hardt mot asfalten. Hjertet hamret så fort at jeg trodde det skulle sprette rett ut av brystkassen. Men jeg stoppet ikke. Jeg bare løp. Så fort jeg kunne. Svingte inn så fort sjansen bød seg. Løp gjennom private hager. Tenkte det ville være vanskeligere for ham å følge etter meg der. Jeg ville gråte. Jeg ville skrike. Jeg ville ringe på hos noen. Søke tilflukt. Men fornuften tok meg. Det var best å ikke ta noen sjanser. Det var best å ikke lage noen lyder som kunne avslørte hvilken hage jeg befant meg i. Best å ikke stoppe opp for å ringe på hos noen, for hvem vet om de i det hele tatt ville åpne? Nei, det var best å bare løpe, og håpe at jeg ikke snublet.

Så var jeg ute på veien igjen. Ingen flere hager å løpe i. Jeg stoppet ikke. Fortsatte bare å løpe. Rev opp ytterdøren, hev meg innenfor og låste den. "RING POLITIET!!!!" skrek jeg for full hals, til familien på fire som satt der i stuen og så på tv. Nysgjerrige blikk møtte meg. Mamma, pappa, storesøster og storebror. Jeg sank sammen. Skalv og gråt. Forsøkte å snakke, men klarte ikke.

Da jeg omsider fikk talens makt igjen fortalte jeg om mannen som hadde forsøkt å gripe tak i meg. Om bilen som hadde forfulgt meg. Mamma forsøkte å roe meg ned; Jeg hadde livlig fantasi. Han skulle nok bare samme veien. Han ville nok bare sørge for at jeg kom meg trygt hjem. Politiet ble aldri varslet. Selv den dag i dag er jeg overbevist om at jeg ble utsatt for et kidnappingsforsøk, enn så mye mamma forsøkte å dysse det ned.



Kidnappingsforsøk er ikke uvanlig. Annenhvert minutt blir et barn meldt savnet i Europa. I Norge alene kom det inn hele 198 savnetmeldinger på barn (under 18) i perioden januar-mai 2017. Dèt er mange. I alle fall mange nok til at vi bør ha det i bakhodet.


Da jeg gikk hjem den kvelden, var det fordi moren min syntes det var tullete å skulle bruke bensin på den korte kjøreturen. Jeg var ni år gammel, stor nok til å gå hjem alene, og veien var absolutt ikke så fryktelig lang. Likevel var det så vidt jeg faktisk kom hjem i det hele tatt.

Så kjære foreldre, til dere vil jeg komme med en oppfordring:

Vær så snille å kjøre den ekstra kjøreturen. Selv om barnet er stort nok til å finne veien hjem selv, og avstanden er kort. Selv om det fremdeles er lyst ute, selv om det er midt på ettermiddagen, og selv om det er 'unødvendige bensinutgifter'. For sannheten er at noe kan skje når som helst, hvor som helst, og med hvem som helst. Det er bedre å miste bensin enn å miste et barn.

Har du ikke mulighet til å kjøre barnet hit og dit, og synes du barnet kanskje er hakket for ungt til å ha sin egen mobiltelefon, så skaff i det minste en GPS-tracker, så du alltid kan vite hvor barnet befinner seg. Dette armbåndet (affiliatelenke) har gøyale farger for barna og kobles opp mot din telefon ved at du laster ned en app på telefonen din. Derfra kan du følge med på hvor barnet befinner seg. Dere kan også ringe og sende tekstmeldinger til hverandre. Er barnet i fare, klikker det på SOS-knappen, og du blir umiddelbart varslet. Klikk på lenken og scroll nedover for å lese mer om produktet.

Det verste man gjør i slike situasjoner er å tenke "det skjer ikke oss", for "vi bor i et trygt byggefelt", og "dessuten er det alltid noen som passer på". Jeg bodde også i det som ble ansett som et trygt byggefelt, med masse hus rundt oss, og noen som 'alltid passet på'. Helt til den kvelden hele min virkelighetsoppfatning ble snudd fullstendig på hodet og jeg tilbrakte de to neste årene livredd for å bevege meg utendørs.


0 comments



Jævla bloggen


Category: Personlig // 07.09.2017 at.18:27 o' clock // 14 comments


I dag må jeg blogge på norsk, om jeg da i det hele tatt skal gidde å blogge. Hver eneste gang jeg logger inn, får jeg hjernteppe. Jeg sitter i evigheter, forsøker å komme på noe å skrive om, men klarer det ikke likevel.

 

Jævla bloggen.

 

Norsk eller engelsk?
Blogg eller ikke blogg?

Hør av dere,
gi meg noen tanker,
for jeg er helt tom.


14 comments



Behind the blog


Category: Personlig // 19.06.2017 at.15:46 o' clock // No comments




  NORSK.   Denne bloggen skrives av Jessica Baliciel Cristina Walderhaug, en tjuesyv år gammel norsk-amerikansk jente bosatt i Gol med kjæreste, fire katter og en hund. Bloggen 'livingdoll' ble opprettet sommeren 2017, og fikk sitt navn etter flere år med mobbing i barndommen hvor kommentarer som "du ser ut som en jævla Barbiedukke", "dukker kan ikke snakke" og "dukker har ikke hjerne" var faste gjengangere. Januar 2018 havnet livingdoll.blogg.no på "topplisten", listen over Norges mest leste blogger.

ENGLISH.  This blog is written by Jessica Baliciel Cristina Walderhaug, a twenty seven year old norwegian-american girl living in Gol with her boyfriend, four cats and a dog. 'Livingdoll' was created in the summer of 2017 and got it's name as a result of several years of bullying in my past, where comments like "you look like a fucking Barbie doll", "dolls can't talk" and "dolls don't have brains" were shouted at me on a daily basis. In january 2018 livingdoll.blogg.no earned a place on "the top list", an official list of the most popular blogs in Norway -



 


0 comments


WHY ENGLISH?


Through social media I've come to know a lot of people from all over the world. Most of them don't speak Norwegian. Some of them read my blog regardless. So I wanted to make a blog in a language they could actually understand.

Translate

AFFILIATE


DESIGN BY