Kom og besk meg!

  • 29.09.2018, 23:52

Det har vrt lite aktivitet her p bloggen den siste tiden, og mye av rsaken til det er som dere vet at jeg har jobbet med en ny blogg. Endelig er den klar til offentliggjres, og jeg hper virkelig dere vil like den like godt som jeg gjr! Min nye bloggadresse er livingdoll.se. Kom og besk meg! ♥

Jeg har bestemt meg

  • 16.09.2018, 08:14



Jeg har bestemt meg; det er p tide g videre. Fra og med neste mned vil dere forhpentligvis finne meg p nytt domene, med en blogg hvor jeg selv bestemmer alt ned til minste detalj. Blogg.no er et bra sted starte, men med alle nye regler som popper opp i tide og utide, og alle forandringer man tvinges til forholde seg til, blir det forvirrende, irriterende og rett og slett umotiverende blogge. S i midten av september - begynnelsen av oktober begynner prosessen med starte mitt eget, og jeg hper selvflgelig dere vil flge meg videre, selv om bloggingen min den siste tiden ikke har vrt noe rope hurra for.

Hva som skjer med blogg.no-bloggen min videre, har jeg ikke bestemt meg for enda. Jeg kommer ikke til slette den, s alle forslag tas imot med takk :)

N trenger jeg virkelig hjelp!

  • 12.09.2018, 19:53

Det begynner bli en stund siden sist gang jeg postet noe her inne. rsakene er mange: designet, som skulle vrt p plass i starten av forrige mned, er enda ikke ferdig. Selfiesticken jeg har ventet p i evigheter, har enda ikke kommet. Disse to tingene, i seg selv, gjr at motivasjonen daler. Det som kanskje pvirker motivasjonen aller mest, er alle disse nye reglene p blogg.no. Jeg fler det blir for mange av dem, rett og slett, og det er vanskelig holde styr p hva som er lov og ikke lov her inne.

Dette har gjort at jeg har lekt med tanken om starte opp p eget domene, hvor jeg kan bestemme helt selv. Samtidig er jeg veldig i tvil. Det er tross alt bde positive og negative sider med begge deler.

Ville dere fulgt meg om jeg startet opp bloggen p eget domene?

Bli bedre kjent med meg

  • 24.08.2018, 15:22

Jeg har den siste tiden ftt noen nye lesere, og tenkte derfor det kunne vre artig med et litt mer personlig innlegg hvor dere fr bli bedre kjent med meg. Gi gjerne tilbakemelding i kommentarfeltet hva dere synes om denne type blogginnlegg, og om dette er noe dere nsker mer av i fremtiden.



Mitt navn er, som de fleste av dere kanskje allerede vet, Jessica. Jeg kom til verden en mandagsmorgen den tjuefjerde september 1990, og tilbrakte mine frste tre lever i en leiligheten i midten av Grimstad by. Da jeg var nesten fire r gammel flyttet jeg til et toetasjers hus i utkanten av nabobyen Arendal, hvor jeg tilbrakte resten av oppveksten sammen med mor, far, storesster, storebror og en haug med dyr.

Jeg har alltid hatt dyr rundt meg i oppveksten, noe som kanskje ogs har vrt med p forme min interesse for dem. Jeg husker fra barneskolealder av at jeg pleide stelle i stand bursdagsselskaper for kaninen og marsvinene mine, hvor gy det var da deguene vre fikk barn (det skal sies at mamma ikke var like fornyd da de gikk fra bli 2 til bli 10 bokstavelig talt over natten), og at jeg elsket g tur med den bittelille hunden vr. Jeg husker ogs hvor lei meg jeg var da musa Pelle mtte avlives p grunn av sykdom, og de to hamstrene satt bena fast i bomull s den kuttet av blodsirkulasjonen. Storesster, hestejente som hun var, hadde opptil flere hester p fr, og ofte var jeg med for stelle med dem eller ta en ridetur.

Nr det kom til dyr var jeg fullstendig fryktls, og ville slettes ikke hre p advarsler om at man ikke mtte lpe bort og kose med lshunder, mate fremmede katter, eller forske fange mus med hendene. Det kommer derfor neppe som noen overraskelse at jeg dro med meg litt av hvert hjem de rene jeg bodde hjemme. Alt fra skadde fugler og mus, til padder og .. Det som fantes, rett og slett. Stlormen Eva hadde vi boende i stuen i to uker, fr hun forsvant p mystisk vis.

Forutenom en voldsom interesse for dyr, drev jeg ogs aktivt med skuespill, og lenge var drmmen bli skuespillerinne. Jeg har ogs gtt p kunstskole, tatt sangtimer hos sangpedagog, og dansetimer i hiphop / streetstyle. Dessverre flte jeg aldri at jeg mestret noen av disse tingene, og la dem dermed fort p is. Til dags dato er jeg en slik person som mimer til "happy birthday", ser p mens alle andre danser, og tegner som en trering p syretrip.

Interessen for PC kom fra pappa, som alltid har vrt veldig interessert i nettopp dt. Jeg forskte mange forskjellige dataspill, men med unntak av The Lion King-spillet, fant jeg aldri interessen for gaming. Noe jeg derimot likte veldig godt, var blogge. Allerede som niring opprettet jeg min frste blogg, og selv om jeg har variert med forskjellige platformer og sprk underveis, har jeg aldri sluttet. Bloggingen har ogs utviklet seg fra vre en online dagbok jeg skrev kun for min egen del, til bli produktanbefalinger og livsstilstips jeg nsker dele med andre mennesker.

Jeg flyttet fra Arendal i 2009, og brt kontakt med alle jeg kjente. Jeg flte ikke at de menneskene jeg omgikk meg med behandlet meg p en bra mte, da de ofte misbrukte min tillitt og snakket stygt om meg bak ryggen min. Med tiden har jeg opprettet kontakt igjen med noen ytterst f. I 2012 flyttet jeg til Gol, og her har jeg alts blitt boende. P tjueseksrsdagen min mtte jeg Espen, som n er min forlovede. Sammen har vi fire katter og en dachshund.
 

Intervju: mamma forteller...

  • 04.06.2018, 20:56

P bloggen til Isabelle kom jeg over dette artige intervjuet hun har gjort med moren sin, og bestemte meg like gjerne for kopiere noen av sprsmlene hennes og intervjue min egen (foster)mor. Slik gikk det!



Bildet er fra julen 2003. Her var vi 46 og 13 r gamle.

 

 Hvordan var Jessica som barn? 
- Hun var pratsom, glad i dyr, og opptatt av sine ssken.

 Var Jessica en snill ungdom? 
- Hun gjorde ikke mye galt, men hadde mye temperament.

  Hvordan takler Jessica negative tilbakemeldinger? 

- Hun gr i forsvarsposisjon.

 Hvis du skulle endret noe ved Jessica, hva ville det vrt? 
- At hun deler ting med oss, ikke bare lar oss hre ting tilfeldig, gjennom andre.

 Er det noe ved Jessica du ikke liker? 
- Nei!

 Hva er det beste med Jessica? 
- At hun er omtenksom og omsorgsfull.

 Hvordan fortalte Jessica deg at hun hadde ftt mensen? 
- Husker ikke helt, mener hun spurte etter ob.

 Hva er det mest irriterende med Jessica? 
- Vet ikke, har ikke tenkt p at hun er irriterende p noe vis.

 Var Jessica flink p skolen? 
- I norsk og engelsk, resten av fagene tror jeg ikke interesserte henne.


 Synes du Jessica har gjort noe i livet hun burde angre p? 

- Nei!

 Hadde du noe kallenavn p Jessica da hun var liten? 
- Nei, ingen kallenavn, utenom klompen , som jeg innimellom kalte dem alle!


 Noe av det morsomste Jessica gjorde i barnehagen som du ikke kommer til glemme? 
- Hun svmte i dammen under huska, med bobledress. Dette var i februar, og kaldt.

 Har du fersket Jessica i snike seg ut hjemmefra fr? Hva skjedde? 

- Hun snek vel heller noen inn ;-)

Ingen s koblingen.. Fr n

  • 13.02.2018, 18:45



ret er 2000. Ei jente p tte og ei jente p ti blir funnet dde i Kristiansand. Saken, som fort fr navnet Baneheia-saken etter stedet hvor jentene ble funnet, ryster hele landet. To menn siktes for drapene. Den ene 19, den andre 21. Den ene erkjenner at de lokket til seg jentene ved sprre om de ville se p kattunger. Videre forteller han at de brukte kniv til true jentene til kle av seg, fr de s voldtok og drepte dem. Det kommer frem i forklaringen at guttene lenge hadde snakket / fantasert om en slik situasjon, men at ofrene var tilfeldige. De to jentene var simpelthen p feil sted til feil tid.

ret er 2001. Jeg er elleve r gammel. Mamma har sendt meg til psyokolog. I ett r har hun mttet bde kjre meg til, og hente meg p, skolen, og n har hun ftt nok. Hun har sett seg lei ei jente som ikke klarer vre alene. Ei jente som er livredd konstant. Ei jente hun ikke engang kan etterlate i bilen for en kjapp tur innom butikken, uten at jentungen tar av seg beltet, kryper ned under hanskerommet med jakken over seg, og grter av frykt. Barnevernet har bestemt seg for avslutte samvrsordningen min med pappa i Kristiansand. Den originale samvrsordningen sier at jeg skal vre hos pappa annenhver helg, men n gr det ikke lenger. Det er ikke "til mitt beste" vre spass langt hjemmefra nr jeg fler meg spass redd og utrygg hele tiden. Det er jeg enig i selv, ogs.

Helt siden jeg opplevde et kidnappingsforsk ret i forveien, har jeg vrt redd. Det var to menn i bilen den kvelden. En av dem - sjfren - gikk ut og grep etter meg etter at han - eller kanskje det var kameraten hans - hadde forskt lokke meg til seg ved rope fra et nedrullet vindu. Bilen var sort, med en rd stripe p siden. Jeg kan gjengi detaljer av alt sammen, utenom hvordan han s ut, han som grep etter meg. Hodet mitt har blokkert det ute. Alt jeg husker er at han var voksen. Ikke gammel, ingen frtiring, men ungdommelig voksen. Starten eller midten av tjuerene, kanskje. Slank. Jeg husker ikke alt, men likevel mye nok. Mye nok til at mamma og lrere burde forst at det er sant, det jeg sier. Frykten min, traumene mine, er ekte. Marerittene om natten, er ekte. Grtingen, skjelvingen - man kan ikke fake slikt. Likevel blir jeg ikke trodd. Mamma mener jeg har en livlig fantasi og har blst ting opp, for f oppmerksomhet. Det blir aldri gjort noe forsk p finne ut hvem som eier bilen det er snakk om, eller hvem som satt i den den aktuelle kvelden. Selv ikke nr de to jentene blir drept i Kristiansand noen mneder senere, blir jeg trodd. Ingen ser koblingen. Ingen spr seg "kan det ha vrt de samme mennene?".

Ingen. Ikke engang jeg.

Fr n.

komme over et brudd

  • 02.02.2018, 17:14



Da jeg mtte Dan var jeg nylig fylt nitten r. Etter ha hatt et avstandsforhold i et halvt r, flyttet vi til slutt sammen i en leilighet p stlandet. Det frste ret kranglet vi mye - spesielt om spillingen hans og at dette forholdet besto av 'meg, deg og den jvla spilleavhengigheten din'. Jeg truet med gjre det slutt, han lovet skjerpe seg, og slik gikk n dagene.

Vi flyttet mye rundt i lpet av den seksrsperioden vi var sammen. 05.August 2015 var det imidlertid over. Han tekstet meg mens han var hos en kamerat, og fortalte at han nsket gjre det slutt. Den frste mneden bare grt jeg. Jeg var fortvilet fordi jeg satt i en leilighet flere mil unna nrmeste familie, uten jobb, og uten venner. Tanken p skulle treffe p ham og den nye kjresten hans p butikken, gjorde meg vondt. Jeg slet med panikkanfall, selvmordstanker, kvalme, magesmerter og selv mensen stoppet opp. Hret ble tynnere, svnmnsteret fullstendig delagt, og matlysten gikk samme vei som forholdet mitt; rett til helvete.  Mneden etter var jeg for det meste sint. Sint p ham fordi han hadde innledet et forhold til en annen jente mens han var sammen med meg. Sint p henne fordi hun visste at han hadde dame, men likevel valgte g all in for delegge fremfor finne seg en singel fyr. Ikke minst var jeg sint p meg selv fordi jeg hadde kastet bort seks r av livet mitt. I flere uker vekslet jeg mellom vre sint, og grte. Jeg vekslet mellom spille likegyldig, og forske f til et vennskap med ham. Jeg vekslet mellom fle avsky for ham og henne, og vise sympati.

I november samme r lastet jeg ned Tinder og Whisper. Ikke for finne en ny fyr, men for f tankene bort. Jeg trengte noen prate med, og ettersom jeg ikke hadde noen venner i Gol, tenkte jeg det var p tide skaffe seg det. P Whisper fant jeg Kyle - en amerikaner. tekste med ham fikk tankene p Dan litt p avstand, og det var fint.  Kort tid etterp spurte en fyr jeg hadde p facebook - en kamerat av Dan, faktisk - om jeg ville vre med p fest. Det ville jeg, og fyren, som het Morten, fikk jeg et veldig fint vennskap med. Jeg gikk ogs veldig greit overrens med kameratene hans, og det ble fort en fast greie treffe gutta.

Noen mneder senere fikk Morten seg kjreste, og etter det har jeg ikke blitt invitert p en eneste fest. Til tjueseksrsdagen min inviterte jeg Hilmar opp til meg. Han var en barndomskompis (i den grad man kan kalle 16rsalderen for 'barn') jeg ikke hadde hatt s mye kontakt med etter at jeg ble sammen med Dan, men som det n var p tide gjennoppta kontakten med. Hilmar og jeg stakk ut og drakk den kvelden, og det var p vei hjem igjen jeg mtte Espen som jeg i dag er sammen med.

Det verste man kan gjre nr man forsker komme over et brudd, er vre alene. Har du gode venner - dra ut og treff dem! Dersom du er barnls, ta deg en fest, og ikke vr redd for komme 'ut av kontroll'. Har du barn, kan du invitere ei venninne eller tre p en koselig skravle / filmkveld isteden. Gjenta ukentlig, s du har noe se frem mot. Last ned Tinder, eller skaff deg en nettflrt, s du har noen skravle med nr du er alene. Noen ganger kan det hjelpe mye p selvflelsen f bekreftelse fra andre menn p at du fremdeles er smart, morsom, snill og pen. Begynner de mase etter nakenbilder og sextreff, er det bare blokkere dem med en gang. Snne folk er sppel og kun ute etter utnytte deg i en srbar situasjon.

kaste seg inn i et nytt forhold, br man vente litt med. Jeg hadde sjansen til bli sammen med en hel rekke forskjellige gutter fr jeg traff Espen, men interessen min var der ikke. Jeg trengte tid til lre leve som singel. Lre bo alene, komme hjem til en tom leilighet, og ta vare p meg selv. Jeg trengte tid til bli kjent med meg selv igjen - hvem jeg egentlig var, nr jeg ikke hadde en kjreste som fortalte meg hvem jeg burde vre. Jeg trengte tid til lre fungere uten ha en partner sttte meg p. Det kan vre vondt, og ikke minst utrolig vanskelig, men det er s utrolig ndvendig, slik at neste gang du treffer en fyr, er du hundre prosent sikker p at du ikke velger ham for komme over noen andre eller bare for ha noen, men fordi du faktisk liker ham.

 

//foto: august 2015. Ekte mascaratrer.
//innlegget ble forkortet  den 06.02 av hensyn til personvern.

Norske menn voldtar ikke

  • 15.01.2018, 15:42



Norske menn voldtar ikke. Det er det mediene forteller oss, er det ikke? Med artikler med store overskrifter som skriker ut pstander om at "100% av alle overgrep begs av menn med utenlandsk bakgrunn", er det i alle fall det inntrykket mange har ftt. Jeg ser det i kommentarfelt p nettet. Voksne kvinner og menn som ikke vil ha snt 'pakk' her i landet vrt. Vil ikke at gode, trygge Norge skal bli oversvmmet av voldtektsmenn og trygdesnyltere. For norske menn, de gjr ikke snt. Norske menn tenker ikke at ei jente 'ber om det' dersom hun gr i lrkorte kjoler med dype utrigninger og hye hler. De tenker ikke at hun er ei hore. Nei, slikt gjr ikke den hvite, etniske nordmann.

Jeg tenker man skal vre forsiktig med stole blindt p media. Tross alt, aviser livnrer seg p produsere artikler folk nsker lese. Ingen nsker hre stygt om sine egne. Ingen nsker hre at de tar feil. De aller, aller fleste nsker f sine mistanker bekreftet.

Jeg derimot, livnrer meg ikke av bli likt. Min inntekt gr verken opp eller ned om andre mennesker er enige eller uenige med meg i ting. Jeg kan snakke fritt, fordi inntekten min ikke avhenger av ha 'de rette' meningene - de meningene flertallet har, og som de nsker hre.

S la meg fortelle deg en ubehagelig sannhet, kjre medborger; Norge har aldri vrt trygt. Jeg husker fra min egen barndom hvordan jeg daglig gruet meg til dra p skolen. Det var bare hvite elever i min - og paralellklassen. P klassetrinnet over meg, og i klassetrinnet under meg, var det kun hvite elever. I klassetrinnet to trinn over meg, var en mrkhudet gutt. Han var faktisk en veldig hyggelig fyr, skal dere vite. Han gjorde meg aldri noe vondt. La aldri en hnd p meg mot min vilje. Kalte meg aldri s mye som et stygt ord. Andre elever, derimot? De slo. De sparket. De latterliggjorde. De truet.

Den frste gangen jeg ble kalt ei hore, var jeg tretten r gammel. Hvem var det som ga meg dette kallenavnet, basert ene og alene p det faktum at jeg var kvinne? Det var en seksten r gammel gutt. En hvit nordmann. Kristian, het han. Han mtte meg p nett og ville treffe meg, men steilet da jeg ga beskjed om at jeg ikke ville ha sex. Da mente han jeg var ei hore.

Den frste gangen jeg ble voldtatt var jeg seksten r. Gutten som voldtok meg, som tok jomfrudommen min ifra meg, var hvit. Han var etnisk norsk, og hans navn var sammensatt av de to mest norske navnene du klarer oppdrive. Den neste gangen jeg ble voldtatt, var det av min egen davrende kjreste. Han var norsk, han ogs. Jeg hadde lekt med lillebroren hans da jeg var yngre, husker jeg. Personen som drugget meg da jeg var nitten? Enda en nordmann. Lland, het han til etternavn. Personen som holdt meg fanget i sin mors leilighet mens hun var borte og som voldtok meg flere ganger daglig over en periode p nesten to uker? En hvit rapper fra Oslo ved navn Mathias. Personen som drugget meg da jeg kom p besk som tjuetoring, og som sto p alle fire over min nakne kropp da jeg vknet? En tidligere norsk samboer ved navn Simen.

Personen som ropte til meg utenfor pers hotell en vinternatt i 2015 at jeg 's ut som ei jvla hore'? En hvit kvinne. Personen som sendte meg dickpics og forskte seg p dirtytalk da jeg nylig var blitt singel, fordi jeg tross alt hadde utrigning p profilbildet mitt og jeg dermed "ba om det"? Norsk-dansk tidligere kamerat ved navn Sigurd.

Jeg har mtt mange mennesker opp igjennom livet. Mange av norsk opphav, mange mer eksotiske. Jeg har vrt venner med hvite, og med fargede. Jeg har vrt full sammen med mrkhudede menn. Jeg har vrt lettkledd i nrheten av mrke menn. Vi har vrt p fester sammen. Drukket alkohol sammen. Aldri har de forgrepet seg p meg. Aldri har de kalt meg ei hore eller kommentert p klesstilen min at jeg ber om noe. Det har jeg kun opplevd fra mine egne. Fra etnisk norske.

Media kan skrike s hyt de vil om at norske menn ikke voldtar. At utenlandske menn er ansvarlig for 100% av alle voldtekter. Men jeg vet sannheten. Jeg har ftt kjenne den p kroppen. Jeg vet at drittsekker kommer i alle farger. De snakker alle slags sprk. De har alle typer religioner. De kan vre mrke, hete Mohammed og komme fra Nigeria, men de kan ogs vre lyse, hete Kim eller kanskje Petter, og komme fra Frogner i Oslo.

Bak all photoshoppingen..

  • 29.12.2017, 11:47

  NORSK.   Jeg har ftt en del nye lesere den siste tiden, og da medflger gjerne de typiske sprsmlene om utseendet mitt. Derfor tenkte jeg svare p alle sammen i et veldig langt blogginnlegg.

  ENGLISH.   I've recently gotten a few new followers, which means that I get a lot of questions about my looks. So I thought I'd just answer them all in one long ass blog post.


 HVORDAN SER DU UT? 

 WHAT DO YOU LOOK LIKE? 

 

 HVORFOR ER YNENE DINE S STORE? 
 WHY ARE YOUR EYES SO BIG? 

NO: Fordi jeg bruker noe som kalles sirkellinser. Dette er fargede kontaktlinser som gir en illusjon av forstrrede yne.
ENG: Because I'm wearing circle lenses, which are contacts made to make your eyes appear bigger.


 HVORDAN SER DU UT UTEN LINSER? 
 WHAT DO YOU LOOK LIKE WITHOUT CIRCLE LENSES? 


OBS: gamerfrue er min gamle snapchatkonto, som jeg ikke bruker lenger. Add JessicaBaliciel for flge meg.
OBS: gamerfrue's my old snapchat. I don't use it anymore. Add JessicaBaliciel instead.

 


 HVORDAN SER DU UT UTEN SMINKE? 
 WHAT DO YOU LOOK LIKE WITHOUT MAKEUP? 

 

 

 HVILKEN YENFARGE HAR DU? 
 WHAT'S YOUR NATURAL EYE COLOR? 

NO: ynene mine skifter farge etter temperatur, lys og humr, men som regel er de grnngr-aktige.
ENG: My eyes change color depending on temperature, light and mood, but they're usually a mix between green and gray.

 HVOR MYE REDIGERER DU BILDENE DINE? 
 HOW EDITED ARE YOUR PICTURES? 


NO: Jeg gjr kontrasten mellom motivet (meg) og bakgrunnen sterkere, endrer lyssetting (gjr bildet enten lysere eller mrkere) om det trengs, gjr bildet skarpere, og dersom jeg har dobbelthake eller nesen min ser stor ut p et bilde, gjr jeg den litt mindre. Det hender ogs jeg bruker filter, alts legger en annen farge opp bildet for gjre det mer levende.

ENG: I make the contrast between myself and the background better, change the light (make the picture either lighter or darker) if needed, make the picture sharper, and if I happen to have a double chin or my nose looks fat, I make it a bit smaller. I sometimes also add filters, which means I put another color on top of the picture to make it look more alive.

 

More questions? Let me know! :)

Sjalusimonsterets opphav; en selvanalyse

  • 20.12.2017, 21:54



Jeg er en veldig sjalu person. En krevende person, med et behov for bli minnet p at det fortsatt er meg kjresten min foretrekker selv om han har hatt kontakt med andre jenter - venninner, jobbkollegaer - gjennom dagen, enten fysisk eller via sosiale medier som snapchat eller facebook. Det har imidlertid ikke alltid vrt slik. Gr vi noen r tilbake i tid, var jeg ei veldig laidback jente. Sjalusi eksisterte ikke i min verden. Jeg var ei slik jente som syntes det var patetisk hvordan enkelte jenter reiste bust og ble fiendtlig innstilt s fort kjresten deres ga en annen jente litt oppmerksomhet. Helt rlig kunne jeg ikke hjelpe for at jeg himlet litt med ynene og ba jenter 'roe seg litt ned a' nr de tok kontakt med meg og krevde f vite hva jeg og mine mannlige kamerater - deres kjrester - pratet om. Hvorfor? Fordi jeg ikke forsto hva de tok s p vei for. 

Lite visste jeg da at jeg bare noen r senere skulle ende opp som en av dem selv; som et sjalu kvinnfolk som sendte stygge blikk i retning av alle som tok kontakt med kjresten min. Hvorfor? Det er det jeg skal forske finne ut i dette innlegget. Dette er forresten ikke et slikt innlegg jeg skriver 'for dere'. Jeg skriver det for meg selv. For lufte tanker. Velger du likevel lese, vil jeg p forhnd advare mot at det kan vre rotete. Jeg skriver rett frem n, uten tenke over verken formuleringer eller gjre innlegget 'lesbart'.

Da jeg gikk inn i mitt frste forhold som sekstenring var jeg tlmodigheten i egen person. Den ukronede dronning av forstelse. Allerede i lpet av den frste uken ble det klart at han var en god venn av jentene som hadde mobbet meg fra barneskolen av og fremdeles bedrev det aktivt i den perioden vi var sammen. S hva gjorde jeg? Jeg lot ham fortsette vre det, selvsagt. Tenkte som s at det var ikke min oppgave bestemme hvem han fikk vre venner med. Han dro p fester jeg ikke fikk lov komme p, med mennesker som kun ville meg vondt. Jeg? Jeg tenkte at slik er det vre i forhold. Man er ikke enige om alt, men man respekterer hverandres vennskap og interesser. Gang p gang droppet han treffe meg, fordi han heller ville henge med dem - og jeg hadde absolutt ingen problemer med det. Flere av jentene postet p sosiale medier at de hadde hatt det "s gy med _ i dag! <3" og skrev "gleder meg til neste gang du kommer p besk ;) <3" til ham, hvorp han kunne finne p svare ting som "jeg ogs! Glad i deg <33". Ei annen jente ville kanskje satt himmel og jord i bevegelse, men jeg? Jeg reagerte ikke. Tenkte at han ville vel ikke vrt sammen med meg, om han ville ha noen andre. Men s skulle det vise seg da, at hele forholdet vrt hadde vrt iscenesatt av mine mobbere fra begynnelsen av, og at fyren hadde dame hjemme i Kristiansand. Man skulle kanskje tro at det var denne episoden som gjorde meg til det sjalusimonsteret jeg er i dag, men nei. Helt uanfektet gikk jeg imidlertid ikke fra det - for etter denne episoden har jeg alltid hatt et voldsomt behov for f bekreftet av nye kjrester at de faktisk er oppriktig interessert i meg. At det ikke er en spk, at jeg ikke skal lulles inn i tryggheten for bli gjort til latter p et senere tidspunkt. Episoden gjorde meg ikke sjalu, men den gjorde meg til en skeptiker.

En stund senere traff jeg en ny fyr. Jeg var blitt nesten sytten r gammel, han var tjue. Forholdet tok slutt etter to mneder. Jeg fant nemlig ut at han var forlovet og ventet barn. En bitteliten detalj han kanskje hadde glemt nevne, men som jeg srget for at jenta hans fikk beskjed om.

Mitt tredje forhold var med en kamerat av ei tidligere klassevenninne. Jeg var sytten, han tjueseks. Vi flyttet sammen etter to uker. I helgene jobbet han som vakt p utested. Hans oppgave var, blant annet, srge for at ingen mindrerige kom inn. Jeg visste imidlertid godt at det var ei sytten r gammel jente han hadde en deal med. Ei sytten r gammel jente han slapp inn, enda han visste at hun ikke var gammel nok. Jeg spurte aldri hva denne dealen dreide seg om. Selv om utestedet stengte klokken to og han ikke var hjemme fr fire, stilte jeg aldri sprsml ved det. Det var liksom bare snn det var. Han hadde vel sine grunner, tenkte jeg. Det tikket inn SMS etter SMS dagen lang, men aldri spurte jeg hvem han tekstet med. Det var jo ikke noe jeg trengte legge meg borti. Noen ganger, da vi var ute en (edruelig!) tur i byen, for eksempel i forbindelse med shopping eller kinoturer, hendte det at ei venninne av ham tok p ham. Holdt ham litt i hnden, la armen om skulderen p ham. Jeg? Jeg tenkte at herregud, det var jo bare vennskapelig. Hadde han vrt interessert i noen andre, ville han ikke vrt sammen med meg. Selv ikke da han begynte klippe meg ut fra bilder han postet p bloggen sin, eller unnlot nevne meg i innleggene i det hele tatt, reagerte jeg. "Mten han oppfrer seg p sammen med ssteren din er ikke grei, Jessica", sa mamma til meg. Jeg lo det bort, enda jeg tydelig kunne se at han flrtet med henne -  min tolv r gamle sster. Men at han skulle vre interessert i henne? Det var jo bare sykt. Vel, jeg lrte at de sykeste menneskene ofte ser ut som helt vanlige mennesker. I ettertid stjal han identiteten min og bestilte seg en del svindyre greier jeg fikk regning p, oppskte venninenne mine og klenget seg innp dem mens han snakket meg ned, og en hel masse annet, s at fyren ikke var helt vel bevart i toppetasjen finnes det vel liten tvil om.

Som attenring traff jeg en gutt i Oslo som tok meg med til Vinterbro p fest. Vi innledet raskt et forhold. To uker senere gjorde vi det slutt. Han hadde mtt en annen. Ei jente p fjorten. "Fy faen, du kan ikke g p en lita jente!", sa jeg til ham. Der var han alts uenig.

Forhold nummer fem havnet jeg i som nittenring. Flelser utviklet seg etter at jeg i lang tid hadde hjulpet ham med f nabojenta interessert i ham, uten lykkes. Heller ikke i dette forholdet var jeg sjalu. Faktisk var jeg den som, etter at vi var blitt sammen, foreslo henge sammen med nevnte nabojente. Jeg mener - han var jo sammen med meg, s hun var vel et tilbakelagt kapittel romantisk sett, er ikke det en logisk tankegang? Det var frst etter et halvr, da vi nettopp hadde flyttet sammen, og han begynte vise interesse for en gammel flamme som nylig hadde flyttet tilbake etter et r borte, at jeg merket det frste tegnet til sjalusi. Men, jeg la mine ubegrunnede mistanker til side, og vi ble etterhvert veldig gode venner, hun og jeg. Trodde jeg, i alle fall. Han var ikke srlig sosial av seg, s det var ofte bare hun og jeg som hang sammen. Hun var ei partyjente, s ofte dro vi p fest. Det var tydelig at han hadde flelser for henne, men likevel gadd jeg ikke lage drama av det. Han snakket ofte om hvor fint det ville vrt om jeg farget hret mitt som hennes, om jeg kunne begynne trene som henne, og kle meg som henne. Jeg satt foten ned ved hrfarge, men et par stiltips kunne jeg vel alltids sprre henne om. Det var ikke akkurat slik at jeg hadde noe sans for mote fra fr av. Jeg husker enda godt det frste tegnet fra hennes side p at noe ikke var som det skulle. Hun og jeg hadde vrt p hjemmefest, og han skulle hente oss. "JEG SKAL SITTE FORAN!", ropte hun til meg, og lp i vei da hun s bilen utenfor. Hun satte seg ved siden av ham, kysset ham p kinnet, og sa "jeg elsker deg". Jeg? Jeg tenkte at ting den jenta sier i fylla skal man ikke ta serist, og gjorde igrunn ikke annet enn heve yenbrynet litt skeptisk. Senere samme kveld, mens hun og jeg drakk p Norefjell, kom en fyr bort for prate med meg. S vi pratet litt. Ingenting mer enn det. Min venninne ville ta et par bilder av meg og dette mennesket, s jeg la armen rundt ham og poserte. Deretter ville venninnen min danse. Jeg har aldri vrt noe srlig til danselve, s vi ble enige om at jeg skulle passe drinkene. Senere fikk jeg vite at venninnen min slettes ikke hadde vrt og danset - hun hadde bare gtt bort fra oss litt, s hun kunde sende kjresten min et bilde av meg og denne fyren, og skrive til ham at jeg var p do og knullet.

Det var nok etter denne episoden at jeg virkelig utviklet et sjalusiproblem. Jeg sa klart ifra til ham om at dette kvinnemennesket, det holder du deg unna. Jeg sluttet svare p meldingene hennes. Felles venner kunne dessuten fortelle meg at hun i lang tid hadde pratet om hvor lyst hun hadde til 'sl inn trynet p' meg. Det ble ikke bedre av at jeg etter en mistanke om at noe var galt, sjekket mobilen hans og fant meldinger fra henne som viste at han hadde hatt henne p filmkveld mens jeg var p en tur hjemme hos foreldrene mine. Jeg husker enda hvordan han skrev til henne at dette trengte de ikke fortelle meg om, for det var jo 'ikke akkurat snn' at de kom til ha 'vill sadosex eller noe ;)'. Senere fant jeg ut at han ogs hadde kontakt med nabojenta. Han hadde sendt et par meldinger der han ville vite hvorfor de hadde kysset, om hun ikke ville noe mer. Da kontaktet jeg henne. Spurte hva dette var, dette med kysset, som han hadde nevnt i meldingene. Hennes svar? "Det er kanskje deg han er sammen med, men jeg vil alltid vre frstevalget, lille venn". Noe i meg klikket, og jeg satte krav. Sa til ham at enten blokkerer du horungen, eller s er forholdet over. Han blokkerte. Vi flyttet, og alt virket greit. Nytt sted. Ny jobb. S begynte det ei ny jente p jobben, som han plutselig var i overkant kameratslig med. Det var ingen flrtende tone fra hennes side, men fra hans s jeg ikke annet enn blunkesmileyer, interne spker, og flrtende antydninger. Til slutt mtte jeg bare slutte sjekke meldingene hans - fordi jeg visste at hver gang jeg gjorde det, ville jeg finne noe nytt som sret meg. Og jeg hadde jo tydeligvis ikke tenkt st opp for meg selv og stikke uansett, s hva var vitsen med sjekke meldinger da? Til slutt endte det likevel med brudd - han hadde funnet seg ei ny jente p nett. Jeg burde nok sett det komme, men det gjorde jeg ikke. Hvorfor ikke? Fordi han hadde snakket henne ned s voldsomt. Fortalt meg at hun var lesbisk. At hun var stygg, irriterende og at jeg virkelig ikke hadde noe frykte fra det mennesket der.

Jeg antar at det ikke er n ting som har gjort meg sjalu. Det er mange. Sm ting jeg har lrt av mislykkede forhold, har utviklet seg til en stor ball av uro. Av min frste kjreste lrte jeg at en gutt kan sitte og love deg verden, evigheten og fremtiden, men egentlig ikke mene noe av det. Han kan vre sammen med deg, uten faktisk bry seg om deg i det hele tatt. Du kan vre et tidsfordriv, noen han ler av bak ryggen p. Av min andre kjreste lrte jeg at noen mennesker er villig til bedra deg, selv nr du venter barn. Selv etter at de har gitt deg ring p fingeren og lovet deg fremtiden, er de villig til stikke ut og innlede forhold til andre jenter. .Av min tredje og fjerde kjreste lrte jeg at alder ikke spiller noen rolle. Han er aldri 'for gammel', og hun er aldri 'for ung', s lenge hun ser bra ut. I mitt femte forhold lrte jeg at flelser kan oppst uventet, rett over natten, faktisk. Da den gamle flammen flyttet tilbake, var han hooked fra dag 1. Da den nye jenta begynte p jobben, var hun spennende fra frste sekund. Jeg lrte ogs at utseende eller avstand heller ikke spiller noen rolle. For hun som bodde s langt bort, som han mtte gjennom nettet, som han mente var bde stygg og irriterende - jammen dumpet han meg ikke for henne, likevel.

N er jeg i mitt sjette forhold. Jeg sjekker ikke mobilen hans. Jeg stiller ikke krav. Jeg kontakter ikke venninnene hans. For slik kan man ikke holde p. Skal man ha en fremtid med noen, m man kunne skille mellom ntid og fortid. HAN har aldri gitt meg noen grunn til tvile p ham, s jeg prver ikke la mine egne vonde erfaringer tulle det til for min egen ntid og fremtid. Man m stole p partneren sin, og man kan ikke sitte og klandre nvrende kjreste for ting tidligere kjrester har gjort. Jeg vet alt dette. Likevel, da han for noen uker siden fortalte meg at det var begynt ei ny jente p jobben, kjente jeg hvordan blodet frs til is i rene mine. Hvordan hjertet banket hardt, og den lille stemmen helt bak i hodet skrek: "N SKJER DET IGJEN! N SKJER DET IGJEN!". S, for ikke lage undvendig drama, fortalte jeg ham - s normalt jeg kunne - at jeg var trtt og ville legge meg. S l jeg der, stirret inn i veggen mens det prikket i hele kroppen, med trer som rant og et hode som fortalte meg at n kom det til bli slutt. For det har jeg lrt av tidligere erfaringer at det blir det, nemlig, s fort et annet kvinnfolk .. Vel, egentlig holder det vel at hun i det hele tatt eksisterer. Et eller annet sted oppi alt det her klarer jeg forst at det er hodet mitt som tuller. Det er en panikkreaksjon. Jeg vet ogs at sjansen er stor for at jeg alltid kommer til reagere med en indre panikkflelse nr det gjelder andre jenter i nrheten av kjresten min. Det er ikke hans skyld. Det er noe jeg har blitt 'lrt opp til' fra jeg var seksten, at slik er det bare. Det er noe jeg er ndt til lre meg leve med. Dette er ogs en av de tingene jeg har snakket med psiakiater om - denne intense frykten for bli forlatt for en annen. Marerittene som kommer om natten.

Til de av dere som er utro mot partneren deres, eller som bidrar til utroskap ved by dere frem til noen som er i forhold med en annen, vr s snille tenk dere om. Utroskap, svik og bedrag kan delegge s utrolig mye for den som opplever det - spesielt om det skjer gang p gang p gang. Den som bidrar til utroskap vil kanskje si "det er ikke mitt problem, det er ikke jeg som er utro", men spr deg selv; er det en slik verden du vil leve i? En verden hvor andre mennesker er dine fiender? Hvor andre mennesker gr etter din kjreste og forsker delegge, rett og slett fordi det ikke er deres problem om du ender opp fullstendig emosjonelt delagt? Fordi det ikke er deres problem om du har mareritt flere ganger i uken, eller fr totalpanikk av ting som egentlig bare er bittesm bagateller? Fordi det ikke er deres problem at du kanskje aldri klarer stole fullt og helt p noen igjen? Er det en slik verden du vil leve i - hvor alle kun tenker p seg selv, og gir fullstendig blaffen i hvem de delegger p sin vei mot midlertidig tilfredstillelse / egoboost? Hvis ikke - g foran med et godt eksempel. Ligg unna dem som er i forhold. Nr du selv er i forhold, la vre legge deg etter jenter / gutter som ikke er partneren din. BRY DEG om andre menneskers ve og vel, selv om det ikke egentlig er 'ditt problem'. Om vi alle kan BRY OSS litt mer om andre mennesker, selv om vi kanskje ikke kjenner dem, blir verden et mye hyggeligere sted.

Behind the blog

  • 19.06.2017, 15:46



  NORSK.   Denne bloggen skrives av Jessica Baliciel Cristina Walderhaug, en tjuesyv r gammel norsk-amerikansk jente bosatt i Gol med kjreste, fire katter og en hund. Bloggen 'livingdoll' ble opprettet sommeren 2017, og fikk sitt navn etter flere r med mobbing i barndommen hvor kommentarer som "du ser ut som en jvla Barbiedukke", "dukker kan ikke snakke" og "dukker har ikke hjerne" var faste gjengangere. Januar 2018 havnet livingdoll.blogg.no p "topplisten", listen over Norges mest leste blogger.

ENGLISH.  This blog is written by Jessica Baliciel Cristina Walderhaug, a twenty seven year old norwegian-american girl living in Gol with her boyfriend, four cats and a dog. 'Livingdoll' was created in the summer of 2017 and got it's name as a result of several years of bullying in my past, where comments like "you look like a fucking Barbie doll", "dolls can't talk" and "dolls don't have brains" were shouted at me on a daily basis. In january 2018 livingdoll.blogg.no earned a place on "the top list", an official list of the most popular blogs in Norway -



 

Om meg

Kontakt

livingdoll.blogg@hotmail.com

Sk i bloggen

18.535 flgere p bloglovin


Arkiv



Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no