hits







KONTAKT

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SØK

HVEM LESER?

SYMBOLER

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Min verste fiende


Kategori: Story of my life // 08.02.2018 Tid.18:57 // 4 kommentarer




Klokken er 22:00 onsdag den syvende februar. Jeg går ut i stuen, og legger merke til at Espen ikke sitter foran pc'en slik han pleier. Døren til badet står åpen, lyset er på. Han er ikke der inne, heller. Jeg finner ham på soverommet. "Har du lagt deg!?", utbryter jeg vantro, men han svarer ikke. Han sover. Jeg blir stående og se på ham litt. Han er så fin, denne mannen.

Brått fylles kroppen av usikkerhet. Han har faktisk lagt seg, han som pleier å sitte våken til halv ett-to-tiden. Han har lagt seg, og det attpåtil uten å si ifra. Uten å gi meg nattakyss. Uten å si god natt.. "Har jeg gjort noe galt?", tenker jeg. I løpet av milisekunder har hjernen min tatt for seg dagen i detalj og forsøkt å finne noe feil. Noe jeg kan ha sagt eller gjort som har irritert ham. Jeg har lyst til å vekke ham og spørre, men lar være. Jeg vet at han trenger mer søvn enn han faktisk får.

Klokken passerer ett, og jeg kryper under dyna. Eller, under pleddet. Jeg orker ikke sove med dyne, det er så varmt. Jeg blir liggende og vri meg. Får ikke sove. Forsiktig tar jeg hånden hans. Holder den litt. Han klemmer den ikke, slik han pleier. Når jeg legger den fra meg igjen, tar han den fort til seg. Det sårer, enda jeg vet at det ikke burde det. Han sover jo. Han vet ikke hva han gjør. Eller..? Jeg blir liggende en stund til og vri meg.

Plutselig er det så varmt at jeg ikke klarer mer. Jeg må opp av sengen, jeg må ut, jeg må ha frisk, kald vinterluft i ansiktet. Så lydløst jeg bare kan, går jeg med raske skritt ut i stuen. Dytter opp stuevinduet og stikker ut hodet. Endelig får jeg puste igjen. Jeg står noen sekunder og bare trekker ned den friske luften. Så kjenner jeg at den velkjente følelsen av kvalme. Jeg griper esken med kvalmenedsettende. Fingrer ut en bitteliten pille. Ser at det ikke er mange igjen. Jeg går til kjøleskapet og griper det eneste vi har å drikke; en Hamar julebrus på glassflaske. Den har stått der siden jeg kjøpte den på tilbud første uken etter nyttårsaften. Jeg finner ingen dato, og bestemmer meg for å ta sjansen på å drikke den likevel, så jeg får svelget pillen. Etterpå går jeg tilbake til sengen.

Det tar ikke lang tid før jeg må opp igjen. Smerter denne gangen. Jeg kvaler et oppgitt stønn og finner frem esken med smertestillende. Ser på klokken. Jeg skal vente en halvtime før jeg kan ta smertestillende, ellers kaster jeg opp. Jeg fisker frem mobilen og scroller gjennom instagram og facebook. Når halvtimen endelig har gått, har jeg drukket opp brusflasken, og må svelge smertestillende med smakløst, kjipt vann fra springen. "Dumme faens kjerring", tenker jeg for meg selv. Klokken er fire, og jeg kryper til sengs.

Den urolige følelsen i kroppen gir seg ikke. Selv ikke etter at Espen har dratt på jobb. Den bare øker og øker, og jeg blir mer og mer overbevist om at noe er galt. Helt til han kommer hjem og det viser seg at nok en gang er det bare min verste fiende - hjernen - som har tullet med meg.


4 kommentar


Tonje

09.02.2018 kl.17:51

Sykt fint bilde av deg!

livingdoll

09.02.2018 kl.17:58

Tonje: Takk <3

Alexandra

09.02.2018 kl.18:02

Enig, kjempekult bilde 🙂 og så bra det ikke var noe spesielt . Leit med kvalmen da 😥

livingdoll

09.02.2018 kl.18:03

Alexandra: Takker <3 Ja, men den går vel over etterhvert:)

KOMMER


Kommer

Translate

AFFILIATE


DESIGN: