hits







KONTAKT

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SØK

HVEM LESER?

SYMBOLER

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


I trøbbel med Securitas


Kategori: Personlig // 04.02.2018 Tid.18:41 // 7 kommentarer




Jeg var fire år gammel da lillesøsteren min ble født. Jeg husker ingenting av denne perioden - verken mammas graviditet eller lillesøsters første leveår. Jeg husker kun bruddstykker, av ei lita jente på 4-5 år med store, brune øyne, som ville ha brødskiver med 'unnigatti'. Unnigatti betød nugatti. Litt slik som at bøskive betød brødskive, og Agnes betød senga. Lillesøsteren min og jeg så veldig like ut. Vi hadde det samme håret. Den samme frisyren, med den samme teite panneluggen. Hun gikk i klær hun hadde arvet fra meg, så vi hadde på mange måter den samme stilen, også. Jeg husker jeg var så stolt av henne.

Lillesøsteren min og jeg vokste ikke opp sammen. Vi bodde i hver vår by, med hver vår familie. Hennes mor var min biologiske mor, men hennes far var ikke min far. Etterhvert som vi ble eldre, ble vi mer ulike. Hun hadde sine venner, og sitt liv - jeg hadde.. Vel, ikke noe. Likevel var vi fremdeles akkurat like nok til at vi fungerte greit sammen som venner. Vi likte den samme musikken og de samme filmene. Jeg var ofte på besøk hos henne. Hun var ikke like ofte på besøk hos meg - hun likte seg ikke så langt hjemmefra - men innimellom hendte det. Da kunne vi sitte ved stuebordet og tegne eller se på film.

Jeg var blitt fjorten, og hun var blitt ti. "Kjører du innom Sparkjøp?", spurte jeg fostermoren min. Lillesøs hadde sagt til meg at hun ville innom før vi kjørte henne hjem igjen. Hun ville handle litt ny sminke og et par BH'er. Hun var moden for alderen sånn sett. Der inne skiltes våre veier litt. Stilen vår var blitt forskjellig nå. Jeg var mer dollete og blingbling enn det hun var. Vi fant hverandre igjen senere og gikk mot kassen. Jeg med en ny eyeliner, foundation og en topp, hun med.. Ingenting. "Fant du ikke noe du likte?", spurte jeg henne. Hun dro litt på det, men svarte nei. "Du må bare si det hvis det er noe du vil ha, altså", sa jeg til henne. Jeg visste at min lommebok antagelig var litt fullere enn hennes. Hun sa hun ikke ville ha noe.

Varene mine ble scannet gjennom kassen, og jeg betalte beløpet. Lillesøster sto ved siden av meg og så på. "Vil du ha pose?", spurte hun i kassen meg. Jeg takket ja, og gikk for å pakke sakene mine.

BEEP BEEP BEEP BEEP

Jeg snudde meg. Det pep i alarmen da lillesøster forsøkte å gå forbi. Jeg ventet at hun i kassen skulle vifte det bort, og si det var noe feil, men det gjorde hun ikke. Isteden så jeg lillesøster ta av seg ranselen, legge den opp på disken og si, med tynn, angrende stemme: "unnskyld".

Brått forsto jeg hva som foregikk. "Du, ikke --", begynte jeg, men lukket munnen. Jeg hadde lest et sted at ansatte i butikken ikke har lov å sjekke posene eller vesken din dersom du ikke gir dem tillatelse til det. Jeg visste at lillesøster trygt kunne gå gjennom en pipende alarm og at ingen hadde rett til å sjekke noe som helst. Jeg hadde lyst til å si det til henne. "Bare fortsett å gå", hadde jeg lyst til å si til henne. For hva ellers kan man gjøre? Hadde jeg visst tidligere at hun hadde stjålet, ville jeg bedt henne legge det tilbake, men nå.. Jeg sa ingenting. Bare sto der som lamslått idet lillesøster tok ut den ene varen etter den andre. Det var parfyme. Det var sminke. Det var bh'er, truser og topper.

"Hun var med på det!", hørte jeg lillesøster si anklagende mot meg, der jeg sto. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg var den eldste av oss. Jeg hadde ansvaret for henne mens hun var hos meg. Jeg hadde ansvar for å holde henne unna trøbbel, og helt åpenbart, hadde jeg feilet. Jeg overhørte den lille stemmen i bakhodet som fortalte meg at dette ikke var min skyld. Fokuserte mer på vissheten om at dette øyeblikket var nøyaktig det barnevernet hadde ventet på. Helt siden lillesøster ble født hadde de overvåket mamma som en hauk, og ventet på at hun skulle begå et feilgrep. Ventet på at hun skulle drite seg ut, så de hadde en grunn til å nekte henne omsorgen for denne datteren, også. Om de fikk nyss i at lillesøsteren min - ti år gammel - drev å stjal i butikken, ville det helt klart skape problemer. Jeg måtte gjøre noe. Hva som helst --

"Ja, det er min skyld", hørte jeg meg selv si, "det var jeg som la tingene i ranselen hennes". Hjertet mitt banket fort. Den lille stemmen i bakhodet mitt lurte på hva faen jeg drev med. Fornuften min tilsa at dette var det eneste rette å gjøre. Jeg måtte være den voksne av oss. Jeg måtte ta på meg skylden, slik at hun og mamma ikke fikk problemer med barnevernet. Det var det eneste jeg kunne gjøre for å rette opp i situasjonen.

Vi ble kalt inn på et rom av securitas. Saken ble politianmeldt. Min fostermor var rasende på meg i månedsvis, og ga meg både husarrest og internettforbud. Jeg fikk ikke lov å gå alene i butikkene på evigheter, og hun ville absolutt ikke høre på meg da jeg fortalte at jeg egentlig ikke hadde gjort noe galt - at jeg hadde tatt på meg skylden for noe jeg ikke hadde gjort. Det verste var nettopp det; vissheten om at ingen trodde meg. Min fostermor trodde jeg var skyldig, min biologiske mor trodde jeg var skyldig, og mens jeg satt der med husarrest, internettforbud, og ble behandlet som en kriminell i mitt eget hjem - var lillesøster fri. Hun fikk omgåes med vennene sine. Hun fikk dra på shopping alene. Hun fikk gjøre hva hun ville. Dette hadde ingen konsekvenser for henne, noen sinne. Jeg hadde håpet hun ville takke meg for det jeg gjorde for hennes skyld. Jeg hadde håpet hun ville si sannheten til vår biologiske mor. Det gjorde hun ikke. Hun levde på løgnen. Hadde ingen dårlig samvittighet. Kanskje var vi ikke så gode venner som jeg hadde trodd.

Da jeg var nitten stjal jeg en BH fra cubus, bare på pur faen. Tenkte at skulle jeg anklages og hates av min egen familie for å være 'kriminell', kunne jeg like gjerne være det, så var ikke behandlingen helt ufortjent. Jeg ble imidlertid aldri tatt, og fikk så dårlig samvittighet at jeg ga beløpet jeg egentlig skulle betalt for BH'en, til en tigger isteden.

//illustasjonsfoto: securitas.se


7 kommentar


Tonje

04.02.2018 kl.19:28

Har du kontakt med lillesøsteren din i dag?

livingdoll

04.02.2018 kl.19:32

Nei, vi brøt kontakten da jeg var 18 :)

Bunny Trash

04.02.2018 kl.20:31

Bra skrevet, trist historie, tøft at du deler 😊

livingdoll

05.02.2018 kl.05:05

Takk for det :)

04.02.2018 kl.22:57

Heter søsteren din christina?

livingdoll

05.02.2018 kl.05:05

Hei!:) Av hensyn til personvern ønsker jeg ikke å svare på spørsmålet ditt eller si hva hun heter. Håper det er ok.

Alexandra

05.02.2018 kl.00:39

Wow ! 😱

KOMMER


Kommer

Translate

AFFILIATE


DESIGN: