hits







KONTAKT

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SØK

HVEM LESER?

SYMBOLER

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Min erfaring med barnevernet


Kategori: Personlig // 02.01.2018 Tid.20:50 // 10 kommentarer


Jeg var fire år gammel da mamma dro meg med i banken for å opprette konto til meg. En sparekonto som jeg skulle få tilgang til når jeg ble atten. Så der sto vi, mamma og jeg. "Hvem skal kontoen stå på?", spurte vedkommende bak skranken. Mamma oppga navnet mitt. Mitt hele og fulle navn. "NEI!", skrek jeg bestemt. Rettet på henne. Skrek høyt og tydelig at det ikke kom på tale å ha for - og etternavnet mitt der. I flere år insisterte jeg på å bli tiltalt kun ved mellomnavn. Ble jeg tiltalt ved fornavn eller - gud forby! - etternavn, satte jeg nesa i været og latet som at jeg ikke hørte. Fornavnet mitt minnet meg om fortiden min, og etternavnet mitt minnet meg om at jeg ikke egentlig hørte til, og det ville jeg absolutt ikke ha noe av.

Man skulle kanskje tro jeg elsket det - det å være fosterbarn. Det å få bursdagsgaver fra tre sett med foreldre. Julegaver fra tre sett med familier. Sannheten var; jeg skammet meg. Det var flaut å høre "barnevernsunge" eke i korridoren. Jeg krympet meg da S i klassen sa at: "du kan ikke kalle dem for mamma og pappa, for de er ikke foreldrene dine". Jeg ble sint da H i klassen mente at "du vet at du bare bor der fordi de får betalt for å ha deg, ikke sant?". Jeg ble såret dersom jeg merket kalde og avvisende holdninger fra enkelte foreldre, som mente at barna deres ikke burde omgåes med 'sånne'. Sånne som ikke bodde hjemme, og som garantert var fanden selv - fremtidens narkomane, alkoholikere og ungdomskriminelle som kom til å dra deres uskyldige små engler inn i en verden av ubeskyttet sex, ungdomsgraviditet, fylla-har-skylda og kokainrus - eller hva de nå måtte ha vært så fryktelig redd for. Mange ganger har jeg lurt på hva disse foreldrene tenkte den dagen de fant weed, spritflasker og graviditetstester på rommene til sine avkom mange år senere, mens 'fanden selv' ikke engang hadde rørt vanlig marlboro, langt mindre alkohol eller sex.

Et menneske jeg husker godt fra da jeg gikk på barneskolen, er Hjørdis. En narkoman. Hun kom om morgenen, satte seg i trappen, hvor hun rullet seg en røyk, og hostet og harket for seg selv. Hvor gammel var Hjørdis? Jeg vet ikke. Førti-femti? Kanskje noen år yngre. Det er ikke så lett å si med disse narkomane. De har en tendens til å eldes fort. Hjørdis hadde grov stemme, hender som skalv, og et slitent ansikt. Huden var blass, innhult, på en måte. Mange var redde for Hjørdis. Jeg? Jeg syntes synd på henne. Lurte på hva som fikk en godt voksen dame til å komme til en skole full av småunger, og bare sitte for seg selv. Kanskje trengte hun nærværet av andre mennesker. Kanskje var hun ensom. Jeg spurte aldri. "Er det moren din som er på besøk?", flirte mange av de andre elevene mot meg hver gang hun var der. Ikke fordi jeg hadde noe kontakt med henne, for det hadde jeg ikke, men fordi de visste at jeg bodde i fosterhjem. Kanskje hadde foreldrene deres fortalt dem at fosterbarn kommer i fosterhjem fordi mødrene er narkomane, eller kanskje var det bare noe de hadde tenkt seg frem til helt på egenhånd. Uansett årsak; det var flaut. Ikke flaut som i kleint. Flaut som i ubehagelig.

Det verste med å være et fosterbarn, er at alle tror de vet. Alle har sine egne teorier, som de har grodd seg så fast i, at det blir deres egne små sannheter. Hvordan lød deres sannhet? Den varierte mellom at jeg var en mislykket abort moren min aldri klarte å akseptere, og at hun simpelthen var ei crackhore. Ei skikkelig flyfille som lå med alle og enhver for litt narkotika. Dersom noen hadde tatt seg friheten til å spørre, kunne jeg ha forklart hvordan situasjonen egentlig var. Dèt var det imidlertid ingen som gjorde. De få gangene noen faktisk stilte spørsmål om hvorfor jeg bodde i fosterhjem, ble det formulert slik: "hvorfor ville ikke foreldrene dine ha deg?" - ja, det ble rett og slett tatt for gitt at et barn som meg kunne ingen mor eller far elske. At de simpelthen ga meg ifra seg, fordi jeg ikke var bra nok.

Når du hører slike ting fra du er fem-seks år gammel, gjør det noe med deg. Du får ikke særlig høy selvtillit av å konstant bli sett på som "hun som mora ikke ville ha". Hun der "barnevernsungen". Å bli spurt hvorfor foreldrene dine ikke vil ha deg, og minnet på at den familien du bor hos - de får faktisk betalt for å ha deg boende der. Og at kanskje - sannsynligvis - ville de ikke hatt deg, hadde det ikke vært for penga. Det er slike ting som får deg til å revurdere deg selv ganske kjapt. Revurdere ditt eget utseende. Din egen personlighet. Ikke minst, din egen verdi.

Åtte år rakk jeg å fylle før tanken på selvmord snek seg inn. Før sommerdager på stranden ikke lenger var lek og moro, men et perfekt sted å drukne seg. Hvor bilveien ikke lenger var noe jeg så meg til begge kanter før jeg krysset, men spaserte rett ut i med et håp om å bli påkjørt. Hvor vinteren ikke lenger var snøhuler og akebrett, men en årstid hvor man kunne grave seg ned, eller vrenge av seg jakke og vanter når mamma ikke så, og håpe at man frøs seg fordervet.

Jo eldre jeg ble, jo slemmere ble klassekameratene mine. Det som før hadde vært et par kommentarer om å ikke ha noen familie, utviklet seg til slag og spark, trusler og rykter.

Ikke gikk jeg særlig godt overrens med fosterforeldrene mine, heller. De var av det gammeldagse slaget som mente at barn skulle bli sett, men ikke hørt. Jeg fikk fort erfare at det ikke nyttet å forsøke å snakke med dem om at jeg ble mobbet på skolen. Dèt resulterte nemlig kun i at de ble forbannet på meg fordi jeg klaget. "Man går ikke på skolen for å ha det gøy - men for å lære", sa fosterfar alltid, og da var det slutt på diskusjonen. Sa jeg mer etter det, var det marsj i seng, uansett om klokken så bare var 17.  At fosterforeldrene mine også trodde på et strenge regler som ville - og har - fått mang en person til å sperre opp øynene, gjorde ikke saken bedre. Kort og greit sagt; jeg gruet meg til å dra på skolen, og jeg gruet meg til å komme hjem, og jeg gruet meg til å legge meg fordi jeg gruet meg til å stå opp. Flere ganger opp igjennom årene ringte jeg tilsynsføreren min i barnevnet og sa jeg ønsket å bytte fosterfamilie. Jeg fortalte om mobbingen på skolen, og om hvordan mine fosterforeldre og jeg rett og slett ikke fungerte sammen. Responsen jeg fikk var alltid den samme: hun skulle se nærmere på saken.

Tiden gikk, og jeg purret og purret. Alltid det samme svaret: hun hadde ikke hatt tid til å se på saken ennå. Slik gikk det. År etter år. Helt til det året jeg fylte femten. Da mente hun det var gått for lang tid. "Det er ingen som vil ta imot ei jente som er såpass gammel som det du har blitt nå", fikk jeg beskjed om, "alle som tar imot fosterbarn vil jo ha barna fra de er så små som mulig". 

Det er rart det der; hvordan barnevernet kunne gripe inn øyeblikkelig da jeg var tre år gammel, og ta meg fra min biologiske mor, uten at det var behov for akutt hjelp, men at de 'ikke hadde tid' da jeg ringte gråtende til dem gang på gang, år etter år, i ettertid og ba om å få bytte fosterfamilie. Like rart er det at den dagen jeg fylte atten - da hadde de plutselig god tid igjen. Så god tid hadde de, at de troppet opp uanmeldt på hybelen min for å fortelle at nå sto jeg på bar bakke. Nå hadde jeg ikke lenger noen fosterforeldre å dra hjem til, for mine fosterforeldre ville verken se eller høre mer fra meg. Dèt, skulle det vise seg, var imidlertid en stor løgn. Da jeg snakket med fostermor senere samme dag ble hun nemlig veldig overrasket - for ikke hadde hun pratet med barnevernet, og ikke hadde hun sagt at jeg ikke var velkommen hjem.

Man kan si en hel del om barnevernet, og jeg er sikker på barnevernet er forskjellig fra kommune til kommune, men i mitt tilfelle kan jeg ikke si jeg føler meg takknemlig. Om målet var å gi meg et trygt og godt oppvekstmiljø, føler jeg helt ærlig de feilet grovt. Dèt baserer jeg på at jeg den dag i dag sitter her diagnosert med PTSD (post traumatatic stress disorder - eller posttraumatisk stresslidelse, som det kalles på norsk), ikke som følge av de tre årene jeg tilbrakte hos biologisk mor, men de seksten årene jeg tilbrakte i et fosterhjem jeg ikke følte jeg ble verdsatt i, og på en skole hvor slag og spark var det som ventet hver dag. 

 

//illustrasjonsfoto: pexels


10 kommentar


Tonje

02.01.2018 kl.21:46

Dette gjør meg vondt! Vi er fosterhjem og vi elsker det. Ikke for pengene!!! Fordi at denne jenta trenger oss og etterhvert trenger vi henne!! Hun blir godt mottatt av barna rundt seg og selv om noen foreldre reagerer annerledes så har jeg aldri fått inntrykk av at de ser ned på henne. Hun er et elsket barn! Og vi kjemper for henne hver dag! Barnevernet er fantastiske og stiller opp veldig mye!

All kjærlighet til deg! Og håper livet videre blir sånn som du ønsker <3

livingdoll

03.01.2018 kl.13:00

Tonje: Så fint å høre at hun har en fosterfamilie, og et barnevern, som faktisk genuint bryr seg om henne! Slikt gjør meg glad. Det trengs mer av slike! <3

Ingeborg

02.01.2018 kl.23:45

Hei kjære Du. Utrolig trist å lese om hvordan din oppvekst har vært. Håper virkelig barnevernet andre steder er bedre enn det du forteller om her.... Og ikke minst så håper jeg du har det bedre nå ❤

livingdoll

03.01.2018 kl.12:59

Ingeborg: <3

Tonje

03.01.2018 kl.13:37

Kunne du tenke deg fosterbarn selv en dag?

livingdoll

07.01.2018 kl.20:15

Litt usikker, heller mer mot adopsjon, men det er ikke pga fosterbarnet i seg selv, men pga tanken på å ha kontakt med barnevernet stresser meg.

03.01.2018 kl.22:26

Hjørdis er ikke narkoman, bare veldig syk 🙈

livingdoll

03.01.2018 kl.22:32

Anonym: Sikker på at det er samme Hjørdis? Den Hjørdis jeg snakker om var ei dame som satte seg i trappen ved barneskolen min mens jeg selv gikk der, fra 1996 og utover. Hun ble jaget bort noen år senere fordi mange var redde henne. Hun bodde i Opalveien, og hadde også en kjæreste i samme aldersgruppe som henne selv som (også) var narkoman.

05.01.2018 kl.18:11

Hvis det er tynne, slitne hjørdis på nedenes så er det samme ja.

Ho som skjelver kraftig og ikke kan snakke, hvis man ser bort fra noen hese lyder.

livingdoll

07.01.2018 kl.20:13

Ja, stemmer! Hun kunne dog snakke da jeg gikk på skolen, så trist å høre at hun bare har blitt verre:(

KOMMER


Kommer

Translate

AFFILIATE


DESIGN: