KONTAKT

bilde

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SØK

HVEM LESER?

SYMBOLER

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


#Dødsangst


Kategori: Personlig // 07.11.2017 Tid.12:11 // 6 kommentarer


Det var en helt vanlig høstmorgen. Den første frosten hadde lagt seg på bakken, limt fast både blader og småstein. Jeg husker ikke hva jeg hadde på meg denne dagen, eller hvilken måned vi var i. Jeg husker ikke en gang hvilken dag det var. Det eneste jeg husker, er historietimen vi hadde på skolen akkurat denne dagen. Jeg gikk i tredjeklasse, og denne dagen skulle vi se film i historietimen. Jeg husker ikke stort av filmen. Det var en animert film, husker jeg, men hva den handlet om har jeg glemt. Det eneste jeg husker - den eneste scenen i hele filmen, i hele denne dagen som har brent seg fast i netthinnen - var en scene hvor en mann ble narret til å drikke av alderdommens krus. Jo mer han drakk, jo eldre ble han, til han til slutt skrumpet fullstendig inn. Døde, som en gammel mann. De andre elevene lot seg ikke merke av denne scenen, men jeg? Jeg sverger at - om så bare for et ørlite sekund - frøs blodet til is i årene mine.

Jeg fikk ikke sove den natten. Mamma ble irritert. "Nå. Må. Du. Legge. Deg!", sa hun, gjennom sammenbitte tenner. "Men mamma, jeg er redd", svarte jeg. "Redd for hva?", spurte hun. "For alderdommen", svarte jeg.

Hva sier man egentlig til en tredjeklassing som er redd for å eldes? Til en tredjeklassing som har mareritt om å en dag våkne opp som en gammel dame, og se at livet har passert forbi? Hva slags skrøner kan man fortelle ei lita jente for å roe henne ned? Jeg vet ikke. Det visste tydeligvis ikke mamma heller. Neste dag ringte hun læreren vår og ga ham en kjeftesmelle. Sa at kanskje skulle de ikke ha vist en slik film til en gjeng med tredjeklassinger.

Men mamma forsto ikke. Jeg var ikke redd for alderdommen på grunn av scenen i filmen. Jeg visste forskjell på film og virkelighet. Jeg visste at monstre ikke fantes - men like fullt visste jeg at alderdommen gjorde det, og det skremte meg. Ikke fordi jeg hadde sett en mann i en film drikke av et krus som gjorde ham gammel, men fordi jeg visste at alderdommen snek seg innpå oss alle sammen, forkledd som lange sommerdager og kalde vinterkvelder, forkledd som smil og latter, tårer og smerte, minner og drømmer. En usynlig fiende man ikke kunne løpe fra. En sykdom det ikke fantes noen kur mot.

Fra den dagen av bestemte jeg meg for å ta opp kampen. Jeg skulle finne en måte å overvinne alderdommen på. Jeg slukte alt jeg kom over i jakten på svaret. Lå svaret gjemt i 1800-tallets vampyrutryddelse, eller i 1600-tallets heksejakt? Lå det i sagnet om de vises stein, eller dealer med djevelen? Lå det i artikler om stamcelleforskning? Lå det i genmodifisering? Hvor enn det lå, skulle jeg finne det.

Årene gikk, og plutselig var vi kommet i ungdomsskolealder. De andre barna gledet seg; et skritt nærmere de voksnes verden. Jeg grøsset; enda mindre tid igjen. Var det på tide å gi opp? Akseptere realiteten for hva den var? Kanskje. Gjorde jeg det? Vel, jeg forsøkte, men enn så hardt jeg forsøkte, klarte jeg ikke slå meg til ro med det.

Helt til en dag.

Flere år senere sitter jeg her igjen. Tjuesyv år gammel. Jeg ser at flere av de menneskene jeg vokste opp med, nå har begynt å få de første tegnene på aldring. Små rynker rundt øynene eller munnen. Flere av dem er foreldre nå. Jeg ser meg i speilet, stirrer, gransker under fullt lys. Er de der hos meg også? Rynkene rundt øynene og munnen? Nei, de er ikke det. Dag etter dag trekker jeg et lettelsens sukk. Men om natten våkner jeg. Kald og varm på samme tid. Blir liggende og stirre. Den er tilbake: frykten for at neste gang jeg åpner øynene, neste gang jeg ser meg i speilet, skal jeg se et ansikt som er akkurat littegrann eldre enn i går...


6 kommentar


08.11.2017 kl.10:30

Og hvor kommer dødsangsten inn i bildet Her????

livingdoll

08.11.2017 kl.11:10

Anonym: Hei du! :) Dødsangst er mer enn bare 'angst for å dø'. Det er også alt forbundet med aldring. Er du ei lita jente som er redd for å bli ungdom, er det en form for dødsangst. Er du en tenåring redd for å bli voksen, er det en form for dødsangst. Er du redd for å bli gammel, er det en form for dødsangst. Fellesnevneren her er at aldring fører en nærmere dødstidspunktet, derav begrepet 'dødsangst'. Dødsangst kan også, og er kanskje mest kjent for å være, selve frykten for å dø.

08.11.2017 kl.12:54

Oki. Men viste du også da at dødsangst går innunder kateegorien, hypokonder. Så det vil med andre ord si at du har vært hypokonder siden 3 klasse.

livingdoll

08.11.2017 kl.13:01

Anonym: En hypokonder er en person som er overbevist om at han eller hun er alvorlig syk. Dette har ingen sammenheng med det å være redd for å eldes. Derimot stemmer det at mange som er redde for å dø, også er hypokondere.

Tonje

08.11.2017 kl.13:33

Jeg har også alltid vært livredd for å bli gammel. Kan se det tydelig på foreldrene mine nå, at leddene er stive og rynkene har kommet frem. Jeg vil virkelig ikke eldes og bli skrukkete og stiv i kroppen :(

08.11.2017 kl.20:21

Men angst for å eldes er ikke det samme som dødsangst...

KOMMER


Kommer

Translate

AFFILIATE


DESIGN:

hits