SØK

HVEM LESER?

SYMBOLER

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Vi er så lykkelig uvitende


Kategori: Tanker & meninger // 18.09.2017 Tid.21:53 // 1 kommentar


OBS: Dette blogginnlegget inneholder bilder som kan virke støtende på noen.

 



Det er mandag attende september. Klokken er litt over fire. Jeg har nettopp skrevet dagens første blogginnlegg, og setter meg utendørs for å få litt luft. Jeg blir sittende og nyte den fine høstluften, mens jeg scroller gjennom facebook. Ikke lenge etterpå hører jeg en bil i det fjerne. Espen er på vei. 

Det knaser i grusen idet bilen kjører opp bakken. "Jævlig som kattene tar dyr nå da", sier han til meg idet han kommer gående mot meg. "Hva mener du?", spør jeg. Han ser på meg, litt forvirret, "har du ikke sett det?".

'Det' viser seg å være et dødt ekorn, skjult bak naboens bil. Pelsen er rødbrun. Vakker. Nesten litt som revepels. Jeg har aldri vært så nært et ekorn før.

Jeg blir stående og bare se litt, før jeg legger en finger på dyret. Håper at kanskje er det ikke dødt likevel. Kanskje vil det reagere om jeg tar på det. Kanskje er det puls der, om enn svak. Kanskje er det håp. Men fingeren min møter ikke noe varmt og mykt, slik jeg hadde trodd. Dyret er steinhardt. Stivt av rigor mortis. Jeg grøsser litt inni meg.

"Det er nok ikke kattene som har drept det", sier Espen. Nå ser jeg at det stikker et bittelite ben ut av en av de bakre potene, og at pelsen under er farget rød av blod. "Det har nok blitt påkjørt og krabbet opp hit for å dø", legget han til.

"Vi får begrave det", sier jeg rolig, mens tusen tanker spinner i hodet. Hvor lenge har ekornet ligget her? Var det i live da jeg kom ut? Kunne jeg ha gjort noe for å redde stakkaren? Kunne jeg, om enn, ha strøket ham over pelsen og gitt ham litt sinnsro, en trøstende hånd å klamre seg til, i hans siste minutter? Lå han her fortapt, redd og døde, mens jeg satt bare noen skritt unna? 

"Du får kaste det, det er jo ikke lov å grave her", sier Espen. "Kaste det?", spør jeg, "i søpla, mener du?".

Jeg får meg ikke til å gjøre det; kaste den lille kroppen i søppeldunken, som om den skulle være søppel. Som om hele dens eksistens bare er verdiøst skrot. Matrester som ikke ble spist opp, leker som man ikke lenger synes er gøy å leke med, en ting som ikke fungerer som den skal.. Nei. Jeg får meg ikke til å gjøre det. Den lille kroppen er ikke søppel. For bare noen timer siden var det et liv. Et bankende hjerte. To øyne som kunne se. To ører som kunne høre.

Jeg henter meg en av de rosa hundeposene vi har liggende inne. Trer den over hånden, og løfter ekornet opp. Legger det til sides, så ikke naboen skal rygge bilen over det i morgen tidlig.

Og så blir jeg stående og tenke.

Tenke over det faktum at hver eneste dag ser vi mennesker og dyr som vi aldri skal se igjen. Hver eneste dag passerer vi noen som vil dø senere samme dag. Hvert eneste år passerer det som en dag skal bli dødsdatoen vår. Og vi er så lykkelig uvitende...
 


1 kommentar


Amaria

19.09.2017 kl.23:43

Du er så herlig empatisk, jeg elsker det !

Stakkars vakre vesen 😥

Ekorn er så søte, jeg var i Hyde Park i London for mange år siden og matet de fra hånden. Glemmer det aldri. Elsker dyr ❤️

KOMMER


Kommer

Translate

AFFILIATE


DESIGN:

hits