hits

livingdoll

Vi er s lykkelig uvitende

  • DATO: 18.09.2017 | KLOKKEN: 21:53 |
  • KATEGORI: Tanker & meninger |
  • KOMMENTARER: 1
  • ________________________________________________________________

    OBS: Dette blogginnlegget inneholder bilder som kan virke sttende p noen.

     



    Det er mandag attende september. Klokken er litt over fire. Jeg har nettopp skrevet dagens frste blogginnlegg, og setter meg utendrs for f litt luft. Jeg blir sittende og nyte den fine hstluften, mens jeg scroller gjennom facebook. Ikke lenge etterp hrer jeg en bil i det fjerne. Espen er p vei. 

    Det knaser i grusen idet bilen kjrer opp bakken. "Jvlig som kattene tar dyr n da", sier han til meg idet han kommer gende mot meg. "Hva mener du?", spr jeg. Han ser p meg, litt forvirret, "har du ikke sett det?".

    'Det' viser seg vre et ddt ekorn, skjult bak naboens bil. Pelsen er rdbrun. Vakker. Nesten litt som revepels. Jeg har aldri vrt s nrt et ekorn fr.

    Jeg blir stende og bare se litt, fr jeg legger en finger p dyret. Hper at kanskje er det ikke ddt likevel. Kanskje vil det reagere om jeg tar p det. Kanskje er det puls der, om enn svak. Kanskje er det hp. Men fingeren min mter ikke noe varmt og mykt, slik jeg hadde trodd. Dyret er steinhardt. Stivt av rigor mortis. Jeg grsser litt inni meg.

    "Det er nok ikke kattene som har drept det", sier Espen. N ser jeg at det stikker et bittelite ben ut av en av de bakre potene, og at pelsen under er farget rd av blod. "Det har nok blitt pkjrt og krabbet opp hit for d", legget han til.

    "Vi fr begrave det", sier jeg rolig, mens tusen tanker spinner i hodet. Hvor lenge har ekornet ligget her? Var det i live da jeg kom ut? Kunne jeg ha gjort noe for redde stakkaren? Kunne jeg, om enn, ha strket ham over pelsen og gitt ham litt sinnsro, en trstende hnd klamre seg til, i hans siste minutter? L han her fortapt, redd og dde, mens jeg satt bare noen skritt unna? 

    "Du fr kaste det, det er jo ikke lov grave her", sier Espen. "Kaste det?", spr jeg, "i spla, mener du?".

    Jeg fr meg ikke til gjre det; kaste den lille kroppen i sppeldunken, som om den skulle vre sppel. Som om hele dens eksistens bare er verdist skrot. Matrester som ikke ble spist opp, leker som man ikke lenger synes er gy leke med, en ting som ikke fungerer som den skal.. Nei. Jeg fr meg ikke til gjre det. Den lille kroppen er ikke sppel. For bare noen timer siden var det et liv. Et bankende hjerte. To yne som kunne se. To rer som kunne hre.

    Jeg henter meg en av de rosa hundeposene vi har liggende inne. Trer den over hnden, og lfter ekornet opp. Legger det til sides, s ikke naboen skal rygge bilen over det i morgen tidlig.

    Og s blir jeg stende og tenke.

    Tenke over det faktum at hver eneste dag ser vi mennesker og dyr som vi aldri skal se igjen. Hver eneste dag passerer vi noen som vil d senere samme dag. Hvert eneste r passerer det som en dag skal bli ddsdatoen vr. Og vi er s lykkelig uvitende...
     

  • DATO: 18.09.2017,KLOKKEN: 21:53
  • KATEGORI: Tanker & meninger
  • 1 kommentarer
  • n kommentar

    Amaria

    19.09.2017 kl.23:43

    Du er s herlig empatisk, jeg elsker det !

    Stakkars vakre vesen 😥

    Ekorn er s ste, jeg var i Hyde Park i London for mange r siden og matet de fra hnden. Glemmer det aldri. Elsker dyr ❤️

    Skriv en ny kommentar