hits







KONTAKT

bilde

Follow

Jessica Baliciel. Alien chick. 27 år. Mother of cats (4 stk). Forlovet med Espen siden 01/01/17.

Vennligst benytt DENNE adressen for kontakt vedr samarbeid.



Andre spørsmål eller tilbakemeldinger kan sendes HIT.

SØK

HVEM LESER?

SYMBOLER

☂ ☔ ✈ ☼ ☁ ⚡ ❅★ ☆ ☽ ☏ ✉ ☑ ☒✔ ✘ ☕ ♿ ✌ ☯⚠♀ ♂ ⚲ ⚢ ⚣ ⚤ ⚥♛ ♕ ♚ ♔♡ ♥ ♫

Kommer snart

kommer snart


Ja, jeg er ei hore. Get over it.


Kategori: Tanker & meninger // 21.02.2018 Tid: .19:54 // 6 Kommentarer





  NORSK.   Jeg trodde jeg skulle slippe unna vinteren med helsen i god behold, men nå kan det se ut som mr. immunforsvar har bestemt seg for at feber + påske = sant. Herlig, eller hva? Uansett, vi må snakke om dette med clickbait. Av en eller annen grunn har det gått sport i å skrive "clickbait" til oss bloggere, og helt ærlig kjenner jeg at jeg er nysgjerrig på hvorfor. Jeg mener, takk for at du forteller meg at jeg benytter meg av clickbait-overskrifter, men det vet jeg faktisk selv. Om du vil kalle meg ei klikkhore av den grunn - ja, da spenner jeg på meg mine sko, tar på meg fuskepelsen, og bærer horetittelen som krone. No shame. Om folk kunne brukt like mye agressivitet i saker som omhandler mobbing, dyremishandling og fattigdom som de bruker på å kjefte ut oss 'klikkhorer', ville verden endret seg over natten. Verd å tenke på.

---

  ENGLISH.   I thought I'd survive this winter without catching anything, but it looks like mr. immune system has other plans for me. Looks like I'll be catching a cold instead of an egg (or two) this easter. Lovely, isn't it? Anyhow, we need to talk about clickbait. For some reason people really seem to enjoy calling bloggers out for using clickbait headlines. Honestly, I'm just wondering why. I mean, thank you for letting me know that I'm using clickbait, but, I kinda already knew it before you told me. If that, in your book, makes me a 'clickbaitwhore' - then I'll tie my shoes, put on my faux fur jacket and wear my whore title as a crown. No shame. If people were as agressive towards bullying, animal torture and poverty as they are towards 'clickbaitwhores', the world would change overnight. Think about that next time.


6 kommentarer



Min første gang på catwalken


Kategori: Story of my life // 21.02.2018 Tid: .04:30 // 2 Kommentarer


  NORSK.   Husker dere jentebladet Chica Magazine? Det gjør nemlig jeg. I løpet av sin korte levetid her i Norge rakk dette bladet å dra i gang en modellkonkurranse kalt CHICA Model Search. Jeg var på dette tidspunktet femten år gammel, og hadde alltid gått med en modelldrøm i magen. Jeg visste godt at normalt sett ville ingen seriøse aktører ta i meg med pølseklype engang - jeg var både for lav og for rund til å passe modellidealet - men inni bladet fant jeg en liten notis hvor det sto "vi stiller ingen krav til høyde eller vekt", og tenkte at NÅ hadde jeg sjansen. Kate Moss var jo egentlig for lav til å bli modell hun også, men se så greit det gikk for frøkna, når hun først fikk en sjanse. Jeg tenkte med meg selv at kunne Kate på 1.68 bli modell, kunne vel Jessica på 1.65 også, og de ekstra kiloene mine kunne jeg jo alltids bare.. Kvitte meg med. Men hvem vet, kanskje var dette året hvor de lette etter noe nytt. Ei med litt hofter på, for eksempel. 

Med stjerner i øynene og fryktelig lite vett i skallen fikk jeg mast meg til å få dra til Oslo på casting. Castingen skulle holdes på et hotell i Oslo, og dette var - i mine øyne - svære greier. Å finne frem var et lite helvete i seg selv, men det gikk da til slutt. Jeg kom frem, fikk bildet mitt tatt, navnelapp med tall på, fylte inn den nødvendige infoen på arket mitt, og ventet på at det skulle bli min tur. Jeg skal ærlig innrømme jeg mistet litt motet da jeg innså at jeg måtte gå på catwalken ikke bare foran et panel med 'dommere', men også alle de andre potensielle modellene i rommet. Da hjalp det heller ikke at alle de andre jentene var tynne jenter med pene, flate mager. "Vel, de skrev nå at det ikke var noe høyde - eller vektkrav", minnet jeg meg selv på inni hodet mitt.

Catwalk-delen gikk greit. Det vil si; det var ingen som lo av meg. Det var ingen som kniste og fniste og hvisket og tisket, noe som faktisk er uhyre sjelden i et rom fullt av usikre jenter som kjemper om den samme drømmen. Det ble imidlertid aldri noen modell av meg.

Helt tomhendt dro jeg derimot ikke derfra. Jeg fikk da en fancy t-skjorte med teksten "Chica Model 2006" på, i tillegg til at jeg kjøpte meg et par WOW-joggedresser, som var ganske hot den gang. Dette var i den perioden hvor WOW-joggedressene, UCLA-buksene og WESC-genserne dominerte motebildet. Til dere som var for unge til å huske denne perioden: dere gikk ikke glipp av noe særlig. Folk så ut som en gjeng med tullinger, og trodde de var veldig kule i hettegenser'n. 

Jeg fikk meg også en venninne på castingen. Ei jevnaldrende jente som het Serena. Hun var faktisk fra samme by som meg, og en typisk wild child. Jeg turte ikke gå bort til bladhyllen, ta det bladet jeg ville, og spasere ut som ingenting, men det gjorde Serena. Jeg turte ikke gå bort til en gjeng med eldre gutter og flørte, men det gjorde Serena. I mine øyne var Serena veldig kul. Vi holdt kontakten litt sånn til og fra, men den døde ut etter en liten stund.

NOEN ANDRE SOM OGSÅ VAR PÅ CHICA MODEL SEARCH?
(plusspoeng om du gråt en tåre da bladet ble lagt ned, også).

 

---

  ENGLISH.   Do you remember Chica Magazine? I do. It didn't survive for long, but while it was still around, it had a modelling contest called 'CHICA model search' going. I was fiften years old at the time and had always wanted to be a model. I knew that under normal circumstances I didn't have a chance. I was too short, and too wide (chubby) for anyone to ever take me seriously in the modelling industry. But inside the magazine was a note saying "We do not have any requirements regarding height or weight", and I thought to myself that THIS, this was my chance! After all, Kate Moss was originally thought to be too short for the modelling industry as well, but look at her now, bitches! If Kate, 5 feet and 6 inches could make it, so could Jessica, 5 feet and 5 inches. And the extra weight? Yeah, I could lose that. But, who knew, maybe they were actually looking for something new these days? A model with hips, or something.

I arrived in Oslo with my head in the clouds, and no - or very little - brain activity. The casting would be held at a nearby hotel, which at first seemed almost impossible to find. It took a while but I ended up in the right place eventually. I got there, got my photo taken, got a name tag and a number, signed the papers handed to me, and waited my turn. I got a little nervous when I realized that not only would I have to walk the runway in front of judges, but also every other potentional model in the room. It also didn't do my self confidence any favors noticing that I was the only chubby girl in a room full of skinny babes. "Well", I reminded myself in my head, "the note clearly stated that there would be no height or weight requirements".

Walking the runway went fine. Fine as in, nobody laughed at me. There were no giggling or laughing or finger pointing or nasty looks, which is actually pretty uncommon in a room full of girls. Especially when they're all chasing the same dream.

I didn't make it to the next round, but I didn't leave empty handed. I got one of those fancy "CHICA MODEL 2006" t-shirts. I also bought a few WOW-tracksuits. Those were the hottest fashion trend back then, along with WESC-hoodies and UCLA-pants. For those too young to remember; you didn't miss out on anything. We looked like a bunch of morons back then.

I also made a new friend at the casting. Her name was Serena and she was from my hometown. She was a typical wild child who walked into a store, grabbed a magazine and walked out like it was no biggie. I, myself, wouldn't dare go up to a bunch of older guys and flirt, but to Serena, this was no biggie. To me, Serena was super cool. We stayed in touch for a few weeks, but it faded out eventually.


2 kommentarer



Psst..Vil du ha syke rabatter uten rabattkode?


Kategori: Klær og tilbehør // 20.02.2018 Tid: .22:00 // 2 Kommentarer


Det er tirsdag kveld, dagen har vært passelig bedriten, og derfor tenkte jeg lette den tunge stemningen litt med et billig vs dyrt-innlegg. Rett og slett fordi alle elsker et godt kjøp, og ingen vil betale mer enn de må. Nok en gang vender jeg meg til bloggernes favorittbutikk, Nelly, for å finne ut hva som er hot akkurat nå - og hvor du kan få tilsvarende plagg hakket billigere.

Bikerjakke i falskt lær. Fra nelly til 579 ,- eller her, til kun 323,- . Liten i størrelsen, gå to størrelser opp. Finnes også i flere farger.




Rosa bomberjakke. Fra Nelly, kr 1.499 ,-, eller her til under hundrelappen. Finnes i flere farger. Ta din vanlige størrelse.


Sort bikerjakke i falskt skinn. 2.299,- på Nelly, eller her til 297 (frakt på ca 150kr kommer i tillegg). Gå opp to størrelser.

//affiliate


2 kommentarer



Skal jeg betale for at du runker på flislagt bad?


Kategori: Story of my life // 20.02.2018 Tid: .13:53 // 8 Kommentarer




  NORSK.   Det blinker i telefonen. Èn ny melding. Den er fra huseieren, som minner meg på at husleien skal være på konto i dag. Jeg stirrer på klokken. Den viser 09:58. "God morgen til deg også", tenker jeg sarkastisk. Vurderer å skrive det, men lar være. "Jeg har bodd her i tre år nå, og vet godt når husleien skal være på konto, thank you very much". Vurderer å skrive dèt også, men lar være.

Det er rart hvor gretten man kan bli en av slik liten filleting. Jeg rister det av meg, hiver et par skitne sokker og litt annet i vaskemaskinen, setter den på og går for å lage meg frokost. Knekkebrød frister ikke, så det blir en skål med frokostblanding. Synes nesten jeg hører kostholdseksperten jatte inni hodet på meg. "Det det er bare sukker". Ja, det er det. Sånnsett kunne jeg like gjerne dratt frem en pose potetgull og en flaske cola.

Mari kontakter meg på facebook for å høre om jeg har noen ærender i sentrum i dag. "Ja, jeg må innom et par steder og kjøpe litt dritt, så jeg kan bygge meg en bombe og sprenge meg sjæl i lufta", har jeg lyst til å svare, men lar være, selv om akkurat nå, er det faktisk det som frister mest.

Livet har tatt en passelig bedriten vending. Skattetrekket mitt overgår all sunn fornuft, og jeg sitter igjen med minimalt. Noen mener kanskje man bør betale skatten sin med glede, men det gjør jeg ikke. Jeg vet nemlig at femti millioner av skattepengene våre går rett i ræva på pelsdyrnæringen. Andre deler går til å opprettholde hotellstandard i norske fengsler. Skal jeg, med glede, leve på vann og brød (litt overdrevent, men dere forstår greia) slik at pengene mine kan brukes til å flå dyr og selge huden svindyrt, eller så voldtektsmenn og pedofile jævelskap kan ta seg en runk på flislagt bad med varmekabler? Nei, du!

---

  ENGLISH.   My phone lights up. I have an unread message. It's from my land lord, who reminds my that my rent is due. I glance at my watch. It's 9:58 AM. "Good morning to you too", I sarcastically think to myself as I, for a brief moment, consider replying with those exact words. I end up not doing it. "I've been living in this apartment for 3 years now, I know when my rent is due, thank you very much". I consider typing those words as well, but that probably wouldn't be a good idea.

It's funny how such a small and insignificant thing can mess with your mood. I shake it off, throw a few dirty socks and some other pieces of clothing in the washing machine, and head for the kitchen to find some breakfast. I'm not in the mood for crispbread, so cereal it is. I can almost hear my imaginary dietitian in my head saying: "Cereal? Are you serious? That's nothing but empty calories and sugar". Yep, it is. I'm well aware. Next time I'll just go with a bottle of coke and some potato chips.

Mari texts me on facebook asking if I have any plans down town today. "Yeah, I actually need to buy some stuff from a bunch of different places to build a bomb so I can blow my fucking head off", I consider telling her. But I don't. Even though right now, that seems like a reasonable life choice.

If life is a road, then there's a big ass speedbump in mine. I hardly have any money to survive on these days because of taxes. Some people say that you should always pay your taxes without complaint, but I don't. Because I know that fifty million norwegian kroner (that's a shitload of $$, google it) goes to the fur industry. Some of the tax money also goes to maintaining hotel-like cells for prisoners. Should I happily, willingly, live like a poor person so that my money can be used to maintain farms where they skin innocent animals for their fur, or so that some rapist og child molester can sit and jerk off in a fancy pancy bathroom with tiles on the walls and heating cables on the floor? No, sir!   


8 kommentarer



Når familiemedlemmer slår


Kategori: Personlig // 19.02.2018 Tid: .23:17 // 6 Kommentarer




Jeg er ikke kjent for å skryte av landet mitt, men er det èn ting som virkelig gjør meg stolt av å være norsk, er det at vi har et lovverk som faktisk tar barns trygghet på alvor. Mens man i Amerika fremdeles benytter ris på baken som oppdragelsesmetode, vil det å heve hånden mot ditt eget barn her hjemme i Norge i mange tilfeller være nok til at man får både politi og barnevern på døren. Etterlater man merker på barns kropp kan man faktisk miste omsorgsretten, og det er jeg så utrolig glad for!

En av årsakene til at jeg reagerer såpass sterkt på dette er at jeg selv har fått føle denne 'oppdragelsesmetoden' på kroppen, og vet hvor fælt det er å være livredd for å omgås et menneske som befinner seg innenfor husets fire vegger. Det skal nevnes at verken mine biologiske eller mine fosterforeldre slo meg. Når jeg sier jeg har fått oppleve fysisk straff på kroppen, er dette knyttet til turene til mine fosterbesteforeldre på fosterfarssiden da jeg var liten.

Min fosterbestemor var ei alle tiders dame, og jeg var utrolig glad i henne. Mannen hennes likte jeg derimot ikke. Han likte ikke meg heller, og hadde fryktelig kort lunte når det gjaldt hoing, skriking, løping, gråting eller annen støy. Han var av det gammeldagse slaget som mente at barn skulle ses, ikke høres, og at var de uskikkelige, skulle de straffes såpass at de lærte til neste gang. Antall ganger han bjeffet "skal gi deg no' å skrike for!" til meg om han så meg sittende i trappen og gråte, er mange nok til at jeg husker dem. Jeg husker også at han alltid gjorde alvor av truslene sine. 

Selv om bruk av vold mot barn var i strid med norsk lov, også den gang, var det ingen som reagerte. Verken fosterbestemor eller mine fosterforeldre gjorde uttrykk for at dette ikke var ok. Selv den dag i dag kan mine tidligere fosterforeldre trekke frem fosterbestefars voldsbruk og "skal gi deg no' å skrike for!"-kommentarer som et slags morsomt personlighetstrekk når de snakker om ham.

Fosterbestefaren min døde mens jeg fremdeles var alt for ung til å huske ham. De eneste minnene jeg har om ham, er selve frykten. En frykt jeg kan kjenne på selv den dag i dag. Selv så mange år etter, kan jeg ta meg selv i å holde pusten og vente på slaget når en mannsperson hever stemmen sint mot meg. Det er en følelse jeg ikke unner noen, selv ikke min verste fiende.

Når et menneske utdøver vold mot deg, blir smerten alt du husker dem for. Du får ingen relasjon til noen, dersom du går rundt og er livredd dem. Man kan slå mennesker til å oppføre seg slik man ønsker at de skal, men man kan ikke slå dem til å respektere deg. Jeg vet, fordi jeg selv har opplevd vold fra flere hold, både som voksen og som barn. Jeg har aldri respektert et menneske som har slått meg, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Å bruke vold mot noen får dem ikke til å respektere deg. Det får dem til å drømme om den dagen de er sterke nok til å ta igjen.

//foto: tv3
 


6 kommentarer



Dette har jeg ventet i fire år på!


Kategori: Klær og tilbehør // 18.02.2018 Tid: .09:04 // 6 Kommentarer





Etter fire års leting(!) fant jeg endelig et vegansk alternativ til Boda Skins lyseblå skinnjakke som jeg så på Kissies blogg i 2014. Haha. Som dere forstår er jeg ikke den som gir opp så lett når jeg finner et plagg jeg virkelig liker, og selv om det kan virke helsprøtt for mer - hm.. Oppegående - mennesker å lete så lenge etter et plagg, gir det meg en veldig fin følelse av seier når jeg først finner det jeg leter etter.

Helt lik originalen er den imidlertid ikke, men det gjør ikke noe. Helt ærlig synes jeg faktisk min er hakket finere. I tillegg er jo følelsen av å kunne bruke den uten dårlig samvittighet helt fantastisk.

Jakken er dessverre utsolgt der jeg kjøpte den fra, men du finner en identisk versjon her (som dessuten har en mye hyggeligere pris,da min kostet tre ganger så mye, og ser helt lik ut. Grrr....  Husk å kjøpe 2 strl større enn du normalt bruker, for disse er SMÅ i størrelsen.

//affiliate


6 kommentarer



Heldigvis finnes det krig


Kategori: Tanker & meninger // 17.02.2018 Tid: .21:09 // 3 Kommentarer


Ta på deg sko og jakke, gå ut og se opp på stjernehimmelen. Er det en klar kveld, skal du med det blotte øyet være i stand til å se omtrentlig tre tusen stjerner. Det er ganske mange, er det ikke? Når du leser tallet ser det kanskje ikke så stort ut. Når du holder beløpet i pengesedler, er det ikke så mye. Men når du står der, omringet av tre tusen små, lysende prikker - da er det mange.

Hvordan tror du nattehimmelen ville sett ut om det var 7,5 milliarder av disse små prikkene? Jeg kan fortelle deg dèt, også. Det ville ikke vært noen himmel i det hele tatt. Kun et veldig sterkt lys. Prikkene ville vært så tette at det ikke ville vært plass til noe himmel imellom dem. Det ville vært som å stirre inn i en lyskaster.

La oss gjøre disse prikkene litt større, og plassere dem rundt omkring på jorden. 7,5 milliarder prikker, i menneskestørrelse. Forestill deg 7,5 milliarder mennesker som skal ha rent drikkevann og mat på tallerkenen hver eneste dag. 7,5 milliarder som skal ha rene klær å gå i, et tak over hodet, og en seng å sove i. 7,5 milliarder som skal ha en jobb, eller en skole, å dra til. 7,5 milliarder som skal leve. Kan du forestille deg hvilket enormt forbruk av vann og mat vi snakker om? Nei, antagelig ikke, men kanskje begynner du å innse at dette regnestykket ikke går opp.



Da begynner du kanskje også å forstå hvorfor jeg blir voldsomt provosert hver gang jeg leser en artikkel om enda en mamma som ikke kan nøye seg med 2-3 unger, men må poppe ut seks, syv, åtte, kanskje ni stk før hun kan si seg fornøyd. Kanskje enda fler. I en verden hvor overbefolkning er et reelt problem som fører til at mange mennesker sitter på bar bakke bokstavelig talt uten noe som helst, er det å poppe ut nok unger til å fylle et helt fotballag intet annet enn pur egoisme. Likevel står folk og klapper i hendene, roser henne for det hun har gjort, og oppfordrer henne til å "stå på" og "ikke høre på bitre mennesker". Bitre mennesker som meg, som mener at det må gå an å tenke litt lengre enn nesa rekker. Bitre mennesker som peker på at ønsker man seg en stor familie, trenger man ikke føde alle barna selv - det finnes nemlig nok av barn som venter på å få foster - eller adoptivforeldre.

Jeg sier ikke at mennesker må slutte å få barn. Jeg forstår at mange føler et behov for å videreføre akkurat sine gener. Det jeg derimot sier, er at det finnes en grense. Det er ikke forsvarlig å poppe ut ti unger, som hver og en skal vokse opp til å få kanskje 2-3 barn hver, som igjen skal vokse opp til å få egne barn. Det blir - unnskyld språkbruken - forjævlig mange unger etterhvert, bare i èn familie.

Vi kan velge å lukke øyne og ører for realiteten, men faktum er at de valgene vi tar, påvirker ikke bare andre mennesker, men også hele planeten. Ta kjøttindustrien, for eksempel. En av årsakene til at media nå hauser opp grønne dietter er ikke kun fordi folk har begynt å våkne opp og se hvor ille dyrene faktisk har det. Det er minst like mye fordi kloke hoder har forstått at etterspørselen etter kjøtt må ned. Det er ikke lengre verken vann eller areal igjen på planeten til å mette den stadig stigende etterspørselen, og mange har derfor begynt å eksperimentere med kloning av kjøttstykker, kunstig fremstilt kjøtt og tilsvarende. Samtidig som det jobber med å få ned etterspørselen, jobbes det altså med å lage alternativt kjøtt for å få industrien til å gå rundt. Og la det nå bare være sagt; det finnes få land som spiser like godt som det amerikanere, dansker og nordmenn gjør. Vi er med på å påvirke planeten. Derfor må også vi få opp øynene og begynne å tenke på andre enn oss selv.

På sytten - og attenhundretallet var det vanlig å få mange barn fordi man regnet med at i alle fall halvparten av dem ville dø før fylte to år. I dag regner vi med at alle barna våre blir voksne. I enkelte land er det fremdeles vanlig med en hel ungeflokk, men da skyldes det hovedsakelig fattigdom. Unge jenter må prostituere seg for å få mat, og de færreste har råd til å beskytte seg mot graviditet eller betale for abort. Her i Norge, derimot, har vi et system som hjelper oss økonomisk dersom vi faller utenfor. Vi kan også få gratis kondomer på www.gratiskondomer.no. Vi har ingen annen grunn til å la være å beskytte oss, annet enn at vi ikke gidder og at vi 'alltid har drømt om en stor familie'.

Det finnes antagelig ikke et menneske i Norges land som blir mer provosert, såret og lei seg enn det jeg gjør når jeg hører om krig, massedrap, selvmordsbombing, skoleskytinger eller annen faenskap. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan sitte og grine som en unge fordi en eller annen person jeg ikke engang aner hvem er, er død. Nettopp derfor gjør det meg så utrolig vondt å vite at vi har nådd det punktet hvor vi faktisk trenger disse tingene. Vi trenger regulering av bestanden, for vi er alt for mange. At uskyldige liv går tapt er noe av det mest grusomme og mest urettferdige som finnes, men det er nødvendig, for uten disse dødsfallene, ville planeten bukket under for lenge siden. Det eneste som holder oss i live per dags dato er dødelige sykdommer, alderdom, selvmord, fattigdom og massedrap. Og selv ikke dèt er nok, for det er fremdeles slik at for hver person som dør, blir to nye født.

Så ha meg unnskyldt at jeg ikke gir tommel opp, hjerte-emoji og hopper av glede hver gang media har enda en sak gående ute med enda en ung mor som har poppet ut barn nummer åtte før fylte 35. Jeg kommer aldri til å kontakte en mor, uansett hvor mange barn hun har, og be henne sette en kork i hølet og få huet ut av egoræva, men den dagen media har en artikkel gående med noen som har gjort nettopp dèt, skal jeg jammen trykke "like".

//foto: google/tuwiazowna.pl & pinterest.


3 kommentarer



6 ting du trenger til bilen


Kategori: Diverse // 17.02.2018 Tid: .08:54 // 4 Kommentarer


Det er ikke hver dag man er oppe og spretter 06:30 på en lørdag, men i dag er en slik dag. Ettersom det har blitt så mye 'serious talk' på bloggen den siste tiden, tenkte jeg det kunne vært kjekt med et lite avbrekk, og hva er da bedre enn et par tips som både gutter og jenter kan dra nytte av? Har du en bil, kommer du garantert til å like disse tipsene, i alle fall.
 


| SØPPELKASSE HER | SOLBRILLEHOLDER HERMOBILHOLDER HER |

Søppelkasse, dere! Den ène tingen man alltid savner når man er på langtur. Selvfølgelig fungerer det å hive ting rett på gulvet også, men særlig hygienisk er det vel ikke. Samme med solbrilleholderen; det fungerer å legge solbrillene i hanskerommet også, men det er jo et sant helvete å finne dem igjen...


| VESKE / HANDLEPOSEHOLDER HER | LOMME HER | BAKSETEBORD HER |

Har du alltid drømt om tv i baksetet? Vel, her kan du få det nest beste; en holder til nettbrettet ditt, med tilhørende bord og lommer under for oppbevaring av snacks. Gøy for unga. Eller du kan bruke baksiden av setet ditt som knagg til handleposer, vesker eller hvorfor ikke jakker?


//affiliate


4 kommentarer



Derfor er jeg åpen på bloggen


Kategori: Tanker & meninger // 16.02.2018 Tid: .20:12 // 10 Kommentarer




Jeg har ved et par anledninger fått høre at jeg kanskje er i overkant åpen på bloggen. Noen liker, og roser meg for, åpenheten, mens andre synes det kan bli litt i meste laget, og oppfordrer meg til å tenke mer gjennom hva jeg deler. I et samfunn hvor vi hele tiden oppfordres til å skyve ting under teppet, ikke være for personlige og ikke dele for mye av oss selv, kan jeg absolutt forstå at noen er ukomfortable med at jeg går i detaljer på ting som kanskje ikke er helt sosialt akseptert å snakke om i utgangspunktet, og at mange lurer på om dømmekraften min er noe svekket, om jeg er dum i hodet, eller rett og slett så pr-kåt at jeg er villig til å blottlegge meg selv fullstendig for oppmerksomhetens skyld.

Jeg kan forstå hvordan enkelte tenker, men selv har jeg alltid tenkt at det ikke egentlig er så farlig. Vi er alle bare mennesker som forsøker å finne oss selv i løpet av den korte tiden vi har her på jorden. Vi er alle bare mennesker som tar spontane valg, begår feil, angrer oss, og driter oss ut. Vi er alle bare mennesker som sitter inne med tanker og følelser og minner som vi kanskje ikke forteller folk om, i frykt for hvordan de vil tolke det, hvordan de vil reagere, hvilke konsekvenser det kan få for oss.

Jeg er åpen fordi jeg vil være den personen jeg selv alltid ventet på.

Da jeg var åtte år gammel og skrev mitt første selvmordsbrev håpet jeg mer enn noe annet at noen skulle komme og redde meg. Da jeg var ti og gruet meg til å gå på skolen hver dag på grunn av mobbing, håper jeg mer enn noe annet at i dag ville være dagen hvor noen rakk ut en hånd. Da jeg var fjorten og dro kniven over pulsåren, så blodet renne og i et øyeblikk følte meg helt tom, håpet jeg at noen ville komme og gi meg et bedre alternativ. Da jeg var seksten og satt i fosterstilling i dusjen etter et seksuelt overgrep, vitende om at dette var noe jeg bare måtte 'riste av meg', ønsket jeg at jeg hadde noen som forsto meg. Alle disse tingene gjentok seg år etter år, og alltid håpet jeg på at det ville komme noen. Men ingen kom. De eneste som så meg, var de som ville meg vondt.

Så jeg er åpen om min fortid som suicidal, fordi jeg vil at du som selv er suicidal skal vite at du ikke er alene. Jeg er åpen om min tid som mobbeoffer fordi jeg vet at det jeg gjennomgikk den gang, er det mange som gjennomgår den dag i dag. Jeg er åpen om at jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep fordi jeg vet at samfunnets måte å takle dette på er å skyve det under teppet og få deg til å føle at det er din egen feil.

Jeg kan ikke dra over hele landet, og jeg kan ikke redde enhver ulykkelig sjel (tro meg, jeg gjorde genuine forsøk da jeg var 12-16), men jeg kan være her, på internett, tilgjengenlig for alle som leser. Så du kan vite at du er ikke alene.

Du er ikke den eneste som sliter. Du er ikke den eneste som har sittet i dusjen og lurt på om det var din feil at du ble voldtatt. Du er ikke den eneste som har dratt en skarp gjenstand over pulsåren bare for å se blod og slippe å føle. Du er ikke den eneste som har sluttet å spise fordi du tror at livet vil bedre seg så fort du blir tynn "nok". Du er ikke den eneste som har gått lange turer om kvelden og lurt på hvilket tre du burde henge deg i. Du er ikke den eneste som har sittet våken om natten og vært redd for at klokken skal bli 06:30 fordi du vet at du må på skolen og bli banket opp.. Igjen. Du er ikke den eneste. Jeg har vært der, jeg også. Kanskje hjelper det å vite nettopp dèt; at uansett hvor håpløs og vond situasjonen er, så er det noen andre som har opplevd det samme, og at du kan skrive til dem om du trenger noen å prate med. Jeg kan ikke dra over alt, men jeg er alltid tilgjengelig på e-post. Livingdoll.blogg@hotmail.com. Skriv til meg neste gang du har lyst til å kutte deg, sulte deg, henge deg, eller pakke sakene og dra din vei - for sannsynligvis trenger du bare et bedre alternativ og noen som faktisk vet hva du går gjennom.


10 kommentarer



Dette fikk mannen til valentines


Kategori: Klær og tilbehør // 15.02.2018 Tid: .15:14 // 12 Kommentarer




Espen er ikke en dilldall-fyr, men valentinsgave synes jeg han måtte få likevel. Derfor tok jeg en 'safe' en, og ga ham favorittvinen. Litt dilldall måtte det selvfølgelig bli likevel, men det er i alle fall brukbart dilldall (du finner lignende her). Til middag klinte han til med hjemmelaget spaghetti og levende lys, og etterpå ble det sjokoladekake.


Hva ga dere kjæresten til valentines?

//affiliatelenke


12 kommentarer



Gjør det bare for penga


Kategori: Story of my life // 15.02.2018 Tid: .13:02 // 4 Kommentarer




Jeg tenkte aldri noe særlig over hvordan små, tilnærmet ubetydelige, filleting kan endre noens helhetsinntrykk av meg. En tyggis her, litt fikling med papirer der - er det så nøye?, pleide jeg å tenke. Helt til det plutselig var jeg som satt i stolen, med et menneske som så igjennom papirene sine istedenfor på meg. Helt til det plutselig var jeg som satt der og følte meg usett og mindre viktig, fordi hun heller ville lese sine egne notater enn å spørre meg dersom det var noe hun lurte på. Dette opplevde jeg på min første time med ny psykolog, og selv om jeg syntes det var en anelse ugreit, lot jeg det passere. Første dag og greier, vet dere.

Andre gangen var likedan. Hun kom, så i sine egne notater, istedenfor på meg. Tredje gangen var lik. Fjerde, også. Det ble en vane etterhvert. Jeg møtte til time, hun så i notatene sine istedenfor på meg, og når hun først spurte meg om noe, var det alltid de samme spørsmålene: "Hvor gammel er du?", "var det aurland familien din var fra?". Jeg er tjuesyv. Familien er fra Arendal. Antall ganger jeg svarte på disse to spørsmålene, ble veldig mange. Selv bostedet mitt måtte jeg rette på henne på. Fortelle at jeg bodde i Gol, ikke i hemsedal. Kanskje er det bare små filleting, men det totale helhetsinntrykket jeg sitter igjen med, er at hun har tankene et helt annet sted når jeg sitter og forteller. At hun ikke egentlig hører etter. At hun gir blaffen, rett og slett, og at dette er en jobb hun gjør kun for penga.

Det er klart at slik er det nok i de aller fleste tilfeller, også. Det ville være naivt å tro at de som jobber i psykiatrien er voldsomt interessert i hver eneste pasient de har. Hver eneste traumatiserte tenåring. Hver eneste angstfylte småbarnsmor. Jeg er sikker på at de har hørt det aller meste før, og at det på et eller annet tidspunkt slutter å være interessant og heller går over til å høres ut som endeløs sutring. Jeg forventer ikke at en psykolog skal være genuint interessert i meg - men jeg forventer at de i det minste gjør med god jobb med å late som.

Det eneste jeg egentlig har fått ut av disse timene mine, er dårlig samvittighet. For er det èn ting min behandler virker genuint opptatt av, er det kostnadene for taxi. Det får jeg høre hver eneste gang jeg er der; at det koster dem enormt mye penger å skulle sende pasienter i taxi. "Når er det du kan begynne å ta buss da?", er spørsmålet jeg får hver gang, gjerne etterfulgt at "det har ikke noe for seg at du går her om du ikke vil begynne å ta buss". Med sosialfobi, som jeg har, kan det nemlig være et sant helvete å skulle sitte på en buss. Eller et tog.

I dag hadde jeg et ubesvart anrop fra henne på mobilen, og en melding på svareren. Jeg har fortalt henne tidligere at jeg har telefonangst og derfor sliter med å prate i telefonen, men som så mye annet, ser det ut til å ha gått inn det ene øret og ut det andre...
 


4 kommentarer



forskjellen på en god og en dårlig komiker


Kategori: Tanker & meninger // 14.02.2018 Tid: .21:50 // Ingen kommentarer




Vi bloggere er på mange måter blitt det sorte fåret i dagens samfunn. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den første du tenker på når du hører ordet blogger. Jeg sier vi, selv om jeg kanskje ikke er den som tjener mest eller får mest medieoppmerksomhet. Jeg sier vi fordi jeg også skriver en blogg, ligger på topplisten om enn langt nede, og har tjent en lapp eller tre. Jeg sier vi, fordi i det store og hele spiller det liten rolle hva slags blogger man er; om man er moteblogger eller mammablogger, eller reiseblogger. Om man ligger, eller ikke ligger, på topplisten. Om man har blogging som jobb eller som hobby. En blogger er du dersom du har en blogg. Ferdig snakket.

Vi har blitt en gruppe mennesker det er ok å gjøre narr av. Ok å håne, vitse om, være nedlatende mot og direkte trykke ned. Jeg ser det i kommentarfelt hos nettavisen jevnlig, hvor Sophie Elise pryder artikkelen det linkes til. Kritikken hagler om alt fra leppene til puppene til sexpartnerene hennes. Forsøker man å ta jenta i forsvar får man høre at sånt må hun ærlig talt forvente, blogger som hun er. Jeg opplever det også i ulvedebatten, i hijabdebatten og i politikkdebatten; så fort jeg skriver en mening, får jeg slengt til meg kommentarer om at "sånne" skal man ikke ta seriøst. Sånne som meg, sånne bloggere. "Dette skriver du bare for å provosere og få klikk til bloggen din", "gå tilbake til rosabloggen din du, Barbie, og la oss oppegående og voksne mennesker diskutere, for dette har ikke sånne som deg greie på" og "man kan vel ikke forvente annet av sånne som deg" er faste gjengangere. Meg er det ok å håne, for jeg er jo blogger, og bloggere har jo aldri noe fornuftig å komme med.

I dag i en gruppe på facebook kom jeg over en ... Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. En vits, kanskje, enda den ikke var særlig morsom. Vitsen var lagt opp i dagbokform og handlet om en rosablogger som blir gravid. Videre følger vi så denne fiktive rosabloggeren som forsøker å få flyttet termindatoen fordi det klæsjer med blog awards. På slutten viser det seg at hun ikke er gravid likevel, hun har bare holdt inne en fjert, og når hun slipper den ut, tror hun at det er 'lille prinsessa' hun har prompet ut, som har blitt til luft.

Jeg er ikke en slik person som sliter med å skille humor og alvor. Det hender jeg ler av voldtektsvitser, enda jeg selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det hender jeg trekker på smilebåndet av 'alle barna'-vitsene enda jeg selv har vært et mobbeoffer. Ja, selv blondinevitsene kan jeg flire høyt av, enda jeg selv har bleket hår. Rasisme er jeg motstander av, men rasismevitser kan være hysterisk morsomme likevel. Dere forstår poenget; jeg er ikke en person som krenkes av vitser.

Blogger-vitsen, derimot, lo jeg ikke av. Ikke trakk jeg på smilebåndet, heller. Åpenbart fordi jeg ikke synes den var særlig morsom, men kanskje minst like mye fordi jeg syntes den var usmakelig. Det kommer tydelig frem i vitsen at hele formålet ikke nødvendigvis er å få folk til å le fordi vitsen i seg selv er morsom, men å få dem til å le fordi den omhandler en blogger. Fordi bloggere, nok en gang, fremstilles som tanketomme, tilbakestående 'airheads'. Dette, for meg, er ikke humor, men latterliggjøring. Her handlet det ikke om å le med, men å le av.

Jeg så to andre som reagerte lignende som meg, og det er jeg glad for. Samtidig så jeg også kommentarer som mente at alle som reagerte negativt på 'vitsen' antagelig selv var bloggere som følte seg krenket. Jeg spurte en av jentene om hun ville tenkt annerledes på vitsen dersom ordet 'blogger' var blitt byttet ut for eksempel med 'homo' eller 'utlending'. Om det var en homofil, eller en utlending, som ble tydelig fremstilt som tilbakestående og tilnærmet hjernedød. Vedkommende forsøkte da å gjøre meg til skurk ved å spørre om jeg på ramme alvor sammenlignet rasisme med blogging.

Nei, jeg sammenligner ikke rasisme med blogging. Jeg sammenligner håning av èn gruppe mennesker med håning av en annen gruppe mennesker. For hån er aldri greit. Ikke basert på hudfarge. Ikke basert på seksuell legning. Og heller ikke basert på interesser. Jeg kan le av bloggvitser, rasismevitser og homovitser, men ikke vitser hvor målet er å fremstille denne gruppen som mentalt tilbakestående. For akkruat dette konseptet med å gjøre narr av andre mennesker, trykke dem ned og flire av dem, vil for meg aldri være humor.

De beste komikerne er de som kan få folk til å le uten å gjøre narr av andre mennesker, var det en gang noen som sa. Jeg husker dessverre ikke hvem, men han hadde rett, denne fyren. Enhver idiot kan få folk til å le av andre mennesker, men de beste spiller på selvironi, istedenfor mobbing.


0 kommentarer



Graviditetstesten viser..


Kategori: Tanker & meninger // 14.02.2018 Tid: .12:58 // 2 Kommentarer


Klokken er halv ni onsdag den fjortende februar. Jeg står opp og går ut på badet. Fra baderomsskuffen finner jeg frem graviditetstesten, og utfører den som beskrevet i den vedlagte bruksanvisningen. Jeg vet godt hvordan disse greiene fungerer - jeg har tatt dem før. Likevel gjør jeg en greie ut av å alltid følge bruksanvisningen, bare for å være hundre prosent sikker. Egentlig skulle jeg gjøre en videoblogg av det hele, men det skjer ikke. Jeg er ustelt og jævlig, og har slettes ikke lyst til å vise meg fremfor et kamera.

Det er rart hvordan man alltid blir like nervøs når man sitter der med en graviditetstest i hånden. Selv jeg, som har tatt slike sikkert hundrevis av ganger før, merker at pulsen stiger litt. For det er alltid et "hva hvis" knyttet til slike tester. Hva hvis det er to røde streker på testen, istedenfor èn?

Der og da er det faktisk dèt livet mitt har blitt redusert til: streker på en pisseprøve. Èn strek betyr at jeg kan fortsette å leve som normalt. To streker betyr at hele tilværelsen vil bli snudd fullstendig på hodet.

Jeg blir sittende og tenke. Tenke på at jeg er tjuesyv, snart tjueåtte, år gammel, og at kanskje er det på tide nå. Skulle testen være positiv, vil det være overraskende. Det vil være skremmende. Men det vil ikke være verdens undergang, slik det ville vært for bare noen år siden.

Jeg tenker på alt jeg har lyst til å gjøre før jeg får barn; jeg vil gifte meg. Stå hvit brud. Jeg vil dra på bryllupsreise med bare meg og mannen. Jeg vil ha hus, og en jobb jeg virkelig trives i, og datekvelder som ikke avbrytes av engstelse for hvordan det går med barnet og barnevakten der hjemme. Jeg vil reise. Se litt av verden. Jeg vil ta førerkort. Jeg vil skrive bok og lage klær og være kreativ - alle de tingene jeg alltid tenker at jeg skal få gjort, men aldri gjør fordi jeg er en lat person. 

Men hvem vet - kanskje blir det fint likevel? En liten mini-Jessica eller mini-Espen. Netter hvor jeg istedenfor å vri meg fordi jeg ikke får sove, heller sitter og ammer en liten baby. Dager hvor tiden går til å ta meg av en liten en, istedenfor å suse rundt. Å shoppe klær til mini, istedenfor til meg selv. Å trille en vogn, istedenfor å gå med nesa i telefonen. Jo.. Kanskje blir det fint likevel.

Eller kanskje ikke. For jeg har aldri egentlig ønsket meg barn. Aldri egentlig vært noe barnemenneske. Aldri vært en slik person som blir henrykt over en liten småttis. I flere år var jeg jo faktisk livredd dem, slik normale folk er redd for edderkopper, høyder eller insekter. "Men det blir jo noe annet når det er ditt eget barn", har folk sagt. Men hva om det ikke blir det?

De fem minuttene har brått gått.

Jeg stirrer på graviditetstesten; sannhetens time.

Èn rød strek lyser mot meg.

Èn. Ikke to. Testen er negativ. Jeg er ikke gravid.

Heldigvis.
 


2 kommentarer



Til deg som er singel på valentines day


Kategori: Diverse // 13.02.2018 Tid: .21:04 // Ingen kommentarer


Har dere hørt om 'Galentines day'? Dette er en valentines-feiring hvor man istedenfor å ha en romantisk kveld med kjæresten, heller inviterer venninnegjengen over. Et hyggelig og sosialt alternativ for deg som er singel, rett og slett!

//foto: etsy, fashion-a-holic, paris312, stylemepretty.

 


0 kommentarer



Ingen så koblingen.. Før nå


Kategori: Personlig // 13.02.2018 Tid: .18:45 // 9 Kommentarer




Året er 2000. Ei jente på åtte og ei jente på ti blir funnet døde i Kristiansand. Saken, som fort får navnet Baneheia-saken etter stedet hvor jentene ble funnet, ryster hele landet. To menn siktes for drapene. Den ene 19, den andre 21. Den ene erkjenner at de lokket til seg jentene ved å spørre om de ville se på kattunger. Videre forteller han at de brukte kniv til å true jentene til å kle av seg, før de så voldtok og drepte dem. Det kommer frem i forklaringen at guttene lenge hadde snakket / fantasert om en slik situasjon, men at ofrene var tilfeldige. De to jentene var simpelthen på feil sted til feil tid.

Året er 2001. Jeg er elleve år gammel. Mamma har sendt meg til psyokolog. I ett år har hun måttet både kjøre meg til, og hente meg på, skolen, og nå har hun fått nok. Hun har sett seg lei ei jente som ikke klarer å være alene. Ei jente som er livredd konstant. Ei jente hun ikke engang kan etterlate i bilen for en kjapp tur innom butikken, uten at jentungen tar av seg beltet, kryper ned under hanskerommet med jakken over seg, og gråter av frykt. Barnevernet har bestemt seg for å avslutte samværsordningen min med pappa i Kristiansand. Den originale samværsordningen sier at jeg skal være hos pappa annenhver helg, men nå går det ikke lenger. Det er ikke "til mitt beste" å være såpass langt hjemmefra når jeg føler meg såpass redd og utrygg hele tiden. Det er jeg enig i selv, også.

Helt siden jeg opplevde et kidnappingsforsøk året i forveien, har jeg vært redd. Det var to menn i bilen den kvelden. En av dem - sjåføren - gikk ut og grep etter meg etter at han - eller kanskje det var kameraten hans - hadde forsøkt å lokke meg til seg ved å rope fra et nedrullet vindu. Bilen var sort, med en rød stripe på siden. Jeg kan gjengi detaljer av alt sammen, utenom hvordan han så ut, han som grep etter meg. Hodet mitt har blokkert det ute. Alt jeg husker er at han var voksen. Ikke gammel, ingen førtiåring, men ungdommelig voksen. Starten eller midten av tjueårene, kanskje. Slank. Jeg husker ikke alt, men likevel mye nok. Mye nok til at mamma og lærere burde forstå at det er sant, det jeg sier. Frykten min, traumene mine, er ekte. Marerittene om natten, er ekte. Gråtingen, skjelvingen - man kan ikke fake slikt. Likevel blir jeg ikke trodd. Mamma mener jeg har en livlig fantasi og har blåst ting opp, for å få oppmerksomhet. Det blir aldri gjort noe forsøk på å finne ut hvem som eier bilen det er snakk om, eller hvem som satt i den den aktuelle kvelden. Selv ikke når de to jentene blir drept i Kristiansand noen måneder senere, blir jeg trodd. Ingen ser koblingen. Ingen spør seg "kan det ha vært de samme mennene?".

Ingen. Ikke engang jeg.

Før nå.


9 kommentarer



10 ting du kan gjøre på valentines day


Kategori: Diverse // 12.02.2018 Tid: .23:04 // 2 Kommentarer




Valentinsdagen er bare to dager unna, og over hele facebook eker spørsmålet "hva skal dere gjøre på valentines day?". Som forventet er det også mye surt som kommer frem, i form av kommentarer som "valentines day er noe amerikansk tull" og "jeg trenger ikke en dag for å feire kjærligheten, for det gjør jeg hver dag". All heder og ære til mennesker som klarer å pleie forholdet og være romantiske sammen hver eneste dag, men de aller fleste havner i den berømte hverdagsfellen hvor jobb / studier (og unger, ikke minst!) tar mye av tiden, og gjør at man kanskje ikke har det ekstra overskuddet - eller den ekstra tiden - til å være romantiske sammen hele tiden. Da kan det være fint med en dag som minner oss på å gi en liten oppmerksomhet til den som betyr mest, enten det er kjæresten, vennegjengen eller familien. Om du gjerne vil gjøre litt ut av valentinsdagen sammen med kjæresten men sliter med å komme på noe, kommer ti forslag her. Disse er dessuten laget med hensyn til alle som ikke har råd til å legge store summer på moroa.



01 Stå opp tidlig, lag en god frokost sammen - gjerne med en romantisk touch, for eksempel ristet brød skåret ut som hjerter, eller en god eggefrokost med rosa egg (det får du vet å ha litt rød konditorfarge i vannet) -  og ta den med ut. Ha piknik utendørs, til synet av soloppgangen. Kjempefin start på morgenen!

02 Gjør det samme, bare omvendt. Istedenfor frokost og soloppgang, gå for en romantisk kveldsmat til solnedgangen. Gjerne etterfulgt av å se på stjernene etterpå.

03 Er dere av det mer vågale slaget, benytt dagen til å ha sex på et nytt sted. Har du mulighet kan du for eksempel stikke innom kjæresten på jobben og gi ham en blowjob i spisepausen. Er dere ikke helt der, kan dere vente med de seksuelle aktivitetene til etter jobbtiden, og gå for en kjappis på resturanttoalettet isteden. Ta på deg sexy undertøy, og - om du er komfortabel nok - film hele akten. Det spiller ingen rolle om det er mobilkameraet du bruker, for sannsynligvis kommer dere ikke til å se filmen senere uansett.

04 Tapp i badevann til kjæresten kommer hjem, slå av taklampene og ordne med levende lys isteden, gjerne i kombinasjon med litt rolig, romantisk bakgrunnsmusikk. Har dere ikke badekar, kan dusjen være like romantisk, den.

05 Ta dere en date med en romantisk film på kino, etterfulgt av middag, og avslutt kvelden på hotell. Bonus: dere slipper å rydde opp etter dere selv / lage frokost dagen derpå.

06 Lag en scrapbook av forholdet deres. Finn frem alle bildene dere har og lag en bok som strekker seg fra første date og frem til der dere er nå. Innimellom kan det være fint å mimre litt. Har dere vært sammen en lang stund har dere kanskje både bryllupsbilder og bilder fra den første (og andre, og tredje) graviditeten å mimre tilbake til.

07 Gjennskap et øyeblikk som har betydd mye for dere. Det kan være den første daten, det første kysset, ..

08 Planlegg en romantisk tur sammen. Hvor vil dere reise, hva vil dere gjøre, når passer det best, og så videre.

09 Lag en pornofilm sammen. En skikkelig cheesy en, med de typisk kleine replikkene, antrekkene, og så videre. Morsomt og sexy.

10 Du er kanskje voksen, men du vet hva de sier; du er ikke voksen før du tør å være barnslig! Så finn frem akebrettet og vottene. Det er på tide å ake, lage snøengler, ha snøballkrig og hvem vet, kanskje det blir het stemning i snøhulen etterpå? ;)


2 kommentarer



Jævla fittekjerring


Kategori: Tanker & meninger // 12.02.2018 Tid: .19:16 // 5 Kommentarer



Beklager rotet. Det bor nemlig folk her.   # IkkeEtInteriørMagasin.

Jeg ser ikke på meg selv som en særlig fordomsfull person, men i likhet med folk flest, har jeg mine øyeblikk hvor jeg tenker tanker som mildt sagt ikke er så veldig hyggelige. Det skumle med sosiale medier er at disse tankene, som man aldri ville sagt ansikt til ansikt til noen, fort kan bli til ord på et tastatur. Setninger i et kommentarfelt. Jeg er på ingen måte en versting på dette området, og slår knallhardt ned på alle former for mobbing, men ja - det har skjedd et par ganger fra min side, også.

Da Anna Rasmussen fikk sitt andre barn, var jeg en av dem som mente at nå var det på tide å introdusere henne for kondomet, og at kanskje burde hun "tenke litt lenger enn bare leserantall på bloggen" der hun satt uten utdannelse, uten kjæreste, og med to små barn før hun i det hele tatt var fylt atten år. Da Nettavisen slo stort opp om at Anne Brith nektet barna å spise halloweengodteriet de hadde samlet inn og dessuten ville at barna skulle betale for sydenferie av egne ukepenger, kalte jeg henne en "nazimamma". Ved uttalige anledninger var jeg også den jenta som satt i grupper på facebook og kalte Sophie Elise dobbeltmoralsk og pr-kåt, ene og alene fordi hun, før bloggen hennes tok ordentlig av, stjal et par innlegg fra min daværende blogg uten å linke tilbake. 

Jeg var rett og slett - beklager språkbruken - ei jævla fittekjerring.

Det er flere år siden nå, men enda kjenner jeg at jeg har dårlig samvittighet. Derfor har jeg kontaktet både Anna og Sophie tidligere for å beklage oppførselen min. I går kontaktet jeg også Anne Brith. Hun tok det pent, og det er jeg veldig glad for.

Man kan aldri endre ting man har sagt eller gjort mot andre mennesker. Alt man kan gjøre er å beklage, og ta lærdom av det. Bli et bedre menneske, slik at en dag har man ikke lenger noe å be om unnskyldning for.

Det er mitt mål, i alle fall.


5 kommentarer



Lukten av død og fordervelse river i nesa


Kategori: Story of my life // 11.02.2018 Tid: .23:04 // 6 Kommentarer




Jeg er en sånn person det alltid 'er noe med'. I alle fall føler jeg det litt slik selv. Nå den siste tiden har smaks - og luktesansen min endret seg. Det er ikke snakk om voldsomme endringer, for de aller fleste ting både smaker og lukter det samme som før, men når det kommer til kjøtt, synes jeg alle kjøttstykker lukter død og fordervelse for tiden. Dermed fikk det bli ris og snitzel til middag på mannen i dag, og en skål med nudler til meg.

Dum som jeg er har jeg rådført meg med doktor Google, som selvfølgelig mener at her er det kreft(er) i sving. Likevel gidder jeg ikke bli helt panisk ennå, for jeg mener å ha lest noe et sted for mange år siden at smaks - og luktesansen vår endrer seg flere ganger i løpet av livet. Jeg tenker at før vi hiver oss over første og verste sykdom, er det greit å utelukke at det ikke er en mer naturlig forklaring på det hele. Så da lurer jeg på:

Har noen av dere opplevd at smaks - og luktesansen har endret seg, enten permanent eller for en liten periode, uten at dere led av dødelig sykdom?


6 kommentarer



Jeg vokste opp med to mødre


Kategori: Tanker & meninger // 11.02.2018 Tid: .13:23 // 10 Kommentarer




Som mange av dere vet vokste jeg opp med to mødre; den ene var min biologiske mor som jeg så i et begrenset antall timer et par ganger i uken, og den andre var kvinnen jeg bodde hos fra treårsalderen og frem til myndighetsalder. Begge parter er "mamma" i mitt hode, selv om jeg ikke egentlig har noe nært / godt forhold til noen av dem.

Da har jeg faktisk et langt bedre forhold til svigermor, og i den forbindelse lurer jeg på: er det innafor å ønske svigermor gratulerer med morsdagen, eller er det en slags regel på at man kun ønsker sin egen mor gratulerer med morsdagen? Jeg har hørt sistnevnte i alle år, men må ærlig si jeg er usikker. 

//foto: americanexpress.com


10 kommentarer



Når man tjener 500.000 kr i måneden


Kategori: Tanker & meninger // 10.02.2018 Tid: .20:32 // 7 Kommentarer




Jeg har alltid vært veldig flink med penger. Som tenåringsjente så jeg aldri på prislappen før jeg kjøpte noe, men var til gjengjeld flink til å spørre meg selv om jeg faktisk trengte, og kom til å bruke, det jeg kjøpte. Jeg var ikke ei sånn jente som måtte ha ti maskaraer og tjue lipglosser "bare fordi". Jeg fant èn jeg likte av hvert, og kjøpte heller nye når disse var gått tomme. Den looken jeg kjørte på fest, var også hverdagslooken min, og den kjolen jeg kjøpte for å bruke til syttende mai, kunne jeg fint bruke på hjemmefest tre uker senere, også. Eller en helt vanlig skoledag, for den sakens skyld.

Når det kom til penger, følte jeg aldri at jeg manglet noe. Det lå som regel tre tusenlapper ekstra i min lommebok enn det gjorde i mine venninners / bekjentes, noe som fikk meg til å føle meg rik, selv om jeg på ingen måte egentlig var det. Årsaken til at jeg 'aldri' gikk tom, var rett og slett at jeg aldri brukte særlig mye. Klærne mine kjøpte jeg på cubus, bikbok, Donna Bianca, LMC og andre billigsteder - og en sjelden gang på guidance, som var litt dyrere, og litt kulere.

Pengeprat har aldri interessert meg, og mye av grunnen til det tror jeg faktisk er fordi jeg aldri fikk kjenne på følelsen av å mangle penger i oppveksten. Jeg har, riktig nok, fått kjenne godt på denne følelsen i voksen alder, uten at det har endret mitt syn på saken i det hele tatt. Gutter som prater mye om hvor rike de er, har ikke den samme effekten på meg som på mange andre jenter; jeg lar meg ikke imponere, og blir rett og slett litt 'turned off' av alt snakket. Jeg vil ikke høre om alt du kan kjøpe, alt familien din eier, og hvor luksus mitt liv kan bli dersom jeg blir kjæresten din - jeg vil høre hvordan du er som person. Jeg vil vite hvilken musikk du hører på, og hva du mener om abort. Hvilke filmer du liker, og om du tror på utenomjordisk liv. Jeg vil vite hvilket politisk parti du stemmer på ved valg, og om du sover med sokkene på. Hvor mye bilen din kostet og hvilke "kjendiser" du kjenner, gir jeg en god, lang, faen i.

Jeg liker ikke å være den som peker stygge fingre mot andre mennesker, men mange av våre største bloggere føler jeg fronter et veldig ufornuftig pengebruk. Vi leser om jenter som legger femti tusen kroner på en medium sized veske, og om nyforlovede som stolt forteller at ringen har kostet intet mindre enn hundre tusen kroner. Jeg kan si såpass at hadde Espen kommet til meg med en ring til denne prisen, ville jeg forlangt at han byttet den i en billigere versjon, og at vi heller brukte det resterende beløpet på noe mer fornuftig.

Har man såpass mye penger at man har råd til drøssevis av vesker til femti tusen pr stk, ringer til over hundre tusen, utallige utenlandsreiser med opphold på de dyreste og mest ekslusive hotellene - ja, da finnes det fremdeles mer fornuftige ting å bruke disse pengene på. Hvorfor ikke gi litt pengestøtte til Dyrebeskyttelsen, for eksempel? Eller dra ned til fattige land og betale for at en familie kan få lov å gå på skole? Betale for den nødvendige medisinen som redder en liten, afrikansk baby fra Malaria-døden? Hvorfor ikke gi noe tilbake til leserne sine? Si til den fattige jenta som har lyst til å gå på Tone Lise Akademiet og få en utdannelse innenfor noe hun virkelig brenner for, at: "søk, du, så skal jeg betale skoleplassen for deg"? Sende en e-post til gutten på 20 som ikke har råd til å ta førerkort og si at: "det betaler jeg"? Si til den fortvilte, gravide jenta på atten år som ikke har noen jobb, at: "ikke bekymre deg, du. Jeg skal dekke det babyen din trenger av materielle ting, så kan du heller fokusere på å være en best mulig mamma".

Jeg vet ikke. Jeg føler bare at mange bloggere snakker stort om å "be the change" i verden, men i bunn og grunn ikke gjør annet enn å bruke de enorme pengesummene sine på visvas og skryte av det på bloggen. Hvilke signaler sender det til jenter på 11-12 år når du jevnlig skryter av hvor mange tusen du har sløst bort på drikking, designervesker og annet piss hver måned?

//illustrasjonsfoto: static3.businessinsider.com.


7 kommentarer


Kommer


kommer

Translate

AFFILIATE

DESIGN: